Utforsket en ny sti over Gullikshaugen

 Søndag 5. juli-26

Det har blitt noen turer til Bårhaugkampen i år

Denne dagen ville jeg fortsette videre og teste ut den nymerkede stien. Det trengs flere turgåere her før det blir en tydelig sti, så foreløpig er det godt at merkebånd henger tett.

Snauhogsten sørget for god utsikt hjemover underveis.

 Men det tar litt tid før det gror igjen til en fin sti. Et stykke av stien, før jeg kom til Gullikshaugen var slik.

Etter drøyt 4 km var jeg framme ved Store Vikka.

Jeg har aldri vært på denne siden av vannet før. Det ble en god pause her, for her var det fint.

Vikkelihytta ligger i den andre enden av vannet.

Tor med hammeren som besøkte nabokommunen sa takk for besøket innen jeg kom ned hit og sola jaget vekk de få regndråpene som jeg fikk kjenne på. 

Det var på tide å fortsette. Jeg vurderte flere alternativer: snu og gå tilbake samme vei, fortsette mot Vikkelihytta og så gå opp på Klofjell før jeg snudde og gikk tilbake samme vei.

Eller gå til demningen i enden av Store Vikka og så komme meg over på stien som går mot Nipkollen og Kløvberget

Jeg valgte det siste alternativet. Så får jeg ta en litt mer krevende variant neste gang.

Koia ved Vesle Vikka er fortsatt like fin.

Dette var dagen for å utforske, så jeg gikk til enden av Vesle Vikka, nok en avstikker jeg ikke har tatt før.

Så var det å følge stien ned til Kløvberget. Jeg kunne selvfølgelig fortsatt og gått helt hjem, men det ble for fristende å ringe hjem og be om å bli hentet. Han måtte uansett kjøre meg til Bårhaug så jeg fikk hentet bilen min. Det var greit å spare knærne mine for mer nedoverbakke også.

Senere på kvelden var det viktig å følge med på TV. 

Norge slo Brasil i fotball-VM 2-1 Det ble en folkefest uten like både her og der med den nye Ro-farsotten.

Nå er det bare å glede seg til noe lignende i EM om 2 år. 

Nå blir det andre boller

Det er vel ingen hemmelighet at de siste 6 årene har vært litt spesielle for min del, med særdeles lite jobbing. I 2020 ble jeg permittert pga korona-pandemien. Først noen måneder helt fri og så litt jobbing resten av pandemien, men da uten å se andre på jobb og med minimalt med kunder. 

Etter nesten to år var jeg tilbake i full jobb, men da gikk det ikke mer enn 5 måneder så ble jeg sykemeldt i nesten ett år. Etter det har jeg jobbet, men med kraftig redusert arbeidstid. 

Ting har dessverre ikke blitt som jeg hadde sett for meg og jeg har innsett at arbeidsevnen min aldri blir normal igjen. 

Så jeg sa opp jobben for å bli pensjonist. Dermed er 31. mai er min siste dag på jobb i den stillingen jeg har hatt de siste 8 årene. Samtidig føler jeg meg ikke helt klar for å være pensjonist, så jeg fortsetter å jobbe likevel. 

Nå 2 dager i uken og i en annen stilling. Tilbake til den jobben jeg har hatt det meste av de 25 årene jeg har jobbet i dette firmaet.  

Det er jo så fine folk å jobbe sammen med. De er så hjelpsomme og snille med meg alle sammen. Verdens beste. Selv om det er en fin gjeng som har vært enkel å holde styr på så skal det bli godt kjenner jeg, å slippe å ha jobbtanker og ansvar surrende rundt i hodet døgnet rundt, hele uken. Nå gleder jeg meg til å jobbe sammen med de andre framme i skranken og ikke sitte å sjefe på bakrommet. 

7. juni er det 4 år siden jeg fikk min første dose CG i behandlingen som viste seg å være særdeles effektiv. Gurimalla så fort tiden går. Nå er det nå sånn at vi reagerer på ulikt og jeg er en av de mange kreftoverleverne som ender opp med en litt annen hverdag enn før behandlingen startet. 

Jeg tror dette kommer til å bli en fin sommer jeg.

Topptur på Romerike

 

På onsdag hadde jeg to mål: gå tur + logge en bestemt cache.

Dermed kjørte jeg over åsen og nedover dalen til jeg kom til de store parabolene. De er både fascinerende og uvirkelig på en måte.

Turen begynte litt i villska siden stien jeg ville gå så ut til å gå igjennom et gårdstun eller jeg måtte begynne et helt annet sted. 

Etter litt kom jeg inn på en tydelig sti og så var det bare å gå oppover og oppover. 

Det begynte ikke så altfor ille bratt, før det gikk over til bratt!!

Her kan det bli mye blåbær hvis sommeren blir lagelig for den slags.

Stien var fin, men det ble skrekkelig tett mellom pustepausene mine.

Man bør nok følge stien eller være godt kjent når man går tur i dette terrenget. Ned her tror jeg det er skrekkelig bratt.

Endelig hadde jeg målet på den første toppen i sikte. 

Her oppe på Bukollen er det god utsikt mot Hakadal og Varingskollen, alpinbakken der det fortsatt ligger snø.

På Bukollen har jeg aldri vært før og cachen som ligger der måtte selvfølgelig logges. Det var to år siden den ble logget sist, så da er det ekstra moro å logge syns jeg.

Jeg fortsatt å følge den blåmerkede stien og etter en stund forsto jeg at det måtte jeg slutte med for den gikk ikke dit jeg skulle. Da var det bare å gå tilbake samme vei et stykke. Jeg hadde selvfølgelig gått i nedoverbakke. Jeg hadde sett et stiskille og hadde en mistanke om at det var stedet jeg måtte tilbake til. Ganske riktig, der kom jeg inn på stien som i følge mitt cachekart skulle føre meg til neste topp. Litt rart at det ikke er merket sti den veien. Men stien viste seg å være tydelig så den blir nok mye brukt den også.

Og etter en stund med å gå nedover for så å gå bratt oppover igjen kom jeg opp på Rundkollen. Litt rart at denne toppen ikke har skilt med navn og høydemeter, men DNT-kasse var det i hvert fall her. Her har jeg vært en gang tidligere, men det er nesten 11 år siden, så det var på tide med et nytt besøk. Ut i fra hva jeg skrev da så var nok formen min mye bedre den gang.

 Nå var det helt nødvendig med en pause. Det er lenge siden jeg har vært så sliten på tur. Jeg satte meg ned og så på flyene som lettet fra flystripa på Gardermoen, som kan skimtes i det fjerne, bak det jeg er ganske sikker på er hyttetunet på Hakkim.

Etter en lang pause fant jeg ut at det var for gæli å snu allerede nå så da fortsatte jeg som planlagt videre mot Paradiskollen

En av de tingene jeg husker fra turen for 15 år siden er denne myra. Den var minst like blaut i dag. Jeg tok en lang bue for å se om jeg fant et litt mindre bløtt sted å gå.

Det er en del småvann underveis

Endelig var jeg oppe på Paradiskollen. Her har jeg etter hvert vært noen ganger, sist nå i november. Men siden den gang har det blitt lagt ut en del nye cacher. Den jeg hadde som mål å logge denne dagen er Paradiskollen som er en virtuell cache. I tillegg til å ta bildebevis på at jeg er her så måtte jeg også ha bildebevis på at jeg er på en av de andre toppene som står på denne sikteplata. Og det var hovedgrunnen til at jeg gikk denne turen. For jeg var jo sikker på at Rundkollen sto der og hadde lyst til at jeg skulle ha begge toppene på samme dag. Geipen ble ganske lang da jeg fant ut at verken Rundkollen eller Bukollen sto der. Med andre ord, jeg hadde ikke behøvd å slite meg ut på denne turen. Jeg burde ha sjekket det før jeg dro, for jeg har jo flere bilder herfra. Men jeg visste at i hvert fall Skjerveknatten sto på plata og det var litt av årsaken til at jeg var på tur dit for to uker siden. Jaja, da ble det å bruke bildet derfra og etter at resten av kontrollspørsmålene/-oppgaven var løst kunne jeg logge. 

Bakenfor Harestuvatnet ligger Nordmarka og området jeg også bruker mye som mitt turområde

Jeg passet også på å ta Lab-runden som ligger her oppe. Å sjekke inn på Fjelltoppjakten glemte jeg derimot. Men jeg gjorde det jo i fjor så jeg gadd ikke å gå tilbake da jeg kom på det en liten stund etterpå. Blekketjernshøgda fikk derimot ikke noe besøk denne gangen heller. Neste gang....

Etter en ny pause like ved Paradiskollen, gikk jeg samme vei tilbake til Rundkollen og utsikten til Varingskollen. Og så fulgte jeg den blåmerkede stien ned til bilen igjen. 

Der parabolene står på rekke og rad i ulikestørrelser.

Det ble en fin tur og jeg konstaterte at jeg må komme igang  med å gå slike turer stadig vekk om jeg skal komme meg i form til å kunne gjennomføre noen av turene jeg drømmer om å gå i sommer

Hjelpe meg så sliten jeg ble! Og beina var som vanlig helt ødelagt etter en slik tur. Det er bare å komme i gang med mengdetrening, det er helt sikkert.

Men jeg fikk sjekket inn på  2 nye topper i Fjelltoppjakten, logget 4 cacher, 5 lab-funn. Og foreløpig er jeg den eneste som har oppfylt alle kravene på den virtuelle cachen på Paradiskollen 😉

Over Skjerveknatten

 8. mai-26

Det har vært for mye innetid i det siste, så forrige fredag bestemte jeg meg for at det måtte bli en tur, nesten uansett vær.

Været var faktisk bedre enn forventet da jeg parkerte ved enden av Skjellbreia

Et obligatorisk bilde av dammen ved Skjervetråkket hører med

Etter en kort stubb på vei så er det bare å ta sats, nå skal høydemetrene forseres

Jammen godt det er nødvendig med stopp for å nyte utsikten over Skjerva. Bakenfor åsen ligger Brovoll der jeg ofte har utgangspunkt for turer.

Denne dagen var det derimot Skjerveknatten som var målet

250 høydemetre er overvunnet og de kjennes veldig tunge for mine utrente lår.

Her oppe var det en gang i tiden et branntårn

Nå er det kun dette igjen 

Utsikt i retning Lygna

Det er et stykke med flott utsikt et stykke før man kommer på toppen som jeg vanligvis tar pause, men siden det allerede satt noen der så gikk jeg denne gangen til topps før det ble pause 

Utsikt over alle vanna som pga oppdemming nå henger sammen. De har fortsatt sine navn på kartet i hvert fall. Skjellbreia, Våja, Grøa og Skyten

Denne gangen bestemte jeg meg for å fortsette videre og lage en runde av turen. Vanligvis snur jeg og går samme turen ned igjen. Bortsett fra en gang tidligere da skulle jeg finne cachene som var lagt ut i området.

Her var det fortsatt en del snø.

Neste mål var Hammartjernberget. Da fikk jeg sjekket inn topp nr. 2 på Fjelltoppjakten. Også her var det fin utsikt. Også til snødekte fjell, jeg er usikker på om det er Norefjell eller Hallingdal. Jeg konstaterte at det er en stund til det blir fjellturer, så lenge jeg ikke vil ha ski under føttene.
Jeg var her for 11 år siden også, men jeg kan ikke si jeg husker dette stedet. Jeg husker mer fra et annet vann som heter Store Helvete, for det var så svart. Det ble en pause her også, men det blåste litt for mye til at det var et blivende sted. Jeg hadde for en gangs skyld ikke tatt med så mye klær.

Jeg fulgte stien videre ned til Hammartjern. Jeg vurderte og snu for å gå stien tilbake samme vei. Det ville utvilsomt være en finere tur. Men også en del høydemetre som ikke fristet... Her ser jeg tilbake til der jeg hadde pausen min.

Så var det å finne beste vei tilbake. Litt sti, vei og sti og så 2-3 km på vei. Ikke så spennende, men det er jo greit å ha testet det ut.

Så var jeg tilbake på Skjervetråkket. Denne gangen gikk jeg innenfor den første husrekka for å se.

DNT har fått seg hytte her, den lille røde i midten.

Et siste bilde før jeg sier takk for meg. Jeg gikk oppover i hogstfeltet til venstre og så bortover åsryggen mot høyre.

Dagens tur

Godt å få det bekreftet, det er bratt!