Nevlingkollen,den ligger der så majestetisk og roper "Ædabæda bare prøv å ta meg!" Ja, hvem har vel ikke lyst til å prøve på det? Det skal visst være mulig. Men det var i hvert fall sikkert at vi hadde ikke engang lyst til å prøve på det - herfra, denne dagen. Men som kjent fører flere veier til Rom og det finnes heldigvis flere veier til Nevlingkollen også.
Det ser bittelitt enklere ut fra denne kanten.
Sola ville ikke bli med oss på tur, men det var i hvert fall ikke tegn til regn.
Etter å ha gått noen kilometer på vei så var vi framme ved Vassfarplassen. Vi stakk en liten tur nedom her, mest for å utsette turen... Jeg gruet meg nemlig litt til dagens tur. Først begynte vi altså med å gå langs veien
før vi fortsatte opp Dølavegen fra Vassfarplassen.
Jeg gikk opp denne veien (stien) for 4 år siden og det jeg husker er at den var BRATT og LANG - veldig lang! Jaja, det var bare å komme i gang. Nøve fikk beskjed om at her kom jeg til å gå i mitt tempo, med mange pauser underveis, så hun fikk bare vente på toppen.
Og ja, bakken var like bratt og lang dette året også. Det er faktisk ikke mange muligheter for fine turer i Vassfaret uten å gå opp en veldig bratt bakke. Det var sikkert derfor det var så mange flydropp under krigen her, tyskerne orket ikke å gå opp lia.
Endelig begynte det å flate ut og turen kunne begynne for alvor :)
Men først hadde vi fortjent ei pause ved Fjellvatnet. Av med den gjennomsvette trøya og på med masse klær. Jeg er varm når jeg går, men blir kald så fort jeg setter meg ned og det var ingen varm dag heller.
Det er en grunn til at jeg alltid går med tung sekk.
Etter litt påfyll av mat og drikke så var det tid for å gå opp på Nevlingkollen. Fra denne kanten er det jo lett som bare det.
Hele fjellet var overstrødd med fargesprakende høstfarger i alle nyanser av rødt,
gult og oransje eller branngul som jeg nå har lært at det er en farge som heter. I hvert fall et sted i Hallingdal.
Og nå som bakken opp fra Vassfarplassen til Fjellvatnet var unnagjort, så var det lett som en plett å gå.
Fargene og fjellet måtte bare beundres og tas bilde av, igjen og igjen.
Vi gikk til Nevlingkollen i fjor og. Vi gikk akkurat samme turen bare motsatt vei og med en viktig forskjell til, vi stoppet ved denne varden.
Nå ville vi ikke gi oss før vi hadde vært helt ute på enden av kollen. Selv om det betydde at vi måtte gå ned og opp igjen.
Den svei litt i låra den bakken her - men bare litt ;)
Og fargene var like fine her, enda finere til og med siden det her var litt bjerkeskau også.
Og utsikten over Vassfaret ble bare bedre og bedre. Tassen og Tølle i forkant av Aurdalsfjorden og Vassfarporten.
Så var vi framme og kunne sjekke om det var like bratt som det ser ut som nedenfra. Svaret er JA.
Det var bare så vidt Nøve våget å nærme seg kanten.
 |
| Foto: Inger Synøve Natten |
Her måtte vi selvfølgelig ha en pause.
Tølle og Nøve
Det er en grunn til at det heter Vassfaret, det virker veldig logisk hvis det er fordi at her ligger det vann som perler på ei snor
Aurdalsfjorden
Skrukkefylla
Nevlingen, Nedre- og Øvre Grunntjern.
Og enda er det flere små og store vann og elver gjennom dalen.
Vi kunne fortsatt å gå enda lenger for å komme helt ut på enden av kollen, men det fristet ikke å gå enda lenger ned og så måtte gå opp igjen tilbake. Så vi stoppet her. Og da vi så en ørn seile rundt under oss var vi egentlig ganske fornøyde. Jeg har den på film, men det blir så smått så det er nok bare jeg som ser det uansett så det er ingen vits i å legge den ut her.
Vi gikk rolig tilbake omtrent samme veien som vi kom. Selv om Nøve hadde veldig lyst til å følge en litt annen vei.
Siden Barfi ikke er med lenger så er det godt jeg har Tølle som passer på meg.
Ned til Fjellvatnet, men nå skulle vi ikke ned Dølavegen til Vassfarplassen.
Vi ville følge Måsåvegen ned til Bjørke isteden. Og jada, Nøve, det er helt sikkert mulig å følge kanten bak her, men jeg tror nå fortsatt at det er litt slitsomt...
Vi måtte spise opp resten av nista vår før vi gikk nedover for alvor.
Måsåvegen er veldig godt merket og godt er det, for stien er ikke like lett å se hele veien.
Nevlingkollen sett fra denne kanten. Det er bare en fornuftig side å angripe dette fjellet fra og det er ikke herfra.
Det er godt med litt solid støtte innimellom.
En trivelig veiviser på veien.
Det virket veldig fornuftig å gå turen denne veien som vi gjorde nå. I hvert fall for knærne mine som er litt kranglete for tiden. Måsåvegen er til tider veldig bratt den og, men det er mykere underlag enn på Dølavegen.
Topo'n min overdriver litt, men turen var nok på 14 km i hvert fall og vi vet å bruke hele dagen. Godt fornøyde med at vi nå har vært helt ute på enden, i hvert fall nesten, av Nevlingkollen.
Vi kjørte til Nevlingen og gikk derfra og så kom vi ned ved Bjørke. Det er greit med to biler for da var det bare å kjøre opp og hente bilen før vi fyrte opp i ovnen og tok livet med ro resten av kvelden på Bjørke.
Nøve har selvfølgelig skrevet så fint og tatt mange fine bilder fra denne turen også
Del 1 Bjørke - Høstferie i ødemarka
Del 2 Hallingviki og Hansesprang - Småturer i Vassfaret
Del 4 Fledda- Sæterknatten - kommer
