30. mai 2017

Ryggen til Barfi og 6xFTF

Det begynner å bli på tide å stelle litt med kroppen til Barfi igjen, så vi satte kursen mot Feiring. Det er et stykke å kjøre så jeg pleier å ha litt ekstra god tid og dermed så fant jeg ut at jeg kunne stikke en tur ned til Mjøsa for prøve meg på en ulogget cache der. Cachen var av typen mysteri av en type som jeg ikke vet hvordan jeg løser i praksis. Men heldigvis var det en enkel utgave som lot seg løse ved bruk av logisk tenking.
Det er en fin plass her nede ved Mjøsa.


Det ser ikke så gæli ut å bo i Feiring.

Så var vi på plass i "klinikken" til Dyrealternativen.
Det viste seg at det var på høy tid. For Barfi hadde både låsning, knirk og muskulære spenninger og hun viste tydelige tegn på at det slettes ikke var noe godt all denne "gnikking og gnuinga" der det var vondt. Men en time etter ankomst var alle problemene løst opp. Men for at det skal vare så tar vi turen tilbake om 2 uker. Da håper jeg hun er klar for mange turer i sommer.

Jeg valgte å ta en litt annen vei hjem. For 4 dager siden ble det nemlig publisert 9-10 nye cacher på Minneåsen. 3 av dem ble logget i går, mens resten var fortsatt ulogget på nettet. Ikke at det behøver å bety noe, men det var nå fristende å ta en tur for å sjekke hva dette var for noe.
Turen varierte mellom flat grusvei og sti som tidvis var ganske bratt oppover lia.
Cachene viste en litt annen vei til toppen av Mistberget. Men siden vi hadde vært hos Turid og da skal Barfi ikke trene på 2 dager så valgte jeg å snu så fort alle cachene var logget, selv om vi bare var noen 100-metere fra toppen og utsiktstårnet der. Dette var den beste utsikten vi fikk underveis. Turen ble på 10-11 km og det var mer enn langt nok med tanke på Barfis behandling.
Så verken troll eller elg, men denne langsnutete karen så vi. En rev krysset vår vei, uten at Barfi la merke til det. men jeg skal si at hun endret atferd da vi krysset sporet etter reven. Det var tydelig at hun fikk ferten av reven som nettopp hadde passert her.

Barfi sitter tålmodig og venter mens jeg gjør unna "kontorarbeidet"Det viste seg at cachene faktisk fortsatt ikke var logget så da ble det 6 FTF på meg.

Tok med et par andre cacher som jeg ikke har logget tidligere ved Vingerdalsstua. Tydeligvis et sted skiløypa går forbi.
Kollektiv?
Jeg har fortsatt mange uloggede cacher på vei mot Mistberget. Disse ligger langs en grusvei og det er ikke den mest spennende turen jeg vet om så de ligger nå fortsatt der og venter og har gjort det i flere år. Nå vet jeg hvordan jeg kan få det til å bli en rundtur, så kanskje det frister litt mer da.


24. mai 2017

Klofjell

Det er på tide å teste ut formen og med en fridag og utsikter til knallvær så var det bare å pakke tursekken.

 Nok en gang dro vi til Kløvberget og satte kursen i retning Nipkollen.
 Fordelen / ulempen med bandtvang er at da blir det mange snuse-eller tissepauser underveis. Jammen godt jeg kan skylde på Barfi for alle disse stoppene ;)
 Mens jeg puster og peser i oppoverbakkene så er det helt normalt å møte på andre som springer opp og ned til Nipkollen, jogger i hvert fall. Jeg fant forøvrig fort ut at dårlig kondis, oppoverbakker og forkjølelse ikke er noen god kombinasjon.
Denne gangen droppet jeg Nipkollen og fortsatte videre mot Vikkelihytta. Og dermed var det slutt på det å treffe på andre folk.

Jeg gikk innom alle cacheneutleggene mine Vikka-Nipkollen, men så var det å huske hvor jeg hadde plassert dem da? Det viste seg heldigvis at alle boksene hadde taklet høsten, vinteren og våren bra og alle var hele, tørre og klare for nye besøk. Ja til og med bjerkemannen min hadde det fint :) I og med at det er stykke å gå for å kunne vedlikeholde disse så har jeg valgt bokser som tåler det meste av vær og vind.
Men det var kjedelig å se at byttetingene i denne boksen stort sett var byttet inn i småstein :(
 
Selv om turen opp til Nipkollen er fin nok den, sånn bare for å få litt trim, så er det turen videre mot Vikkelihytta som er fin, syns jeg.
Litt opp og ned, litt variert skau, myr og vann.
Har jeg nevnt at jeg syns vann er vakkert? ;)
Først går vi forbi Veslevikka, hører så bruset av Vikka ikke så langt unna der vi følger stien videre til vi kommer til Store Vikka.
 
Ved Store Vikka er er det fint å ta ei pause.
Jeg hadde på meg fjellstøvlene i tilfelle myrene skulle være våte.
 
Gjørmehøl var det mange av, men spesielt vått var det ikke, dessuten har turlaget vært flinke til å kavle her og der. Men det var nok ikke så dumt med disse støvlene likevel. Så var vi over på veien et lite stykke bort til Vikkelihytta i enden av Store Vikka.
Det er fascinerende hvordan telen jobber og det plutselig kommer røtter og steiner opp av bakken midt i veien. Kanskje ikke så rart at Nordåsveien pleier å være stengt helt fram til St.Hans. Mulig det har noe med skiløypene som går her at det tar så lang tid før veien er klar.

 Etter å ha logget DNT-turboksen på Vikkelihytta så bestemte jeg meg for å fortsette opp på Klofjell.
Og dermed så ble det litt utsikt over Romerike og Nordåsen også. Her ligger Honsjøen til venstre og Store Vikka til høyre. Og selv om du ikke greier å se det på bildet her så ser man selvfølgelig både Mistberget og Gardermoen, de syns jo overalt, i tillegg ser man Råholt og det fine med alpinbakkene er at de syns så godt nå når snøen alle andre steder har smeltet, så Varingskollen i Nittedal syntes godt.
 
Man blir tørst av denne gåinga
Litt overrasket så hørte jeg gjøken på turen. Da jeg hørte den for andre gang da jeg kom hit, kom jeg på at det var DNT-sjekkut-app'n som gol som en gjøk når jeg nærmet meg en av turboksene deres ;) Heldigvis hadde jeg lastet ned Ti på Topp-app'n også før jeg dro, for de hadde ikke satt opp turboksen sin på Klofjell enda. Men jeg fikk altså registrert min første tur i år likevel.
Barfi var rask med å finne skygge hver gang vi stoppet.
 
Det er kjedelig å gå fram og tilbake så vi laget en rundtur denne gangen også og gikk ned mot Honsjøen akkurat som forrige gang vi var på Klofjell.
Nå var det godt å bade litt i en av de få snøflekkene som fortsatt fantes.
 
Det er fint å gå langs Honsjøen.
 

Vi måtte bare ta en pause til.
Og det syntes Barfi var helt ok. Selv om det begynte å blåse litt så var det så deilig å bare ta livet med ro, høre på klukkinga fra vannet og nyte den fine dagen. Det var jo helt perfekt vær med sol og sånn ca 20 varmegrader.
Våren har ikke kommet like langt alle steder.
Men klokka begynte å bli mange og vi var tross alt bare litt over halvveis. På tide å komme seg videre. Honsjøkoia er åpen for alle.
 
Det begynner å bli mange år siden vi var på Åmodtsetra på skoleavslutniger.
 
Klar til elgjakta.
Det meste av turen går i ganske åpent terreng. Det er så fint nå som lauvtrærne nettopp har blitt grønne. Det er noe helt spesielt med grønnfargen om våren. Fuglene synger og store deler av turen er også nesten fri for flystøy. Det er noe med dette med å søke skogens fred å ro. Dyra er ikke sluppet på beite enda så det var ikke noe bjelleklang en gang å høre. Og Barfi greide nesten å holde munn lenge nok til at jeg kunne tatt bilde av grevlingen vi så rote under ei trerot. Det var artig å se den så nær og det tok som sagt litt tid før den oppdaget oss.
 
Turen min Kløvberget, Vikkelihytta, Klofjell, Honsjøen, Totnersetra, Kløvberget. Tja hvor langt ble det egentlig? Et sted mellom 20 og 24 km. DNT påstår at det er 7,5 km fra Kløvberget til Vikkelihytta. Endomondoen påstår det var 9,4. Trekker jeg i fra en del for avstikkere til cacher så er det fortsatt en forskjell på 1- 1,5 km. Det er snakk om opptil 20% forskjell det! Jaja, jeg syns nå fortsatt det er kjekt å se og kan i det minste bruke endomondoen til å sammenligne turene med. Jeg har hørt at andre sånne duppeditter som måler avstand og skritt heller ikke er helt til å stole på. Men en artig pekepinn er det og så innbiller jeg jo meg selv at jeg har gått veldig langt :) Når det gjelder caching så logget jeg ikke en eneste en, ganske enkelt fordi jeg har logget alle tidligere, eller det er våre egne cacher. Men hadde det ikke vært for det så gikk jeg i hvert fall forbi 29 cacher på denne turen.
 
 
 


9. mai 2017

Høgnipa og Kafferen

Det var så morsomt og fint å dra på fjellturer sammen med Nøve i fjor sommer. Jeg er veldig klar for å begynne å gå turer igjen, men det er fortsatt altfor tidlig med fjelltur. Det er også for tidlig å dra på tur oppe på åsene rundt her.  Og jeg blir mer og mer utålmodig. Et annet problem er jo å finne dager som både Nøve og jeg har fri samtidig. Men nå viste det seg at vi i hvert fall hadde en felles fridag. Nøve hadde sjekket litt og funnet ut at det skulle være greit å komme seg fram i området Sokna / Krødsherad. Høgnipa så ut til å være et fint mål. Og selv om var slutt på "sommervarmen" fra forrige uke, så lovet yr.no knallvær :) Ja i hvert fall om man overser at det skulle blåse en god del.

Nøve hadde noe hun måtte ordne først så jeg kunne ta det litt med ro før jeg fylte opp bilen med det jeg trengte og kanskje trengte og satte kursen mot Noresund og Den gamle Mester
Ei imponerende flott gammal eik. Vi har Ulleberg-eika i Brunlanes, men den er et sørgelig syn og med omtrent kun et lite skall og ei grein igjen. Denne eika ser jo like hel og frisk ut enda og er sikkert flott når lauvet er på. Mens jeg sto og logget så kom Nøve. Og da skal jeg si det var ei svartpelset jente som bjeffet av glede! Det var tydelig at hun satte like stor pris på gjensynet som jeg :)

Så var det på tide å komme seg av sted for å gå tur. Barfi og alt pikkpakket mitt ble lempet over i bilen til Nøve og så satte vi kursen mot Rishovd i Redalen.
Vel framme var det å få bikkjene ut av bilen og på med turutstyret. Så var det bare å begynne å gå oppover gjennom hyttefeltet et godt stykke før vi kom fram til en fin sti.
Det var et fint terreng å gå i. Kun ei lita myr som det var litt vanskelig å komme tørrskodd over, ellers var det stort sett tørt og fint.
Skimtet stadig snøkledde fjell.
Endelig noen snøflekker.
Barfi var i det lekne hjørnet i dag.
Høgnipa i sikte.

På toppen :) Høgnipa 660 m.o.h.
 


Wow! For en utsikt!
Norefjell
Bukollen
Loggen ble signert.

På tide med matpause.


Mens jeg hadde nok med å spise og nyte utsikten
så greide Nøve fint å gjøre flere ting på en gang og fikk tatt mange fine bilder mens hun spiste.

Det var en utrolig flott dag og tur. Joda det blåste en del på toppen, men vi fant oss en lun plass å sitte og hadde det svært så behagelig. Spiste mat og så på den flotte utsikten og tok livet helt med ro. Behøvde ikke stresse med å rekke verken mange andre cacher eller noe annet som skulle skje denne dagen. Deilig.


Barfi var virkelig i det lekne hjørnet i dag. Nalle var ikke helt med å leken.
Nei, jeg vil ikke leke, skjønner du?!
Ok da.
Men vi kunne jo ikke bli hele dagen.
Det lå fortsatt is på Tretjenna.

Turen var på ca 8 km (2x4). Det var for lite fant vi ut. Så vi bestemte oss for å prøve oss på en av cachene i serien Aker skolekrets. Det viste seg at den turen besto i å gå en lang motbakke på en grusvei helt fram til cachen. Til gjengjeld så ble det en lang nedoverbakke til bilen igjen ;) Ikke så langt unna veien lå en annen cache i denne serien. På geocachingvis tok vi korteste vei fra der vi kom ifra. Det vil si bushing rett fram.  Ehhhh, den myra ser vel kanskje litt skummel ut? Det kan jo ikke være meningen at vi skal gå her? Litt slukøret gikk vi tilbake til bilen og veien og fulgte veien isteden. Da kom vi fram til en fin og brei sti som gikk helt fram til cachen ;)

Nå var vi sultne igjen og etter at cachen var logget så fant vi oss et sted i sola vi kunne sette oss ned. 
 Sukk. Her var det godt å være. Så stille og rolig, godt og varmt i sola og bare vakker idyll.
 Hallooo! Vi er også sultne!

Etter litt vurdering fram og tilbake bestemte vi oss for at nå var det på tide å gi seg. Vi skulle bare ta et par cacher på veien tilbake til bilen min.
Ja og så var det den der som lå ute på den lille øya. Skal vi ikke prøve oss på den? spurte Nøve. Joda selvfølgelig skal vi det, det er sikkert nesten ikke vann der nå? Så vi kjørte frekt ned på parkeringen på campingplassen og prøvde å gå ubemerket gjennom campingplassen ned til stranda. Det lykkes vi dårlig med for eieren kom raskt fram og lurte på om vi så etter noen. Da vi fortalte hva vi hadde planer om fortalte han at vi burde vært her dagen før, da kunne vi gått tørrskodd over til øya Kafferen
Nå var det derimot fare for at vannet rakk til over kneet, ja i hvert fall til midt på leggen. Jaja, vi fant nå ut at vi ville bort å se likevel når vi først var her.
Det så jo ikke så ille ut. Skal vi??? Og jeg som i utgangspunktet var skeptisk til dette, sa joda, det skal vi. Selvfølgelig skal vi det! Av med sko og brette opp buksa. Og for guds skyld husk å ta med cache-utstyret. Bikkjene var igjen i bilen. Ingen av dem er glad i å bade og nå som det var kveld og skygge  var det ikke noe problem for de å være der. Nøve og jeg tok hverandre i handa og vasset i vei. Hjelp! det var kaldt! Det gikk helt fint til å begynne med, men så sank jeg ned i et gjørmehull og da var det ikke mye hjelp i å ha brettet opp buksa. For nå rakk vannet helt opp til skrittet. Buske og undertøy var dermed vått. Selv om Nøve unngikk gjørmehullet så rakk vannet langt opp på lårene på henne også. Men vi kom oss over :) Dryppende våte og med kalde føtter.

Så var det å finne cachen da. En ting var i hvert fall sikkert, vi kom ikke til å forlate denne øya før cachen var signert. Heldigvis dukket den raskt opp.
Så var det tid for å se seg litt om. Det var jammen meg flott her og.
Tenk å kunne sitte her i sola midt på dagen og tørke opp :) Vel nå var det ikke så varmt at det gjorde noe, sånn ca 6-8 grader i lufta kanskje. Det var for øvrig bare 1 grad da jeg kjørte over åsen på hjemveien.  Det fikk holde med å ta en del bilder og så var det bare å stålsette seg for tilbaketuren.
Ja for vi måtte jo vasse tilbake også. Klar ferdig gå! Uti med oss nok en gang og tror du ikke jeg fant det samme gjørmehullet på tilbakeveien også? Jaja, hva gjør man vel ikke for å få et nytt smilefjes på cachekartet? Våte, kalde og veldig lattermilde så var vi tilbake på trygg grunn igjen. Tviler på at de andre som har logget denne cachen har blitt så våte som oss, de fleste har ikke blitt våte i det hele tatt, men de har garantert ikke hatt det så moro heller ;) De på campingen fikk jo litt gratis underholdning de også. Men jeg syns at vi i det minste hadde fortjent en terreng-rating på 5 for innsatsen vår og ikke bare de usle 2 som denne er satt til.

Heldigvis hadde jeg med meg reserveklær så under litt kummerlige skifteforhold så fikk jeg skiftet det meste som var vått og kunne begynne på den 1 og 1/2 timelange hjemturen noenlunde tørr. Det var vel litt verre for Nøve, men hun var ikke fullt så våt og hadde tross alt nesten bare halvparten så lang vei hjem. Ja for nå var det ikke aktuelt å verken logge cachen som lå like borti veien her eller å besøke Villa Fridheim. Nå ville vi hjem :)

Tusen takk for en flott, koselig, morsom og herlig tur, Nøve. Håper vi får til flere turer i løpet av året :)