Det er mye som prøver å lokke fram aktivitet

Store Klattertjern

 I følge helsemyndighetene så er det helse i hvert skritt og bedre og bedre jo flere jeg tar. Det er ingen tvil om at det er mange / mye som prøver å hjelpe til  for å lokke meg ut på tur. Det er rart med det, hvordan et form for konkurranseinstinkt eller mulighet for belønning lokker oss. Få samlet flest mulig poeng, i hvert fall flere enn en venn eller kollega, vinne en kopp (som man har betalt rikelig for) bedre en statistikk. Men her er dama som ikke lar seg lure, eller...?

Det vrimler av aktiviteter som har som mål å få deg ut på tur

Høstfarger

Stolpejakten:

Det virker som Stolpejakt er ganske populært. Et fint tiltak som ikke behøver å kreve så mye. Her i bygda så er de fleste stolpene utplassert gatelangs og derfor greier det ikke å engasjere meg. Joda jeg har app'n og jeg scanner stolper jeg går forbi. Og så er det forskjell fra år til år om jeg tar runden rundt i bygda for å scanne de som er satt ut her. Det er jo greit å få litt hjelp til å styre turen min vekk fra den faste gatelangs-lufte-runden min 

Jeg drar derimot ikke rundt til andre steder for å jakte stolper. Men om vi er på ferie så bruker vi ofte dette til å komme oss litt rundt på stedet. Jeg har venner som stadig er på farten rundt i Norge og scanner stolper og med det får se mye av landet og får fine turer.

Ti på topp

Dette er i regi Bedriftsidretten.  Hvert år velges det ut turmål, antallet 10 har økt betydelig ser det ut til. Ser at i Akershus/Oslo er det i år 40 turmål. Og det legges ut en god turbeskrivelse for hver tur. Her må man melde seg på for å få tilgang til disse beskrivelsene og så kan man samle poeng. Jeg har meldt meg på et par år, først og fremst for å få tilgang til turbeskrivelsene. Siden jeg er så dårlig til å reise utenfor "mitt turområde" så blir det uansett bare noen få av turmålene jeg besøker. Men helt klart en god turveiviser. Kanskje jeg skal satse på dette.

Turorientering

Dette er noe som eksisterte allerede da jeg var liten. I vår familie så var orientering en aktivitet flere drev med.  Selv om jeg faktisk er klubbmester i orientering, siden jeg var den eneste i klassen 😂 ble jeg aldri noen orienteringsløper. Men jeg vet i hvert fall litt om å bruke kart og kompass. Og tenker at det er en fin idrett/hobby som man kan holde på med nesten så lenge man lever. Jeg har kjøpt turorienteringspakke et par år, men også det var for å få tak i kartet. Jeg kom meg aldri av sted for å leite etter postene. Du finner ikke bedre kart enn de som orienteringsklubbene gir ut. Jeg ser ofte en post her og der på turene mine.

Kjentmannsmerket

Dette tror jeg er noe som er spesielt for Akershus/Oslo? Det er Skiforeningen som setter ut 50 poster hvert 2. år rundt i Marka rundt Oslo, noen av dem på Romeriksåsen. Postene ligger på steder med kulturhistorie eller noe annet som er verdt å se

De trykker opp hefter der du får historien bak disse stedene. Også dette er poster jeg kommer over innimellom på mine turer og jeg treffer også noen av dem som går etter disse. Det er ikke så uvanlig at det er en cache i nærheten også. I forrige uke så kom jeg i prat med en eldre, sprek kar som snart hadde funnet 800 poster. Det må bety at han snart har fullført 16 hefter det. Jeg har kjøpt flere av disse heftene, mest for å lese historiene. Det blir det samme her, at det er bare noen få av disse postene som ligger i mitt turområde. Men jeg tenker ofte at dette er noe jeg burde begynne med. Tror det er en fin måte å bli kjent.

Kjerringafjell 1314 moh, Leikanger

Fjelltoppjakten

Veldig mange topper, både høyt til fjells og små topper på åsene her nede på lavlandet er registrert i en app og du kan sjekke inn når du er der. Det fine med denne er at du kan sjekke inn på den samme toppen flere ganger. Jeg sjekker inn hvis jeg er der, men det er ikke fjelltoppjakten som styrer hvor jeg drar på tur.  Det blir litt som forholdet mitt til Stolpejakten.

Nipkollen, på en tur hit kan du logge cacher, sjekke inn i Fjelltoppjakten, skrive deg inn i turkassa til DNT og det har vært et av Ti på topp målene tidligere

Postkasser

Jeg tror det finnes mange varianter av lokale turbok/postkasser som kan signeres og sikkert et mål om å signere/samle flest eller alle på en liste. DNT har vel også et opplegg på dette. Jeg signerer stort sett alltid slike bøker jeg kommer forbi uten at jeg har noen plan

Flåtåtjernet

Geocaching

Dette er for øyeblikket den eneste av slike organiserte aktiviteter som greier å lokke meg ut på tur.

Korsvatnet, cachetur med sykkel og fiskestang for å få tak i cachene som henger høyt oppe i et tre

Geocaching er så mye forskjellig, men det får deg i hvert fall ut av sofaen. Stadig flere cacher kan du finne uten å gå så mange skrittene, det holder å gå noen meter før du kjører videre til neste cache. Så har du de som ligger på rekke og rad langs en skogsbilvei der en kombinasjon med sykkeltur er perfekt. Og så har du de som er av typen som jeg kaller tur-cacher. Jeg bruker ofte cache-kartet til å vise meg vei til en tur i skauen og på fjellet. 

Først og fremst i turområdet rundt meg, men her har jeg også tatt meg sammen og reist lenger og ut til ukjente områder. Ulempen er at det ofte blir sånn at når jeg planlegger å komme meg ut på tur så er det fort at turen legges til et sted der det er en ulogget cache eller gjerne flere. I stedenfor å prioritere en fin tur fordi det ikke er en cache som bonus på turen.

Vesle Vikka på Nordåsen

Men heldigvis går det fint å komme seg ut på tur uten en eneste av disse som prøver å lokke meg ut av sofaen. Solskinn f.eks Det er ingen tvil om at jeg er en litt så der godvær-turgåer. Selv om jeg ikke har blogget om det, så har jeg vært ute på korte og litt lengre turer i høst også. En del av dem der cachefunn har vært hovedmålet, andre der turen og finværet har vært i fokus. Mange av disse bildene er fra disse turene.

Men det er vel ingen ting som slår gode turvenner og gode turmål. Bildet er gammelt og er tatt på  Slakollen

Klofjell

Det er på tide å teste ut formen og med en fridag og utsikter til knallvær så var det bare å pakke tursekken.

 Nok en gang dro vi til Kløvberget og satte kursen i retning Nipkollen.

 Fordelen / ulempen med bandtvang er at da blir det mange snuse-eller tissepauser underveis. Jammen godt jeg kan skylde på Barfi for alle disse stoppene ;)

 Mens jeg puster og peser i oppoverbakkene så er det helt normalt å møte på andre som springer opp og ned til Nipkollen, jogger i hvert fall. Jeg fant forøvrig fort ut at dårlig kondis, oppoverbakker og forkjølelse ikke er noen god kombinasjon.

Denne gangen droppet jeg Nipkollen og fortsatte videre mot Vikkelihytta. Og dermed var det slutt på det å treffe på andre folk.

Jeg gikk innom alle cacheneutleggene mine Vikka-Nipkollen, men så var det å huske hvor jeg hadde plassert dem da? Det viste seg heldigvis at alle boksene hadde taklet høsten, vinteren og våren bra og alle var hele, tørre og klare for nye besøk. Ja til og med bjerkemannen min hadde det fint :) I og med at det er stykke å gå for å kunne vedlikeholde disse så har jeg valgt bokser som tåler det meste av vær og vind.

Men det var kjedelig å se at byttetingene i denne boksen stort sett var byttet inn i småstein :(

 

Selv om turen opp til Nipkollen er fin nok den, sånn bare for å få litt trim, så er det turen videre mot Vikkelihytta som er fin, syns jeg.

Litt opp og ned, litt variert skau, myr og vann.

Har jeg nevnt at jeg syns vann er vakkert? ;)

Først går vi forbi Veslevikka, hører så bruset av Vikka ikke så langt unna der vi følger stien videre til vi kommer til Store Vikka.

 

Ved Store Vikka er er det fint å ta ei pause.

Jeg hadde på meg fjellstøvlene i tilfelle myrene skulle være våte.

 

Gjørmehøl var det mange av, men spesielt vått var det ikke, dessuten har turlaget vært flinke til å kavle her og der. Men det var nok ikke så dumt med disse støvlene likevel. Så var vi over på veien et lite stykke bort til Vikkelihytta i enden av Store Vikka.

Det er fascinerende hvordan telen jobber og det plutselig kommer røtter og steiner opp av bakken midt i veien. Kanskje ikke så rart at Nordåsveien pleier å være stengt helt fram til St.Hans. Mulig det har noe med skiløypene som går her at det tar så lang tid før veien er klar.

 Etter å ha logget DNT-turboksen på Vikkelihytta så bestemte jeg meg for å fortsette opp på Klofjell.

Og dermed så ble det litt utsikt over Romerike og Nordåsen også. Her ligger Honsjøen til venstre og Store Vikka til høyre. Og selv om du ikke greier å se det på bildet her så ser man selvfølgelig både Mistberget og Gardermoen, de syns jo overalt, i tillegg ser man Råholt og det fine med alpinbakkene er at de syns så godt nå når snøen alle andre steder har smeltet, så Varingskollen i Nittedal syntes godt.

 

Man blir tørst av denne gåinga

Litt overrasket så hørte jeg gjøken på turen. Da jeg hørte den for andre gang da jeg kom hit, kom jeg på at det var DNT-sjekkut-app'n som gol som en gjøk når jeg nærmet meg en av turboksene deres ;) Heldigvis hadde jeg lastet ned Ti på Topp-app'n også før jeg dro, for de hadde ikke satt opp turboksen sin på Klofjell enda. Men jeg fikk altså registrert min første tur i år likevel.

Barfi var rask med å finne skygge hver gang vi stoppet.

 

Det er kjedelig å gå fram og tilbake så vi laget en rundtur denne gangen også og gikk ned mot Honsjøen akkurat som forrige gang vi var på Klofjell.

Nå var det godt å bade litt i en av de få snøflekkene som fortsatt fantes.

 

Det er fint å gå langs Honsjøen.

 



Vi måtte bare ta en pause til.

Og det syntes Barfi var helt ok. Selv om det begynte å blåse litt så var det så deilig å bare ta livet med ro, høre på klukkinga fra vannet og nyte den fine dagen. Det var jo helt perfekt vær med sol og sånn ca 20 varmegrader.

Våren har ikke kommet like langt alle steder.

Men klokka begynte å bli mange og vi var tross alt bare litt over halvveis. På tide å komme seg videre. Honsjøkoia er åpen for alle.

 

Det begynner å bli mange år siden vi var på Åmodtsetra på skoleavslutniger.

 

Klar til elgjakta.

Det meste av turen går i ganske åpent terreng. Det er så fint nå som lauvtrærne nettopp har blitt grønne. Det er noe helt spesielt med grønnfargen om våren. Fuglene synger og store deler av turen er også nesten fri for flystøy. Det er noe med dette med å søke skogens fred å ro. Dyra er ikke sluppet på beite enda så det var ikke noe bjelleklang en gang å høre. Og Barfi greide nesten å holde munn lenge nok til at jeg kunne tatt bilde av grevlingen vi så rote under ei trerot. Det var artig å se den så nær og det tok som sagt litt tid før den oppdaget oss.

 

Turen min Kløvberget, Vikkelihytta, Klofjell, Honsjøen, Totnersetra, Kløvberget. Tja hvor langt ble det egentlig? Et sted mellom 20 og 24 km. DNT påstår at det er 7,5 km fra Kløvberget til Vikkelihytta. Endomondoen påstår det var 9,4. Trekker jeg i fra en del for avstikkere til cacher så er det fortsatt en forskjell på 1- 1,5 km. Det er snakk om opptil 20% forskjell det! Jaja, jeg syns nå fortsatt det er kjekt å se og kan i det minste bruke endomondoen til å sammenligne turene med. Jeg har hørt at andre sånne duppeditter som måler avstand og skritt heller ikke er helt til å stole på. Men en artig pekepinn er det og så innbiller jeg jo meg selv at jeg har gått veldig langt :) Når det gjelder caching så logget jeg ikke en eneste en, ganske enkelt fordi jeg har logget alle tidligere, eller det er våre egne cacher. Men hadde det ikke vært for det så gikk jeg i hvert fall forbi 29 cacher på denne turen.