21. mai 2022

Lotto-gevinst og Lotto-gevinst.... tja, vi får nå se?


Det er ikke ofte jeg går til legen. Da jeg var der før jul så var det over 5 år siden forrige besøk. Det var da jeg måtte sjekke om kneet mitt tålte en fjelltur. Jeg skulle til Nøve for første gang og tilbringe helgen sammen med henne og Kjersti. Jeg kunne jo ikke risikere at jeg ødela helgen deres med at jeg ble "liggende igjen på fjellet" med en kne som nektet å gå videre. Hvis jeg først går til legen så er jeg jo i mitt hode nesten "døden nær" når jeg går inn døra hans. Det er en grunn til at jeg prøver å unngå å lese om sykdommer og symptomer...  På mirakuløst vis så er jeg "frisk som en fisk" når jeg går ut igjen fra legekontoret. Alle skulle hatt en slik lege 😀 

Foto: Inger Synøve Natten

For 5 år siden skrev jeg et innlegg om  at jeg har vunnet i Lotto. Jeg fant ut at jeg er jo aldri sjuk. Jeg har aldri hatt influensa. Bortsett fra kusma så hadde jeg ingen av barnesykdommene som var vanlig da jeg vokste opp. Ikke fikk jeg  vannkopper da begge ungene våre hadde det heller. Jeg får jo ikke blitt mer utsatt for smitte enn det?

Buvatnet

Nå gikk fastlegen min av med pensjon kort tid etter at jeg var der før Lapphundtreff-helgen hos Nøve. Det er mulig jeg må hente fram "gamle-legen" min igjen for den nye fastlegen min mangler litt av de mirakel-evnene til "gamle-legen" min. Så nå har jeg vært på A-hus noen ganger for å bli sjekket ut litt nærmere. Og det skal de ha, jammen tok de tak i dette overraskende raskt og jammen ble det gjort grundige undersøkelser. Og så er det jo typisk meg da at det alltid er med en som er under opplæring når jeg er på sykehus. Og at jeg blir glemt av personalet når jeg er på A-hus. Men  nå har jeg lært, så jeg stilte meg opp i døråpningen og "så stygt på de". Det hjalp 😉

Som nevnt i det gamle innlegget så har jeg tross alt hatt noen skavanker oppigjennom, men bortsett fra forkjølelse (det teller ikke) så har jeg bare slike rare diagnoser som ingen har hørt om. Den ene kan jeg ikke navnet på selv en gang. Men nå kan jeg si "velkommen i klubben" jeg også. Det er slutt på å være uvanlig.

Foto: Inger Synøve Natten

Det positive er nå som da jeg ble permittert, utsikten til en del "fridager". De får jeg satse på kan brukes til å komme seg ut på tur og få tilbake en bedre form en den jeg har i dag. Da blir det litt mer aktivitet på bloggen også, får en tro. Og så kommer jeg kanskje endelig kommet i gang med en slankekur som virker 😅

Men jammen er det tidkrevende å ha en slik skavank... Plutselig er det å svare på telefoner som begynner med 67 nesten helt dagligdags.

Du och jag, Barfi 💓

Jaja, det er bare å brette opp ermene og bli frisk igjen, sånn som alle andre 💪


NB! Jeg ønsker ingen kommentarer på dette innlegget. Jeg kommer i hvert fall ikke til å svare.

Bortsett fra det øverste og nederste, så er det kun gamle bilder i dette innlegget.

6. mai 2022

April 2022

 April kom og gikk uten de helt store hendelsene.

omtrent sånn som krokusen. Den lyser fint opp i ellers fargeløst omgivelser. Plutselig er de der og kort tid etter er de borte. Men fine er de så lenge det varer.

Det er rart med det, det er og blir stor forskjell på jul og påske, muligens fordi påsken kun varer 10 dager? Joda jeg har påskepynt, men det er veldig stor forskjell på mengden og på hvor stas det er å pynte. Et velfylt påskeegg hører nå fortsatt med. Jeg jobbet de fleste dagene, så påsken kom og gikk uten noe spesielt den og.

Ei uke eller to med sol og nesten sommertemperatur satte fart på våren. Snøen forsvant i rekordfart, selv om skiføret oppe på åsen holdt seg igjennom påskeuka i hvert fall, uten at jeg kan skryte på meg at jeg testet det ut.

Jeg kom meg sånn noenlunde i ajour med våren innendørs. Men forholda er ikke akkurat ideelle, så det går litt smått med veksten. 

Jeg planter uansett vanligvis ikke ut før i slutten av mai, så det er enda håp om at de vokser til passe størrelse.


Den siste onsdagen i april dro jeg på årets første cachetur. Da var det selvfølgelig slutt på finværet og det var til og med snøbyger på begynnelsen av turen.

Jeg satte kursen til Fet og Hvalstjern. Der var jeg også på cachetur i desember. Da hadde jeg Bjønnehiet som mål. Det lagt ut ganske mange cacher i området, så jeg ville prøve å få rydde opp litt til denne dagen.


Jeg begynte ved husmannsplassen Skauen. 


Før jeg fulgte stier og veier rundt 
Hvalstjern

og Abbortjern.

Så ble det en tur bortom 
Skihytta / Tretysjøhytta

Det var ikke mange skiløpere å se denne dagen

ok, det var jo faktisk mye snø igjen, men det var kun korte strekninger. Skianlegget som noen av våre landslagsløpere i langrenn/skiskyting har benyttet i oppveksten.
Innen jeg var tilbake til start igjen så hadde sola dukket opp. Og en haug med orienteringsløpere.

Tror jeg endte opp med 29 cachefunn. Altså noe helt annet en det ene funnet / mnd. som jeg har hatt tidligere dette året.

Nå er stort sett mulig å gå tur overalt, så forhåpentligvis blir det tid til flere turer snart.



3. april 2022

Mars 2022

 Det var ikke mye som skjedde i februar og enda mindre innholdsrik ble mars. I hvert fall har jeg minimalt med bilder fra mars.

Jeg hadde planer om å benytte en av fridagene mine til en skitur oppe på åsen, skistøvlene var på og en liten niste var pakket, men da jeg kom ut på trappa var Barfi sååå klar for å gå tur at skistøvlene ble byttet ut med sko og nista ble lagt igjen inne. 

Det ble en tur rundt i nærområdet. Vi kunne nesten gå overalt, så det var fint.

Etter turen ble nista spist på terrassen.

Det ble heldigvis tid til et lite vintereventyr i Hallingdal sammen med Nøve og gjengen hennes. Og da skal jeg ikke klage jeg.

Våren har inntatt flyplassen

Ellers har det meste av mars gått med til jobbing og soving. Og å følge med på nyheter om krig i Ukraina som ingen enda vil ta?

Men en annen gledelig begivenhet som skjedde i mars var et lunsj-treff med kollegaer. 

Velger et litt diffust bilde med vilje

Halvparten jobber fortsatt og den andre halvparten har sluttet. En av dem har jeg ikke sett på flere år, så det var såååå koselig å treffes igjen. 


I år kom jeg meg faktisk i gang våronna i form av såing i sånn noenlunde fornuftig tid. Det er alltid like spennende å se hva som spirer og blir til brukbare planter. De får dessverre ikke spesielt godt stell lenger. I verste fall blir hele blomsterbedet fylt med ringblomster, de kommer av seg selv år etter år.

Med minimalt med snø og mye sol og varmegrader så har det meste av snøen forsvunnet rundt her og. Men i skauen er det fortsatt en del snø og oppe på åsen er det fortsatt brukbart skiføre. 

Barfi begynner å bære preg av alderen, selv om hun fortsatt ikke har blitt "grå i håret". Derimot har hun plutselig blitt dauhørt. 

Og så dukket denne kulen opp. Det ble et par turer til dyrlegen uten at det hadde så mye for seg, fordi de fant ikke ut hva det var. Men vi fikk bekreftet at det ikke hadde sammenheng med tannproblemer og det var det viktigste.

Barfi går stort sett løs her på tunet, hun går jo aldri noe sted. Ja bortsett fra en tur sånn ca hvert 3. år.... En ettermiddag ringte naboen og lurte på om Barfi var hjemme? Hun hadde nemlig sett noe som lignet veldig på Barfi borti veien. Og Barfi viste seg å ikke være hjemme. Heldigvis fant vi henne igjen etter en leiterunde. Barfi hadde løpetid og hadde tydeligvis bestemt seg for å ta saken i egne hender og hadde fulgt etter en av bikkjene som går tur på veien. Og hun var lite villig til å bli med oss hjem igjen da vi fant henne. Hmmm, med tanke på avstanden opp til veien og Barfis tempo så må hun ha brukt litt tid på å ta igjen "den utpekte".. Jaja, godt vi fant henne og frihetene hennes ble det brått slutt på.

Caching blir det heller ingen ting av. Men jeg fant ut at siden jeg har logget en cache i kjanuar og en cache i februar så fikk jeg passe på å logge en cache i mars og. Så siste dag i mars stakk jeg en tur ut etter jobben og fikk tatt et bilde av et av kunstverkene på flyplassen og dermed var det i boks.



10. mars 2022

Vintereventyr

God værmelding og noen dager der både Nøve og jeg hadde fri samtidig måtte bare utnyttes, så fredagsmorgen kjørte jeg nok en gang til Hallingdal. 

Tølle og Tassen ga høylytt beskjed om at det var sååå lenge siden jeg var på besøk. 

Etter mye kos og alle var "oppdatert" på hvordan det sto til, så pakket vi ski og niste i bilen og kjørte mot Blåfjell. Vi stoppet litt før og fant fram til Tjernsetrunden. 
Turen begynte med knall og fall pga litt for ivrige trekkhunder. Og joda jeg har bildebevis og ja jeg lo av hun som lå av kava ute i løssnøen og hadde store problemer med å komme seg tilbake på sporet. Det er ikke pent å le, men denne gang hadde jeg ingen skrupler. Det var helt på sin plass at Nøve fikk litt tilbake etter at hun virkelig "godtet seg" over mine problemer i fjor....
Etter enda litt kaving og problemer med bikkjeband, så var vi tilbake i skisporet begge to. 

Vi oppdaget fort at formen dessverre ikke hadde forbedret seg nevneverdig siden sist. Det var jo lov å håpe på et lite mirakel? Jeg lever jo stadig i håpet om at Lotto-millionene skal ramle inn en lørdag også... Været var derimot upåklagelig flott. Det var bare å ta det med ro og bare nyte det å kunne gå rundt her. Det er jo bare så herlig å være ute på ski når det er blå himmel, sol, snø og passe temperatur. 

Til slutt fant vi en egnet pauseplass også. Der vi satte oss kunne se bort mot Tjernsetlie, der vi søkte ly for regnet under tak på en av hyttene på en tur tidligere.

Det gjorde godt med pause og litt påfyll av energi, men Nøve trang litt mer hjelp og prøvde seg på en liten bønn til høyere makter.

Mulig det hjalp, vi kom oss i hvert fall tilbake til utgangspunktet i god tid før sola gikk ned. 

Lørdag skulle vi ut på nye eventyr.
Vi kjørte over åsen og over til Langedrag. Jeg har aldri vært på Langedrag tidligere så det var moro bare å se litt av anlegget. Det var flott utsikt ned til Tundhovdfjorden. Men det var ikke det vi hadde reist for å se på.

Vi hadde bestilt oss plass på hundesledetur. Vi var ute i god tid og så to av bikkjespannene kom tilbake fra en 15-minutters-tur. Jeg har vært med på hundesledetur en gang før, da jeg var i Tromsø. Der var det både aldersgrense og krav om at du var sånn noenlunde sprek. Så jeg ble overrasket da jeg så at her reklamerer de med at alle kan være med. 
Årsaken til den forskjellen er nok sleden. Her satt du godt innpakket, mens i Tromsø hadde jeg nesten nok med å holde meg fast så jeg ikke falt av.

Jeg var litt spent på hvordan denne turen ville bli. Den begynte i full fart med ivrige bikkjer som skulle ut på dagens første tur. Hu hei hvor det går.

Elgen syns nok dette var bortkastet energi, hadde sett det før og ikke noe å bry seg med.

Etter en litt heftig start for å ta igjen de andre, i ei løype med mange "spretthopp" der man oppdager fordelen med å ha en veldig godt polstret sitte-muskel, så roet det seg raskt. Vi var tre bikkjespann i følge og i hvert fall vårt spann ville springe raskere enn de som lå foran oss. Noe som selvfølgelig ikke var lov.

Det føltes ille å måtte stå på bremsen store deler av turen for å hindre at bikkjene våre sprang inn i spannet før oss. Og jada, vi glemte oss bort noen ganger og hun foran oss snudde seg og lurte på hva i all verden det var vi holdt på med? Ellers var det litt jobb å holde seg i sporet. Utenfor var det nemlig løst og fort gjort å kjøre seg fast. Spannet foran oss var uheldig og både satte seg fast og  senere veltet i en sving. Flaks var det at bikkjene stoppet og ikke bare fortsatt. Jeg hørte at de som veltet sa at det var høydepunktet på turen.

Foto: Inger Synøve Natten
Jeg hadde nok likt at det hadde gått litt raskere innimellom, men alle humpene på begynnelsen og slutten av turen laget litt action og veide opp for det. Vi kjørte opp i høyden og naturen var flott med fjelltopper ikke langt unna. Været var nydelig til å begynne med før vi ble innhentet av gråvær og litt snø. Passe temperatur var det og. Det var morsomt å se bikkjene så fornøyde og ivrige på å dra oss avsted. Tenk at 5 små bikkjer greier å dra to godt voksne, litt småtunge damer, joda vi er jo ikke beinrangel noen av oss, selv om Nøve er akkurat passe, ut på en langtur og fortsatt syns det er moro! 
Foto: Inger Synøve Natten
Joda, dette er helt klart noe jeg kan være med på flere ganger. Jeg tenkte først at 1 time var en litt kort tur, men det var i grunnen akkurat passe langt både i lengde og tid. Jeg satt i sleden første del av turen og kjørte den siste delen.


Foto: Inger Synøve Natten
Tilbake i bikkjegården tok vi oss god tid til å prate med bikkjene. De var kjælne og syns det var godt å bli prata med etter turen. De to eldste var hele 12 år gamle. Tenk om Barfi hadde vært like sprek som disse.

En film fra starten av turen. Bikkjespannet syns det tar såååå lang tid før de får lov til å dra av sted.

Og en kort filmsnutt fra litt uti selve turen.



Etter turen så gikk vi opp i kafeen og spiste kanelbolle, den var god,  før vi kjørte tilbake til Bergheim og spiste nista vi hadde tatt med oss i tilfelle vi dro på mer tur.  Det var ikke noe som kunne toppe hundesledeturen så det var liksom ikke noen vits i å finne på noe mer den dagen. 
Jeg skulle på jobb kl. 5 dagen etter så det var greit å komme seg tidlig hjem også.

Så får vi se om det blir noe mer vinteraktivitet for min del denne vinteren. 
Neste gang jeg er på Bergheim, når nå enn det måtte bli, så er det enda en firbeint venn som jeg håper å bli kjent med. Det blir spennende.





3. mars 2022

Februar 2022

 Februar er ikke så lang og plutselig er den historie. 

Det var ikke mye som skjedde bortsett fra jobbing og soving.

Jeg forventer liksom at februar skal være kald, gjerne skikkelig kald og med mye snø. Ok vi har hatt snø på bakken og en del kuldegrader, men jammen har det vært lite snø og få kuldegrader  i tillegg til mildvær og regn. Heldigvis er det mer snø oppe på åsen, der har noe av regnet kommet som snø. 

Selv om det har vært skiløyper på jordet så har det ikke akkurat fristet å bruke de til å gå på ski i, for det brukbare skiføret har forsvunnet i løpet av en dag eller to.. Men de brukes mye til turgåing av bygdas turgåere.

Høydepunktet i februar var selvfølgelig et par dager i Hallingdal.

Det ble en skitur på Romeriksåsen og det er kanskje årets skitur? Det var uansett en fin tur, selv om jeg fort merket at den treningen som jeg hadde planer om i vinter fortsatt glimrer med sitt fravær...

OL med mange gode norske resultater gikk stort sett uten meg som tilskuer, jeg var jo på jobb. At LFC endelig fikk en ligacup-seier, fikk jeg derimot med meg. 

Endelig begynner hverdagen å bli mer normal igjen med tanke på korona-restriksjoner. Jammen har det tatt sin tid. At hverdagen isteden blir fylt opp med nyheter om Putin som går til krig mot nabolandet er bare helt tragisk. 

Da er det godt å kunne dra til en fredelig og trygg plass i Feiring. Litt spor etter tur på glatta er greit å få ryddet vekk. Det er ikke bare bare å være 13 år.

At det fortsatt er en stund igjen til det er vår i Maura er ser vi på katten, det er ikke mange minuttene hun er ute før hun maser om å få komme inn igjen.