Festningen

 onsdag 8. juli-26

Morgenstund på Bergheim

Vi brukte litt tid på å bestemme hvor turen skulle gå. Vi endte opp med å kjøre  over til Hedal og inn i Vassfaret. Vi har nemlig som mål å bli gode på å finne stien opp til Festningen. 

Første del er plankekjøring, det er bare å følge veien 

og så opp i gjennom riktig snauhogstfelt. 

Vi hadde sporloggen fra forrige tur  som vi hadde for 2 år siden å sammenligne med og hadde full kontroll så langt.

Nå visste vi at det bare var å følge de blå merkebåndene. MEN.. enten så har veldig mange av dem forsvunnet eller så er det kun ett på begynnelsen og så en del på slutten. Så det var bare å finne fram sporloggen igjen

Vi visste jo hvor vi skulle, oppover, det gjaldt jo bare å unngå de verste steinurene, jeg rotet oss inn i det forrige gang. Tilbake dit skulle vi ikke nå. Jeg har en litt fortrengt opplevelse derfra. 

Men jeg tror ikke det er mulig å unngå disse gamle overvokste steinurene helt. 

Det føles helt feil om vi ikke har krabbet over minst en steinur.

Etter hvert fant vi de blå merkebåndene, men de var enten vanskelig å se eller det var såpass lang avstand i mellom dem at de ikke var så lett å følge.

Og selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildene, så er det bratt oppover her!

Det ble tett mellom pausene mine og Nøve ventet tålmodig.

Vi begynte å nærme oss og vi kom fram til steinura som ligger under Festningen. 

Som vanlig visste Nøve hvor stien burde gå, mens jeg nok en gang ble litt utålmodig og bestemte meg for å krabbe rett oppover og havnet rett på Festningen, mens Nøve kom det riktige veien inn til målet vårt. 

Foto: Inger Synøve Natten

Vi fant det!

Jeg blir så imponert over at bjørnene, som ser så store og klumpete ut, stortrives og ikke har noe problemer i dette "umulige" terrenget. 

Tror de nyter den flotte utsikten herfra på en litt annen måte enn oss. 

Festningen er et gammelt bjørnehi som ble oppdaget av Elling Goplerud i 1902. For å bevise at han hadde vært der, la han igjen en stav som han skar ut årstallet på. Det har blitt arrangert turer opp hit.

Balkongen

Nødutgangen eller vinduet?

Inngangen
Foto: Inger Synøve Natten

Bjørnehiet er svært og har flere åpninger, i hvert fall tre.

Nøve og Findus har funnet fram til balkongen

Det gir litt lykkefølelse over å finne fram. Det er nesten 9 år siden første gang jeg var her.

Det er balsam for sjela å bare sitte her å nyte utsikten. Og her er det ikke veldig mange andre som er på besøk

Det ble en lang og god pause her oppe.

Et siste blikk utover før det er på tide å gå ned igjen

Det er ikke lange turen, men den er bratt! 

Vel nede igjen så var det tid for å ta årets første bad. Melodden har ei fin sandstrand.

Nå var det lite vann i Aurdalsfjorden. Muligens på grunn av at det begynte å skye over så fikk vi stranda for oss selv. 

Foto: Inger Synøve Natten

Jeg forstår ikke hvorfor vannet som kjennes kaldt ut, kjennes ut som lunkent vann noen minutter senere. Det var i hvert fall deilig å få badet av seg litt svette.

Et siste blikk opp mot Festningen før vi sa takk for oss. Mener det ligger rett over steinura midt i bildet. 

Nøve har skrevet så fint her

Stolpejakt rundt Elghøgde

Tirsdag 7.juli-26

Nøve sitter og slapper av mens jeg er nede i steinura for å finne en cache ved Flystyrten.

Forrige tirsdag passet det endelig å ta turen oppover til Hallingdal igjen for å treffe denne fine gjengen

Yr lovet mye vind, så vi byttet ut fjelltur med en fin runde litt lavere i terrenget. Da passet det fint at det var lagt ut en stolpejakt-runde rundt Elghøgde. I et område jeg ikke har vært før

Det var nok en mye brukt runde for stien var tydelig og fin. Vi slapp ikke unna bratte bakker her heller.

Og bakken opp mot toppen var mer enn bratt nok.

En fin varde på toppen av Elghøgde / Elghøgda og innsjekking i Fjelltoppjakten.

1066 moh, det kvalifiserer til fjell ;) og utsikten var det ikke noe å si på. 

Det ble selvfølgelig en god pause her.

før vi gikk ned fra toppen samme vei og fortsatt så videre på runden.

Nå vi nærmet oss Saupeset igjen, ble det en liten avstikker for å besøke minnestedet etter flystyrten.

Flystyrten ved Saupeset

Natten til 17.september 1944 styrtet et engelsk Lancaster-fly fra Squadron 617 på Saupesetsyningen i Rukkedalen. Flyet var på vei hjem igjen til England etter å ha deltatt i angrepet på det tyske slagskipet Tirpitz, som da lå i Altafjorden i Finnmark. Flyet kom ut av kurs og fikk problemer med motoren, og styrtet i et forsøk på å nødlande.

Dagen etter fant bygdefolket vraket og de døde, etter å ha blitt varslet av det kraftige smellet. Før tyskerne kom til stedet, fikk de fjernet en del papir fra vraket. Etter tysk ordre ble de omkomne begravet på stedet. De ble senere flyttet til Nes kirkegård, der det er 10 graver.

Flyet tapte høyde og styrtet inn i fjellsiden.

Vrakdelene var samlet sammen og lå litt her og der. 

En fin runde på 7-8 km

 

På Bergheim var det kommet mange nye og fine beboere

Kyllingene var snart voksne høner, hadde stjålet uteplassen til kaninene.

Men nå var tiden inne for at de skulle flytte inn i hønsehuset, mente Nøve.

Så kvelden noe av kvelden ble brukt til å samle dem sammen og frakte dem ned i det nyvaskede og nymalte hønsehuset.

Hane-far kommer til å få noen travle dager med å passe på alle, nå som flokken plutselig blir 3 ganger så stor. Jammen er det fascinerende og koselig å se på hvordan han samler og passer på flokken sin. 

Topptur på Romerike

 

På onsdag hadde jeg to mål: gå tur + logge en bestemt cache.

Dermed kjørte jeg over åsen og nedover dalen til jeg kom til de store parabolene. De er både fascinerende og uvirkelig på en måte.

Turen begynte litt i villska siden stien jeg ville gå så ut til å gå igjennom et gårdstun eller jeg måtte begynne et helt annet sted. 

Etter litt kom jeg inn på en tydelig sti og så var det bare å gå oppover og oppover. 

Det begynte ikke så altfor ille bratt, før det gikk over til bratt!!

Her kan det bli mye blåbær hvis sommeren blir lagelig for den slags.

Stien var fin, men det ble skrekkelig tett mellom pustepausene mine.

Man bør nok følge stien eller være godt kjent når man går tur i dette terrenget. Ned her tror jeg det er skrekkelig bratt.

Endelig hadde jeg målet på den første toppen i sikte. 

Her oppe på Bukollen er det god utsikt mot Hakadal og Varingskollen, alpinbakken der det fortsatt ligger snø.

På Bukollen har jeg aldri vært før og cachen som ligger der måtte selvfølgelig logges. Det var to år siden den ble logget sist, så da er det ekstra moro å logge syns jeg.

Jeg fortsatt å følge den blåmerkede stien og etter en stund forsto jeg at det måtte jeg slutte med for den gikk ikke dit jeg skulle. Da var det bare å gå tilbake samme vei et stykke. Jeg hadde selvfølgelig gått i nedoverbakke. Jeg hadde sett et stiskille og hadde en mistanke om at det var stedet jeg måtte tilbake til. Ganske riktig, der kom jeg inn på stien som i følge mitt cachekart skulle føre meg til neste topp. Litt rart at det ikke er merket sti den veien. Men stien viste seg å være tydelig så den blir nok mye brukt den også.

Og etter en stund med å gå nedover for så å gå bratt oppover igjen kom jeg opp på Rundkollen. Litt rart at denne toppen ikke har skilt med navn og høydemeter, men DNT-kasse var det i hvert fall her. Her har jeg vært en gang tidligere, men det er nesten 11 år siden, så det var på tide med et nytt besøk. Ut i fra hva jeg skrev da så var nok formen min mye bedre den gang.

 Nå var det helt nødvendig med en pause. Det er lenge siden jeg har vært så sliten på tur. Jeg satte meg ned og så på flyene som lettet fra flystripa på Gardermoen, som kan skimtes i det fjerne, bak det jeg er ganske sikker på er hyttetunet på Hakkim.

Etter en lang pause fant jeg ut at det var for gæli å snu allerede nå så da fortsatte jeg som planlagt videre mot Paradiskollen

En av de tingene jeg husker fra turen for 15 år siden er denne myra. Den var minst like blaut i dag. Jeg tok en lang bue for å se om jeg fant et litt mindre bløtt sted å gå.

Det er en del småvann underveis

Endelig var jeg oppe på Paradiskollen. Her har jeg etter hvert vært noen ganger, sist nå i november. Men siden den gang har det blitt lagt ut en del nye cacher. Den jeg hadde som mål å logge denne dagen er Paradiskollen som er en virtuell cache. I tillegg til å ta bildebevis på at jeg er her så måtte jeg også ha bildebevis på at jeg er på en av de andre toppene som står på denne sikteplata. Og det var hovedgrunnen til at jeg gikk denne turen. For jeg var jo sikker på at Rundkollen sto der og hadde lyst til at jeg skulle ha begge toppene på samme dag. Geipen ble ganske lang da jeg fant ut at verken Rundkollen eller Bukollen sto der. Med andre ord, jeg hadde ikke behøvd å slite meg ut på denne turen. Jeg burde ha sjekket det før jeg dro, for jeg har jo flere bilder herfra. Men jeg visste at i hvert fall Skjerveknatten sto på plata og det var litt av årsaken til at jeg var på tur dit for to uker siden. Jaja, da ble det å bruke bildet derfra og etter at resten av kontrollspørsmålene/-oppgaven var løst kunne jeg logge. 

Bakenfor Harestuvatnet ligger Nordmarka og området jeg også bruker mye som mitt turområde

Jeg passet også på å ta Lab-runden som ligger her oppe. Å sjekke inn på Fjelltoppjakten glemte jeg derimot. Men jeg gjorde det jo i fjor så jeg gadd ikke å gå tilbake da jeg kom på det en liten stund etterpå. Blekketjernshøgda fikk derimot ikke noe besøk denne gangen heller. Neste gang....

Etter en ny pause like ved Paradiskollen, gikk jeg samme vei tilbake til Rundkollen og utsikten til Varingskollen. Og så fulgte jeg den blåmerkede stien ned til bilen igjen. 

Der parabolene står på rekke og rad i ulikestørrelser.

Det ble en fin tur og jeg konstaterte at jeg må komme igang  med å gå slike turer stadig vekk om jeg skal komme meg i form til å kunne gjennomføre noen av turene jeg drømmer om å gå i sommer

Hjelpe meg så sliten jeg ble! Og beina var som vanlig helt ødelagt etter en slik tur. Det er bare å komme i gang med mengdetrening, det er helt sikkert.

Men jeg fikk sjekket inn på  2 nye topper i Fjelltoppjakten, logget 4 cacher, 5 lab-funn. Og foreløpig er jeg den eneste som har oppfylt alle kravene på den virtuelle cachen på Paradiskollen 😉