To fantastiske dager - turer på Krøren og Klypa

 

Forrige søndag var jeg endelig klar for å ta turen opp til Hallingdal igjen. Jeg ble møtt med en god og lang klem fra Nøve og etter å ha lempet alt pikkpakket mitt inn og fyrt opp i ovnen i Olabu så fortet jeg meg inn for å hilse resten av Bergheim-gjengen. En kjapp prat med Bjørn, før han måtte videre, mens Tassen, Tølle og Findus sloss om oppmerksomheten. Det var sååå godt å se igjen alle sammen. 

Vi tok det med ro, pratet og koste oss, det var tross alt lenge siden sist vi så hverandre. Jeg hadde advart om formen min så vi hadde goood tid, vi skulle ikke ut på noen langtur denne dagen. Men vi måtte jo ut. Vi kunne ikke hatt mer flaks med været disse to dagene. Sol, nesten vindstille og rundt 0 grader. Jeg bestemte at skiene skulle testes denne søndagen. Hvor vi skulle ble ikke bestemt før vi kom ned på veien og så trafikken. Det var enklere å komme seg inn på veien hvis vi  kjørte oppover.

Sånn ca. midt på dagen spente vi skia på beina. Jeg hadde hadde gitt beskjed om at det måtte være en "snill" skitur og det fikk jeg, men vi bor tross alt ikke i Danmark... Og jeg oppdaget raskt at det hadde ikke hjulpet uansett. Kroppen min er pill råtten og jeg tror at det nesten hadde vært lettere å gått uten ski, selv på flatmark. 

Mens Nøve hadde trekkhunder og ble dratt både framover og oppover og brukte mer krefter på å stoppe og vente på meg enn på skigåingen. Jaja, jeg stabbet nå av gårde. Godt jeg var på tur med verdens beste og mest tålmodige turfølge. Og så lar jeg meg imponere av dem som virkelig kan gå på ski. Vi gikk f.eks. opp en bratt bakke (ja den var bratt!!) og en gutt (10 år?) satte utfor nesten uten å ploge noe som helst. Wow! De som kom etter var i hvert fall litt mer forsiktige.. 

Uansett så må en jo bare være overlykkelig over å ha muligheten til å være ute og kunne nyte dette. Det er jo så fantastisk vakkert og deilig å være ute i skiløypa når snøen ligger der og glitrer som diamanter, sola skinner fra nesten skyfri himmel og det er knapt en lyd å høre. Det er jo bare nydelig og så er det jo bare å tilpasse turen. Noe vi er veldig gode på.

Problemet om vinteren er derimot at det er ikke like enkelt å ta pauser for det er jo ikke bare å sette seg ned overalt. Eller ok, det er vel bare å sette seg ned, men problemet er jo at jeg skal komme meg opp igjen. 

Wow! For en fantastisk dag! Jeg er litt usikker på hvor vi gikk tur, men for at jeg skal huske hvor vi var så sier jeg at vi var i Blåfjell-området. Selve turen gikk bl.a. over Krøren og Sandfet og kanskje vi sneiet Øyvassfjellet?

Mandag tegnet seg til å bli nok en fin dag. Nå hadde jeg lyst til å teste ut trugeløypa til Oddvar og Bjørn rundt Klypa. Så vi satte kursen mot Godvatnet, men først en stopp innom Orrebu for en tur innom utedassen. 

Vi hadde god tid denne dagen også og med dette været så satte vi oss likegodt til i hytteveggen for en pause. Det er jo tross alt viktig å lade opp til dagens innsats? Deilig! 

Men vi skulle altså på trugetur. Vi satset på at Batman x 2 passet på bilen mens vi var på tur.

Hmmm, her skulle det visst være ei tråkka trugeløype? "Tråkke-kara" hadde annet å finne på i helgen og vinden hadde effektivt slettet alle spor etter løypa deres. 

Jaja, Nøve tok ansvar og viste vei. Jeg kunne skylde på at jeg visste jo ikke hvor vi skulle, så jeg kunne gå i sporene hennes. Nå var det heldigvis bra "hold" i snøen så vi kunne bruke trugene slik de er ment, gå akkurat der vi ville uten noen store problem.

Gutta-boys fløyt bra oppå snøen uten truger.

Nøve kunne ikke la sjansen gå fra seg til å få et fint  lundis-på-stein-bilde da vi kom til en så fin stein.

Ikke like stor stein, men med magisk bakgrunn. Strøen ligger der så fin.

Allerede tidlig på turen ble det bestemt at vi skulle ha ei pause ved den hytta borti lia der. Reiret, tror jeg den kalles.

Men før det fant vi oss en fin pauseplass med god utsikt i alle retninger.

Strøen

Hellsæren

Her kunne vi blitt en god stund.

 Det var lett å gå overalt her på toppene.

Tølle stilte seg opp og ble stående - lenge. Ventet på belønning?

Etter hvert måtte vi begynne å gå nedover i lia igjen, i retning Reiret og ny pause.

Alt har en ende, sola skinte ikke like skarpt lenger og vi var nede i sporene våre. Vi hadde greid å bruke en god stund på noen få kilometer. Det var kanskje derfor jeg syntes dagens tur var enklere enn skituren dagen før. Det var ikke lange runden vi hadde gått.

Tølle og Findus hadde gått atskillig lengre enn meg og flata ut foran ovnen.

Ekstra koselig var det at Lillian kom en tur på søndagskvelden. Nå skulle tursesongen 2023 planlegges. Det ene turforslaget etter det andre ble lagt frem. Det er bare å glede seg, enten det blir å lese om turene eller om jeg blir med på dem. Akkurat nå planlegger jeg ingen ting.

Et annet høydepunkt var at nordlyset var særdeles aktivt denne helgen også her i Sør Norge. Vi var ute og så det danset på himmelen over Bergheim. FB var full av fine bilder av fenomenet etterpå. Jeg skulle fortsatt gjerne ha sett nordlyset en gang i nord, for jeg tror nok det er i en helt annen divisjon enn det vi ser her nede.

Det ble to herlige dager med denne gjengen. Nøve har skrevet så fint om det med masse fine bilder.

1.mars var nok en fin dag. Jeg var tilbake på jobb. Vel, det ble vel ærlig talt ikke så mye jobbing denne dagen, for her var det velkommen-tilbake-treff med kaker, blomster og ekstra mange gode kollegaer. Jeg begynner forsiktig med 20 % stilling. Så får jeg se hvordan det går. 

Konklusjonen etter halling-turen og første dag på jobb er at det er himmelvid forskjell på det å være kreftfri og det å være frisk. Jeg ser ikke bort i fra at det tar like lang tid eller lenger å bli både frisk og i form som det tar å få tilbake normal lengde på håret mitt. Det vokser nemlig seint. Men det er der, i en ny farge.

En liten skitur - Snellingen

 

I mitt neste liv skal jeg bli en god skiløper. Fyke oppover bakken med godt feste, skli mange meter for hvert tak, og suse avsted i nedoverbakkene, alt uten nesten å bruke krefter. Ja da er det moro å gå på ski da!

Men så var det det da at det fulgte ikke med noen bruksanvisning da jeg ble født med ski på beina. Joda, jeg kan selvfølgelig tråkke meg fram på ski, jeg er jo norsk, men det er bare å innrømme at jeg er elendig til å gå på ski. Så det blir å stabbe seg framover og kjenne ekstra godt på at styrke i armer og bein er fraværende. Men å nyte finværet, ja det er jeg god på. Det er jo fordelen med at det går så seint framover, da blir det ekstra god mulighet til å se både hit og dit og virkelig nyte synet av glitrende snø og sol fra skyfri himmel. 

På tirsdag var det altfor fint vær til å bli sittende hjemme, så jeg tok turen opp til Brovoll og spente på meg skia for vinterens første skitur. 

Ja, et par tre test-runder på jordet teller ikke. Mange av løypene var nypreppa, sola skinte og gradestokken var i nærheten av null. Det kan jo ikke bli bedre. Jeg ombestemte meg med tanke på hvor jeg skulle gå 

og endte opp med å gå den lange bratte bakken mot Snellingen. Med mange nok pauser så kom jeg meg opp denne dagen også. Resten av turen av det fine slaget. 

Først ganske flatt. 

Veldig flatt da jeg bare fant ut at jeg måtte en liten tur bortom odden på Store Snellingen. Og så en veldig lang slak nedoverbakke. 

Burde jo ikke bli "varm i trøya" en gang av en slik tur... men det lille jeg hadde av kondis og styrke er forsvunnet det siste året.

I mitt neste liv.... I dette livet får jeg glede meg over å kunne nyte finværet 😉 

Og å gå på tur uten ski. Med truger er det i hvert fall ikke noe problem med bakglatte ski

Ferdig :)

Endelig, ca. 9 mnd. etter den første grundige undersøkelsen på Ahus, så er jeg ferdig med  kreft-behandlingen. Det har vært litt av et løp, masse undersøkelser, 6 mnd. med cellegift-behandling, operasjon og til slutt 3 uker med strålebehandling. Restene av kreftsvulsten er fjernet, de fant ingen aktive kreftceller i den og fikk bekreftet at det ikke var spredning. 

I mitt hode så betyr dette at kreften er overvunnet / jeg er kreftfri 😀  

Ok, det er fortsatt litt igjen, men det er mest forebyggende så det teller liksom ikke.  Antistoffer hver tredje uke fram til august. Zometa hvert halvår i 5 år + kontroller og oppfølging. Ingen kan si at ikke behandlingen er grundig, tidkrevende og at det gjøres alt for at man forblir kreftfri. Tusen takk for det norske helsevesen.

Min siste stråling i dag, 27. januar 2023  og dermed ferdig med behandlingen. Jeg kan nå kalle meg en kreftoverlever.

Det må selvfølgelig feires 😀

Hårveksten er så vidt i gang, jeg sånn ca. 2 mm lange øyevipper og hår 😄 Så får vi se om håret er grått og krøllete eller om det ligner på det som var der før. 

Jeg har forstått at det å være kreftfri ikke nødvendigvis er det samme som å være frisk. Jeg ser at det er altfor mange som har store problemer med senskader. Noe jeg håper jeg slipper unna. Så framover nå er det jobben med å komme tilbake til en vanlig hverdag og slippe unna senskadene som gjelder. Hvordan kvikne til sånn at det går an å gjøre noe uten å måtte hvile resten av dagen, kunne gå en lengre tur, gå opp ei trapp eller noe så enkelt som å stå på beina uten at det er ubehagelig. Jeg har lyst til å komme meg på jobb igjen snart og er veldig spent på hvordan det blir å bruke hodet flere timer i strekk. Hvor lang tid det tar før hodet er kokt og ikke orker å konsentrere seg lenger? Rådene er at man skal begynne forsiktig, øke gradvis og at aktivitet/trening er viktig. 

Jeg prøvde meg på en trugetur, men måtte fort gi opp etter noen hundremetere med høye kneløft ;)

Så nå prøver jeg å finne meg et mål som på et eller annet mirakuløst vis får meg motivert til å begynne og ikke minst til å fortsette, med å trene. Mål av typen, gå til Galdhøpiggen, gå opp til Ørnareiret i Undredal, komme meg opp Mørkgonga, padle Nordmarka på langs, delta i Sentrumsløpet osv. Jeg har tydeligvis ikke funnet det riktige målet enda... Men jeg skal få det til! Både å komme meg ut på fine turer og kunne nyte det og å komme meg tilbake på jobb til verdens beste kollegaer 😃 Spørsmålet er bare hvor lang tid det kommer til å ta, blir det i vår, i sommer, neste år? Dette kommer til å bli bra, jeg gleder meg! 

18 kuldegrader pynter trærne

For å dokumentere hele denne reisen så må jeg ta med de siste to månedene også,  som ikke nødvendigvis ble den plankekjøringen jeg forventet.  

Tiden etter siste cellegift viste seg til min overraskelse å bli den måneden jeg var i desidert dårligst form. Som jeg har skrevet mange ganger så har smaken vært et av de store problemene mine og jeg hadde ikke spist "normalt" siden i månedsskifte august / september. Istedenfor endelig å få tilbake smaken, som jeg forventet, så spiste jeg nå enda mindre. Nå orket jeg ikke de tingene som hadde fungert så langt heller. Ok, jeg var fortsatt langt i fra å sulte ihjel, men i tillegg til at det er vondt å være sulten så går man til slutt tom for energi. Bare prøv å kjøre en bil som går tom for drivstoff. Jeg har prøvd det og... Da kom politiet og passet på meg fram til NAF kom og reddet meg. Jeg må si at jeg syns kroppen er en merkelig skapning. Nå har jeg brukt 15 år på å bygge meg opp et energireservelager i form av en solid bilring/traktordekk rundt magen. Men istedenfor å tære på dette lett tilgjengelige lagret så gir kroppen beskjed om å bruke minst mulig energi 😖 Jeg orket ingen ting, så enten sov jeg eller så satt jeg og halvsov foran tv'n og syns livet var litt kjipt. Til slutt ga også vekta etter selv om ikke akkurat speilbildet sa det samme.

Barfi er nå en eldre Fjelldronning på 14 år

I tillegg så fikk jeg føling med hvordan det er å ha "jurbetennelse". Et par dager etter operasjonen så gikk det infeksjon i brystet. Ulempen med å ta operasjonen etter cellegiftbehandling er jo bl.a. at immunforsvaret er svekket. Dermed ble det mye ekstra styr. Takk og lov for flinke og hjelpsomme sykepleiere på Ahus. De er heldigvis kun en telefon unna. Jeg var der to ganger i uken for å tømme og skylle ut guffe. Antibiotikakur i ti dager sammen med stell tok heldigvis knekken på betennelsen. På julaften ble den siste "veika" tatt ut og operasjonssåret kunne endelig få ro til å gro igjen. Kompresjons-bh som jeg måtte bruke døgnet rundt kunne byttes ut med en vanlig. Adventstiden som i utgangspunktet skulle være en rolig tid der jeg kom til hektene, ble altså en heller slitsom tid. Da jeg klaget min nød til kreftsykepleieren, fikk jeg tilbud om å teste ut energidrikk. Så et par dager "bælmet" jeg i meg denne drikken, takk og lov for at det bare var en dl. For guri malla så kvalmende vond den var! Men den hjalp, jeg kviknet litt til, samtidig som noe mat endelig begynte å smake og jeg kunne bytte ut grønne bananer med litt annen mat igjen. Det ble med de to første energidrikk-flaskene, jeg orket ikke å true i meg noe mer av det.

Mye snø og regn om hverandre, det har blitt litt enkel trim i form av snømåking.

Julaften ble faktisk vendepunktet. Ribba smakte bra, mens resten av julemiddagen var så som så. Etter det så har det gått bedre og bedre. Jeg har kommet i gang med å gå litt turer igjen og innimellom har jeg til og med lyst til å gjøre noe fornuftig. Selv om det fortsatt er mye mat som ikke smaker normalt så spiser jeg, spesielt brødmat og det er slutt på å være sulten. Dagene har endelig blitt ganske bra.

Administrasjonen på Ullevål sykehus holder til i dette fine bygget.

Siste prosess for å ta livet av kreften var 15 strålinger. De måtte jeg ta på Ullevål sykehus. Først var jeg inne for å gjøre noen forberedelser til behandlingen. Bl.a. fikk jeg teste ut dette med å holde pusten. Siden det er venstre bryst så gjør de det de kan for å beskytte hjertet ved å benytte pustestyrt stråling. Jeg skal derfor trekke pusten dypt inn, noe som blåser opp brystet for å skape avstand til hjertet, og så holde pusten mens de stråler. Dette var litt verre enn jeg så for meg, for det var ikke nok å trekke pusten, nei jeg skulle trekke pusten akkurat passe, på millimeteren.  Jeg fikk en skjerm med to streker som jeg måtte følge med på. Den grønne streken flyttet på seg sammen med pusten min og den skulle legges seg på den hvite streken. Altså ikke trekke pusten for mye og ikke for lite. Jeg ble skeptisk til hvordan dette kom til å gå. Vel, jeg fikk trening etter hvert, så det gikk bra. Jeg begynte å kjenne igjen lyder og bevegelser sånn at jeg visste at nå kan jeg puste igjen om ca. et sekund, begynte å telle antall ganger jeg holdt pusten og visste at etter11 ganger var jeg ferdig osv. Jeg måtte ligge helt stille så det var krise når det begynte å klø/ kile et sted. Verst var det nesten at det var ganske kaldt i rommet. Uten klær på overkroppen så var det en kald fornøyelse å ligge der. Godt det bare tok ca. 10 min. 

"Dronningteppet" laget av Sol B. Bækholt pynter opp på Ullevål

Selv om selve stråle-behandlingen bare tok 10-15 min så brukte jeg nesten 6 timer hver dag mandag-fredag i tre uker på dette. Det gikk fint å reise kollektivt, lokalbuss til Gardermoen og Flybussen videre til Ullevål, men det tar tiiiiid. Både på bussen og venting. Flybussen går bare en gang i timen bl.a. Det ser ut til at jeg slipper unna "brannskader" av strålingen, men sliten det ble jeg. Om det er pga strålingen eller om det er selve reisen som er årsaken er ikke så lett å si.  

Jeg satt og strikket innover og sov på tilbaketuren, det "forkortet" turen en del.  

En av bivirkningene til Taxol er faren for Neuropati. Den dukket opp til slutt hos meg og. 

Misfargede og løse negler er ikke akkurat vakkert. Verre er det at de er vonde å komme borti noe som bl.a. gjør det vanskelig å skrelle ei appelsin. Føttene kjennes stadig kalde, som om de har vært ute i kulda.  Numne føtter / følelsen av å gå på en krøllet sokk, gjør det ubehagelig å stå/gå innimellom. Selv om dette er noe som i verste fall kan bli varig, så satser jeg på at jeg blir bra igjen i løpet av en måned eller tre.

Hva er toppen av lykke? Nei det er faktisk ikke å bli lotto-mangemillionær. Joda, det er sikkert veldig moro, men tro meg, lykke - det er å kunne nyte en helt ordinær frokost!!! Det å kunne nyte smaken av en tekopp og ei brødskive med brunost, det er jammen meg kraftig undervurdert!!!

Endelig, da er jeg ferdig og avslutter denne kjedelige føljetongen om plagene mine som har dukket opp underveis i kampen for å overvinne kreften.

Tidligere innlegg:

7. Farvel til min "følgesvenn" gjennom det siste året

6. Snart ferdig med CG

5. Tøff og sterk?

4. Det rusler og går - fortsatt

3. Jobben fortsetter

2. Hvordan går det?

1. Ny sommerjobb

2022 - året da håret ble borte.

En årskavalkade hører med, selv om dette året egentlig bare kan avskrives for min del, jeg sov jo bort storparten av det. Det merkes også på mangelen av bilder. Jeg har tatt veldig få bilder dette året ser jeg. Men noen høydepunkter var det.

Det var en stusselig vinter med lite snø og en salig blanding av kulde- og varmegrader. Den første helgen i februar besøkte jeg Nøve. Ski og truger ble liggende ubrukte i bilen, det var jo knapt nok snø der oppe. Det var mer snø her hjemme, så her ble det litt skigåing på jordet og oppe på åsen med Brovoll som utgangspunkt.

I mars ble det nok en tur til Hallingdal. På lørdag ble det en enkel skitur, mens på søndag kjørte vi til Langedrag, der skulle vi være med på hundesledetur. Vi var heldige med været og turen med hundene var overraskende fin og morsom. 

Det var ikke så lett å finne dager der både Nøve og jeg hadde fri samtidig og med brukbart vær i tillegg. Og så hadde jeg egentlig mer enn nok med jobb, for resten av uka brukte jeg stort sett til å sove. Men vi fikk til et par dagsturer. En dag i Hønefoss sentrum med litt caching og så en cachetur til Ellingseterkoia. Nå var "gutta-boys" økt med et tilskudd av en liten kar som heter Findus. Det var ekstra stas å bli kjent med Findus også. Vanligvis så blir jeg hilst av to logrende og glade gutter, spesielt av Tølle, derfor var det overraskende da vi møttes for å gå mot Ellingseterkoia, at de så bare stygt og fornærmet på meg. Merkelig. 

Foto: Inger Synøve Natten

Men jeg ble ganske fort "tilgitt" for hva det nå enn var og Tølle var sitt gamle jeg igjen.

I juli klaffet det sånn at vi fikk tatt oss noen dager på Skrukkefyllhaugen. Det var så moro å treffe hallingene igjen og vi bare koste oss og ladet batteriene.

Denne gangen gikk vi kun korte småturer. Findus var blitt stor gutt, men fortsatt ikke klar for langturer.

Det ble en ny tur til Hallingdal i august. Et eller annet var skjedd med høyrebeinet mitt, så turgåing ble det lite av, men vi fikk en fin tur i Bjørneparken.

Dette var et år med lite turgåing og det ble kun en fjelltur. I begynnelsen av oktober fikk jeg være med på en fin og "snill" tur til Darren. På denne turen var også Lillian /Sognafaret og to av hundene hennes også med. Det var moro å endelig treffe Lillian som jeg har fulgt noen år i bloglandia. 

Andre turer kan nesten telles på en hånd, Ok, jeg kom meg opp på både Marifjell og Klofjell, det ble en tur til Store Snellingen og et par andre turer på Romeriksåsen 

og jeg besøkte et par nye steder i Nordmarka nord.

Jeg fikk til slutt gjennomført min første natt i hengekøye. En kald, men fin natt.

2022 var et ganske så spesielt år. Året begynte med at vi fortsatt måtte ta hensyn til korona-pandemien med div. restriksjoner som jeg ikke lenger husker hvor lenge varte. 

Min permittering ble avsluttet i begynnelsen av januar og dermed var jeg tilbake i full jobb. Noen av de andre kom også tilbake litt etter litt, men det var først i april at alle var tilbake i full jobb hos oss. Det var utrolig godt å endelig være tilbake til "normalen" med fulle åpningstider og ha alle tilbake i jobb igjen. Men vi hadde dessverre "mistet noen" som hadde sluttet og funnet på noe annet under pandemien. 

Barfi får jevnlig massasje gjennom året. En gammel kropp fortjener litt spesialbehandling.

2022 var som sagt et spesielt år. I tillegg til fortsatt korona i begynnelsen av året så begynte det "rare året" 24. februar. Russland gikk til krig med Ukraina. Krig plutselig så nærme Norge, det var skremmende. På jobben merket vi det først med at det russiske skilandslaget dro hjem igjen allerede før skirennene i Holmenkollen begynte. Naboskranken vår som var Aeroflot fikk det travelt med å organisere avlyste  flyreiser, for så å bli borte. Skranken deres støvet ned i lang tid før Norwegian flyttet inn. 

Spretten sier ifra når hun vil inn.

Årets nyord var krympflasjon, et fenomen som ble vanlig pga matvarepriser som steg unormalt mye. men det som virkelig var helt sinnsykt var prisene på drivstoff og strøm. Plutselig var det normalt å betale 26 kr/liter for diesel, bensin var "billigere" enn diesel og strømprisene var bare helt ville, over 10 kr på det verste, tror jeg. Galskap!

Etter å ha vært i full jobb i 5 mnd. så ble jeg sykemeldt og var det resten av året. Jeg hadde fått kreft. Brystkreft, så typisk kvinne 50+ som det går an. Nå begynte en ny tilværelse der jeg etter hvert ble godt kjent på noen av avdelingene på Ahus. Og ikke minst med bivirkninger av cellegift. 

Både håret, smaken og formen min forsvant. Og så jeg som nettopp hadde spart til langt hår. Som nevnt over så ble det særdeles lite turgåing og cacheturer dette året. Men jeg vant kampen mot kreften. Bloggen min bærer også preg av denne kreften. Det er altfor mange innlegg om den og veldig lite om annet, men det har som sagt ikke vært så mye annet å skrive om i år. 

Nå har vi hatt to år preget av korona-pandemien og så dette spesielle året, nå håper jeg på at 2023 etter hvert kan bli et mer normalt år.