Årets bratteste tur - Ruggstien

14.september-26

Her blir det et bilderas! 😆

Tradisjonen tro så ble det en tur til Vassfaret i september.

Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle begynne med å gå Ruggstien for å komme meg opp på fjellet. Ruggstien er en godt merket sti som går fra Vassfarvegen og opp til minneplata for slagbjørnen Rugg. 

Det er kanskje ikke så rart at veien opp på fjellet er bratt

Jeg fant ut at det er bra det er lenge mellom hver gang jeg går denne turen, for da glemmer jeg hvor bratt det faktisk er. Det er to år siden sist jeg gikk opp her. Guri meg så sliten jeg var underveis! Det virker som at det går nesten rett opp. Det var ikke mange meter mellom pustepausene mine. 

Da jeg nærmet meg "toppen" så var det likevel verdt all svette og pust-pes. 

Wow! Her hadde naturen vært ute med hele fargepaletten sin

Høsten på sitt beste, finnes det noe bedre?

Så var jeg framme med minneplaten.

13.mai 1908 felte Steinar Steinarsen Ormerud den største bjørnen som noen gang har blitt skutt i Vassfaret. Dette skjedde etter den lengste bjørnejakta i Norges historie. 7 uker i strekk ble det jakta på den. På det meste var det 28 mann med på laget, både fra Hedalen og Hallingdal. To år tidligere døde gjetergutten Johan Sagadalen etter et møte med en bjørn på Domfet og storjakta ble utløst av harme over guttens død. Det er i midletid ganske sikkert at det var en annen  og mindre bjørn som skamferte gjetergutten. Han som til slutt flete bjørnen kom helt fra Amerika for å være med på jakten. 

I 1919 ga Mikkjel Fønhus ut "Der vildmarken suser", der disse hendelsene skildres. Bjørnen der fikk navnet Rugg

Sola var der et sted over skydekket som nektet å flytte på seg.

Etter ei pause ved minneplaten så fortsatte jeg videre.

Nå var det lett å gå. Selvfølgelig fortsatt litt signing, men det føles jo nesten som å gå på et stuegolv etter å ha gått Ruggstien.

Det var nydelige farger uansett hvor jeg så. Dette fjellet har blitt min favoritt når det gjelder høstfarger. 

Aurdalsfjorden.

Her oppe er det ingen trær eller knauser som er i veien for utsikten. Jeg har jo vært her før så jeg droppet den "spennende" delen med å gå lengst ut på kanten der det er som brattest. 

Stien er tydelig på vei opp mot Hestehøgda

Jeg sjekket at alt sto bra til med cachen vi har lagt ut på Hestehøgda. Den har kun hatt ett besøk i tillegg til Nøve så jeg vurderte å arkivere den, men siden alt sto bra til så ligger den der fortsatt. Jeg forstår ikke helt at ikke flere cachere tar turen opp hit, det er jo så fin utsikt her og kommer du fra den andre kanten så er det ikke bratt heller.

Jeg savnet sola, for selv om det det var fargerikt så er det stor forskjell på med og uten sol. De røde bladene på rypebær blir selvlysende når sola skinner på dem. Bare det å se på dem mot sola og med sola i ryggen gjør en kjempeforskjell. 

Jeg lurte et øyeblikk på om jeg møtte på ei skilpadde

Denne gangen fortsatt jeg innover fjellet. Her kunne jeg gå overalt og lengre enn langt om jeg ville uten de helt store utfordringene. 

Jeg satte kursen til Langtjernkollen der det var en fjelltopp-innsjekking og så gikk jeg litt videre sånn at det ble en liten runde. Yr lovet at sola skulle dukke opp i 17-tiden, men jeg hadde lyst til å komme meg til hytta før det ble mørkt. Det er lettere å pakke ut og ordne seg til mens det fortsatt er lyst.

Tilbake til minneplata og Østre Storebekk og så var det å begynne på turen ned fra fjellet

Det var minst like bratt nedover, men da nødvendigvis nedover. For knærne mine så kan det være nesten like slitsomt og vondt. Den bratte delen av stien er ikke så lang, kommer du lenger ned så er det bare velstand å gå på tur. Før den går over til skauvei. Delen med vei føltes veldig lang på vei tilbake til bilen denne gangen.

Turen var på ca 11 km. Selve Ruggstien er på 3,3 km (en vei) og med 450 høydemeter, der det bare er 150 av dem som er den virkelig bratte delen. 

Ruggstien og Hestehøgda

 

Søndag 22. september

Foto: Inger Synøve Natten

Siste dag av ferien min og viktig å nyte, ikke stresse. Vi, i hvert fall jeg, tok oss god tid med frokosten før vi pakket ut det meste og vasket etter oss, sånn at det var unnagjort. Denne dagen var det bare oss to og gutta-boys som skulle på tur.

Vi hadde bestemt oss for å gå opp Ruggstien. Det var ikke fritt for at jeg hadde vært inne på tanken på å dra tidlig hjem og droppe tur denne dagen, men det gikk jo ikke an. Været så jo til og med ut til å bli bra. 

Det var bare å stålsette seg, jeg visste at dette kom til å bli nok en tung dag. Fjellsidene i Vassfaret er som sagt bratte! Selv om vi ikke skulle opp den umulige steile siden midt i bildet her så var det neimen ikke langt unna. Jeg gikk opp her for 4 år siden og visste jeg kunne både grue og glede meg.

Det begynte med 2 km på en vei som svinget seg oppover lia. Før det gikk over til sti.

Stormen for noen år siden gjorde det umulig å gå opp denne stien en god stund. Heldigvis hadde noen ryddet ei gate igjennom villnisset av vindfall som fortsatt ligger her.

Nå var vi kommet fram til den virkelig bratte delen av stien. Det er mye brattere enn det bildet greier å vise.

Det blei tett mellom pausene mine og også ei pause med litt påfyll av sjokolade i håp om å få opp energien til å komme videre

Jeg skal ikke påstå at det hjalp noe særlig. Dette er den bratteste stien jeg vet om, heldigvis er den ikke så innmari lang. Men mer enn lang og utfordrende nok for min del

Da gjør det godt med slike "lovlige" stopp. Jeg må jo stoppe for å se og lese hva som står her. Det var tre slike fordelt oppover stien.

Endelig så var vi oppe på fjellet / over tregrensa og det flatet ut + at nå skulle vi bortover, ikke rett oppover.

 

Det var ingen problemer med å krysse Østre Storebekk og vannflaska ble fylt opp. Det ble drukket litt vann på veien oppover.

Og så var vi framme ved dagens mål, minneplata til Rugg. Til minne om den største bjørnen som er skutt i Vassfaret 

og som Mikkjel Fønhus skrev om i "Der vildmarken suser"

Minneplata

Vi hadde tenkt å legge ut en cache her opp, men så oppdaget vi at det allerede hang en cache der. I ettertid viser det seg at den har hengt der i flere år, men aldri har blitt publisert. Skulle nesten tro Nøve har vært her 😉  Vel vel, da måtte vi finne på noe annet

Aller først skulle vi ha ei god pause!

Selv om vi ikke kunne dra på noen lang tur, så måtte vi bare fortsette litt til. Været var fint, terrenget var nå lettgått og ikke minst, her var det faktisk masse røde flekker

Utsikt til alle kanter. Her ser vi både deler av Hedalen og Sperillen

og her innover i Vassfaret med Aurdalsfjorden

Nøve og guttaboys rister på hode hver gang jeg prøver å få sett på de stupbratte fjellsidene

Vi var nesten i ekstase over alle fargeflekkene, det ble tatt bilde på bilde for det siste ble sikkert enda mer finere enn de forrige hundre bildene... 

Her oppe var det mye rypebær som lyste opp og det kunne se ut som det hadde vært enda mer, at noe av det hadde frosset og var blitt brunt. Men dette var absolutt en "højdare", sånn fargemessig.

Her oppe på Hestehøgda så kunne en se de stupbratte og blankskurte fjellsidene også. Men jeg tok ikke sjansen til å gå ut på en mini-utgave av Trolltunga som lå her for å få bedre utsikt...

Og det var nok denne dama glad for.

Siden det ikke ble noe cacheutlegg ved Rugg- minneplata så la vi ut en cache her, Hestehøgda 1132 moh. Det spørs hvor lang tid det tar før den får besøk. Vi slipper garantert å skifte loggbok på grunn av at den er utskrevet.

Tølle og Tassen syns det var dårlig gjort å bli bundet fast her i grensemerket til verneområdet.

Mye bedre å være sammen med matmor.

Her oppe var det flatt som et stuegulv og til og med jeg kunne fint ha fortsatt på en lengre tur her.

Men det var best å tenke fornuftig og begynne på returen så vi snudde og gikk samme vei tilbake.

Vi måtte bare ta et bilde til

og et til

og enda ett

ok, må bare - ett til... Det var jo så fint!

Et siste blikk tilbake før vi må begynne på den bratte nedoverbakken

og ja den er bratt nedover også

Tilbake på Bjørke så gjensto det bare å skrive i hytteboka

Før vi låste døra og reiste tilbake til sivilisasjonen og hverdagen igjen

Foto: Inge Synøve Natten

Tusen takk for nok en fantastisk "husmor-ferie" på Bjørke, Nøve, Findus og Tølle og med trivelig selskap av Elin og Petter. Det blir vel en ny ferie neste år?

Nøve er en mester med ord og bilder, du finner det på Små-tassene og jeg

Mine inlegg fra denne ferien:

Dag 3: På leiting etter høstfarger

Dag 2: Storekrak-Steinhytta

Dag 1: Like spreke som bamsefar?