Hvordan går det?

Blomstereng på Åmotsetra

Ja, hvordan har det gått etter at jeg fikk min første dose med cellegift? Jeg visste lite om hva jeg kunne forvente meg. Det jeg på forhånd forbant med cellegift var kvalme og oppkast og i verste fall sengeliggende. Så overraskelsen var stor da jeg faktisk ikke har vært kvalm. Og da har jeg ikke engang tatt mer enn en av de to medisinene jeg har fått med tanke på kvalme. Ok, jeg  burde kanskje ikke være overrasket, for kreftsykepleieren sa at kvalme ikke er så stort problem lenger. Hvis ikke de to medisinene jeg har tilgjengelig holdt det i sjakk så hadde de litt mer på lur. Godt å vite det at kvalme pga. cellegift er historie. 

Men cellegift er jo akkurat det - gift for kroppen. Selv om jeg har sluppet unna kvalmen, som var det jeg grudde meg til, så finnes det mer enn nok andre måter kroppen sier ifra på.

Vi sover omtrent like mye Barfi og jeg.

Jeg er ekstremt trøtt og slapp og ofte med vondt i hodet eller svimmel i tillegg. Det tenker jeg er til å leve med, for nå har jeg jo god tid til å hvile. Og ja, det blir mye soving. Både en og to lange middagshviler i løpet av dagen. Jeg merker at det skal ingen ting til før jeg blir sliten.

Det som derimot er krise er at smaken har endret seg. En del ting, som for eksempel frukt har fortsatt samme smak, mens mye annet smaker tamt, emment eller har en bismak. Det er lite som smaker godt. Te for eksempel smaker ikke godt lenger. Og jeg som som til vanlig sikkert drikker flere liter med te hver dag. Da snakker vi virkelig krise! Jeg føler meg stadig sulten, uten at jeg har noen grunn til det for jeg har en ekkel smak i munnen og dytter innpå noe hele tiden for å prøve å bli kvitt den. Så nå begynner jeg å lure på om denne effektive slankekuren med på kjøpet blir byttet ut med ekstra kilo isteden... Vannmelon som heldigvis fortsatt smaker normalt og er en god tørsteslukker har blitt min beste venn.

Klofjelltjernet

Enda større problem er det at magen er skikkelig stinn. Tenk deg at du har vært på julebord der du spiste minst en porsjon for mye og så drakk et glass vann etterpå. Eller at du har en stor ballong under ribbeina som presser på opp mot brystet og halsen. Og at det ikke går over etter en stund. Det er absolutt ikke noe behagelig. Det var nummeret før jeg ringte og spurte om det var noe hjelp å få, for sånn orker jeg ikke å ha det. 

Og så har jeg noe vanvittig med halsbrann. Som er vondt, ubehagelig og til tider gjør det vanskelig å svelge.

Det passer godt at denne stien er ryddet og framkommelig igjen

En stund hadde jeg en "flekk med sandpapir" øverst i halsen og jeg ble litt bekymret for at jeg skulle bli syk. Immunforsvaret er jo brutt ned og jeg har et nødnummer til akutten jeg skal ringe hvis jeg får feber. Det er jo et styr jeg ikke gidder å styre med. Heldigvis slapp jeg det.

Smaken og magen begynte å normalisere seg sånn noenlunde etter 10-14 dager. Takk og lov. Den tredje uken ser definitivt ut til å være bedre enn de to første. 

Konklusjon er at jeg har hatt det bedre enn fryktet, men summen av div. småproblemer gjør at jeg har følt meg pjusk. Ingen stor grunn til å klage med andre ord, men det er nå moro å klage litt da... 

Fra min daglige luftetur-runde

Jeg har gjort det til en rutine at jeg går en tur hver dag. En tur på ca. 5 km. i greit terreng og tempo. Likevel er jeg sliten og må som regel legge meg når jeg kommer hjem. Halloooo, jeg sa greit terreng og tempo! Jeg blir ekstremt fort sliten, så det er ikke mye fornuftig som blir gjort nå for tiden. 

Jeg har ikke bestilt meg parykk enda. Jeg har sett / hørt at mange som har parykk ikke bruker den fordi den klør og er varm. Og da har jeg en sterk mistanke om at jeg kommer ikke til å bruke den. Så får vi se hva det ender opp med når håret er borte. Hodebunnen har vært veldig sår de siste dagene så det er kanskje et forvarsel om at håret løsner snart? Snart ligner jeg på PE med ei øltønne rundt magen og blank skalle. Vel forskjellen i høyde og skostørrelse vil består får en tro. 

Joda, fin sommersveis...

Jeg har kjøpt meg ei lue så jeg i hvert fall har noe klart. Jaja, utseende mitt er det ikke noe håp for uansett.

Utsikt fra Klofjell

I dag dro jeg opp på Nordåsen for å prøve meg på en ordentlig tur Klofjell-Honsjøen. Ikke så lang tur, men den begynner med noen lange, bratte bakker. De har alltid vært seige og en kan trygt slå fast at de var ikke noe mindre seige i dag. Men i passe sakte tempo og masse hvilepauser så kom jeg meg opp på Klofjell. Det passet fint at sola forsvant før jeg kom meg av sted. Jeg skal jo ikke utsettes for sol. Nå slapp jeg å gå i langermet genser. Det ville vært et mareritt. Jeg må få tak i noe lett og tynt jeg kan dekke meg med.

Litt av Honsjøen

Etter en pause på toppen så gikk jeg ned mot Honsjøen. Der måtte det selvfølgelig også en god pause til. Det er jo så fint der og nå var jeg sulten. Så var det å fortsette rundt Honsjøen og over til Store Vikka og tilbake til bilen. Joda turen gikk greit (det er håp Nøve :) ) men det var nødvendig med middagshvil da jeg kom hjem. Hjelpe meg, jeg som trodde jeg skulle bli sprek av denne daglige trimmen...

 Nå er det på'n igjen med ei ny runde. Torsdag -onsdag så går det i ett med blodprøve, time hos kreftlege, ny dose cellegift og sprøyte hos fastlegen. Så er det store spørsmålet: har jeg nå fasiten på hvordan de neste tre ukene blir? Eller blir de bedre eller verre enn sånn jeg har hatt det nå?

Ha en fin St.Hans-kveld :)

Joda, det blir nok en fin sommer :)