Litt caching på Romeriksåsen

 Det er på høy tid å komme i gang med tursesongen for alvor. Det er vel en viss fare for at det blir med tanken, men på tirsdag kom jeg meg i hvert fall av sted. Jeg hadde peilet meg ut noen cacher nord i Romeriksåsen som mål. De har ligget der og ventet i noen år. Siden jeg nekter å velge enkleste måten, som å kjøre bil nærmest mulig så er det litt kvialt å komme seg i gang med å gå de 5-6 km på grusvei før selve turen begynner. Det vil straks være litt lettere om jeg sykler, men det er jo et styr å dra med seg sykkelen i bilen. Så jeg bestemte meg for å gå, men ikke følge veien denne gang. Jeg skulle bushe meg over åsen der E16 og Lunnertunellen går gjennom.

Etter 1 km langs veien var det bare å sette kursen inn i skauen og gå sånn noenlunde rett over. Gjerne komme meg inn til de to små vann/tjern som lå der. Det er dårlig med stier over her.

Måratjernet lå der stille og fint. Kun ei stokkand som ikke var helt fornøyd med besøket. Jeg sjekket Fjelltoppjakten og fant ut at en av deres topper lå på den andre siden av dette vannet. Men da jeg så den fjellveggen på den andre sida så fant jeg ut den toppen fikk ligge i fred for meg. Kanskje gå dit på hjemveien. 

Det navnløse tjernet skimtet jeg bare mellom trærne. Det var så mye myr rundt at det var best å holde seg på avstand. 

Som alltid så er "svippturen" mye lengre/tyngre enn det jeg tenker på forhånd. Men endelig var jeg nede ved Korsvatnet.

Nå var det på tide med en pause, selv om jeg fram til nå bare hadde gjort unna "transport-etappen"

Så var det på tide å begynne på det som var den egentlige turen. Tørrgranhaugen eller Nysæterbrenna skulle bestiges. Noe som betydde et stykke på grusvei før jeg kavet meg opp lia. Den viste seg å være bratt. 

Vel oppe ved den første cachen var det fin utsikt, ja det som kalles fin utsikt på Romerike. Her kunne jeg se ned på Korsvatnet, Snellinghøgda og masse granskau. Det måtte bli en liten pause her og, selv om det ikke var så lenge siden forrige pause. I hvert fall ikke i meter.

Så var det neste cache. På cachekartet så det ut til å være en grei tur, begge lå omtrent på samme høydemeter. Det var bare det at det viste seg at det var en liten dal imellom disse to åsene. 

Det var altså ganske rett ned og så rett opp igjen. Ja for jeg går jo korteste vei. Noe som ofte betyr å gå åsene på tvers. 

Og i dette område så er de veldig bratte på de sidene, mens det er litt jevnere stigning om man går opp fra "enden". Det er ikke alltid jeg er trygg på at jeg kommer meg helskinnet fram... Men så lenge det er noe grønt som gror i fjellsida så tenker jeg at da går det.

Jeg ser for øvrig at de som har tatt disse cachene skriver i loggen at de neppe kommer tilbake til dette området fordi det var så bratt og slitsomt terreng. Så det er ikke bare jeg som klager.

Jaja, jeg kom meg opp og fram til cachen her på Fjellhammar og. Her var det brukbar utsikt til Harestuvatnet. Det er flere cacher rundt her, men jeg fant ut at de får vente til en annen gang.

Så jeg siktet meg inn sti/vei som skulle få meg tilbake til Korsvatnet. Der jeg tok meg en ny pause. Det er vann til 3 kopper = 3 pauser i termosen min. Beina mine trengte dessuten hvile. Selv om denne åsen ser så liten og snill ut, så var ikke beina mine helt enig.

Jeg burde bushe meg over åsen igjen tilbake til Brovoll og bilen, men det fristet ikke å krabbe seg oppover enda ei bratt li, så jeg bestemte meg for å gå veien tilbake. Da fikk jeg i alt med meg 9 cacher også. Det ligger flere der, men de krever enten fiskestang, utfordring jeg ikke har oppfylt eller jeg har allerede logget dem.

Det er selvfølgelig lett å gå etter veien, men selv om det ikke er så slitsomt, så er det likevel mye tyngre for beina å gå langt langs vei enn i skauen. Jeg blir helt ødelagt.

Det fristet å slå seg ned her, men nå var det bare noen 100-metere igjen til bilen.

Alt i alt en tur på 15 km, der det endte opp med at ca halvparten var etter veien. I et område jeg ofte er på tur, men denne gangen var det stort sett kun langs veien jeg har gått tidligere. Neste gang skal jeg dra med sykkelen så slipper jeg lettere unna på transportetappen! Men været var nydelig og perfekt turvær. Sol, passe varmt og litt behagelig lufting.

Litt artig å se stigningen, det var tydeligvis ganske bratt over Lunnertunellen også. Selv om det ikke er snakk om så mange høydemetre så er de tunge nok for meg. De to cachene ligger på spissene like etter 5-tallet.

11 cacher ble logget, 2 av dem oppe på åsene, med alt for  få besøk og mer enn ett år siden forrige logg. Det var på tide at noen kom på besøk. Jeg hadde løst oppgavene på forhånd, så derfor kunne jeg gå den ruten jeg gikk. 

Nesa på Sørbølnatten

 Tirsdag var det meldt sol. Jeg måtte gjøre alvor av å komme meg ut på tur. 

Flaks var det da at Nøve også hadde fri. Mitt turforslag ble avslått, der var det fortsatt for mye snø, men Nøve mente det skulle være greit å gå på Sørbølfjell. Vi, i hvert fall Nøve,  har i flere år snakket om at vi skulle vært ute på "tuppen" av Sørbølnatten. Så jeg tenkte det var dit vi skulle.

Jeg har nok vært litt skeptisk for det frister ikke å gå ned så mange høydemetre for så å måtte gå dem opp igjen. Nå hadde jeg derimot funnet ut at det finnes en "snarvei" dit som virket spennende. Nå var det Nøve som var skeptisk. Hvordan i all verden er det mulig å komme seg opp dit uten klatreutstyr?

Begynnelsen var i hvert fall grei. 2 km på vei og så et stykke over myr og videre gjennom skauen, i forholdsvis greit terreng. Så fort vi var kommet oss ut av skauen var utsikten formidabel til Krøderen og alle fjellområdene rundt.

Det var en merket sti som vi fulgte. Greit å ha en veiviser som viste hvor det var trygt å gå. Den går langs ryggen. Mens det var bratt på begge sidene.

Selv om det var fullt mulig å gå der stien gikk, så var det bratt!

Til tider veldig bratt! Guri malla så sliten jeg var. Det ble veldig tett mellom pausene mine for at jeg i det hele tatt skulle greie å komme meg opp.

Men endelig var vi oppe ved målet. Her ble det en lang og god pause på "nesa" til Sørbølnatten.

Men når vi først var kommet hit så måtte vi jo fortsette opp på selve Sørbølnatten. Det var bare å stålsette seg for enda flere høydemetre. Men nå var det i det minste mer normalt stigning så lenge vi gikk på riktig sted, litt til venstre for dette bildet.

Sånn, da var vi oppe på Sørbølnatten 1 205 moh. 

Her har vi vært en gang før, det er snart 9 år siden og det var på min andre tur til Hallingdal med Nøve som turguide.  Den dagen var været ikke på vår side så vi hadde ikke tid til noen matpause her oppe. Vi måtte prøve å komme oss ned fra fjellet før uværet innhentet oss.

Nå var det tid for å sette seg ned og bare nyte utsikten, det gode selskapet, stillheten og ikke minst det knallfine været. Og jammen dukket det ikke opp en ørn som sirklet over oss en stund for å sjekke hvem vi var. 

Så bratte fjellsider og så flatt når man endelig har kommet seg opp. 

Utsikten var fortsatt flott. Vikerfjell og Tjuvenborgen, Krøderen og Norefjell

Og videre oppover Hallingdalen. Findus passer på.

Bortsett fra noe snø nede i skauen så var det så og si helt snøfritt der vi hadde gått og her oppe på toppen. Tenk at vi var på fjelltur uten ski under beina i begynnelsen av april.

Litt mer snø var det rundt oss. Det viste seg at Nøve egentlig hadde tenkt at vi skulle gå den samme veien vi gikk i 2016. En lengre og snillere tur, men jeg tror nå fortsatt at det ville vært mer snø. Jeg er egentlig veldig fornøyd med at jeg for en gangs skyld hadde peilet ut en tur hun ikke var klar over var mulig + at den tross alt var litt mer spennende. Og litt kry over at jeg kom meg opp, mange liter svette fattigere og med stive lår. Den andre turen kan vi ta når snøen er helt borte.

Denne fonna var det eneste som fortsatt lå oppe på Sørbølnatten. Jeg holdt meg et stykke unna kanten, det fristet ikke å ende med at den skled ut, for under her er det bare ei bratt og glatt fjellside.

Alt har en ende, det var best å tenke på å komme seg ned fra fjellet igjen. Selv om jeg var skeptisk til å gå ned igjen samme vei, så godtok jeg at det var det mest fornuftige. Det ville være veldig mye lenger å gå rundt den "snille veien"

Men det var altså bratt å gå nedover også. Knærne mine er ikke helt til å stole på så jeg gikk seint nedover også og det ble en del aking på rumpa. Det fristet ikke å skade meg her oppe i fjellsida.

Jeg mener at Findus ser ut som stolt konge/løve der han ligger. Nøve var ikke helt enig...

Været var altfor fint, så vi måtte bare forlenge turen med enda en god pause. Det er for øvrig helt umulig å få fram på bildene hvor bratt det er 

Til slutt måtte vi bare komme oss ned. 

Tenk at vi hadde vært der opp på denne spissen.

Vi kom oss opp på toppen fra den "umulige siden" Som viste seg å ikke være fullt så umulig, bare en fulgte ryggen oppover. 

Turen var ikke på mer enn 4 km en vei og da var halvparten etter vei. Men selv kartet viser jo at dette er en bratt tur! Jeg pleier vanligvis å trene på tirsdager noe jeg sto over denne dagen. Men jammen meg så var dette en treningsøkt som var mye mer slitsom enn det jeg vanligvis driver med. Og så utrolig mye morsommere og koseligere. 

Og så var det så utrolig koselig å være på tur med hallingene igjen. tror det er over et halvt år siden jeg så dem sist. Vi feiret turen med middag på Hallingporten. Neimen ikke verst at vi rakk ned før de stengte.

Årets første

På onsdag var jeg på årets første tur uten ski på beina. 

Ok jeg har selvfølgelig gått på tur før i år og, men lufteturene rundt i bygdas boligfeltene regner jeg ikke som tur.

Selv om jeg er veldig glad i vinteren med mørke kvelder og snø, så er det ikke fritt for at jeg er litt misunnelig på dere som har et snøfritt turområde rett utenfor døra nå på denne tiden. Dette er den verste tiden her jeg bor for det er for mye snø til at det bare er å gå over alt og for lite snø til at det er enkelt å gå på ski/truger overalt.

Selv om det fortsatt er gode muligheter for skigåing oppe på åsen så hadde jeg nå lyst til å gå tur uten noe under skoene. 

Dermed ble det årets første tur på Bårhaugkampen

Jeg tenkte at siden den stien ligger i solhellinga så var det sikkert bart oppover der. Det viste seg å være litt mer snø enn det jeg hadde regnet med

Kanskje ikke så rart for jeg tror noen går tur her hele året og da blir jo snøen tråkket til og bruker ekstra lang tid på å smelte

Det er koselig å høre på bekken som sildrer travelt opptatt med å bringe smeltevann videre på sin vei mot elv og vann.

Det var ikke noe problem å gå, selv med en del snø. Men det er en del høydemetre som skal overvinnes

Greit med "lovlige pauser" for å se på utsikten

Etter et lite stykke der det flatet ut så var det bare å stålsette seg for det bratteste delen av turen.

Her var det stort sett bart

Endelig oppe

Jeg satte meg ned i sola og fant fra mobilen

Jeg har nemlig lastet ned Fjelltopp-app'n. Jeg ble litt skuffet da jeg så at jeg var 150 m unna. Så da var det bare å fortsette videre

Før jeg kunne sjekke inn på min første fjelltopp i Fjelltoppjakten

Nå tror jeg ikke at jeg kommer til å bli en av dem som kommer til å bli ivrig på å samle poeng i denne app'n. Det blir nok heller på samme måte som med Stolpejakten der jeg stort sett scanner hvis jeg likevel går forbi en stolpe.

Jeg er forresten skuffet over at Nipkollen her har fått navnet Nordkollen. Vet ikke hvor de har fått det fra. Når det er feil her så er det sikkert feil navn på mange andre topper og.

Et bilde av utsikten og så var det bare å gå ned igjen samme vei. Rundturen får vente til det er bart.