Redningsaksjon

Gammelt nytt, men verdt å nevne likevel. Bildene er gamle og hører ikke sammen med resten av historien.
Da vi var i Japan ved påsketider så hadde vi fint vær det meste av tiden. Hjemme hadde det derimot vært skrekkelig mye regn og vind noen av dagene i påsken. Katten vår hadde blitt borte en av dagene midt i påsken. Det har skjedd før, da har vi funnet den innestengt i et eller annet rom enten i huset eller i låven noen timer seinere. Så PE sjekket alle tenkelige og utenkelige steder katten kunne være. Ropte og leitet uten hell. Katten var og ble borte. Slik fortsatte det flere dager. PE leitet og ropte. Men noen katt dukket ikke opp. Han var bekymret og svigermor var bekymret. Norske mobiler fungerer ikke i Japan, så vi hadde ikke noe kontakt med de hjemme, så vi som var på den andre siden av kloden ante ikke noen ting.

Noen dager seinere, det må ha vært 2. påskedag,  da PE gikk kveldstur med Barfi så hadde han hørt en katt som mjauet fortvilet og inderlig. Men HVOR? PE begynte å sjekke både hager og garasjer til naboene våre for å prøve å finne ut hvor lyden kom i fra. Fortsatt uten hell. Men endelig, det virket som mjauingen kom i fra et grantre hos den naboen som bor lengst unna. Dette var om kvelden og det regnet og blåste. I lyset fra lommelykta så han noen katteøyne, men så ikke om det var vår. Naboen som bor her legger seg tidlig, men PE ringte til sønnen  som bor i nærheten og fortalte at han kom til å låne stigen som hang der. Bare sånn at de ikke skulle begynne å lure på hva som skjedde.  Men grantreet var veldig høyt. Så stigen rakk ikke opp. Ok, da fikk han dra hjem og hente en lenger stige. Nå var svigermor varslet også. Så hun kom også og passet på. Ja om ikke annet så kunne hun jo ringe legevakta om sønnen skulle falle ned og slå seg fordervet. Men også denne stigen var for kort. Og katten hadde ingen planer om å komme i møte. Neida, den klamret seg fast der den var. Det var bare å gi opp.

Det var skikkelig ufyselig vær denne natta og PE syns synd på katten, så han hadde tatt seg en ny tur midt på natta for å gjøre et nytt forsøk på å få katten ned. Lokket nå med godsaker, men fortsatt uten hell.

Det første han gjorde neste dag var å dra  avsted for å leie en lift. NÅ skulle katten ned.  Så var det å leite huset rundt for å finne ut hvor jeg oppbevarte hundeburet, sånn at han kunne stappe katten inn i det når han endelig fikk tak i den. Det å holde fast en katt høyt oppe i lufta tok han ikke sjansen på. Så var det av sted og rigge seg til. Barfi var nå plassert hjemme i bingen sin og sto der og bjeffet høylytt over hvilken forferdelig urett dette var at hun ikke fikk være med og hvor forferdelig farlig dette var for PE. Hallooo, dette er skummelt! Og ja, PE var helt enig. Han har høydeskrekk. Det blåste fortsatt og når han hadde strekt liften til topps så var han 16 m over bakken. Og det blåste fortsatt og det merktes. Dette var ikke moro. Enda verre var det at han forsatt ikke nådde opp til katten. Katten satt enda en meter lenger opp i treet. Nå var min kjære mann både livredd, fortvilet, stresset og oppgitt. Men heldigvis så greide han å få tak i greinen katten satt i og endelig begynte katten å samarbeide litt. Boksen med kattemat luktet himmelsk og katten begynte å komme i møte med duften av den veldig fristende maten. Med nød og neppe fikk han tak i katten, puttet den inn i buret og så kunne de sige ned mot bakken igjen.

Katten så virkelig ut som ei drukna katte. Og i tillegg godt innsmurt med kvae i pelsen. Men hun var nede på bakken igjen. Vel hjemme så fikk hun godt med mat. Og hun var kun noen snarturer ute for å gå på do. Forøvrig lå hun pal på sofan dagen lang i flere dager. Dette hadde nok tatt på.

Vi aner ikke hva som har skjedd og hvorfor hun havnet oppe i toppen av grana til naboen som bor sånn ca 300 m fra oss. Men jeg regner med at hun har prøvd å rømme unna ei fremmed katte eller bikkje. Katten vår er egentlig ganske flink til å klatre i trær og klatrer de faktisk nedover også. Men her ble det tydeligvis for høyt og været gjorde vel heller ikke saken noe bedre. Må si jeg er imponert over PE som faktisk gjorde alt dette for å få katten ned og hjem igjen. Han som egentlig hater katter, etter å ha havnet på sjukehus i flere uker etter å ha blitt bitt av en fremmed katt, og i tillegg er livredd for høyder. Mulig han var enda mer redd for hva jeg kom til å si når jeg kom hjem igjen ;)

 Det verste er nesten at katten har jo neimen ikke lært heller. Det er bare noen dager siden en annen nabo hadde sett at hun rømte opp i et tre da en katt jaget henne. Men nå kom hun i det minste ned selv etter en times tid.

Måneds-oppsummering Januar-16

Du verden så fort dagene går. Nå er jammen meg januar 2016 allerede historie.
Vi begynte som nevnt det nye året med geocaching bare noen minutter over midnatt. Og vi fortsatte likesågodt med å finne litt flere cacher i næromådet de første dagene i året.  Det ligger en hel haug med cacher på Bergermoen, de fleste med Rondanestien i cachenavnet sitt. Noen er veldig enkle å finne andre litt vanskeligere og noen helt umulige å finne. Siden dette området bare  er 3-5 km unna oss så er jo dette cacher som bare MÅ logges. Men så var det dette med finne disse vanskelige da, de med D-rating på 4-5. Fy fela, så mye tid jeg har brukt på noen av disse! Og du og du så irritert jeg har vært på CO for å ha gjemt dem så godt / lurt og gitt så, i mine øyne, håpløst lite hjelpsomme hint og ikke minst så har jeg irritert meg grønn over meg selv som har brukt så mye tid på å leite etter disse cachene. Og det er jo selvfølgelig ikke de cachene som ligger nærmest veien som er vanskelige, neida de vanskelige er de som ligger midt inni skauen, lengst fra veien. Vel, Barfi skal jo luftes, hvorfor ikke gjøre det i dette området der det er mye sand og vi slipper å ta med et tonn med søle hjem? Det er 1 cache vi har slitt masse med og 1-2 andre som også har vært vanskelige å finne. Den ene fant vi plutselig veldig enkelt og den andre fant jeg faktisk ganske greit en dag før jul, det hjalp å leite i brukbart dagslys og litt systematisk og grundig leiting. Plutselig var den jo slettes ikke så vanskelig å finne og heller ikke irriterende på verken den ene eller andre måten. Var veldig fornøyd med meg selv da den ble funnet uten hjelp og ekstra hint fra andre.  Ikke alle som har gjort det. Men så var det denne siste da, som jeg egentlig har bestemt meg for å gi opp flere ganger. Nå traff vi CO like før jul og fikk et par ekstra hint. Ikke minst om hvor vi burde leite. Det viste seg at vi hadde konsentrert oss om å leite på feil sted. Der cachen faktisk lå har vi knapt nok sett. Ikke rart vi ikke har funnet denne ! Men selv om vi nå hadde fått hint så måtte vi fortsatt leite lenge og det var vel bare flaks at jeg plutselig sto med cachen i handa. Som det så ofte er. Jeg syns egentlig det er litt på kanten å logge en cache der vi har fått så mye ekstra hjelp, men denne grønne boksen er så irriterende at vi må bare omgjøre den til et smilefjes på kartet vårt, så logget ble den, med info om at vi hadde fått hjelp. Det har forøvrig nesten alle de andre som har funnet denne også fått. Vel - det føltes veldig godt å begynne cacheåret med å få denne ut av listen over cacher som ikke er logget.

Den første søndagskvelden i januar tikket det inn en melding om en ny cache bare 0,5 km fra oss.

Ja, den var faktisk plassert rett bak denne gården og grantrærne her som vi ser fra stuevinduet vårt. Hallo! Her måtte vi bare rykke ut på FTF-jakt. Mammom på TV fikk bare gå si gang uten oss foran TV-skjermen. Resten av historien står i loggen min:
Co {*FTF*}
Her hadde jeg nettopp rigget meg til med nylaga te, julekaker, tent stearinlys og satt meg ned foran tv’n for å se på «Mammon». Da plinger det inn et varsel om en ny cache 500 m unna. Rett på andre siden av Søli. Halloooo!! Her var det ikke annet å gjøre enn å jage opp den lange, skrive opp koordinater, kle på seg og traske i vei over jordet. Kjøre bil bort dit ble for dumt. Mens vi gikk studerte vi kartet for å finne ut hvor den lå.

I skaukanten kom det noen lys gående. Hmmm, de hadde ikke med seg bikkje og ikke jogget de, kunne det være noen som var ute i det samme ærend som oss? Joda det stemte, hannam og egravraa var på plass. Så da tuslet vi i samlet tropp bort til gz. Så var det å se litt på spor og snø/mangel på snø for å peile seg ut det mest aktuelle treet. Mens Egravraa klatret så fikk PEE62 øye på cachen. Yes, han var i riktig tre. Loggen ble signert og alle fikk nok en trivelig cacheprat før vi tuslet hjem igjen til den nå kalde teen. Jaja, hva ofrer man ikke for et forsøk på FTF? ;)

Dette ble vår 10. cache med treattributt og demed er vi kvalifisert for en challenge-cache ved Nordbytjernet også. Klatring i trær er moro, selv om vi denne gang overlot klatringen til egravraa. Og så er det jo veldig stas med cacher i nærområdet :)

Takk for cachen :)
Funnet sammen med PEE62

Siden vi fikk en DNF-logg på en av cachene på Nipkollen-serien så tok Barfi og en tur til Nipkollen for å sjekke tilstanden til cachene og ikke minst fikk vi oss en fin tur.

Etter nyttår ble den "grønne julen" omsider byttet ut med kuldegrader og litt snø. Riktig så vinterlig og vakkert var det oppover åsen her.

Vi tok oss en kjøretur til Dokka og Torpa.

Vinter, snø på trærne, sol og blå himmel, kan det bli vakrere?

Det skal forøvrig være mange flotte cacher i området og Synnfjell ligger jo også like oppi her. Kanskje på sin plass med en tur dit i løpet av sommeren? Vi passet på å få logget en cache som har hele 222 FP og som ofte blir trukket fram som en cache man MÅ logge.

 Her er en youtube-film fra cachen da den var ny. Den har forandret seg siden den gang, men er fortsatt flott og magisk. Bare tenk for en fantastisk opplevelse og overraskelse det var å logge denne i 2007. Da fantes det ikke mange slike cacher. Nå er det jo slettes ikke så uvanlig så vi begynner jo nesten å forvente at det skal være noe helt spesielt med alle cacher som har fått noen favoritt-poeng.

Så kom det enda mere snø og det ble kjørt opp skiløyper på jordet.

Ja da var det vel bare å finne fram skia da og sette i gang å bevege seg litt.

 Det har vi helt klart godt av både Barfi og jeg. Men du og du, det er tydeligvis noen muskler/sener som jeg ikke bruker så mye til vanlig som brukes når jeg går på ski. Det kjentes i hvert fall godt på framsiden av lårene dagen derpå.

Jeg begynte å legge merke til at det hang en hvit plastpose på en av postkassene tidlig på morgenen. Ikke bare en dag, men flere dager. Hmmm, hva i all verden er det? Så så jeg litt nøyere etter og fant ut hvilken postkasse det var. Jaha, kanskje de får deler levert med bud? Ok, dette må vi finne ut av, så naboen dette gjaldt ble spurt om hva dette var. PE fikk forklaringen og ikke lenge etterpå fikk han en sms med beskjed om at vi måtte sjekke postkassen vår neste morgen. Og ganske riktig neste morgen hang det en hvit plastpose på både naboens og vår postkasse. Med dette innholdet i vår pose.

Det begynner jo å bli en del som får middags-råvarer levert på døra. Det er altså mulig å få levert ferskt brød til postkassen fra www.morgenlevering.no.  Bare bestill innen kl 21.00 kvelden før.

Kanelsnurrene var forøvrig digre og veldig gode :)

Ungene og jeg skal på ferietur til Japan i slutten av mars. Så jeg har sittet en god del timer foran pc'n for å finne ut av flyreise og ikke minst hvor vi skal overnatte. (Ringen rundt Nara er feil plassert, skal være mye nærmere Osaka)

Det er jo så himla mange hoteller å velge mellom, så sånt tar tid. Samtidig så er vi seint ute med planleggingen, så det er mye som er fullt allerede. Et besøk på Ghibli-museet som junior ønsket var vi for seint ute til å få billetter til. Vel, jeg tror vi har fått booket noe som bør bli bra. Reiseplanen er slik. Gardermoen-Osaka. 2 netter i Nara, 3 netter i Kyoto, 1 natt i Takayama, 1 natt i Kanazawa og 4 netter i Tokyo og så hjemreise Tokyo-Gardermoen. Det som er dumt er at vi nok reieser noen uker for tidlig. Det hadde jo vært morsomt å fått med seg kirsebærtre-blomstringen og våren når vi først skal til Japan. Men det er disse to ukene vi har mulighet til å reise alle tre, så da får det bli som det blir. Å reise dit i sommer som også hadde vært mulig, er helt uaktuelt pga varmen.

I går kveld bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å tenne bål på kveldslufteturen til Barfi. Jeg er skrekkelig dårlig på dette med friluftsliv. Det å kunne tenne opp et bål burde jo være minimums-kunnskap. Vel, jeg pakket ned litt ved og opptenningsved i sekken og gikk nedover i skauen, den vanlige turen. Helt trygg på at dette kom til å gå strålende. Tjaaaa, det var visst litt vel optimistisk. Jeg hadde tydeligvis litt for stor tiltro til at veden var knusktørr og kom til å ta fyr umiddelbart.

Det gjorde den så absolutt ikke :( Ganske irritert på meg selv. Her måtte man til med strakstiltak, så tørrkvistene nederst på nærmeste granlegg ble plukket og fikk fart på bålet.

Ja i hvert fall så brant disse kvistene bra. Mine medbrakte vedkubber strittet fortsatt i mot. Her må det øves mer, det er helt klart. Og neste gang så skal jeg ha med mye mer småved og legge litt mer sjel i opptenning og oppbygging av bålet. Jeg skal selvfølgelig bli en mester i løpet av en mnd eller to ;)

Spretten finner fortsatt sine spesielle soveplasser

Enda flere bilder

Det meste av denne snøen forsvant med mildvær og regn på slutten av januar, men litt er det heldigvis igjen. I hvert fall såpass at det er hvitt.

Spretten

Det er vel på tide at det kommer noen ord om katten. Du kan trygt si den er leken, nysgjerrig og har sin personlighet.

Det har drøyd så lenge fordi jeg tenkte jeg skulle få tatt noen bilder. Noe som ikke er så lett, for så fort den ser kameralinsa så skal den snuse på linsa. Eller kanskje speile seg? I mellomtiden har pc'n tatt kvelden for godt og der forsvant en del av de bildene jeg hadde samlet... Og også malen til bloggen. Så da blir dette gjort på gamlemåten. Får ordne opp i den live-malen en gang seinere.  Og jeg har ikke brukt tid på å sette inn bildene i riktig rekkefølge. Så her kommer kattebildene i hulter til bulter uten noe særlig sammenheng med teksten.

Da vi fikk katten fikk vi beskjed om at det var en hannkatt. Jeg så vel på det en gang og lurte litt på om det var en hunnkatt, men slo fast at det var sikkert for tidlig å se det skikkelig. Og så tekte jeg ikke mer på det. Dro til veterinæren for å få han kastrert. Ikke før jeg går inn døra hjemme så ringer veterinæren og forteller at det slettes ikke var noen gutt jeg hadde levert fra meg. Neida det var en jentepus. Ok,det hadde ikke så mye å si, kastrere skulle vi likevel. 

 

 

 

Men så var det dette med navnet da? Vi har endt opp med at siden han var så innmari spretten så passet i grunnen navnet "Spretten" veldig bra og det har blitt til at han ble hetende det. Men, det passer jo ikke så bra på ei jente. Men spretten er hun fortsatt og navnet begynner å bli innkjørt så Spretten er og blir navnet, sånn er det med den saken.

 Hun har som nevnt personlighet og sære vaner. Hun ligger overalt. På gulvet, innimellom sko og stolbein, i søppelkurver, i hyller og selvfølgelig i sofaer og senger. Det er vel ikke så unormalt, men at hun også legger seg til å sove i alle vaskene vi har, det har jeg ikke sett før.

Fiskene er hun veldig interessert i og spretten som hun er hopper hun gjerne opp på taket der også.

 

 

  Litt verre var det da taket var åpent. Da ble det panikk-bremsing for å unngå å havne nede i vannet sammen med fiskene. (ja jeg vet det skulle vært mer planter der + masse annet)

 

 

Barfi har hele tiden vært tålmodigheten selv. Det er kun viss hun har fått noe ekstra godt hun har satt katten på plass når den også vil smake. Barfi er rett og slett altfor snill og god hun. 

 

Katten var jo veldig skeptisk til å begynne med, men det ga seg heldigvis etter hvert. Det var en stund hun freste og krummet rygg sånn for sikkerhetsskyld, men nå er det bare viss ting kommer litt for brått. Men det har heldigvis gått veldig bra å ha de to sammen. Noen bestekompiser blir de nok derimot ikke. Det er sånn på akseptere-nivå.

 

Spretten tror visst at Irene er moren hennes. Hun er i hvert fall veldig glad i henne og ligger veldig gjerne i fanget hennes eller gjemmer seg i armkroken eller teppet Irene ofte pakker seg inn i. Hun springer og møter Irene når Irene kommer hjem.  Følger etter henne når hun går på tur. Så når Irene drar på jobb så må katten være inne. Og så fort Irene har gått ut døra så setter katten i å hyle. "Halloooo, du kan ikke gå ifra meg!"

Spretten er spretten og klatrer og hopper opp overalt. Musejeger er hun også. De har observert at  hun har fanget flere mus allerede.

Jeg skulle bare gå en liten runde med Barfi på jordet og da fulgte selvfølgelig katten med.