Cachetur i Nordmarka med sykkel

 Mandag 27. juli-26

På tilbakeveien langs Nordvannet

Jeg bestemte meg for å benytte første feriedag til en cache-tur. Jeg peilet meg ut en serie oppover lia rundt Elneshøgda. Jeg hadde sjekket plassering og fant ut at det var brukbart mange av dem som var plassert i bakkehøgde. Jeg tok med meg sykkelen i bilen og parkerte på Stryken stasjon. Jeg ble litt skeptisk da det jeg trodde skulle være en grusvei, ikke var det, men det var heldigvis ikke noe problem å sykle der likevel.  Etter en stund kom jeg inn på grusveien. Jeg har tatt noen i denne serien tidligere og de var av typen, enkle å finne, men krevde noe hjernetrim for å finne selve loggen, så jeg var litt usikker på hva jeg kunne vente meg. Nå viste det seg at det kun var en av typen hjernetrim, den typen har jeg selv, så den var lett å avsløre. De andre var enkle å finne, ja i hvert fall så lenge jeg ikke gjør det vanskeligere enn det er. Det var to stykker som jeg brukte altfor lang tid på å finne og så viste det seg at de hang der lett synlig... 

Fint å sykle innover i Nordmarka

Veien begynte flatt, men jeg skulle opp på åsen så ikke overraskende så gikk det over i en jevn stigning. Enda godt jeg har el-sykkel. Turen var ikke spesielt spennende og det hadde vært en kjedelig og langdrug tur om jeg hadde gått. Men heldigvis var målet et vann. Ved Nordvannet lå den siste cachen jeg hadde tenkt å ta. 

Nordvannet

Nå var det også på tide med en liten matpause, så jeg fant ut at jeg skulle fortsette videre langs vannet for å se om jeg fant en fin pauseplass. Nå var det slutt på stigningen så da var det jo enkelt å fortsette. Ja jeg fant ut at det var jo litt fint å sykle så etter ei lita pause så bestemte jeg meg for å sykle videre et stykke. 

Ved Gunnarskulpen

Først til en cache og så enda en og enda en. Helt til jeg kom til enden av Trehørningen og dammen der. Nå ble jeg litt usikker på hvor stien ned til dammen gikk og siden dette var inne på et gårdstun så fant jeg ut at den cachen får jeg ta senere. 

Boligen på Trehørningen gård

Her var det litt folksomt, lett blanding av feriefolk og arbeidsfolk tror jeg. Det ble nemlig jobbet med oppgradering av dammen. 

Badstuvika / Trhørningen kraftig nedtappet

Derfor var det sørgelig lite vann. Plutselig kom det ei ganske kraftig regnbyge. Det var ikke en del av planen min, men heldigvis varte den ikke lenge og jeg tørket raskt opp igjen. Jeg hadde tatt med meg "fiskestanga" vår og bestemte meg for at jeg prøve meg på de høytflygende cachene også. Så på nedover-turen ble det atskillig tettere mellom stoppene for det var dobbelt så mange av dem, som de som er nede på bakkenivået. Det gikk nå heldigvis greit og til slutt hadde jeg logget alle cachene jeg syklet forbi, 39 stk i alt.

Nordvannet

Ja bortsett fra en,  den er for lurt gjemt for meg til at jeg fant den. Nå etterpå irriterer det meg at det var et sted jeg ikke sjekket ut, kanskje ligger den der... Heldigvis er den gjemt på et sted som jeg er forbi hvis jeg er på tur i området. Nå som jeg holdt meg på veien så var det straks mer folksom. Det er mange som sykler i Nordmarka. Jeg er litt mer overrasket over at det er en del biler som kjører på disse stenge veiene. Mulig de er på Marka-plassene som nå fortiden fungerer som fritidsboliger. 

Syklet samme vei fram og tilbake

Sykkelturen ga litt mersmak. Ingen tvil om at jeg kommer meg mye lenger når jeg sykler enn å gå på beina. Og slipper jeg å stoppe for hver 160-200 meter for å finne en cache så går det atskillig raskere også. 

Det ble kun tatt noen få bilder og alle i omtrent samme området, så bildene er plassert uten noe særlig sammenheng med teksten. 

På fjelltur i Maura

 Fredag 24.juli

Jeg hadde egentlig planer om å komme meg til fjells, men det ble av ulike årsaker, med tanken. Så da fant jeg ut at jeg fikk ta meg en tur på Nordåsen isteden. Jeg kjørte som vanlig opp til Vikka og tok beina fatt derfra. 

De første meterne var like sølete som de pleier 

Men så fort bekken er passert så er stien fin. Nannestad turlag er flinke til å rydde, merke og kloppe der det er nødvendig

Det ble litt påfyll med antioksidanter underveis

Obligatorisk med bilde før jeg går over demningen ved Nedre Tøletjernet

Jeg burde gå en tur bortom Øvre Tøletjernet en gang også...

Det blir litt lengre mellom grantrærne etter hvert

Neste vann på turen er Øytjern

Det var noen dager for tidlig til å plukke multer, men jeg fant noen modne innimellom som ble fortært på stedet.

Marifjell 717 moh, Nannestads høyeste topp. Det bør være obligatorisk med minst en tur opp hit hvert år. 

Og like obligatorisk er det med en tur opp i tårnet for å se på utsikten, her mot Hurdalsjøen.

Og en snartur inn i hytta for å skrive seg inn i hyttebok og tenke at en gang må jeg overnatte her. Denne gangen måtte jeg sjekke innholdet i skapet også, men fant ikke det jeg lette etter. Jeg hadde nemlig gjort det helt store med å glemme å ta med kopp og teposer! Krise!!! Ikke nok med det, jeg hadde altså båret på  minst en kg helt unødvendig. OK, det endte med at jeg tok en "Lars Monsen" eller var det fangstmannen han besøkte på Svalbard som sa at han ofte drakk bare varmt vann. Det funket faktisk det og. Selv om jeg hadde glemt kopp så er det jo en liten kopp på termosen

 

I tillegg til Marifjell så hadde jeg som mål å gå på Kvernsjøberget også. det er en avstikker i fra stien til Marifjell. Her har jeg kun vært to ganger før. Og årsaken til det er at turen blir litt kjedelig med den veien underveis.

Da er det godt å endelig komme inn på stien utover Kvernsjøberget

Kvernsjøberget er det stedet i Maura som kan gi meg en liten følelse av å være på fjellet

Og dermed så fikk jeg sjekket inn denne toppen også i Fjelltoppjakten og dermed fullført alle toppene i Maura.

"Fjellet" var dekket med røsslyng, der humlene var travelt opptatt.

Myrulla så jeg derimot ikke denne gangen

Herifra har man utsikt til det meste av Romerikssletta

Og mens jeg så på den ble det mer drikking av varmt vann, det var faktisk ganske godt der og da og termosen ble nesten tom før jeg pakket sammen og tuslet tilbake.

Tilbake på stien mot Marifjell så er det utsikt mot Kvernsjøberget

Alt i alt en fin tur på 14,5 km

Toppelangs en varm sommerdag

 onsdag 9. juli

Dette kom til å bli en veldig varm dag. Spørsmålet var hvor vi skulle dra for å slippe unna den verste varmen. Det fristet ikke å gå bratte bakker og heller ikke gjennom skauen for å komme seg opp på snaufjellet. Nøve kom på noe lurt, 

så vi kjørte opp til begynnelsen på sykkelstien Hallingspranget. Da var vi opp på fjellet da vi gikk ut av bilen.

Snaufjellet var det kanskje ikke, men det var i hvert fall åpent og uten skau. Og det var deilig med den lille viden som var her oppe på toppene. 

Vi tuslet rundt her oppe fra den ene toppen til den andre. 

Topper som var ganske snille fra den rette kanten og skrekkelig bratt på andre kanter. Det var ikke bare bare å komme seg ned med slitne knær etter forrige dags tur til Festningen.

Ned av en topp og så opp på neste lille topp. Det ble et par innsjekk på fjelltopper

Vi hadde god tid og det var bare å nyte dagen, utsikten og en brukbar temperatur. 

Vi merket det godt så fort det ikke kom noe vindpust nede mellom toppene, så å gå ned til tjernene var ikke aktuelt.

Tilbake på Bergheim var det bare å finne skyggen og klage på varmen.

Takk for fine dager og turer :)

Nøve har skrevet fra turen her

Festningen

 onsdag 8. juli-26

Morgenstund på Bergheim

Vi brukte litt tid på å bestemme hvor turen skulle gå. Vi endte opp med å kjøre  over til Hedal og inn i Vassfaret. Vi har nemlig som mål å bli gode på å finne stien opp til Festningen. 

Første del er plankekjøring, det er bare å følge veien 

og så opp i gjennom riktig snauhogstfelt. 

Vi hadde sporloggen fra forrige tur  som vi hadde for 2 år siden å sammenligne med og hadde full kontroll så langt.

Nå visste vi at det bare var å følge de blå merkebåndene. MEN.. enten så har veldig mange av dem forsvunnet eller så er det kun ett på begynnelsen og så en del på slutten. Så det var bare å finne fram sporloggen igjen

Vi visste jo hvor vi skulle, oppover, det gjaldt jo bare å unngå de verste steinurene, jeg rotet oss inn i det forrige gang. Tilbake dit skulle vi ikke nå. Jeg har en litt fortrengt opplevelse derfra. 

Men jeg tror ikke det er mulig å unngå disse gamle overvokste steinurene helt. 

Det føles helt feil om vi ikke har krabbet over minst en steinur.

Etter hvert fant vi de blå merkebåndene, men de var enten vanskelig å se eller det var såpass lang avstand i mellom dem at de ikke var så lett å følge.

Og selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildene, så er det bratt oppover her!

Det ble tett mellom pausene mine og Nøve ventet tålmodig.

Vi begynte å nærme oss og vi kom fram til steinura som ligger under Festningen. 

Som vanlig visste Nøve hvor stien burde gå, mens jeg nok en gang ble litt utålmodig og bestemte meg for å krabbe rett oppover og havnet rett på Festningen, mens Nøve kom det riktige veien inn til målet vårt. 

Foto: Inger Synøve Natten

Vi fant det!

Jeg blir så imponert over at bjørnene, som ser så store og klumpete ut, stortrives og ikke har noe problemer i dette "umulige" terrenget. 

Tror de nyter den flotte utsikten herfra på en litt annen måte enn oss. 

Festningen er et gammelt bjørnehi som ble oppdaget av Elling Goplerud i 1902. For å bevise at han hadde vært der, la han igjen en stav som han skar ut årstallet på. Det har blitt arrangert turer opp hit.

Balkongen

Nødutgangen eller vinduet?

Inngangen
Foto: Inger Synøve Natten

Bjørnehiet er svært og har flere åpninger, i hvert fall tre.

Nøve og Findus har funnet fram til balkongen

Det gir litt lykkefølelse over å finne fram. Det er nesten 9 år siden første gang jeg var her.

Det er balsam for sjela å bare sitte her å nyte utsikten. Og her er det ikke veldig mange andre som er på besøk

Det ble en lang og god pause her oppe.

Et siste blikk utover før det er på tide å gå ned igjen

Det er ikke lange turen, men den er bratt! 

Vel nede igjen så var det tid for å ta årets første bad. Melodden har ei fin sandstrand.

Nå var det lite vann i Aurdalsfjorden. Muligens på grunn av at det begynte å skye over så fikk vi stranda for oss selv. 

Foto: Inger Synøve Natten

Jeg forstår ikke hvorfor vannet som kjennes kaldt ut, kjennes ut som lunkent vann noen minutter senere. Det var i hvert fall deilig å få badet av seg litt svette.

Et siste blikk opp mot Festningen før vi sa takk for oss. Mener det ligger rett over steinura midt i bildet. 

Nøve har skrevet så fint her