Fine dager på Orrebu

Tidlig fredag morgen satte jeg kursen over åsen og i retning Hallingdal. Bilen var fylt opp med ski, klær og annet som det kanskje kunne bli bruk for. Jeg tar alltid med meg 3 ganger så mye som det jeg bruker... Jeg gledet meg stort til å treffe igjen hallingene. Jeg har ikke sett dem siden vi pakket ut av Bjørke i Vassfaret i september. Nå kostet jeg forbi avkjøringen til Bergheim og fortsatt videre oppover fjellsiden. 

Jeg skulle nemlig på hyttetur. 3 timer etter at jeg dro hjemmefra var jeg framme på Orrebu og ble varmt mottatt av Nøve, Tølle og Findus. Det var meldt knallvær så vi satt ikke inne så lenge før vi satte kursen mot et skispor. Bilen ble parkert på samme sted som PE og jeg parkerte i høst, men nå skulle vi ikke i retning Høgdefjell, men derimot i retning Slafjell. 

Sola hadde forresten glemt å lese varselet på Yr, for den gjemte seg bak skyer. Men hva gjør vel det? Skisporet lå der fint og innbydende, ikke et vindpust og behagelig temperatur. Alt klart for en flott skitur. 

Og det ble det, Nøve hadde funnet fram til en fin tur med ei stort sett snill løype og skiene satt ganske bra. Og for første gang hadde jeg bedre glid enn Nøve. Etter hvert kom jammen meg sola fram også. Luksus, kan man ha det bedre? Ok, det var et lite men... Jeg skriver stadig at formen min er dårlig, men at den er såååå dårlig var jeg ikke klar over. Vinterens trening er jo ikke verdt noen ting!

Disse tre fikk virkelig testet tålmodigheten sin, der de til stadighet måtte stoppe og vente enda de hadde satt på gå-sakte-tempoet allerede. Hjelpe meg, jeg tror aldri jeg har vært så sliten noen gang og det var ikke først på slutten av turen, men allerede i første lille bakke. 

Jeg fikk tilbudet flere ganger om jeg ville snu. Hallooo, jeg kunne jo ikke det nå som jeg endelig var på fjellet, været var fint osv. Dessuten så hadde jeg uansett den siste kilometeren å grue meg til, der nedoverbakkene ville bli byttet ut med mange bratte oppoverbakker på turen tilbake. 

Så vi fortsatte og fortsatte. Det er jo spennende å se hva som møter en rundt neste sving eller bakketopp. Men avstikkeren til Slafjell fikk hallingene ta aleine, selv om toppen var aldri så nær. Jeg tuslet litt videre før jeg tok meg en ekstra pause. Nå var himmelen blå og sola varmet godt. Det var deilig å være ute.

Tølle og Findus var fornøyde da de fant meg igjen.

Etter hvert kom skyene tilbake igjen, dagen begynte å nærme seg kveld og den avslutningen på turen som jeg gruet meg til, nærmet seg. Ok, jeg kom meg gjennom den også med hjelp av tett i tett med pauser. ca 2 mil ble turen for min del og det meste av dagen ble brukt. 

Og jeg var helt klar på at det ikke ble noen skitur på meg dagen etter, selv med verdens mest tålmodige turfølge.

Men det er jo for gæli å ikke komme seg ut når jeg først var der. Nøve lovet en liten og lett tur. Nå var det sånn at vi kunne gå overalt og ikke var avhengig av å følge oppkjørte spor. Vi tok snarveien og satte kursen mot Endresetra som jeg har hørt så mye om. 

Ja, den var virkelig lang! Nå var det ikke så fint vær så den fine utsikten fikk vi ikke se så mye av. Ok, nå var vi i gang, vi kunne jo ikke gi oss så fort. Vi prøvde oss litt fram og plutselig dukket det opp et spor. Det viste seg at vi var kommet inn på en fin løype. 

Ganske flat, men ikke sånn kjedelig flat. Helt perfekt for meg. Nøve fant etter hvert ut hvor vi var og hvordan løypene gikk og fant ut at her fikk vi en fin rundtur hvis vi gikk sånn og slik. Ja, så da gjorde vi det. Jeg karret meg oppover et par bratte bakker, verre var det at det etter hvert ble noen lange bratte nedoverbakker. Og siden det bare var et smalt skutespor så var det ikke bare bare å ploge alle steder. Jammen godt vi ikke traff skiløpere der. 

Og plutselig var vi nede ved Endresetra igjen. 7 km var nok for min del denne dagen. 

Vi skulle jo kose oss også. Av med de svette klærne, fyre i ovnen, spise litt og ta livet med ro. 

Skravle, strikke, hekle, lese, lys fra stearinlys osv. 

Foto: Inger Synøve Natten

Noen som mener man skal dele...

Disse to har full kontroll

Etter to dager med skitur og masse kos var det tid for hjemreise for min del. Vi tok det med ro søndagsmorgenen før jeg pakket det jeg hadde brukt og alt jeg ikke hadde brukt i bilen. Så vare det bare å si tusen takk for at jeg fikk være med å feriere noen dager på Orrebu og teste ut skiløypene i området. Jeg drømmer allerede om en ny tur.

Ny ferie, nå med gode turvenner.

 

Jeg hadde knapt kommet hjem fra Venabygsdfjell før jeg dro på en ny ferie. Denne gangen sammen med venner. I februar hadde turkomiteen Boltiten sitt første planleggingsmøte. En av turene som ble planlagt var en overnattingstur i Vats. Nå har jeg stort sett utsatt alt av turer til neste år, da har jeg forhåpentligvis kommet meg i bedre form. Og jeg hadde bestemt meg for å melde avbud på denne turen også, men så fristet det så veldig å treffe igjen både Nøve og Lillian. Og det gikk tross alt bedre enn fryktet på Venabygdsfjellet. Så mandagsmorgen sendte jeg Nøve melding om at jeg var på vei.

Og noen timer seinere var vi på plass i Lille-hytta på Nørdre Vats grendaskule

Ei koselig hytte, med hyggelig vertskap og en fin plass der bikkjene kunne springe løse rundt i hagen.

Med tre personer og fem bikkjer, to av dem av den store sorten,  i ei hytte som var beregnet på to personer så gjaldt det å utnytte plassen. Og det greide vi fint.

Siden Nøve hadde med seg flest bikkjer så fikk hun lov til å okkupere gulvet.

Frokostene tok vi utendørs, der vi hadde litt mer luft rundt oss og kunne nyte finværet.

Snart klare for tur i ålings-fjella

Mandag: Bergsjøen rundt (kommer som eget innlegg)

Tirsdag: Tur til Iungsdalshytta (kommer som eget innlegg)

Etter to dager med nydelig turvær, meldte Yr om fare for regn og det viste seg å stemme. Så planen om en tur til med Bergsjøstølen som utgangspunkt ble skrinlagt  og kursen ble satt nedover dalen.

Nøve og jeg stoppet i Torpo og fikk med oss en omvisning i Torpo stavkyrkje. Jeg har alltid syns den ser så rar ut.

En gang i tiden så den slik ut og så ut slik ei stavkjerke skal se ut. På slutten av 1800-tallet begynte de å rive kjerka før noen fant ut at den måtte bevares for ettertiden, men da sto altså kun skipet igjen. Koret og svalgangene var borte. 

Men selv om kjerka ser rar ut utenifra så var den et imponerende syn så fort vi kom inn. Den var svær.

Den hadde dette spesielle baldakinen med de godt bevarte maleriene

Det var fine og spennende detaljer over alt og veldig høyt oppunder taket.

Smale og vakkert dekorerte inngangsparti

Ny og gammel kjerke

Kyrkjestugu. Kirkegjengerne trengte ei varmestue både før og etter at de hadde vært på messe.