23. september 2013

Bildefilm fra turen over Romsdalseggen

Og her er bildefilmen fra turen min over Romsdalseggen 17. september 2013.

Nb! Den er lang. Satt sammen av mange bilder, mange ganske like bilder og litt forvirrende siden jeg både ser framover og bakover uten at det er helt enkelt å vite hva som er hva. Blånebba er helt i den ene enden (begynnelsen) med alle fjelltoppene i bakgrunnen og Nesaklsa med fjorden er i den andre enden Smilefjes som blunker Turen består av å gå ganske bratt oppover til man kommer opp på ryggen og så gå og klatre over smale egger med store flater innimellom.

Beskrivelsen av turen min finner du i det forrige blogg-innlegget

19. september 2013

Romsdalseggen -13

Også i år bestemte jeg meg for å prøve å gå over Romsdalseggen. Jeg hadde fri disse tre dagene her. I følge Yr så skulle det regne på mandag, men være fint vær på tirsdag. Kunne jeg stole på det??? Ikke hadde jeg tid til å stikke av heller…. Først søndag begynte jeg å sjekke overnattingsmuligheter og togbilletter og søndagskveld bestemte jeg meg for å dra. Det som er så fint med å gå Romsdalseggen, i tillegg til at det fortsatt ikke er et sted alle andre har vært, er at det er så godt tilrettelagt. Det er bare å sette seg på toget på Gardermoen, med et greit togbytte så er man i Åndalsnes i løpet av 4-5 timer etter en fin tur over fjellet. Så går man 2-3 minutter til sitt overnattingssted. Neste morgen går man de samme minuttene tilbake til togstasjonen, kjøper billett og setter seg på bussen som kjører fram til der turen begynner i Vengedalen. Så går man turen, går noen minutter fra der turen ender til overnattingsstedet igjen. Altså perfekt tilrettelagt der man slipper å bekymre seg for noe som helst. Ja også er det jo en fantastisk tur og litt spesiell da.

Jeg dro altså over fjellet på mandag. Det regnet i Maura og det regnet i Åndalsnes. Det regnet fortsatt da jeg la meg. Jeg begynte å bli litt skeptisk til det med været ja…..Men yr lovet fortsatt at det skulle være klarvær så fort det ble midnatt. Og jammen meg var det ikke stjerneklart da jeg våknet en gang i løpet av natta! Så da var det bare å pakke sekken med ekstra klær og niste og gå til bussen kl 9.30 tirsdagsformiddag.

Nå sier vel innlegget fra fjorårets tur det meste og det er i grunnen ingen grunn til å skrive noe mer.  Men vil du lese mye om pust, pes så er det bare å lese videre. Så mye nytt vil det neppe bli nedover her, de samme bildene blir det og.

Denne dagen var det hele 6 stykker i tillegg til meg på bussen. Og så kom det ei med egen bil. Tre av disse gikk foran meg og forsvant etter hvert. to av dem gikk langt bak meg og de to siste aner jeg ikke hvor ble av. Jeg er så sær at jeg syns faktisk det er helt perfekt å gå aleine for kondisen min er ikke mye å skryte av. Men jeg skulle da greie denne turen i år og, selvfølgelig skulle jeg det!

Romsdalseggen-13 002

Kremt, kremt, jeg gikk ikke så veldig mange 100-metere før jeg begynte å lure litt på det…Turen begynner jo med en ganske lang bakke. Hjelpe meg! Beina var tunge som tømmerstokker og jeg pustet og peste som om jeg hadde løpt maraton. Ærlig talt, det går ikke an å ha SÅ dårlig kondis! Halloooo! En hundeeierdame i sin beste alder? Og siden jeg jo gikk turen i fjor så visste jeg jo at dette var bare blåbær mot hva som ventet seinere. Åssen skulle dette gå? Vel bussen hadde reist, så det var bare å fortsette å gå. Eller? Jeg kunne jo snu og ringe etter en taxi? En ganske dyr taxitur, men… Nei! Det blei for pinlig. Nåja, hvis alternativet var hjerteinfarkt så var det kanskej ikke så dum ide likevel. På den annen side. Hjerteinfarkt, da blei jeg sikkert henta ut med helikopter, det er sikkert ganske morsomt? Ok, du får bare fortsette! Men Blånebba, den får være i fred for meg i år. Kanskje jeg skal gå famileruta? Da slipper jeg den slitsomme bratte turen opp på eggen. Nei ærlig talt, nå har du tatt turen helt over hit. Bruker hele tre dager på denne egotrip’n som du ikke har tid til, ja da får du jammen meg ta hele pakka! Punktum! Pust, pes.

Romsdalseggen-13 010

Med mange korte stopp, så kom jeg meg opp den bratte bakken ( ikke så bratt, men den føltes sånn) og opp til skoggrensa der legger terrenget seg og går slakt innover Hesteheian og det er lett å gå igjen. Og da kvikner man jo til litt igjen. Familieruten var ikke lenger noe tema. Selvfølgelig skulle jeg gå den ordentlige ruta! 

Romsdalseggen-13 014

Eeeeeh var det nå så lurt da. Plutselig så gikk det ikke så lett lenger. Men det gikk ikke så helt håpløst heller. Denne dagen så var det faktisk den første bakken som var den tyngste. Det var tett mellom stoppene her og, men jeg kom meg opp på ryggen. 1 time og 50 min.

Romsdalseggen-13 022

Og der ligger Blånebba og venter (det er mye brattere enn det ser ut til på bildet) . Hmm var det så bratt opp dit? Jeg var der i fjor og man ser egentlig ikke så mye mer der borte enn resten av turen, så sånn sett så behøvde jeg ikke å gå på den toppen i dag. Men jeg hadde jo ikke noe annet å gjøre og når jeg først var her så det var egentlig ikke noe spørsmål. Jeg satte kursen mot Blånebba. Det var deilig å gå i litt flatt terreng igjen. Ikke så fornøyd med at det gikk nedover, det betyr jo at de tapte høydemetrene må jeg gå opp igjen seinere. Jeg husker jeg syns det var veldig tungt å gå opp på Blånebba i fjor. Det var ikke så ille i år. Som sagt så var det den første bakken som var tyngst. Det hadde tydeligvis kommet snø her i høyden. Det lå et tynt snødekke nesten hele veien. Vel oppe på toppen så blåste det godt. Kanskje ikke det beste stedet for å ta en pause, men nå var det verste slitet unnagjort og det var på tide å få tatt av gjennomsvette gensere og på med tørr ulltrøye og ny genser. Og jammen måtte ikke votter og vindjakke på og. Skrive i loggboka måtte man jo også gjøre og ikke minst beundre utsikten. Det er langt ned.

Romsdalseggen-13 040

20 min seinere så var det å sette kursen nedover igjen. Et lite stykke nede i bakken så snubler jeg og kjenner at jeg får en vridning i kneet. Ble LITT irritert på meg selv akkurat da ja!  Ikke noe tull med beina her. Hallooo det er en del timer å gå før jeg er nede i sivilisasjonen igjen. Selv om det var fint der så fristet det ikke å bli værende der en dag eller to midt i september. Det var ganske enkelt ikke aktuelt å ødelegge seg her. Heldigvis gikk det greit å gå videre. Bare passe på å ikke vri beinet på noe vis. Jeg kom meg ned fra Blånebba uten noen flere uhell og så var det jo reine autostradaen et stykke.

Romsdalseggen-13 055

Så begynner det som er spennende på turen. Halsaskaret.

Romsdalseggen-13 085

Å filler’n! Det var en ganske bratt opp der og ja. Jeg husket at det var kjettinger og bratt nedover, men at det var opp på et nytt “fjell”, det har jeg fortrengt. Det er slutt på autostradaen for en stund.

Romsdalseggen-13 077

Her er det først bratt nedover. men heldigvis kjettinger en kan holde seg fast i. Så da sklir man nedover sånn ganske trygt. Og så er det rett oppover igjen.

Romsdalseggen-13 110

Og det er stupbratt ned på den ene siden. Egentlig ganske utrolig at det er plass til en sti der, når jeg ser på bildene. Men mens jeg gikk der så følte jeg aldri at det var noe problem, eller at det var ubehagelig smalt. Det er bare moro og en helt fantastisk utsikt. Det er jo så vanvittig mange fjelltopper rundt på alle kanter. Og så har du de grønne dalene innimellom fjella og så fjorden og så langt ut du kan se ligger Norskehavet. Og alt dette kan du se på en gang, rett og slett helt fantastisk. Det stoppes for å nyte utsikten og tas bilder stadig vekk. Så nå er det slutt på å slite. Til det er stoppene for mange og tette.

Romsdalseggen-13 117

Og så må man kunne stole på at disse boltene og kjettingene er festet skikkelig. Jeg la i hvert fall all min tyngde på dem. Etter at Halsaskaret er forsert og man har kommet seg opp på Mjølvafjellet

Romsdalseggen-13 141

så er det et stykke med flat og brei steinur igjen.

Før man nok en gang kommer til en egg.

Romsdalseggen-13 191

Stupbratt på den ene siden og ganske så bratt på den andre siden og. Når du er ferdig med de to skarene så er det forsåvidt slutt på moroa. Resten er transportetappe for å komme ned, sammen med utsikt og høstfarger. Helt ute på pynten ligger Nesaksla,

Romsdalseggen-13 247

og rett under der ligger Åndalsnes 700 høydemeter ned.

I år har det vært sherpaer fra Nepal som har holdt på å bygge steintrapper på deler av stien ned fra Nesaksla.

Romsdalseggen-13 254

Skikkelig fine trapper har de lagd. Men det var fortsatt hardt for knea å gå ned. Det gjør vondt rett og slett. I fjor hadde jeg vondt fra føtter til hofter, i år var det kun knea, så litt bedre gikk det. Og jeg har jo ikke noe valg, ned må jeg jo.

Jeg var knallheldig med været. Jeg så ingen grunn til å gå så fort. Så lenge jeg kom ned før det ble mørkt så var det greit. Så jeg stoppet stadig vekk for å nyte utsikten, ta bilder og for å hvile beina. Og endte opp med å bruke akkurat like lang tid som i fjor, 8 timer. Heldigvis gikk det bra med kneet. Det var ikke like bra etter at jeg hadde kommet på rommet og slappa av en stund. Men jeg gikk turen uten noe problem og jeg kom meg av og på toget hjem.

Nok en gang et bevis på at denne turen kan alle gå som har 2 bein og 2 armer som fungerer, men det trengs. Man bør ikke være altfor ustø. Det er dumt å miste balansen oppå der…. Vet ikke helt om dette er en tur for de som har høydeskrekk. Selv med elendig kondis så går det helt fint å ta denne turen. Anbefales!

Nå har jeg gått to ganger, det holder tror jeg. Eller kasnkje jeg skulle tatt familieruten en gang. Kanskje kombinere disse to og så slippe å gå ned fra Nesaksla. For den nedturen der er fortsatt et mareritt, selv med sherpa-trapper.

Det ble som sagt tatt mange bilder. Setter en del av dem sammen til en bildefilm – etter hvert.

11. september 2013

Treningsdagbok–Drøbak 8. sept. -13

Ny dag, nye muligheter, denne gangen i Drøbak. Og fortsatt strålende vær, skulle tro det var sommer og ikke høst. Nå var det spennende å se om vi fortsatte der vi slapp i går eller om vi var tilbake i den gamle leksa vi har drevet med i sommer?

H1M

WP_001101

OI!!!! Dagen begynte også i dag med hopp. Og for en HOPP-bane! Det sto KUN hopp-hindre på banen i tillegg til en slalom midt på. Det er det første gang jeg har sett.

Drøbak_hopp_1237023_164291273775335_380959815_n

Banetegningen viser at det egentlig skulle vært med en del andre hinder, men tilgjengelig bane og hindre gjorde at disse ble byttet ut med hopp. Så denne banetegningen stemmer ikke helt, men nesten hvis du ser hopp istedenfor pølse, tunnell osv. Det var en fin løpebane i dag og. Et par foranbytter og så var det egentlig bare å gi gass resten. Utfordringen var å få fart inn og i slalommen – som vanlig... Jeg pleier jo vanligvis å gi Barfi ganske mye godbiter mens vi varmer opp og så får hun den siste like før vi går inn i ringen. Sånn at lommene er tomme. Det gjorde jeg også her, men det virket som Barfi satte denne siste biten i halsen. Så jeg var mer opptatt av om hun var klar til å springe enn å prøve å få giret henne opp. Ingen god oppladning altså og dermed ingen toppfart på startstreken. Men ellers så syns jeg det gikk ganske bra, til å være oss. Jeg var spent på tida, om vi greide standardtida i dag også? Sukk, nei, 1,50 i tidsfeil. Men tross alt bedre enn på lenge om vi ser bort i fra gårsdagens «super-hopp-løp» Men utrolig irriterende likevel da. Enda godt at vi er ferdignappa.

WP_001103 

4. plass (10) 1,50 tidsfeil, 3,11 m/sek Dommer: Peter Holmberg

2M

Drøbak_ag_1236648_164291223775340_1184201394_n

Også her en fin løpebane, men med 2 «fartsdrepere» Den første allerede etter hinder 2. Og den løste jeg veldg dårlig, ja den 2. også... Det var 2 hopp rett fram, møne rett fram deretter, men det skulle vi altså ikke ta. Derimot skulle vi ta hoppet 90 grader til venstre. Hmmm, full fart framover , men så ikke framover likevel...Jada, jeg vet, «golfkølla» fra kurset i sommer + rundt, burde kanskje vært brukt der, men den har jeg jo aldri fått til. Det ble en laaaang sving der og det tok tid før vi fikk opp farta igjen. Så gikk det vel ganske greit resten fram til nest siste hinder. Her safet jeg for at vi ikke skulle gå feil og det tok litt tid det og. Så det ble en del tidsfeil.

4. plass (8) 8,05 tidsfeil 2,58 m/sek Dommer: Peter Holmberg

 

Lag –Mellom

Drøbak_lag_1235322_164291257108670_497440418_n

Nok en fin bane. Også her var det en fartsdreper etter hinder 2. Og et stort spørsmål om hvordan jeg skulle føre der. Her prøvde jeg faktisk å bruke «golfkølla» Det var i hvertfall det jeg tenkte på, utførelsen var nok ikke i nærheten, men det er jo ikke verst bare det at jeg i det minste prøver å tenke litt på hva Peter har prøvd å lære meg. Tror i hvert fall at jeg valgte riktig løsning for oss og den fungerte ganske bra. Det samme med hopp nr 8 etter tunnellen, der gikk vi tilbake mellom 8 og 14. Et greit gjennomført løp for vår del. Denne dagen var det kun 3 lag som var med, så vi var sikret pallplass så lenge vi greide å komme igjennom med 3 hunder uten disk. Og det gjorde vi. Problemet var bare at det gjorde de 2 andre lagene også....

WP_001118

Utrolig store og flotte premier. Barfi og jeg gikk faktisk feilfritt! Uten tidsfeil. Med et nødskrik, vel og merke, men det holder det.  MellomSmurfene kom på 2. plass så nok et napp på laget og oss som deltok. Fy søren så gode vi begynner å bli! Smilefjes som blunker

WP_001120

0 feil! 3,04 m/sek Dommer: Peter Holmberg

 

Smurfene fra Eidsvoll begynner å gjøre seg bemerket  på pallen og på stevner generelt. Tror det er vanskelig å unngå å legge merke til oss i smurfeklærne våre. Nå gjenstår det å se om de som skal delta i NM, stiller opp i smurfeskjørt og –luer. Hege med Bailey og Turbo er jo supergode, det er noe alle vet. Men det finnes jo en del andre gode også. Så at Hege reiser hjem fra Drøbak med 4 x 1.plasser på 4 løp, ja det er imponerdende, rett og slett! Så det er litt ergelig at vi ikke greide å vinne lagløpet, for da hadde Hege vært på toppen av pallen 5 ganger denne dagen. Kjempemoro var det at Christine og Maiken endelig kom igjennom begge sine løp uten disk og at Maiken i tillegg vant og fikk napp i ag var rett og slett høydepunktet denne dagen.

Oppsummering av helgen:

En opptur helt klart. Viss vi ser bort ifra de 2 ag-løpene så er jeg veldig godt fornøyd. Ikke minst over at Barfi jogget istedenfor å krype over bommen. Det går bittelitt raskere gjennom slalommen. I alle disse 4 løpene hadde vi over 3 m/sek. 2 av løpene var feilfrie og et til som var det nesten. MEN dette var 4 løpebaner og så fort det er snakk om litt mer utfordringer i banen med «rundt»-hinder så faller tempoet vårt drastisk Trist fjes Det er bare å innse at vi må trene.... Og at det er viktig at jeg jobber skikkelig på start. Men tenk at vi hadde 4,22 m/sek!! Egentlig så burde jeg dratt hjem etter hopp-løpet i Maridalen og aldri deltatt på flere stevner. Da kunne jeg jo levd i toen på at vi er blitt så gode Smilefjes 

10. september 2013

Treningsdagbok–Maridalen 7. sept. -13

Nok en agility-helg, denne gangen med to stevner jeg aldri har deltatt på før. Lørdag foregikk det i Maridalen og på søndag i Drøbak. Man kan trygt si jeg var skeptisk denne gang. Med bare «bånn-i-bøtta»-stevner i hele sommer og ikke så altfor oppløftende trening på Bøn ( i hvert fall en gå-i-sirup-slalom, resten var ganske bra) denne uken så dro jeg på stevne fullstendig uten forventninger. Ja, egentllig angret jeg veldig på at jeg i det hele tatt hadde meldt oss på. Men, men, vi dro oss nå av sted...

MARIDALEN lørdag 7. sept.

I strålende sol var HansThollef med sine islendinger, det første som møtte meg da jeg ankom stevneplassen, så Ellen og Odd Idar med sine islendinger og Vibeke med sine islendinger. Og så fort jeg hadde fått parkert bilen og gikk for å sondere mulig sitteplass så så jeg rett på Marianne og Ola. Mulig øya mine er bittelitt selektive? Men det betydde jo i hvert fall at her var det mye kjentfolk og vakre hunder. I tillegg til alle Smurfene i fra Eidsvoll. Barfi så også ganske kjapt Tira og Abba, så det var bare å forte seg forbi, for så å gå tilbake for en prat når Barfi var plassert i bilen igjen. Barfi tåler rett og slett ikke Tira og Abba, sånn er det bare. Og ikke Frøya. Barfi er vanligvis en drøm å ha med seg. Hun ligger i buret sitt helt rolig og uten å gi en lyd ifra seg. Litt utpå dagen så begynner hun plutselig å småbjeffe. ???? Men så ser jeg jo hvem det er som går løpet sitt ikke så veldig langt ifra teltet vi sitter i. Abba går i slalommen og gir litt lyd ifra seg. Det fikk tydeligvis Barfi med seg.

H1M

Vi startet med hoppløpet denne dagen. En skikkelig enkel løpebane viste det seg å være. Siden vi skulle starte som nr 2 så kuttet jeg ut litt av brifingen for å få litt tid til å varme opp Barfi. Denne gangen varmet vi faktisk opp med en liten joggetur. Og så gjorde jeg en god jobb på startstreken. jeg greide å få Barfi til å bli leken mens hunden foran gikk og plusset på litt da jeg tok av halsbandet. Banen var 4 hopp rett fram og så inn i tunell. Altså en perfekt bane for å få med seg fart allerede fra starten. Og ja, vi var i fart allerede da tiden startet og fram til tunellen. Der stoppet det som vanlig opp litt og gikk seint gjennom de to neste hoppene. Mens det ikke gikk så aller verst gjennom slalommen. Og så var det bare å beine på resten av banen. Og det gjorde vi! For aller første gang skled jeg på banen, jeg går jo med vanlig joggesko og har aldri hatt problemer med å holde meg på beina likevel. Har nok en sammenheng med farta det …. Barfi var allerede inni tunellen og jeg kom meg opp igjen før hun var ute av den, så hun merket det ikke. Endelig gikk vi et løp som vi fikk opp farta i og der jeg ikke rotet til løpet på noe annet vis heller. Jeg ventet spent på resultatet og tida vår. Greide vi standardtida?? Dette var en bane som de fleste andre også lykkes, men vi ble ropt opp til premiering. Den ene etter den andre ble ropt opp med navn og plassering og beskjed om at de hadde fått napp – helt til min tur. 6. plass ble det på oss, men det viktige lille ordet «napp» ble ikke nevnt. Jeg var ganske skuffet og frustrert da jeg gikk derfra. Ok, på løpebaner så er standardtida ofte strammere, men hvis vi ikke greide standardtida med dette løpet, ja når skulle vi da greie det????? Og jeg hadde også fått høre at dommeren hadde satt ganske romslig tid i klasse liten. Overraskelsen og ikke minst lykken var stor da jeg gikk og så på resultatlista. NULL feil og NAPP! JIPPIIIIIII vi hadde greid det og med det også fått napp nr 3 sånn at vi kan rykke opp i klasse 2 hvis jeg vil. Men da jeg regnet ut farten vår så fikk jeg virkelig sjokk! Den var nemlig på 4,22 m/sek!!! WOW! Er det mulig?? Vi som har ligget og vaket på 2,5 m/sek eller enda dårligere i nesten hele år. Jeg kan rett og slett ikke helt tro det. Kan tida være feil? Men jeg har det jo skriftelig så da stoler vi på det, uansett hva fornuften kanskje sier. Så dette kritikkskjemaet skal inn i glass og ramme. Tror aldri vi får til den farta igjen. Drømmen min er jo at vi skal klare å komme oss opp på sånn jevnt over 3,5 m/sek.

6. plass (20) 4,22 m/sek NAPP Dommer: Allan Hansen

Beviset:

WP_001088

2M

Så var det ag. Også her en fin bane, men her hadde jeg problemer med banen. Jeg så for meg både den ene og den andre fella vi kunne gå i og ikke minst så sleit jeg med å huske på å få med meg alle hindrene. Jeg så for meg at jeg kom til å gå rett fra hopp 12 til hopp 14. Også her var det mye fin løpebane, men med en rundt hopp allerede på hopp 3 eller 4. Jeg ser i ettertid at jeg burde ha tatt sjansen på å føre annerledes der, for her ble det stopp og det tok tid å komme opp i fart igjen. Og så var det ved det fristende mønet vi ikke skulle opp på for 2. gang. Brukte litt ekstra tid der for å sikre og på å komme rundt. Men til min store glede så gikk bommen ganske greit. Det var ikke noe «uff, tør jeg å gå opp her, det kan jo være vippa?» Alt i alt et greit løp, men ingen stor fart å skryte av... Det ble jo ikke bedre av at jeg hadde bein som var tunge som blylodd. Det merket jeg allerede på oppvarmingen, eller det som skulle vært oppvarming. For nå orket jeg ikke å jogge eller noen andre sprell heller. Vet ikke helt hvorfor, nerver, elendig kondis, jeg hadde jo tross alt sprunget 4, 22 m/sek for 2 timer siden Smilefjes som blunker  i hvert fall Barfi, jeg tok jo noen snarveier. Det var kanskje ikke noe sjakktrekk å gi borten del av mine «verdifulle» bloddråper til Blodbanken bare noen dager tidligere heller? Og så var jeg nok en gang ikke flink nok på startstreken med å gire opp Barfi.

8. plass (14) 13,85 tidsfeil 2.34 m/sek Dommer: Peter Holmberg

Lag-Mellom

Dette var det viktigste løpet denne helgen. Ronja/Ace og jeg/Barfi skulle jakte det siste nappet til lag-NM. Jeg måtte stole på at de andre 3 på laget skulle gå feilfritt og at jeg ble «dratt med» hvis jeg greide meg med under 15,99 tidsfeil. Også her var det en fin løpebane. Litt enklere å huske enn i det forrige løpet, men fortsatt med ett hopp som jeg hadde problemer med å huske, det etter bommen. Og beina mine var fortsatt like blytunge. Men her måtte jeg altså bare ta meg sammen! Heller ikke her var jeg flink nok på startstreken med å få opp tempoet til Barfi. Det ble litt stress for jeg så ikke at hunden foran meg gikk i mål. Så plutselig så måtte jeg bare være klar til å ta av bandet og begynne. Det var som sagt en løpebane og vi sprang. Litt smått i slalommen, men ellers ganske greit. Men hjelp hvor var hinderet etter bommen? Det som var ekstra dumt var at nummerene var satt sånn at det ikke gikk an å lese dem. Så der var det ingen hjelp å få. Enda godt det var litt tid til å se seg om mens Barfi var på vei ned bommen. Hmmm, det må være dit vi skal? Heldigvis var det det. Så da var det bare å springe i vei igjen. Det var som sagt en enkel bane, det var hele 8 lag med denne gang og jeg syns det så ut som at alle de andre lagene kom seg igjennom uten mye feil. Ikke fikk jeg helt med meg hvordan det gikk med de 3 andre Smurfene heller. Men da jeg traff Hege etter å ha gått med Barfi så mente hun at vi kanskje hadde greid det. Det kom helt an på tidsfeila mine, for de andre tre hadde 1 feil hver. Vi ble ropt opp som nr 2, MEN hvor mange feil hadde vi????

WP_001098

2. plass til MellomSmurfene, 3,62 tidsfeil på Barfi med 3,02 m/sek

WP_001095

JIPPPIIIIII! Der var napp nr 2 i boks for både Ronja og meg! Dette betyr at MellomSmurfene fra Eidsvoll nå har 5 hunder som er kvalifisert til å delta i lag-NM i november. Og Barfi er en av dem. Det er bare 4 stk som skal gå og det er ærlig talt galskap om vi blir tatt ut på laget. Men jeg syns uansett det er stas å være kvalifisert. Noe som i utgangspunktet burde være superenkelt, men i praksis viser seg å ikke være så enkelt likevel. Vet om en del som ikke har fått det til....Jeg jobber forresten den helgen NM / Dogs4All er.

En skikkelig opptur denne dagen her altså. Vi fikk nappet i lag, vi fikk opp farta over bommen igjen. Og hoppløpet var jo bare jubel fra ende til annen! Jeg kommer til å leve lenge på det Smilefjes Ja i hvert fall helt fram til ag-løpet, for der er vi jo tilbake til den “gamle tralten”…. Mens en klar forbedring i lagløpet. Men jeg skal være så ærlig å si at de fine løpebanene var hovedårsaken til at vi fikk det til denne dagen. Og så må jeg bare skjerpe meg på å gjøre en skikkelig innsats på startstreken. Få giret opp Barfi akkurat slik vi gjorde  før hoppløpet. Og så var det å bli bedre på denne “rundt”-føringen da….

 

4. september 2013

AUGUST -13

Etter en varm, solrik og tørr juli så fortsatte august likedan. I år kan vi faktisk ikke klage på sommeren!

Etter sommeferien så har vi i august deltatt 3 dager på agilitystevner. De kan trygt forbigåes i stillhet… Tror ikke det har blitt logget en eneste geocache.Det har stort sett gått i maling, riving og rot. Badet vårt skal pusses opp så der er alt revet ut, konstatert at det var mye rart som var gjort der den gangen huset ble bygd, satt inn nytt vindu, lagt nye varmekabler og støpt inn de + en del annet. PE styrer på der. Jeg holder meg til maling. Låvevegger er en takknemlig vegg å jobbe med.

WP_001053

Nora følger med. Kan jo hende det skjer noe spennende?

Og Barfi passer også på. Fint å ligge her i skyggen på en varm augustformiddag.

WP_001072

Rondanestien går forbi nede i skauen her og er en tur vi har pleid å gå en del sommerstid. Men det har det blitt dårlig med i år. Slik ser en del av stien ut.

august 006

Akkurat her pleier det å være litt gjørmete, men ikke regelrett innsjø, elvekanten ligger 2 meter til venstre den. Burde gjort! “Synderen” ligger her

august 009

Jaja, da får vi vel gå den andre veien da eller ta på støvlene og vasse i vei, slik vi gjorde denne dagen. Vi beveget oss over til Nannestadsida for å sjekke opp åssen det så ut nettopp her

august 004

og i samme slengen se om vi fant noen tur-orienteringsposter. Noe vi ikke fant. Er overbevist om at de allerede var fjernet?

Og så blir det stadig noen turer til Stavern. Hva er vel mer typisk Stavern enn Blokkhus og denne husfargen?

august 014

Pappa som er årsaken til Stavern-besøkene fylte 98 år i august.

Barfi har fått seg ny sele. Etter å ha lest bloggen til Pilaris så var det en av de tingene vi bare “måtte ha”. Jeg har tenkt på det lenge, men har ikke blitt ferdig til å kjøpe det inn. Vi bruker halvstrup til vanlig, men de gangene vi er litt mer aktive og det er fare for både bråstopp og draing så er det på med sele. Denne nye sitter bedre enn den vi har brukt til nå. Men er litt verre og ta av og på. Refleksen er fullstendig bortkasta, den blir borte i pelsen.

august 028

Litt trening blir det jo inne og ute. De fleste hindrene står fortsatt  inne, men slalom trenes det på ute.

august 033

Morderen Barfi. En kveld vi gikk tur så hørte jeg plutselig masse piping. Barfi hadde stukket nesa si nedi blåbærlyngen, som hun jo til stadighet gjør. Men denne gangen hadde hun tydeligvis funnet et fuglereir. For rundt henne føyk det fugleunger. Jeg dro henne vekk og tenkte at alt gikk bra. Helt til jeg så at det jo var en unge i munnen til Barfi. Ikke rart hun lot seg dra vekk. Selv om den så ganske hel ut så gjorde jeg kort prosess med den. Ikke noen flere lidelser for fugleungen,  men heller ikke noe mat på Barfi. I sommer har Barfi ønsket å ligge ute nesten hele døgnet. Hun har måttet komme inn når vi legger oss, men det har ofte endt med at hun slippes ut igjen midt på natta/tidlig på morgenen. Ei natt hun var ute så våknet jeg av at hun skreik til. Hun er ei pingle så det skal jo ikke så mye til, men jeg gikk ut for å se etter hva i all verden det var som skjedde. Da fant jeg ei jente som lekte ivrig samtidig som jeg hørte noe piping. Haha, Barfi hadde nok fanget ei mus og musa hadde helt sikkert prøvd å forsvare seg med å klore eller bite. Så det var ganske sikkert årsaken til Barfis hyl. Jeg gikk og la meg og lot naturen gå sin gang uten min innblanding.

august 026

August har stort sett gått med til jobbing, soving og maling. Det har vært mye å gjøre på jobben i august, som det alltid er. Og med flere sjukemeldte og skolestart så blir det litt av en kabal å få vaktrullen til å gå opp. Takk og lov for våre flinke ungdommer som mer enn gjerne jobber. Altfor mye, men helt nødvendig for å få vaktene fylt opp. Nå skal det bli godt med litt roligere tidere igjen, snart… Og antall utgaver av vaktruller kan normalisere seg til 1 eller 2 utgaver før vi har fått vaktene på plass slik de blir.

Selv om det er finvær, så er det helt klart høst. Det merkes om morgenen. 4 grader er ikke uvanlig da og da er det greit å kle på seg litt igjen. Og så begyynner det å bli litt farger

august 038

Men fortsatt ikke klart for tresking

august 032

Jeg har kost meg med å se igjennom Irenes Japan-bilder. Det tar tiiiid skal jeg si deg. Tenkte jeg skulle lage en liten blogg om det og etter hvert, men som sagt det tar tid å velge ut de aktuelle bildene. Kan jo bare si at det ser ut til å være et spennende land, med mye flotte farger.

Japan-13-bilder 102