Skjerveknatten

Det var mye jeg skulle ha brukt fridagen min til,  men nå som det minker på snøen så er det også på tide å begynne å friske opp tur-formen for Barfi og meg. Så alle planer om å gjøre noe fornuftig ble skrinlagt og vi satte oss i bilen og kjørte 1/2 time

før vi parkerte ved Skjerva. Et koselig sted der det er tett med en "landsby" av små hus og staller fra den tiden bruksberettiget lå her oppe for å skjære tømmeret sitt. Nå er de fleste godt vedlikeholdt og brukes som hytter.

Målet denne gangen var Skjerveknatten.
Der har jeg kun vært en gang tidligere for ca. 4 år siden. Den gang var det tre cacher som var målet, nå var det "bare" selve turen. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg sliter alltid med å finne stien. Forrige gang var det begynnelsen av stien jeg ikke fant, nå var den godt merket,

men så fort jeg kom til dette hogstfeltet så var plutselig merkingen borte. Jaja oppover skulle jeg i hvert fall.

Men det er så bratt et stykke at jeg måtte finne igjen stien før jeg kom dit. Og det gjorde jeg heldigvis.
Det var faktisk enda brattere enn jeg husket et stykke

før det flatet seg ut og ble lett å gå igjen.

Det var masse av dette, men fuglene så jeg ikke noe til. Bortsett fra ei røy i veikanten på vei hjem.

Og så var vi på toppen.

En god beskrivelse av turen.

Selv om turen ikke var lang kunne vi fastslå at turformen er særdeles rusten og vi ikke skal bestige noen høye fjell på lenge. Det var disse grantrærne da... 

Utsikten var atskillig bedre fra Bjønnræva ( ifølge avisutklippet) så vi måtte ha en pause her og. Jeg forstår godt at det er mange som har hytte i området.

 Det lå fortsatt rester av isen på vannet.

Flott utsikt over vannet som har forskjellige navn på hvert område, Våja, Skjellbreia og Grøa.

Vi fant selvfølgelig stien på hjemveien, men det manglet mange merker nederst i hogstfeltet.

Det rant mye vann over demningen.

Flishuset er ganske spesielt med reisverket på utsiden av kledningen. 

Det ble en fin tur på 6 km. 

Store Snellingen og Korsvatnet

Søndag ville jeg ut på tur igjen. Og denne gangen kunne Barfi også være med.

Vesle Snellingen

Planen var egentlig en tur på Nordåsen, men jeg ombestemte meg og kjørte til Brovoll og la i vei mot Store Snellingen isteden.

Bortsett fra den første km. så er det en fin, enkel tur til et vakkert sted.

På finnetorpet Snellingen finner du spor etter den gang jorda ble dyrket.

Nå er det beitedyra som tar seg av kultiveringa. Jammen godt det er noen som rydder opp. Det er en viss fare for at Norge kommer til å gro igjen. Vi traff på mange beitedyr denne dagen. Jeg føler meg ikke helt trygg på storfeet. De er store og de kan være mange. Og enten de springer deg ned fordi de vil bli prata med, be om mat eller jage oss pga Barfi så er de uansett store og tunge. Så jeg ble plutselig litt usikker på hvordan jeg skulle komme meg dit jeg ville, for de sto jo selvfølgelig midt i stien der det var vann på begge sider. Men de flyttet på seg og vi valgte en litt annen vei og kom oss dit vi ville.

Helt ute på enden av tangen i Store Snellingen.

Nå var det tid for matpause og ta livet helt med ro.

Etter en stund så kom bjelleklangen veldig nærme.

Oisann vi fikk visst besøk. Hele flokke sto på rekke og rad, men fant plutselig ut av jeg var veldig skummel, så de snudde og sprang tilbake enda jeg knapt hadde gjort noen ting.

Da ble det rom for enda en tekopp da

Men vi kunne jo ikke bli her hele dagen så vi gikk tilbake og valgte en litt annen sti. Joda det er fortsatt mange myrer i området.

Tror det er populært å fiske her for det er tett i tett med bålplasser langs vannet. Her ser vi bort til plassen vi satt og spiste.

Her brant det i sommer. Det lå like ved vannet så med helikopter så fikk de slukket ganske raskt.  Nå som det omsider har begynt å regne litt igjen, begynner det å grønnes allerede.

Vi fulgte stien og satset på at vi ikke havnet alt for  langt unna tilbakeveien til bilen.

Det var ingen snarvei, men kjekt å gå en ny sti og etter en stund kom vi inn på en sti som jeg visste ville føre meg tilbake til Snellingen. Derfra tok jeg nok en ukjent sti. Jeg hadde nemlig bestemt meg for at jeg endelig skulle få logget de to grønne boksene som har ligget der og ventet på meg i flere år.

Fine skilt har de i Lunner Almenning

Årsaken til at jeg ikke har logget disse er at det betyr noen km gange på grusvei, som jeg jo ikke er så veldig fan av og at jeg som regel er sliten etter en allerede lang tur når jeg er i området. Denne dagen hadde vi jo ikke gått så langt så da måtte jeg benytte sjansen. Disse cachene kan fint tas med bil. Det er bare å betale bompenger og kjøre opp fra Grue, men det er juks syns jeg

og sykling driver vi jo ikke med.

Etter en stund kunne vi velge mellom vei og blåmerket sti i retning Grua stasjon.

Vi valgte selvfølgelig stien. Vi kunne skimte vann mellom grantrærne, men det var stort sett ikke så mye annet å se enn grantrær. Men jeg syns det er lettere å gå på sti enn på vei.

Så var vi ved enden av Korsvannet, men langt i fra cachen.

Det var bare å fortsette.

Viewpoint  Langvatnet ble funnet og logget. Et kjapt blikk på vannet før vi tuslet videre, nå i riktig retning i forhold til bilen.

Nå var det ca 5 km grusvei tilbake til Brovoll, men først skulle cachen ved Korsvatnet logges.

og så skulle vi ta oss en velfortjent pause igjen.

Wow! her var det fint Kloss i veien med vann på begge siden av veien. Det går faktisk an å kjøre seg en søndagstur hit.

Klokka begynte å bli mange så vi måtte se å komme oss hjemover.

Jammen hadde det brent her og, men det var bare en liten flekk.

Barfi var fin i farta og jeg hadde nesten problemer med å holde følge med henne der hun la i vei.

Det ble en tur på 18-20 km denne gangen også.

Jeg har pyntet sekken min litt med broderiene jeg hadde på den som er utslitt. Den blei så fin atte

Ny cacher

For tredje gang dette året var jeg på vei mot Gardlimåsan. Etter å ha syslet med tanken på å legge ut cacher der oppe i over et år nå så var jeg endelig på vei. Fortsatt i tvil om det var noen god ide. Jeg er tilhenger av å ha noe å vise fram hvis jeg skal legge ut en cache. Nå må det jo sies at det er flust med flydropp-plasser og mange av de har også en cache, men nå er det nå sånn at dette var den eneste plassen i Nannestad. Så jeg syns at stedet fortjente en cache. Men, og det er et stort men. For å komme seg dit så må du gå langs en skauvei i tre km. Og en skauvei der det eneste du ser er grantre på hver side av veien er ganske kjedelig tur syns jeg. Og jeg vet at det ikke er så mange som kommer til å ta denne turen. Likevel så hadde tanken slått rot og jeg hadde en veldig klar formening om hvordan cachen skulle være. Og sånne ting tar tid, veldig lang tid... Nå var den omsider klar og det var på tide å få den utplassert. Dagen før jeg skulle legge ut cachen snudde jeg om på planene mine. ganske enkelt fordi det er mye enklere å bære med seg et petrør og en taustump fire km i oppoverbakke. Og så hadde vi tross alt lagt ned litt arbeid i denne cachen, da kunne det jo være greit å få litt mer enn ti logger? Dermed bestemte jeg meg for å plassere hovedcachen ned ved veien, der folk kan parkere like ved cachen og jeg sparte meg for mye slit og praktiske utforinger.

For å bøte på den litt stusselige turen så skulle jeg sette ut noen flere cacher. Noen langs veien og så noen på steder som har tilknytning til slipp-plassen. En på sleve myra, selvfølgelig. En ved koia de bodde i, en i tjernet de gjemte containerne i og en der de leverte våpnene og utstyret for å få de fraktet ned i bygda. Jeg er egentlig ganske fornøyd med å ha fått til en sånn runde som faktisk viser til noe. Ikke at det er noe å se der lenger, men med tre vann inn i bildet så blir det jo litt idyll som bonus.

To av cachene ligger et stykke unna selve turen opp til måsan. De la jeg ut på den forrige turen min da jeg gikk en skikkelig runde rundt hele Kvernsjøen i tillegg. Så lang er det ikke nødvendig å gå for å logge disse åtte cachene som det ble til slutt. Men å gå rundt et vann er aldri feil, eller hva?

Denne gangen var Barfi med. Og etter å ha plassert ut cachen på myra så fant vi oss en fin plass i skyggen under en av de store furuene på myra. Det blåste litt så det var riktig så behagelig å bare sitte der og ta livet med ro. Denne gangen hadde jeg med te og ei lefse også så jeg kunne virkelig kose meg.

Det var overraskende mye molter på her oppe på måsan. Måsan = myr.

Og jammen meg så var ikke noen av dem modne også. det må da være tidlig? Blåbæra begynte også å bli modne så det ble dessert av både blåbær og molter. denne gangen så jeg derimot ikke storfugl. Det har jeg skremt opp på de andre turene.

Flere cacher skulle på plass og litt fram og tilbake i håp om å finne gode koordinater. Jeg hadde glemt å kjedelig akkurat det er. men jeg trøstet meg med at ingen av boksene er vanskelig å finne så da er det ikke så på livet og ha nøyaktige koordinater heldigvis.

Nå var vannliljene i blomst.

Og dyra med bjeller på plass. Jeg begynte å tenke på hvordan det er med drikkevann, for det er neimen ikke mye vann i bekkene for tiden. Men nok foreløpig i hvert fall.

Og med disse cachene så har vi nå 50 aktive cacher. Og så jeg som så påståelig sa at jeg aldri skulle legge ut en cache…. Kanskje på tide å gi seg nå? Vel, jeg lærte allerede som unge at man aldri skal si aldri og det utsagnet har nok en gang vist seg å være sant.

Nå et par dager etterpå må jeg si at jeg er imponert over at faktisk alle cachene er logget og at flere har hatt flere besøk. Blå hjerter og fine logger har de lagt igjen også. For selv om det er moro å legge ut cacher så er det enda mer moro å få besøk på de.
Tusen takk :)