Helleristningen på Storrustefjell

 Mandag 3.august-26

Sauer på bøen ved Storekrak

Jeg har fablet om en fjelltur i hele sommer. Siden det er snakk om en dagstur så vil det for min da være tre aktuelle utgangspunkt: 

1. Kjøre så nærme Gulsviksetran for å gå i området rundt Høgevard. 
2. Kjøre til Sørbølsetran for å gå i Sørbølfjellet. 
3. Eller kjøre til  Bukollplassen for å gå rundt i fjella derfra.  

Et navnløst vann på Storrustefjellet

Av ulike grunner så er det alternativ 3 som har vært målet, men det er skrekkelig bratt til å begynne med, så det har blitt med tanken, fram til nå. Nøve og jeg skulle på tur! Så kom det et spørsmål fra Nøve om det var greit at Bjørn og kameraten hans ble med? I så fall så kunne kameraten leie nøkkel sånn at vi kunne kjøre helt fram til Storekrak-koia. Det hørtes veldig fristende ut 😀 Så dermed kjørte jeg isteden oppover langs Sperillen, til Nes i Ådal og inn til Vassfarbommen. Der møttes vi alle sammen før vi stablet oss inn i bilen til Bjørn.  Den hadde best klaring under bilen, noe som viste seg å være fornuftig, for veien var ikke spesielt godt vedlikeholdt.. Du og du så deilig det var å slippe å gå den 5-6 km lange grusveien opp til Storekrak-koia. Vi gikk den fram og tilbake for to år siden. Målet vårt var det samme, en fjelltur til Storrustefjell, vi gikk bare fra den andre kanten og begynte på 888 moh, ca 400 høydemetere høyere enn parkeringen ved Bukollplassen. Nå var det bare å glede seg til en fin tur.

Det var selvfølgelig oppoverbakke her også, men i en mye mer overkommelig sort. Uansett så ble det stadig korte stopp for å se på utsikten

Selv om stien ikke var merket så var det tydelig at det er mange som går her også. 

Turværet var på vår side. Sol og syer om hverandre. Det vekslet litt på om det var såpass med vind at det måtte på noe vindtett, men jeg gikk stort sett i t-skjorte.

Det første målet vårt var Steinhytta. Ei fin lita nødbu som dessverre begynner å forfalle. Døra hang ikke lenger på plass.

Den ligger så fint gjemt inntil fjell og store kampesteiner.  Men den har altså forfalt mye på årene siden vi var her første gang for ni år siden

En liten del av et av Steinhyttvatna

 Målet vårt lå lenger inn på fjellet så etter en pause ved Steinhytta var det bare å fortsette å gå.

Det er mange vann i området og siden ingen hadde lyst på svømmetur, så måtte vi finne en vei rundt dem.

Tølle og Findus foran et lite hjerteformet vann

Det er mye stein også

Foto: Inger Synøve Natten

På den høyeste toppen på Storrustefjell 1224 moh. fikk vi sjekket inn en topp i Fjelltoppjakten. Her har det vært et trig-punk, men noen skikkelig varde må du til en av de lavere toppene for å finne.

Årsaken til at vi hadde følge på turen var målet til  Nøve og meg var helleristningen på Storrustefjell. Vi har kontroll på hvor vi skulle finne den. Kameraten til Bjørn som heter Tor Ola og driver Vassfaret villmarksturer har lett etter den uten å finne den og hadde innsett at han trengte hjelp av oss eksperter. Vi sendte han i forvein for å gi han en kjangs til å fine den selv.

Men som sagt han trengte eksperthjelp 😆

Selv om noen tydeligvis har markert den med noen små varder rundt

Så er den neimen ikke lett å se likevel. Her har vi til og med streket den opp med kritt.

Litt tjukkere krittstreker hjelper

Her er info jeg har hentet fra geocachen som ledet oss hit første gang:

Det var i begynnelsen av 80-tallet at far og farfar til Morten Strømsodd fra Strømsoddbygda oppdaget en helleristning her oppe på fjellet, under en pause i rypejakta. Helt utrolig, at det går an! Det var ikke før femten år senere at etter mye leting helleristningen ble gjenoppdaget av sønnen Morten Strømsodd, i august 1997. Han tok kontakt med kulturmyndighetene som gjennomførte en befaring i september 1997. Ristningen består av konsentriske sirkler med tverrlinjer mellom. Diameter til den ytre sirkelen er 66 cm, så det er store saker det er snakk om. I tillegg kan det nevnes at det finnes noen steiner lagt i en halvsirkel rundt ristningen. Noen av disse steinene er kvarts, en svært sjelden steinart i området, og dermed sikkert nok fraktet opp hit. Bildene av helleristningen ble senere vist på en Norsk arkeologmøtet, men så lenge har det ikke kommet noen forklaring om betydning eller alder. Sirkelstrukturen minner nok mest om det som kalles et Solhjul og kan ha en åndelig betydning. 

Her er et bilde av den jeg fant på nettet. Her har de fått med seg litt flere streker. 

Etter en god pause ved "mysteriet" så fortsatte vi på turen vår. Det er lite kratt oppe i dette området og heller ingen steile fjellsider så det var bare å gå der vi ville.

Karene holdt seg stort sett på trygg avstand, men vi stoppet stadig opp og passet på at det gikk bra med dem

Det var så  grønt og frodig 

Og flott utsikt mot Vassfaret.

Og ofte mot Hedalen også.

En lite minifoss i Fjellelva. De er tydeligvis ikke så oppfinnsomme på navn siden de har samme navn på elva på hver sin side av fjellet. 
Vi gikk inn på den blåmerka Vassfarstien da det begynte å bli litt mer busker og kratt. 

De har ingen enkel oppvekst her oppe i fjellsida. Snøen hadde satt sine spor på denne bjerka, men den gir seg ikke og vokser seg større og større, med mange "omveier"

Alt har en ende og så var vi nede ved Storekrak-koia igjen. 

 

Dette var en fin og snill tur på 10 km. Og veldig deilig å slippe unna tur/retur 5km x2 på grusvei 

Og det selv om målet var det samme så ble det en helt annen tur enn første gangen vi fant helleristningen for tiår siden

Takk for turen!

Flystyrten ved Katnosa

 Lørdag 1. august-26

Ny tur i Nordmarka, denne gang fra en annen kant og uten sykkel til hjelp.

Jeg kjørte inn til Store Sindera og så var det bare å følge stien til Sinner-dammen og videre ned til Spålen

Mot nordenden av Spålen

Det er ikke vanskelig å finne fine overnattings-/ pause-plasser langs med Spålen

Men det var altfor tidlig å ta pause her, selv om stien går langs med vannet et godt stykke. 

Før den skrår innover i skauen 

i retning Finnerudseter. Her har de et prosjekt med å få tilbake det biologiske mangfoldet som det var på slåtteteigene før.

Også på Finnerudseter. Stien jeg har gått til nå fram hit har jeg gått tidligere, bare motsatt vei.

Nå hadde jeg som mål å fortsette videre mot Katnosa. Stien var så bred at jeg begynte å lure på om det hadde vært vei fram til setra, men den ble til en vanlig sti der skiløypa og stien skilte lag etter et par km.

Nå sneiet stien nesten borti vannkanten på Katnosa og jeg var sulten, så her ble det en god matpause

Rett over vannet ligger det som tidligere var Katnosa gård, sannsynligvis opprinnelig et finnebruk. Det står et sted at det har vært 80 da innmark her. Jeg ble overrasket over at det er så mange bolighus på plassen. De siste fastboende flyttet derfra i 1990, nå leies det ut som fritidsboliger. 

Jeg måtte videre og bl.a. krysse Spålselva

 

Etter litt mer opp og ned-gåing så er jeg framme ved Katnosa-dammen som var målet mitt for dagen.

Men siden det ligger en cache bare 700 meter unna, så måtte jeg nesten fortsette litt til. Jeg vet jo ikke om jeg kommer tilbake hit. Stien videre gikk oppe på muren som er bygd opp på grunn av tømmerfløtinga. 

3. februar 1956 den 20 år gamle Arne Wilhelm Nordberg fra Oslo da hans Republic F-84G Thunderjet styrtet i skogen vest for Storløken under Kanosa-demningen. Han var ute på øvelsesflygning. Hva som var årsaken til styrten har man ikke fått noe klart svar på. Under den kalde krigen mellom 1950 og 1972 omkom 161 piloter i forbindelse med farlige og ekstreme øvelser. Norge lå i frontlinjen som jorde at det ble rustet opp med våpen-hjelp fra USA (info er hentet fra cache-beskrivelsen )

Noen få fly-deler ligger her fortsatt. Arne Wilhelm Norberg var en aktiv speider og det var kamerater i speidertroppen som har fått satt opp minnesmerket.

Så var det å gå tilbake til Katnos-dammen. På DNT-hytta var det som forventet flere gjester som satt ute og jeg droppet bilder derfra.

Jeg gikk litt videre og satte meg ned her for en ny pause. Må jo nyte det å være her i midten eller i indrefileten av Nordmarka om du vil. Akkurat her hadde Barfi og jeg også matpause da vi var på telttur i Nordmarka i 2019 Da kom vi fra den andre kanten, fra Sandungen og fortsatte videre  på østsiden av vannet.

Men siden jeg ikke skulle overnatte denne gangen så var det på bare å begynne å gå tilbake mot bilen. Fagerlisetra har sett sine bedre dager.

Men sommerfuglene var veldig fornøyde. Det var mange av dem her i blomsterenga.

Jeg burde jo egentlig ha badet, her var det til og med sandstrand. 

Jeg gikk samme vei tilbake mot Finnerudsetera. Fin bru over Spålselva

Da jeg kom til Finnerudseter så gikk jeg nå ned til Spålen og demningen der. Sola skinte fortsatt. Det var perfekt turvær denne dagen. Jeg tipper på 15-20 grader. Ute i sola så blåste det litt sånn at solskinnet ikke ble for varmt og inne i skauen var det lett skygge

Men nå kom det litt mer skyer, uten at det gjorde noe. Jeg tok min siste pause her før jeg fortsatt å gå. Nå gikk jeg en annen sti som gikk på den andre sida av Spålshøgda og dermed ikke langs vannkanten av Spålen

Etter en stund kom jeg til en av Kjentmannspostene i 2024-2026-heftet. "Slippsted Odd"

Under krigen var det stor trafikk i Katnosa-Spålen området. Milorg D-13 etablerte en egen base i området på slutten av krigen. 100 mann ble innlosjert på 8 setre, plasser og koier i området. Det ble tatt imot slipp på myra nord for Finnerudseter, ved Grønntjern og ved Tvetjernputten på Brentebråtåsen vest for Fagerliseter

Jeg ser at det står at Katnosa gård også ble brukt. 

Jeg gikk forbi Finnvannet

Her lå disse og passet på.

Stien gikk til Finnstad. Det så ut som det var kommet enda en eller to nye trefigurer der, men det var så mange folk som satt ute at det ble ingen bilder derfra.

Nå tok jeg korteste veien mot bilen og det betyr grusvei. Jeg angret litt på at jeg ikke gikk stien ned til Spålen igjen, for selv om veien er raskere og lettere å gå, det var til og med masse nedoverbakke, så er det verre for beina å gå der. Men jeg gikk i det minste igjennom Nordmarksporeten

En fin tur, i perfekt turvær, mange fine og idylliske steder og  mye av turen på ukjente stier. Alt i alt 21 km og det merket jeg godt på slutten, selv om det var en forholdsvis flat/ lett kupert tur. Jeg hadde hatt lyst til å litt videre sørover fra Spåls-demningen sånn at jeg hadde fått med meg Huldretjern og Butleren også, men det var ikke tjangs til det på denne dagen. Det er nok sykkel eller overnatting som må til.

Men jeg vært en tur langs Katnosa og er veldig fornøyd med det.