GJETING

For en god stund siden så så jeg at det var tilbud om kurs i gjeting av sau hos Fjellgjeting/Ørjan Halvorsen. Jeg tenkte at det hadde sikkert vært morsomt, men ikke så aktuelt, vi har jo ingen dyr som skal gjetes. Så tenkte jeg ikke mer på det. Før jeg så Berit la ut på FB om at hun hadde vært av sted og testet ut om det var noe gjeteregenskaper i hennes hunder. DSG’n hadde vist null interesse, mens IF’n Garm var klar for å kunne trenes opp. Hmmm, hva var dette for noe, kanskje vi skulle prøvd likevel???? Jeg ymtet frampå for Marianne M om at dette måtte jo være noe? Vi fant ut at å dra på kurs en hel helg hvis det viste seg at hundene våre ikke viste noen form for gjeterinteresse var litt dumt. Så Marianne tok en telefon og spurte om vi kunne få prøve ”treningstime” for å se om det bodde noe i dem? Det var i orden. Vi skulle møte opp på Randsverk kl 13 på mandag. Ehhh så var det å nevne dette for PE da…. Vi skulle jo egentlig på ferie vi…. Randsverk ligger jo ca 4 timers kjøring fra oss og med tanke på Barfis bilsjuke-problemer så var jeg litt skeptisk til å kjøre opp og ned på en dag. Kanskje PE ville være med? Så kunne vi jo ta en overnatting der oppe og ta det som en tur? Og etter å ha sjekket på yr.no så fant jeg ut at det var nettopp i Vågå finværet var på denne tiden så jeg utvidet det likesågodt med enda en natt. Ja, etter at PE litt motvillig hadde sagt ja til å bli med.

På Randsverk møtte vi Marianne og Berit og jammen så var ikke sola på plass også. Sola forsvant ganske fort, men været var perfekt for vår aktivitet. Marianne hadde med seg to islandshunder, Berit hadde med seg sin islending. Berit og Garm har allerede trent en del, så de var der for å hjelpe til og for å trene litt mer.

Jeg må si at jeg var veldig spent på hva dette gikk ut på og ikke minst hvordan Barfi kom til å gjøre det.

 

Vi dro av sted opp på Pina seter. Obs, obs, det var en traktorvei og ingen autostrada opp dit. Godt at de andre har biler som takler det og.

Ørjan begynte med å fortelle litt hva dette gikk ut på og da var det egentlig bare å glede seg, for dette hørtes spennende ut. Det hele gikk ut på å se om det fortsatt finnes gjeteregenskaper igjen i hundene eller om dette har blitt borte på veien i avlen på våre gjeterhundraser. Og så var det viktig å tenke over hvilken rase det var vi hadde. Ulike raser har ulike måter å gjete på. Alle har vel sett hvordan BC’n kryper og ”stirrer i senk” sine dyr og holder en ganske stor avstand til flokken? ”blikk/øye-gjetere” Mens både lapphunder og islendinger er kroppsgjetere, dette hadde et merkelig engelsk navn som oversatt betydde noe med løsøye, gjete med kroppen eller noe sånt rart. Jeg har som kjent en teflonhjerne av ypperste kvalitet, så all teorien må tas med ei klype salt, men kroppsgjetere vet jeg er riktig. Det betyr at de samler og driver flokken ved å gå mye nærmere flokken og dytte så vidt borti dyrene om det skal bli nødvendig. De skulle heller ikke bjeffe og nappe (IF) så mye som jeg trodde. Ørjan advarte, vi kom til å få med oss noen veeeeeldig slitne hunder hjem. Nå skulle de nemlig få lov til å tenke selv! Vi skulle ikke fortelle dem hva de skulle gjøre. Nå skulle vi se på at det faktisk gikk opp noen lys for dem underveis og det kom til å bli slitsomt, spesielt om de ikke var vant til å drive mye med hjernetrim fra før.

Så var det over fra teori til praksis. Ørjan skulle ta seg av hundene så skulle vi se på hva han gjorde for så å få prøve oss litt seinere. Han ville selvfølgelig ikke slippe oss inn uten kontroll av hensyn til både sauer og bikkja.

6 sauer sto inni en liten innhegning. Disse var vant til at mange ulike bikkjer kom og fikk prøve seg, sånn at de ikke ble skremt av dette. Ørjan tok med seg Barfi i langline og bare gikk sammen med henne rundt inne i inngjerdingen.

Barfi gikk nå der og forsto svært lite så det ut som.” Hmm, hva skjer her, skal jeg gjøre noe, matmor hvor er du???” Ørjan prøvde å lede henne etter flokken og roste og støttet henne når hun viste antydning til interesse og å drive dem. Etter hvert så åpenbarer det seg mer og mer hva hun bør gjøre og hun fører dem foran seg, går langs gjerde for å få dem med seg og henter opp den ene som skilte seg ut.

Hun går i rolig tempo og stresser ikke. Perfekt. Vi vil ikke ha en gjeterhund som har det travelt og stresser. Selv om kanskje bikkja orker å springe en hel dag i fjellet så gjør ikke vi det. Ikke sauene heller. De holdt på en kort stund før det var pause og neste hund fikk prøve seg på akkurat det samme.

Dette gjentok vi flere ganger. Barfi fikk også prøve seg på de sauene som gikk på det store beitet. Her ble det et mye større område å drive sauene på. Her ble hun litt vel ivrig.

Til slutt så fikk jeg prøve meg på å lede Barfi inni den lille innhegningen. Eeeeh, Barfi så på meg og lurte på hva i alle dager det var jeg skulle? ”Ørjan kom hit og hjelp meg, matmor skjønner ingen ting!”

Jeg må innrømme at jeg så nok ikke så mye av det som Ørjan påsto var en hund som både viste interesse for å gjete og viste gode takter for å drive. Akkurat som at jeg ikke ser så mye av kroppsspråket og samhandlingene til hunder og Barfi ellers heller. Jeg tror aldri jeg kommer til å bli en god hundekjenner.

Men i følge Ørjan så hadde Barfi gode gjeterkvaliteter og kan trenes opp til å bli en god gjeterhund. For de må trenes til dette også! Berit mente også at Barfi flink til å være 1. gang.

Å samle flokken var det ikke noe fokus på, ganske enkelt fordi å drive er det som er enklest for en lapphund og en islending og da begynner man med dette og så går man over til å trene på samling seinere. Det er dumt å gjøre det vanskeligere enn nødvendig, her var det snakk om mye nytt for hundene våre og for å gjøre det positivt så begynner man med det enkle. For en BC ville det vært omvendt.

Jeg må si at dette var artig å prøve og ikke minst så var det jo veldig stas å få bekreftet at Barfi har gjeteregenskaper og i den utgaven som en lapphund skal ha. Og så var det jo veldig kjekt å få høre hvor flink hun var da. Hun koblet veldig godt av mellom øktene og ikke minst så ble hun skrekkelig sliten.

Tenk å måtte bruke hjernen til å tenke og forstå alt dette helt på egenhånd da gitt!! Det var ikke så mange sekundene hun greide å jobbe om gangen. Hjernen må nok trenes den også.

Tira var den som var ivrigst og holdt ut lengst, men til slutt så var hun utslitt hun også

Det ble mye prating innimellom alt ”arbeidet” Hvordan skal vi passe på at vi ikke mister alle/noen av egenskapene rasen opprinnelig hadde eller ødelegger den på andre måter? For eksempel schæferen som er en gjeterhund, men med den bakparten den etter hvert har fått for å gjøre det bra på utstilling, ikke greier å bevege seg i landskapet den skal gjete i. En annen rase (husker ikke hvilken) har så mye hår foran øynene at den rett og slett har sluttet å bruke synet. Bør raseklubben stille krav til de som har kull på hundene sine om at den faktisk har disse egenskapene i behold?

Berit sørget for at vi fikk litt godt å spise og drikke også. Tusen takk, Berit! Jeg gleder meg masse til å høre om hvordan det går med Berit og Garm når de skal være med å sanke sauer i høst!

Så er jo spørsmålet, skal vi melde oss på gjeterkurs? Jeg har egentlig fått greie på det jeg var ute etter jeg, nemlig om Barfi har gjeteregenskapene i behold. Vi har jo ikke noe å gjete på så noe kurs føler jeg ikke noe behov for. På den annen side så er det jo morsomt å se om vi kan få til dette da. Tror nok det er mye verre å lære opp meg enn Barfi… Og vi drar jo på agility-, spor- LP- kurs (ja ikke jeg da) for å aktivisere bikkja. Hvorfor ikke begynne med gjetetrening som aktivisering? Noe nyttig og ikke minst noe hunden faktisk er skapt til. Vel det tar timer å kjøre til Randsverk, HVER vei, så trening hver uke er nok dessverre helt uaktuelt for vår del. Men det hadde helt sikkert vært moro.

Barfi var for øvrig hittil den eneste lapphunden som hadde vært der for å trene. Men i Sverige så er det flere som har prøvd seg på dette opplegget.

Vallanhundsbeskrivning i Julita 11. september.

For en stund siden så fikk jeg mail med spørsmål om jeg ville være med på gjeterhundprøve i Sverige? OI! Spennende! Det var den første tanken som slo meg. Men så kom disse tankene. Huffameg så langt unna.Og så har jeg jo ingen bikkjer som jeg vil ha med meg dit. Barfi er jo feil rase og vil ikke kjøre bil så langt. Vina er jeg redd er litt for tøff og dessuten er hun redd sauer. Nei det går ikke. Men det hadde vært veldig morsomt og bli med bare for å finne ut hva dette er for noe. Både for nysgjerrige meg og med tanke på NIHK og Fryatreffet. For dette er nemlig en test som er beregnet på Västra götaspets, en prøve som skal passe bra for Islandske fårehunder også. De har jo ingen ting i en prøve beregnet for BC. Så svaret ble altså at jeg blir gjerne med som tilskuer, uten bikkje. Det godtok ikke Maianne. Vina SKAL være med! Alle mine argumenter ble avvist og sammen men små trusler så ble også Vina påmeldt Vallanlagsprov i Julita i Sverige 11. september. Det var allerede 10 stk påmeldte innen jeg kom så langt, så hun ble stående som reserve, med beskjed om at så langt så har alle reserver også fått prøve seg. Vel for min del så var ikke det så farlig om vi bare måtte se på….

Jeg sa ja til å være med, altså overlot jeg alt til Marianne. Hun ordnet med kontakten med Sverige, hun skulle kjøre og hun ordnet med overnatting. Og spørsmålet om vi skulle møtes et sted på veien, ble avvist med at neida hun kom hjem til oss og hentet meg. Da var hun helt sikker på at Vina ikke av en eller annen grunn ble mistet eller glemt på veien ;-) Og her skulle vi overnatte, idyllisk ikke sant? Jeg greide fortsatt ikke helt å bestemme meg om jeg gledet meg eller gruet meg. Hvordan skulle dette gå? Vina baki bilen sammen med Engla av Ylveli og så lang kjøretur, det kommer til å bli mye bjeffing det! Og hvordan kom Engla og Vina til å gå sammen der vi skulle overnatte? Og kanskje måtte Vina overnatte i bur inne, nei det kom i hvert fall ikke til å gå bra, staaaakaaaaar. Og gjeterprøven da, det kommer til å bli ei frøken som skal forsvare meg og stå og jage alle sammen vekk fra meg og mye bjeffing, ja det er jeg i hvert fall sikker på! Men med et ørlipe håp, det kan jo hende at hun viser seg til å ha skikkelig gjeterinstinkt? kanskje….eller….. Så var det noen som ymtet frampå om vi hadde trent, det var jo en prøve om vi kom til å få bestått og mange poeng osv.eeeeeh er det det går ut på??? Og så jeg som trodde vi bare skulle gå en tur ut på jordet sammen med en flokk sauer og en dommer og så se hva som skjer. hmmmmm-skeptisk!!! Og stakkars Barfi som skulle være hjemme og bli igjen aleine veldig lenge denne dagen før folk kom hjem.

Vel Marianne og Engla kom på gården for å hente oss, så her var det ingen mulighet til å feige ut. Først slapp Engla ut av bilen for å lufte seg litt. Hjelp hvordan skal dette gå, her på Vinas territorium? Ingen fare, Vina var nysgjerrig, men oppførte seg riktig så bra. Litt stillingskrig, men ikke noe av “HA DEG VEKK, her bestemmer jeg og jeg liker deg IKKE!!!!”

Barfi fikk komme ut en liten tur og si hei, hun også. Og hun var nok den som viste litt tendenser til å tøffe seg, ikke Vina. Inn med Barfi igjen. Vanligvis pleier Barfi og gjøre seg usynlig når det er en bil med i bilde, men nå var det ei jente som høylytt ga beskjed om at vi hadde glemt noe!! Jaja, best å lukke ørene for det. Engla og Vina inn i bilen og så er vi klare for avreise. Vina litt skeptisk til å sitte i lånt bur, men det gikk det og. Det var jo til og med teppe der.

Vi måtte selvfølgelig ta en stopp på svenskegrensa, først for å lufte bikkjer og så handlle inn litt godis til både to- og firbeinte. Så bar det videre mot Julita. Ingen av oss hadde peiling på hvor det var, så vi stolte fullt og helt på GPS’n som var innstilt på koordinatene vi hadde fått oppgitt. Og det gikk jo veldig fint det, helt til vi fikk beskjed om at nå var vi framme og oppdaga at jammen dette  her er jo Julita herregård! Og dit skulle vi ikke, der var det nemlig fullt, det visste vi. Hjelp, hvor skal vi kjøre nå? Ut på veien igjen, det må da stå et skilt til stedet vi skal sove? Hmmm det fant vi ikke, men vi fant en butikk. Marianne går inn og spør etter veien. Snakk om flaks! En kunde som holder på å betale sier, “det er min nabo, jeg skal vise dere veien” Tusen takk! jublet vi :-) Vi fant nå fram og for et sted vi skulle overnatte! Det var bare såååå fint, idyllisk og koselig. Der overnatter jeg gjerne flere ganger!

  

 

De som leide ut kommenterte at vi hadde med oss mye bagasje. Kan du skjønne det? Bikkjer krever mye bagasje, det er da noe alle vet ;-)

Vina prøvde seg på Marianne. Det burda da være mulig få smake litt på maten hennes? men nei, Marianne greide å motstå Vinas bedende blikk. Hmmm kan det ha en sammenheng med hennes noe lattermilde kommentarer når jeg påsto at Vina ikke alltid likte fôret sitt så godt ;-) Vina er da ikke tjukk!!!??? Vi hadde en trivelig kveld som ble avsluttet med at Marianne iherdig prøvde å overbevise meg om at Barfi måtte stilles ut mange flere ganger enn to til! Det er bare å melde henne på til Dogs4all, det må jeg da forstå! Vina fikk forresten sove på gulvet ved siden av meg uten bur. Bortsett fra litt stillingskrig i hytta og beskjed fra Vina om hvem som er eldst, så må jeg si at alt har gått veldig bra så langt. Først må jeg jo skryte av Engla som godtar at Vina flytter inn i hennes bil. Og fra Engla kom det ikke EN lyd på hele bilturen! Vina måtte som vanlig gi beskjed om at noe var galt hver gang vi stoppet, men ellers så syns jeg det gikk overraskende bra. Alle mine bekymringer ble gjort til skamme.  Vina er jo bare sååå flink hun da, alle vet jo det ;)

Lørdag var den store dagen, nå skulle vi finne ut hva dette med vallanlagsprov var for noe. Her hadde vi fått en god veibeskrivelse, så her var det ikke noe problem med å finne fram. Men overraskelsen var stor, da vi forsto hvor det var. Det var jo “rette over veien” for der vi hadde overnatta! Snakk om å finne fram til overnatting som lå midt i smørøyet! Litt spente sto vi der og lurte på hvordan dette skulle foregå. En del andre hadde vært med på dette før og noen var nybegynnere. Heldigvis viste det seg å være slik som jeg trodde. Her trengtes det ingen forkunnskaper. De fleste av  bikkjene hadde aldri sett sau før. Vi var forberedt på en lang dag. Men dette gikk jo radigt unna. Første bikkja viste vel egentlig ingen interresse og var mer opptatt av hvor husse befant seg utenfor gjerdet. Så han fikk komme inn sammen med henne som førte bikkja.  Det var stor forskjell på lang tid hver bikkje fikk prøve seg. De som dommeren så “litt i” fikk prøve seg lenge sånn at han skulle få mulighet til å se hva som bodde i den. Jeg skal  prøve å beskrive litt hva som skjedde:

Det var en ganske liten innhegning 30x30 m kanskje, med ca 10 sauer som var vandt til å bli gjetet av bikkjer. Eier gikk inn med bikkja si i band. Og dommeren så etter hvordan bikkja reagerte da den så sauene. Hvis den dro i bandet mot sauene så var det positivt. Så skulle de gå mot et punkt noen meter bak saueflokken. Da flyttet som regel sauene seg og bikkje og eier skulle følge etter. Så slapp vi bikkja og så hva som skjedde. Eier fikk lov til å oppmuntre bikkja. Meningen var at bikkja skulle flytte sauene rundt i innhegningen. Og så var det å se på hvordan den gjorde det. Og det viste seg at vi som så på ofte så noe annet enn det dommeren gjorde. Det var ikke så lett å vite om bikkja dreiv flokken eller om den jaget den. De aller fleste fikk beskrivelse som sa at de jaget. Det ble sett etter om den samlet flokken, om den kunne pendle, altså om den sprang litt fram og tilbake for å ha kontroll på flokken. Om den bjeffet. En islending skal bjeffe når den gjeter ;-) Om den kløyp i haser. Det var det vel ingen som gjorde bortsett fra Engla, men det så ikke dommeren. Sauene var så raske og flyttet seg lett så det var ikke noe behov for å klype. Om den splittet flokken. Avstanden til flokken. Om den hadde kontakt med føreren. Altså om den kunne avbryte når føreren ba den om det. Det er ikke så lett når den er veldig opptatt med å jage/drive sauer, det må jo alle forstå ;-)

Dommeren hadde åpen beskrivelse etter hver enkelt bikkje. Han var veldig flink til å forklare, så det var veldig interessant. Men vi fikk som sagt stadig overraskelser i at han ikke så det som vi trodde vi så. Vi skal få både beskrivelse og diplom, men vi får den ettersendt, så jeg husker ikke alt. Vina oppførte seg veldig annerledes enn det jeg hadde trodd. For det første hun bjeffet nesten ikke og jeg som var redd for å sleppe henne inn der uten langline, hadde nok en gang bekymret meg unødvendig. Vi begynte først med at namnam, her er det mye sauemøkk og mange rare lukter. Sauene gidder jeg ikke å se på.

Så fikk vi endelig tid til å se på dem og det begynte ganske bra. Hun dro i bandet og ville mot sauene.  Hun bjeffet og driver sauene bortover. Og jeg får beskjed om å ta av bandet. Men nå syns Vina at hun hadde gjort jobben sin. NULL interesse. Det ble jeg som måtte “gjete sauer”. Jeg gikk foran og ropte på Vina. Men hun tuslet langt bak og så bare dumt på meg. Halloooo jeg har sprunget  minst 15 m. da er jeg ferdig!  Vina kom ut med: IKKE gjeterinstinkt.

Engla derimot, hun var bare sååååå flink.Hun samlet flokken, hun dreiv den, hun hadde kjempegod kontakt med Marianne og vi som så på var bare så imponerte og sa at DETTE var det ei bikkje som hadde et bra gjeterinnstinkt! Og de holdt på lenge. Og nok en gang ble vi ganske paffe over bedømmelsen. Ikke gjeterinnstinkt. ???? Det han begrunnet det med var at han sa at Engla viste redsel for sauene. Samtidig så var han også veldig imponert over Engla og gjentok mange ganger at de MÅTTE komme tilbake og ta testen på nytt når Engla var blitt litt eldre og tryggere. Han så at det bodde mye i denne bikkja :) Engla er bare 16 mnd. Det som gjorde at dette virket litt rart var at noen av de andre bikkjene som egentlig virket ganske fjerne eller jaget en del, de fikk at det hadde gjeterinnstinkt. De fikk mye andre “feil”, men de fikk altså at de hadde instinkt. Dommeren var Örjan Skoglund og han skal være den beste til dette så vi kan ikke klage på det heller.

Engla fikk fram litt action også hun ;-)

Ikke rart hun ble redd.  Marianne mente hun ikke var det, da hadde hun stukket av.  Jeg var så opptatt med å prøve å filme at jeg så ikke så mye.

Det var ca 10 bikkjer som ble bedømt. Sauene måtte få litt pauser innimellom. De viste at de blei litt lei på slutten og gadd ikke å springe like lett som på begynnelsen Det virket som om bikkjene måtte ha litt mer “pondus” for å få dem til å flytte på seg. Men det var dommeren klar over. Vi fikk servert grillpølser i brød gratis til og med. Det var en trivelig tone og vi fikk erfare at svenskene kan vi besøke flere ganger :-) Vi  hadde en fin og interessant dag, ingen tvil om det. Og så ble vi ganske så valpesjuke. Hvem blir ikke det av å se en slik en?

Selv om Vina fikk stryk karakter så var jegegentlig veldig så fornøyd med henne. Hun bjeffet netsen ikke, hun oppførte seg ganske så eksemplarisk på hele turen. Jeg stiller jo ikke så veldig høye krav ;-)  Så jeg tror jeg skal slutte å være så redd for å ha henne med ute blandt andre. Litt betuttet etter Englas bedømming satte vi kursen hjemover. Men jeg er i hvert fall veldig glad for at Marianne greide å iovertale meg til å bli med og at Vina også fikk være med. Tusen takk for turen, Marianne! Du får ansvaret for arrangering av alle utflukter heretter :-) Marianne har filmen av Engla og Vina. Filmen av Engla kommer nok på FB snart og kanskje en liten smakebit av Vina også. her legger jeg ut litt av det jeg filmet med mitt kamera. Jeg aner ikke hvem det er, men det viser litt av hva som skjedde. I den siste så driver Örjan og “danser” litt, det er fordi en veps/bie surrer farlig nær.

Vet ikke hvem og hvilken hund, men her ser du en av dem som prøvde seg:

og her får du beskrivelsen av seansen:

 

Flere bilder fra helgen finner du her