Fine dager på Skrukkefyllhaugen

14.-17. september -26 

Etter turen på Ruggstien så kjørte jeg inn til Skrukkefyllhaugen der jeg skulle være i noen dager.

Yr hadde rett sola dukket opp da jeg kjørte innover.

Etter å båret inn alle tingene mine tok jeg med meg en kopp med te ned til vannet/stryket og satt der en stund. Det er så fint der nede. 

Utsikt over til fjellet på den andre siden av dalen, Pukla.

Det har blitt en tradisjon dette at Nøve og jeg tilbringer noen dager inne i Vassfaret hver høst. Jeg måtte ta en sjekk og fant ut at i løpet av de 11 årene Nøve og jeg har gått på turer sammen så har vi med denne, overnattet i Vassfaret 8 ganger. Dette er 4. gang vi er på Skrukkefyllhaugen og så har vi 4 overnattinger på Bjørke. 7 av disse har vært i september. Vi kan trygt snakke om en tradisjon 😀

Yr fikk dessverre rett med tanke på været på tirsdagen. 

Egentlig så passet det godt, for jeg trengte en hviledag etter turen dagen før. Så jeg fyrte godt i ovnen

Det var ikke så ryddig etter at jeg flyttet inn...

og koste meg innendørs med å strikke og lese.

Men jeg trengte litt frisk luft etter hvert så da jeg gikk en liten tur innover langs veien inn til Nevlingen

Her er det så fint, selv om skydekket hang lavt. 

Det er en åpenbar årsak til at området heter Vassfaret. Vann ligger på rekke og rad med korte elvestubber imellom. 

Det var selvfølgelig ikke meningen at jeg skulle være aleine på denne mini-ferien, men dessverre mistet Nøve sin mor og dermed var det viktigere ting å gjøre. Men en dag kunne hun heldigvis bli med så sammen med at været begynte å letne så kom hallingene.

Selv om jeg trives godt aleine så er det ingen tvil om at det blir ekstra hyggelig med selskap av tur-vennene mine.

Vi gikk en liten runde før mange stearinlys ble tent og strikketøy og godsaker ble hentet fram. Nå ble det vel ikke strikket så mye, desto mer prat, det var lenge siden sist. 

Denne karen er et nytt tilskudd etter forrige gang vi overnattet på Skrukkefyllhaugen. Bjørn og Vassfaret hører liksom sammen.

Årets bratteste tur - Ruggstien

14.september-26

Her blir det et bilderas! 😆

Tradisjonen tro så ble det en tur til Vassfaret i september.

Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle begynne med å gå Ruggstien for å komme meg opp på fjellet. Ruggstien er en godt merket sti som går fra Vassfarvegen og opp til minneplata for slagbjørnen Rugg. 

Det er kanskje ikke så rart at veien opp på fjellet er bratt

Jeg fant ut at det er bra det er lenge mellom hver gang jeg går denne turen, for da glemmer jeg hvor bratt det faktisk er. Det er to år siden sist jeg gikk opp her. Guri meg så sliten jeg var underveis! Det virker som at det går nesten rett opp. Det var ikke mange meter mellom pustepausene mine. 

Da jeg nærmet meg "toppen" så var det likevel verdt all svette og pust-pes. 

Wow! Her hadde naturen vært ute med hele fargepaletten sin

Høsten på sitt beste, finnes det noe bedre?

Så var jeg framme med minneplaten.

13.mai 1908 felte Steinar Steinarsen Ormerud den største bjørnen som noen gang har blitt skutt i Vassfaret. Dette skjedde etter den lengste bjørnejakta i Norges historie. 7 uker i strekk ble det jakta på den. På det meste var det 28 mann med på laget, både fra Hedalen og Hallingdal. To år tidligere døde gjetergutten Johan Sagadalen etter et møte med en bjørn på Domfet og storjakta ble utløst av harme over guttens død. Det er i midletid ganske sikkert at det var en annen  og mindre bjørn som skamferte gjetergutten. Han som til slutt flete bjørnen kom helt fra Amerika for å være med på jakten. 

I 1919 ga Mikkjel Fønhus ut "Der vildmarken suser", der disse hendelsene skildres. Bjørnen der fikk navnet Rugg

Sola var der et sted over skydekket som nektet å flytte på seg.

Etter ei pause ved minneplaten så fortsatte jeg videre.

Nå var det lett å gå. Selvfølgelig fortsatt litt signing, men det føles jo nesten som å gå på et stuegolv etter å ha gått Ruggstien.

Det var nydelige farger uansett hvor jeg så. Dette fjellet har blitt min favoritt når det gjelder høstfarger. 

Aurdalsfjorden.

Her oppe er det ingen trær eller knauser som er i veien for utsikten. Jeg har jo vært her før så jeg droppet den "spennende" delen med å gå lengst ut på kanten der det er som brattest. 

Stien er tydelig på vei opp mot Hestehøgda

Jeg sjekket at alt sto bra til med cachen vi har lagt ut på Hestehøgda. Den har kun hatt ett besøk i tillegg til Nøve så jeg vurderte å arkivere den, men siden alt sto bra til så ligger den der fortsatt. Jeg forstår ikke helt at ikke flere cachere tar turen opp hit, det er jo så fin utsikt her og kommer du fra den andre kanten så er det ikke bratt heller.

Jeg savnet sola, for selv om det det var fargerikt så er det stor forskjell på med og uten sol. De røde bladene på rypebær blir selvlysende når sola skinner på dem. Bare det å se på dem mot sola og med sola i ryggen gjør en kjempeforskjell. 

Jeg lurte et øyeblikk på om jeg møtte på ei skilpadde

Denne gangen fortsatt jeg innover fjellet. Her kunne jeg gå overalt og lengre enn langt om jeg ville uten de helt store utfordringene. 

Jeg satte kursen til Langtjernkollen der det var en fjelltopp-innsjekking og så gikk jeg litt videre sånn at det ble en liten runde. Yr lovet at sola skulle dukke opp i 17-tiden, men jeg hadde lyst til å komme meg til hytta før det ble mørkt. Det er lettere å pakke ut og ordne seg til mens det fortsatt er lyst.

Tilbake til minneplata og Østre Storebekk og så var det å begynne på turen ned fra fjellet

Det var minst like bratt nedover, men da nødvendigvis nedover. For knærne mine så kan det være nesten like slitsomt og vondt. Den bratte delen av stien er ikke så lang, kommer du lenger ned så er det bare velstand å gå på tur. Før den går over til skauvei. Delen med vei føltes veldig lang på vei tilbake til bilen denne gangen.

Turen var på ca 11 km. Selve Ruggstien er på 3,3 km (en vei) og med 450 høydemeter, der det bare er 150 av dem som er den virkelig bratte delen. 

Koboltgruvene

Vi har lenge snakket om å se nærmere på Koboltgruvene i Modum

Det var kanskje ikke noen smart ide å velge den fineste og varmeste dagen i september til å på gruvetur..

Selv med masse klær var det kjølig her inne. 

Noe av dagbruddet

I 1772 det første malmfunnet gjort akkurat der den oransje ballongen er på bildet. Det var Ole Witloch som hadde jobber i sølvgruvene på Kongsberg, men som hadde fått sparken der fordi han ble beskyldt for å stjele sølv fra gruvene.  

Innhold av arsen (arsenikk) i berggrunnen gjør at tømmerstokkene på bildet ikke råtner og disse er de opprinnelige stokkene 

I 1835-40 var Blaafarveverket det største bergverket i Norge og har den største koboltprodusenten i verden. 1205 ansatte arbeidet på Koboltgruvene og verket produserte 80% av alt koboltfargepigment på verdensmarkedet. 

Svevende glassgulv

Gruvene blir ofte brukt til filminnspillinger, blant annet så er deler av Blåfjell spilt inn i disse gruvene.

Glassgulvet er montert for at vi skal kunne se tregulvet fra gruvedriften på 1800-tallet som ligger 20 meter under her. Glassbrua skal tåle vekten av 8 tonn så det burde være trygt å gå ut på der, selv for meg, men det var litt ekkelt sånn til å begynne med likevel.

Det er fascinerende å vandre rundt i trange, lave og mørke tuneller der til og jeg skallet opp i taket et par steder og så inn i delene der malmen ble tatt ut, som her på dette bildet.

Hengebroen

Den lange ( 32 meter) hengebrua ble prøvd og underveis fikk vi se noen "røde bloddråper" tyte ned av fjellet. Det var selvfølgelig ikke blod, men koboltmalmen kobetitt, hvis jeg forsto det riktig

Etter at omvisningen i Clara stoll gikk vi en runde rundt dagbruddene. Jammen er de dype.

Imponerende ingeniørkunst og arbeid av de som jobbet i gruvene. Det var neppe noe enkelt arbeid og heller ikke bra helsemessig. Men jeg ble overrasket da Guiden fortalte at de som jobbet her hadde helsehjelp, sykepenger og skole. Ungene jobbet om dagen og gikk på skole om kvelden.

I 1898 ble driften av disse koboltgruvene avsluttet for godt. Nå er hele området fredet. Guiden vår fortalte at det blir fortatt prøveboring på utsiden av området for å se om det er aktuelt å ta opp driften igjen. Kobolt er fortsatt et viktig og etterspurt mineral, ikke bare til blåfarge, men for eksempel til batterier

Geologi må være interessant for dem som kan dette. At denne steinen kan bli til noe knallblått?

Selv om det det forklares så sliter jeg fortsatt med å forstå at det grå steinstøvet til venstre kan endre opp til det knallblå pulveret til høyre.

Dette var en nydelig dag og godt og varmt, så om jeg ble litt kald inne i gruva så ble jeg fort varm igjen da jeg kom ut.

Vi avsluttet med et rundstykke og en gedigen vaffel, det hadde helt klart holdt med vaffelen.

Vi fikk med oss en lab-runde og et virtuell-cachefunn. 

Vi besøkte ikke TH.Kittelsen -museet og Blaafarveverket denne gangen. Vi var der i 2013 og ser det er en del av innlegget fra september det året.