14. juni 2021

Steinbergdalshytta og oppladning til Aurlandsdalen

 

Turen nedover Aurlandsdalen har jeg allerede skrevet om.

Nå litt om resten av Sogne-turen vår. For en gangs skyld kom vi oss av sted ganske tidlig og litt over 10 kjørte vi opp utenfor Steinbergdalshytta, eller Stemberdalen som jeg kaller den. Da jeg oppholdt meg i Aurland for sånn ca. 100 år siden så var det dette som var hytta som gjaldt. Trolig fordi eieren her var fra Aurland, mens de som eide på Østerbø var sogndøler eller noe slikt ;) 

Joda det er fint på Østerbø og ikke minst ligger det jo fint til med tanke på turen gjennom Aurlandsdalen, men det har blitt så svært og mye der.

Så i mine øyne er det mye koseligere på Stemberdalen. Enkel standard, med dusj på gangen, men hunder er velkommen på alle rom og det er jo det viktigste for oss. 
Inne er det nesten et lite museum i en liten del av bygget.

Med ny eier så har de fått inn sin egen dronning. Ja hun lever virkelig som en dronning. Hun forlanger at senga hennes flyttes etter hvert som solstrålene flytter seg. (Jeg står og skygger for sola for å fa tatt dette bildet)

Matsalen er derimot forbudt område nå i sesongen for Ambra, men gjett hvem som oppdaget at den ene døra ikke var stengt? Det var så artig å se henne der hun sto i toppen av trappa og så seg forsiktig rundt for å se om hun greide å snike seg inn uten å bli oppdaget.

Vi ble derimot ønsket velkommen inn i matsalen, der vi fikk servert mengder med god mat og frokosten ble framskyndet til det tidspunktet som passet best for oss. Snakk om god service :)

Av en eller annen grunn ville ikke Nøve gå i fjellet rundt hytta. Litt usikker på om det var fordi det så bratt ut, for mye snø eller om det var muligheten til å finne noen gamle boplasser litt lenger ned i dalen som fristet mye mer. Vi satte oss i hvert fall i bilen og kjørte ned til Østerbø. Det tar bare 10 min. men det er to tuneller på den korte turen. Jeg vet ikke hvor lang turen ned til Vassbydi er, men det er hele 10 tuneller å kjøre igjennom. 

Man kan si mye negativt om kraftutbygging, sporene  med kraftledninger, veier og ikke minst nedtappede vann er slettes ikke  vakkert, men du og du så mye natur som gjøres mer tilgjengelig for folk flest pga. dette. Veien mellom Vassbygdi og Geiteryggen er opprinnelig en anleggsvei fra kraftutbyggingen til Oslo lysverker (som det het da)

Framme ved Østerbø begynte vi med å besøke den gamle gravplassen. Den sier noe om avstanden og ikke minst at det å komme ned i bygda ikke var så enkelt.




Denne dagen hadde vi ingen fastlagte planer for hvor vi skulle gå. Vi gikk ikke mange minuttene før vi ble fristet av å sette oss ned på benken som sto der.
Men vi måtte jo gå litt til

Jeg prøvde å ymte frampå om at vi kanskje skulle bestige en topp?

Men neida (heldigvis kanskje ;) )
det var jo flere gamle bygninger å finne :)
Her på Myradn var det faktisk flatt.
Selv solide steinbygninger må gi tapt

Neste plass Tindi måtte vi nøye oss med å se på. Holmen som også kan skimtes gikk vi forbi dagen etter.

Jeg er ganske sikker på at vi så tre ørner sveve rundt her oppe. Men de forsvant da de så vi kom. 

Isteden ble det fundering på hvorfor dette gjerdet var plassert her.

og så var det noe mystisk på en litt mer passende topp som måtte undersøkes. Her sto det heldigvis forklaring på hva det var så da ble i hvert fall det mysteriet på Mødlohaugdn oppklart. Saltsteiner til sauene er gjerdet inn sånn at reinen ikke skal samles her i frykt for å spre skrantesyke. Det var luker sånn at sauene kunne komme inn.

Da fortjente vi ei ny pause.
Her oppe var det litt snø og det satte bikkjene pris på.

Det fristet å gå litt videre innover, men det får bli en annen gang.
Det var på tide å gå tilbake til bilen på Østerbø.
Vi overlot til bikkjene å teste ut Elskovs-stabburet. 
Her på Østerbø Fjellstove traff jeg en gammel kjenning. Jeg tror ikke Laila husket hvem jeg var, men vi fikk uansett en hyggelig prat og jeg kunne dra derfra fornøyd med at jeg hadde fått vekket noen minner fra gamledager :) Det ble jo dessverre ikke tid til å besøke kjentfolk.
Etter middagen måtte vi ut og lufte oss litt til.

Noen siste bilder før vi tok kvelden.


Vi skulle jo uforskammet tidlig opp neste morgen for å kjøre gjennom de 10 tunellene ned til Vassbygdi for så å ta bussen opp til Østerbø og så gå Aurlandsdalen.

Nøve har skrevet så fint om 1.del av Vestlandsturen

og hennes innholdsrike beskrivelse av turen ned Aurlandsdalen har hun måttet bruke 3 innlegg på, den siste delen ligger her og med link til de to andre.


13. juni 2021

Aurlandsdalen og Bjønnstigen

 

Det er onsdag 9. juni og vi er klare for å gå Aurlandsdalen. Vi starter på Østerbø og det er bare 19 km igjen.

Været ser lovende ut og midt i uka tidlig i juni er det ikke så mange andre som går. Vi var 8 stk. på bussen tror jeg.

Det tar ikke så lang tid før vi kan skimte Nesbø.

I dag er det enkelt å komme seg fram her, selv om det er rett opp og ned på hver side av stien.

Ser man fjellveggen fra avstand er det lett å forstå at her var det ikke enkelt å komme seg  forbi før det sprengt ut en sti i fjellveggen.

De måtte rett og slett gå på en trestige som var festet i fjellveggen. 
Aurlandsdalen som i dag er kjent som en tursti som etter hvert har blitt gått av veldig mange var tidligere en viktig ferdselsvei mellom vest og øst. Her ble blant annet kyr og hester som skulle selges på Østlandet driftet over. De kunne selvfølgelig ikke gå på disse trestigene og måtte gå omveier.

Det var flere fjellgarder i denne dalen. Nesbø var en av de største med en besetning på 2 hester, 37 kyr, 42 sauer og 4 geiter. Det ville jo vært en stor besetning i dag og det. Bygningene var stort sett satt opp i stein.

Etter litt overtalelse gikk Nøve med på at vi skulle gå via Bjønnstigen. Det betydde en litt kortere tur. En snarvei som kortet ned turen med hele 2 km. Det betydde også en brattere tur, så jeg tviler på at det er noen snarvei sånn i praksis....

Det var som sagt en fin dag å gå på. Såpass tidlig på sommeren er det fortsatt frodig og fint. Grønnfargen er fortsatt frisk og fin.

Stien gikk en del oppover og innimellom fikk vi fin utsikt over dalen

med både elva og stien som gikk der nede. Vi så noen av de andre som gikk der nede.
Dagen er lang og vi er mestere på å kose oss underveis. Det ble en del pauser både for at bikkjene skulle få slappe av i skyggen og for at vi skulle få nyte turen og utsikten.

Men vi måtte jo komme oss videre og det var på tide å komme seg ned i dalen igjen. Tja, hvordan skal man komme seg ned her? Jeg var veldig spent på hva denne Bjønnstigen var for noe.

Mens jeg gledet meg til å prøve den, var Nøve meget skeptisk. Hun var for godt oppdratt til å skjelle meg ut underveis, men jeg har en sterk mistanke om at hun var veldig lite glad i meg her.

Kan du skjønne det? Her var det jo både tau å holde i, trappetrinn i både stein og stolper underveis og ikke hadde det regnet på en god stund så det var ikke glatt heller. Det var da vel ikke noe problem? Det var jo ikke stupbratt på utsiden av stien heller.

Men det er ikke så lett å se at det går an å gå her, det er jeg enig i. Vi kom oss ned alle 4 uten noe problem :)

Det neste kjente stedet på turen er Vetlehelvete. Ei stor jettegryte. Det sies at hvis du kaster en stein i el lite vann ikke så langt unna så kommer det bobler opp her. Men det er jo helt umulig å se begge stedene samtidig ;)

Den er som sagt stor og ligger et godt stykke unna der elva går nå.

Nå var vi nede ved elva og stien fulgte den.

Som nevnt har det ikke alltid vært mulig å gå her. 

Stien har blitt bygd opp og sprengt ut i fjellet flere steder.

Noen steder flyter elva ganske stille med det klareste vann du kan tenke deg, før den går over i brusende hvite stryk.
Selv om vi går nedover dalen og det er en høydeforskjell på ca. 750 m mellom Østerbø og Vassbygdi så er det slettes ikke bare nedoverbakker på turen.

Den mest kjente plassen på turen er vel Sinjarheim. Den ligger til høyre i dette bildet og på den andre siden av dalen ligger Teigen. Med en veldig djup og bratt dal i mellom seg. Den stupbratte skrenten ned til elva gjorde at ungene ble tjoret fast når de var ute.

Kårhuset på Sinjarheim.

Tunet besto av mange bygninger og de sto tett. Her var det faktisk mange trebygninger.

De høye murene sier litt om terrenget som er her. Og legg merke til fjellsidene i bakgrunnen.


Resten av matpakka vår spiste vi her på tunet på Sinjarheim.

Klokka begynte å bli mye og vi hadde en stor del av turen igjen, så vi måtte bare komme oss videre.

Nok en fjellside som var umulig å komme seg forbi tidligere. De måtte krysse elva og så gå på den andre siden  oppover et stykke og så krysse elva tilbake litt ovenfor Teigen. Nå var det laget fin vei.

Her var det ei li full av almetrær. Tydelig spor etter at de var brukt til lauving.

Det beste turfølge du kan tenke deg. Nå som de var ferdig med Bjønnstigen var alt bare fryd og gammen og Nøve hadde vært på Sinjarheim.

Og gleden var stor da utfordringen med å komme seg over denne delen av elva var overvunnet også. Brua dekte bare halve elva.

Jeg tror ikke vi gikk en eneste meter uten at vi hørte fossebrus, enten fra fosser som kom nedover de bratte fjellsidene eller fra Aurlandselvi ned i dalen. Man kan ikke si at fosser er lydløse, men fine er de.

Almen er også en kjent plass. Huset som er bygd i trygghet under den kjempedigre steinen. 
Men snakk om et karrig sted. Det er jo noen store steinurer rundt hele plassen. Her tror jeg det var stuttorvet som ble brukt for å slå grasset rundt hver en stein.

Turen gjennom Aurlandsdalen var en fascinerende mix av frodig kulturlandskap, det var forresten utrolig at jeg greide å unngå å brenne meg på brennesle på turen, for det var det mye av, gamle plasser, 
vanvittig bratte fjellsider, 

steinurer

frodig bjørkeskau og annen lauvskau,

elva som slynget seg fram i bunnen av denne mektige grand canyon som det faktisk er her. 
Og enda så er det mye mer. Dette er en tur som godt kan gås flere ganger for å få med seg alt.

Litt mer om Aurlandsdalen og historien kan du lese her

Og så  har NRK vist en liten film fra dalen. Bare søk på Aurlandsdalen.