Ferdig :)

Endelig, ca. 9 mnd. etter den første grundige undersøkelsen på Ahus, så er jeg ferdig med  kreft-behandlingen. Det har vært litt av et løp, masse undersøkelser, 6 mnd. med cellegift-behandling, operasjon og til slutt 3 uker med strålebehandling. Restene av kreftsvulsten er fjernet, de fant ingen aktive kreftceller i den og fikk bekreftet at det ikke var spredning. 

I mitt hode så betyr dette at kreften er overvunnet / jeg er kreftfri 😀  

Ok, det er fortsatt litt igjen, men det er mest forebyggende så det teller liksom ikke.  Antistoffer hver tredje uke fram til august. Zometa hvert halvår i 5 år + kontroller og oppfølging. Ingen kan si at ikke behandlingen er grundig, tidkrevende og at det gjøres alt for at man forblir kreftfri. Tusen takk for det norske helsevesen.

Min siste stråling i dag, 27. januar 2023  og dermed ferdig med behandlingen. Jeg kan nå kalle meg en kreftoverlever.

Det må selvfølgelig feires 😀

Hårveksten er så vidt i gang, jeg sånn ca. 2 mm lange øyevipper og hår 😄 Så får vi se om håret er grått og krøllete eller om det ligner på det som var der før. 

Jeg har forstått at det å være kreftfri ikke nødvendigvis er det samme som å være frisk. Jeg ser at det er altfor mange som har store problemer med senskader. Noe jeg håper jeg slipper unna. Så framover nå er det jobben med å komme tilbake til en vanlig hverdag og slippe unna senskadene som gjelder. Hvordan kvikne til sånn at det går an å gjøre noe uten å måtte hvile resten av dagen, kunne gå en lengre tur, gå opp ei trapp eller noe så enkelt som å stå på beina uten at det er ubehagelig. Jeg har lyst til å komme meg på jobb igjen snart og er veldig spent på hvordan det blir å bruke hodet flere timer i strekk. Hvor lang tid det tar før hodet er kokt og ikke orker å konsentrere seg lenger? Rådene er at man skal begynne forsiktig, øke gradvis og at aktivitet/trening er viktig. 

Jeg prøvde meg på en trugetur, men måtte fort gi opp etter noen hundremetere med høye kneløft ;)

Så nå prøver jeg å finne meg et mål som på et eller annet mirakuløst vis får meg motivert til å begynne og ikke minst til å fortsette, med å trene. Mål av typen, gå til Galdhøpiggen, gå opp til Ørnareiret i Undredal, komme meg opp Mørkgonga, padle Nordmarka på langs, delta i Sentrumsløpet osv. Jeg har tydeligvis ikke funnet det riktige målet enda... Men jeg skal få det til! Både å komme meg ut på fine turer og kunne nyte det og å komme meg tilbake på jobb til verdens beste kollegaer 😃 Spørsmålet er bare hvor lang tid det kommer til å ta, blir det i vår, i sommer, neste år? Dette kommer til å bli bra, jeg gleder meg! 

18 kuldegrader pynter trærne

For å dokumentere hele denne reisen så må jeg ta med de siste to månedene også,  som ikke nødvendigvis ble den plankekjøringen jeg forventet.  

Tiden etter siste cellegift viste seg til min overraskelse å bli den måneden jeg var i desidert dårligst form. Som jeg har skrevet mange ganger så har smaken vært et av de store problemene mine og jeg hadde ikke spist "normalt" siden i månedsskifte august / september. Istedenfor endelig å få tilbake smaken, som jeg forventet, så spiste jeg nå enda mindre. Nå orket jeg ikke de tingene som hadde fungert så langt heller. Ok, jeg var fortsatt langt i fra å sulte ihjel, men i tillegg til at det er vondt å være sulten så går man til slutt tom for energi. Bare prøv å kjøre en bil som går tom for drivstoff. Jeg har prøvd det og... Da kom politiet og passet på meg fram til NAF kom og reddet meg. Jeg må si at jeg syns kroppen er en merkelig skapning. Nå har jeg brukt 15 år på å bygge meg opp et energireservelager i form av en solid bilring/traktordekk rundt magen. Men istedenfor å tære på dette lett tilgjengelige lagret så gir kroppen beskjed om å bruke minst mulig energi 😖 Jeg orket ingen ting, så enten sov jeg eller så satt jeg og halvsov foran tv'n og syns livet var litt kjipt. Til slutt ga også vekta etter selv om ikke akkurat speilbildet sa det samme.

Barfi er nå en eldre Fjelldronning på 14 år

I tillegg så fikk jeg føling med hvordan det er å ha "jurbetennelse". Et par dager etter operasjonen så gikk det infeksjon i brystet. Ulempen med å ta operasjonen etter cellegiftbehandling er jo bl.a. at immunforsvaret er svekket. Dermed ble det mye ekstra styr. Takk og lov for flinke og hjelpsomme sykepleiere på Ahus. De er heldigvis kun en telefon unna. Jeg var der to ganger i uken for å tømme og skylle ut guffe. Antibiotikakur i ti dager sammen med stell tok heldigvis knekken på betennelsen. På julaften ble den siste "veika" tatt ut og operasjonssåret kunne endelig få ro til å gro igjen. Kompresjons-bh som jeg måtte bruke døgnet rundt kunne byttes ut med en vanlig. Adventstiden som i utgangspunktet skulle være en rolig tid der jeg kom til hektene, ble altså en heller slitsom tid. Da jeg klaget min nød til kreftsykepleieren, fikk jeg tilbud om å teste ut energidrikk. Så et par dager "bælmet" jeg i meg denne drikken, takk og lov for at det bare var en dl. For guri malla så kvalmende vond den var! Men den hjalp, jeg kviknet litt til, samtidig som noe mat endelig begynte å smake og jeg kunne bytte ut grønne bananer med litt annen mat igjen. Det ble med de to første energidrikk-flaskene, jeg orket ikke å true i meg noe mer av det.

Mye snø og regn om hverandre, det har blitt litt enkel trim i form av snømåking.

Julaften ble faktisk vendepunktet. Ribba smakte bra, mens resten av julemiddagen var så som så. Etter det så har det gått bedre og bedre. Jeg har kommet i gang med å gå litt turer igjen og innimellom har jeg til og med lyst til å gjøre noe fornuftig. Selv om det fortsatt er mye mat som ikke smaker normalt så spiser jeg, spesielt brødmat og det er slutt på å være sulten. Dagene har endelig blitt ganske bra.

Administrasjonen på Ullevål sykehus holder til i dette fine bygget.

Siste prosess for å ta livet av kreften var 15 strålinger. De måtte jeg ta på Ullevål sykehus. Først var jeg inne for å gjøre noen forberedelser til behandlingen. Bl.a. fikk jeg teste ut dette med å holde pusten. Siden det er venstre bryst så gjør de det de kan for å beskytte hjertet ved å benytte pustestyrt stråling. Jeg skal derfor trekke pusten dypt inn, noe som blåser opp brystet for å skape avstand til hjertet, og så holde pusten mens de stråler. Dette var litt verre enn jeg så for meg, for det var ikke nok å trekke pusten, nei jeg skulle trekke pusten akkurat passe, på millimeteren.  Jeg fikk en skjerm med to streker som jeg måtte følge med på. Den grønne streken flyttet på seg sammen med pusten min og den skulle legges seg på den hvite streken. Altså ikke trekke pusten for mye og ikke for lite. Jeg ble skeptisk til hvordan dette kom til å gå. Vel, jeg fikk trening etter hvert, så det gikk bra. Jeg begynte å kjenne igjen lyder og bevegelser sånn at jeg visste at nå kan jeg puste igjen om ca. et sekund, begynte å telle antall ganger jeg holdt pusten og visste at etter11 ganger var jeg ferdig osv. Jeg måtte ligge helt stille så det var krise når det begynte å klø/ kile et sted. Verst var det nesten at det var ganske kaldt i rommet. Uten klær på overkroppen så var det en kald fornøyelse å ligge der. Godt det bare tok ca. 10 min. 

"Dronningteppet" laget av Sol B. Bækholt pynter opp på Ullevål

Selv om selve stråle-behandlingen bare tok 10-15 min så brukte jeg nesten 6 timer hver dag mandag-fredag i tre uker på dette. Det gikk fint å reise kollektivt, lokalbuss til Gardermoen og Flybussen videre til Ullevål, men det tar tiiiiid. Både på bussen og venting. Flybussen går bare en gang i timen bl.a. Det ser ut til at jeg slipper unna "brannskader" av strålingen, men sliten det ble jeg. Om det er pga strålingen eller om det er selve reisen som er årsaken er ikke så lett å si.  

Jeg satt og strikket innover og sov på tilbaketuren, det "forkortet" turen en del.  

En av bivirkningene til Taxol er faren for Neuropati. Den dukket opp til slutt hos meg og. 

Misfargede og løse negler er ikke akkurat vakkert. Verre er det at de er vonde å komme borti noe som bl.a. gjør det vanskelig å skrelle ei appelsin. Føttene kjennes stadig kalde, som om de har vært ute i kulda.  Numne føtter / følelsen av å gå på en krøllet sokk, gjør det ubehagelig å stå/gå innimellom. Selv om dette er noe som i verste fall kan bli varig, så satser jeg på at jeg blir bra igjen i løpet av en måned eller tre.

Hva er toppen av lykke? Nei det er faktisk ikke å bli lotto-mangemillionær. Joda, det er sikkert veldig moro, men tro meg, lykke - det er å kunne nyte en helt ordinær frokost!!! Det å kunne nyte smaken av en tekopp og ei brødskive med brunost, det er jammen meg kraftig undervurdert!!!

Endelig, da er jeg ferdig og avslutter denne kjedelige føljetongen om plagene mine som har dukket opp underveis i kampen for å overvinne kreften.

Tidligere innlegg:

7. Farvel til min "følgesvenn" gjennom det siste året

6. Snart ferdig med CG

5. Tøff og sterk?

4. Det rusler og går - fortsatt

3. Jobben fortsetter

2. Hvordan går det?

1. Ny sommerjobb