En liten skitur - Snellingen

 

I mitt neste liv skal jeg bli en god skiløper. Fyke oppover bakken med godt feste, skli mange meter for hvert tak, og suse avsted i nedoverbakkene, alt uten nesten å bruke krefter. Ja da er det moro å gå på ski da!

Men så var det det da at det fulgte ikke med noen bruksanvisning da jeg ble født med ski på beina. Joda, jeg kan selvfølgelig tråkke meg fram på ski, jeg er jo norsk, men det er bare å innrømme at jeg er elendig til å gå på ski. Så det blir å stabbe seg framover og kjenne ekstra godt på at styrke i armer og bein er fraværende. Men å nyte finværet, ja det er jeg god på. Det er jo fordelen med at det går så seint framover, da blir det ekstra god mulighet til å se både hit og dit og virkelig nyte synet av glitrende snø og sol fra skyfri himmel. 

På tirsdag var det altfor fint vær til å bli sittende hjemme, så jeg tok turen opp til Brovoll og spente på meg skia for vinterens første skitur. 

Ja, et par tre test-runder på jordet teller ikke. Mange av løypene var nypreppa, sola skinte og gradestokken var i nærheten av null. Det kan jo ikke bli bedre. Jeg ombestemte meg med tanke på hvor jeg skulle gå 

og endte opp med å gå den lange bratte bakken mot Snellingen. Med mange nok pauser så kom jeg meg opp denne dagen også. Resten av turen av det fine slaget. 

Først ganske flatt. 

Veldig flatt da jeg bare fant ut at jeg måtte en liten tur bortom odden på Store Snellingen. Og så en veldig lang slak nedoverbakke. 

Burde jo ikke bli "varm i trøya" en gang av en slik tur... men det lille jeg hadde av kondis og styrke er forsvunnet det siste året.

I mitt neste liv.... I dette livet får jeg glede meg over å kunne nyte finværet 😉 

Og å gå på tur uten ski. Med truger er det i hvert fall ikke noe problem med bakglatte ski