Tøff og sterk?

Ok, litt mer sykdom, det er jo stort sett det det handler om nå for tiden.... Jeg har fått mange meldinger og mange av dem inneholder noe om at jeg er tøff og sterk. Hmmm, hvor har dere det fra? Enten er jeg en veldig god skuespiller eller så er jeg god på å ljuge 😉 Jeg vil heller si at jeg er naiv, for jeg har tatt det som en selvfølge at dette blir jeg frisk av. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg ikke en eneste gang har tenkt tanken "dette kan jeg dø av". Og da er jeg helt ærlig. Ganske enkelt for at jeg har "bare en kul i brystet" og den kan fjernes og så blir jeg frisk igjen 😀 Det hadde selvfølgelig vært noe helt annet om det hadde vært spredning. Men jeg har ikke engang spredning til nærmeste lymfeknute. Kulen oppdaget jeg selv sånn ca. 1 1/2 år etter siste mammografi jeg var på. Jeg fikk forresten innkalling til ny mammografi-time nå i oktober. Den timen avbestilte jeg 😉 Det å oppdage kreften tidlig nok, er og blir viktig! Sjekk deg og bruk mammografi-timen! Hvilke tanker som dukker opp i hodet mitt neste år, vet jeg jo ikke... Ting som derimot bekymrer meg er å kjøre selv til Ahus. Jeg liker jo ikke å kjøre i "urbane strøk". Og hva med å komme seg inn til sykehuset i Oslo (usikker på om det blir Ullevål eller radium), dit kjører jeg i hvert fall ikke og PE kan ikke kjøre dit hver dag i tre uker. Så jeg må snart finne ut av hvordan jeg kommer meg dit. Slike bekymringer kan jo fort ødelegge nattesøvnen... 

La det være helt klart at kreftbehandlingen gjør noe med deg. Jeg kan bare svare for den behandlingen jeg går igjennom. Selv om den har vært "enklere" enn jeg fryktet så er det så absolutt ikke noe jeg "anbefaler" Cellegift bryter ned kreftsvulsten, men den bryter også ned kroppen din. Og den kan det ta sin tid å bygge opp igjen. I hvert fall for meg som ikke liker å trene og ha det vondt når jeg trener 😉Naive meg, har jo tenkt at den dagen jeg er ferdig med behandlingen så skrur jeg på en bryter og så er jeg tilbake til normalen / livet jeg hadde før jeg begynte med kreftbehandlingen. Hmmm, jeg fikk et par kommentarer som fikk meg til å innse at så enkelt er det kanskje ikke? 

Det er mulig det bare er meg, men jeg syns det er veldig mye om kreft nå for tiden. Det dukker stadig opp noe i avisene, det er serier på tv osv. Bl.a. sto det i lokalavisen om noen som hadde begynt med noe som heter Kreftkompasset. Der fokuserer de på hva som skjer etter at du er ferdig med kreftbehandlingen og er kreftfri. Så lenge du er under behandling så får du veldig god oppfølging og har mange du kan snakke med og spørre om alt du lurer på. Men så fort du er ferdig så er det fastlegen du skal forholde deg til og han/hun er jo ingen ekspert på kreft. Så det virker som at her er det noe som bør forbedres. Jeg gikk inn på denne siden for å finne ut litt mer om utsiktene til å gå tilbake i jobb. Jeg har nå hørt igjennom ganske mange av podkast-episodene som ligger der og du kan trygt si at tanken min om å begynne i full jobb allerede i januar er nå lagt på is.... Jeg har snakket med kreftlegen min også og anbefalingen er å begynne i 20% stilling  når du er klar for å begynne å jobbe og så trappe opp gradvis. Men jeg må innrømme at det nesten har vært deprimerende å høre på disse podkastene for inntrykket jeg sitter igjen med er at alle er ødelagt av fatigue som senvirkning og ingen greier å jobbe 100%. Noen forteller at de har vært tilbake i full jobb, men etter en stund så møtte de veggen. Jaja, det er godt jeg kjenner til flere som er tilbake i full jobb og har det helt fint med det 😀 men jeg vet også om dem som ikke er det... Ok, da er jeg forberedt på dette og så får jeg ta problemene etter hvert som de dukker opp. Som sagt så ser jeg ingen grunn til å bruke energi på bekymringer som kanskje ikke dukker opp. 

Som jeg har nevnt tidligere så har jeg bare sånne "rare og ukjente skavanker", så det å få brystkreft som jo er sååå typisk kvinne 50+ var litt nedtur. Da var det nesten en liten opptur da jeg på søndag fikk høre en lege ( i podkasten) som fortalte at det bare er noen få som får cellegift-behandling før operasjon. Aha, da er jeg ikke så vanlig likevel 😉 Og for de som lurer, årsaken til at jeg tar operasjonen til sist er at svulsten var for stor til å opereres bort. Det var jo en grunn til at jeg oppdaget den.

Jeg har sett på NRK-serien "Etterglød" som handler om ei som får kreft. Jeg kjenner igjen en del og så er det en del jeg ikke kjenner igjen, som at de sitter i Stressless når de får cellegift. Vi har ikke det på Ahus 😉 Og at hun blir så innmari dårlig av kvalme. Jeg har ikke vært i nærheten av å være så dårlig. Sånn jeg har oppfattet det så er det slutt på å bli så veldig kvalm. De har fått mange gode medisiner mot det. En kollega av PE fortalte at hun ble så innmari kvalm da hun var gravid og fikk tilbud om kvalmestillende medisin som kreftpasienter bruker. Da var problemet hennes stort sett løst. En av kreftsykepleierne fortalte at hun også hadde sett på denne serien, men det hun hadde hengt seg opp i var

at det hang bare EN pose på stativet da pasienten fikk cellegift (hos meg pleier det å henge 3-5 poser) og at "krana" (aner ikke hva det heter) ikke var åpnet. pasienten fikk altså ikke inn noe som helst av denne cellegiften. Her snakker vi om en fagperson som legger merke til detaljer 😉

Tror ikke jeg trenger å si så mye annet om formen min, annet enn at det går greit og at jeg begynner å bli lei... Ikke minst lei av å være sulten. Kostholdet mitt er meget begrenset for øyeblikket. Nå er det kun 5 runder med cellegift igjen.

Jeg har lært et nytt ord, jeg skal bli en kreftoverlever.

Tidligere innlegg:

4. Det rusler og går - fortsatt

3. Jobben fortsetter

2. Hvordan går det?

1. Ny sommerjobb