Litt bakketrening - Skjerveknatten

Fortsatt is på vannet fredag 12.mai.

Det er på tide å komme igang med bakketrening. Selv om det denne uken har blitt grønt og våronna er unnagjort rundt oss så skal jeg ikke lange biten ( vi snakker noen få km) før det ligger bra med snø i veikanten. Så tanken på å logge en cache langs veien / Leira ble fort avskrevet. Jeg hadde tenkt å prøve meg på en tur til Skjerveknatten. Siden turen dit ligger på solsiden så tenkte jeg at stien dit kanskje var bar.

Det så jo i hvert fall lovende ut. Stien går i kanten av det store hogstfeltet i midten av bildet.

Nå var det blitt hogd her i vinter og da er det jo straks litt verre å gå. Og ikke helt uvanlig så fant jeg ikke stien. Tror jeg har bommet 3 av 4 ganger på denne sti-starten. Men det var jo bare å krysse dette nye hogstfeltet så møtte jeg på stien i kanten av et eldre hogstfelt.

Turen begynner bratt. Ikke så rart når en ser de stupbratte sidene på åsen som jeg skal opp på.  Gledelig var det da å oppdage at formen var blitt bittelitt  bedre enn da jeg gikk samme turen i november sist høst. Jeg kunne gå litt lenger mellom pausene nå.

Joda, det var bart og fint å gå i solhellinga, men så flatet det jo ut litt innimellom. Godt det var noen andre som hadde gått før meg noen dager før. Sånn at jeg kunne gå i sporene etter dem. Det var heldigvis ikke så lange biten med mye snø.

Så jeg kom meg opp til Bjønnræva og den fine utsikten. Her ble det selvfølgelig en pause.

Jeg var litt usikker på om jeg skulle snu eller fortsette med tanke på snøen, men jeg måtte jo selvfølgelig fortsette. Nå som det flatet ut så ble det mer snø å gå i igjen. Og snøen den er råtten og enkelte steder lå den djup. Jeg datt igjennom nesten til skrevet et sted. Men stort sett fungerte det bra å gå i forsporet til den som hadde gått der før.

Og jeg kom meg greit fram til toppen. Selv om sporet fortsatte så tok ikke jeg sjansen på noen rundtur og gikk samme vei tilbake. 

Det var varmt, sol og ca 20 grader. Så det var egentlig behagelig å tråkke litt igjennom i snøen. Jeg tipper på at det minket bra på snøen. Det var i vert fall rikelig med spor etter snø som nå var omdannet til vann. Såpass mye at jeg skled og datt to ganger på nedturen og tro meg, den bakken var våt. På nedturen hadde jeg selvfølgelig kontroll på stien og konstaterte at det ikke var noe rart at jeg ikke fant stistarten på vei oppover. Den lå gjemt bak ei tømmerlunne.

Jeg syns fortsatt at Skjervetråkket er en flott og spennende sted med mye historie, som jeg gjerne besøker flere ganger. 

Og så er det jo så fint her rundt alle vanna.

En liten topptur - Skjerveknatten

 Lørdag var det endelig knallvær og i tillegg mildvær, ja da måtte jeg bare komme meg ut på tur.

Jeg bestemte meg for at jeg skulle prøve meg på en liten "topptur" og kjørte over åsen til Skjerva. Turmålet ligger oppe til høyre i dette bildet.

Etter å ha gått et lite stykke på vei, var det å komme seg inn på sti og begynne på stigningen. Jeg ble skeptisk allerede på veien, for jeg kjente det i beinet selv om den var så og si flat. Nå som det var bakke var det bare å konstatere at både høyrebeinet og resten av kroppen er helt råtten. Det ble stopp for hver 10. meter! Men bare jeg går seint nok og tar mange nok pauser så kommer jeg jo fram 😉

Og jeg var oppe ved utsiktspunktet. Det er vel egentlig et stort vann, men de ulike delene har hvert sitt navn. Mulig det har vært flere vann før det ble demt opp. I januar 2017 gikk jeg på cachetur på disse vannene, da var det trygg is å gå på. 

Jeg har bare gått denne turen to ganger tidligere og husker bare at det er bratt opp. En sjekk på kartet viste som en positiv overraskelse at nå var meste parten av stigningen unnagjort. Og det ble atskillig enklere å gå.

En av grunnene til at denne turen ble valgt var at det ikke er så mye myr, men en myr må det jo være!

Så var jeg oppe på Skjerveknatten. 

Fra 1933 til ca 1960 lå det en skogbrannvaktstasjon, et 20 m høyt tårn, her. Under krigen hadde motstandsbevegelsen plottevakter her. 5-6 mann observerte flytrafikken mot Oslo og registrerte hvilke flytyper tyskerne brukte. Seinere bygde sivilforsvaret ei hytte her. Den har nå rast sammen. 

Utsikt er det dårlig med her oppe på toppen. 

Jeg vurderte om jeg skulle følge stien videre for å få en rundtur eller i det minste gå til Hammartjernet, men bestemte meg for å ha det til gode og gikk samme vei tilbake. 

Tilbake til utsiktspunktet, Bjønnræva. Omtrent midt i bildet, like ved toppen av den "slitne" furua ser du Skjervetråkket, der turen min startet. Fordelen med at jeg ikke liker mat nå for tiden er at nå går jeg uten sekk, har kun med meg ei lita rumpetaske med vann og en energibar. Nå var tiden inne for å spise den energibaren. Og ikke minst nyte utsikten. 

Så var det bare å gå nedover igjen. Stien var tydelig så den er nok flittig brukt. Jeg traff på flere, selv om jeg begynte seint på dagen. 

Utsikt til den "nederste" vannet, Skjerva.

Så var jeg nede ved Skjervetråkket igjen. En tur på 5-6 km totalt, der selvfølgelig utsikten underveis er høydepunktet. Jeg droppet tanken på å gå en tur innover på høyre side av dette vannet. Innover der det ligger en del nyere hytter. Tenkte at det er bedre å gå der på en hverdag. Jeg gikk litt rundt rundt her isteden. 

Jeg syns Skjerva/ Skjervetråkket er et fint og sjarmerende sted. Hyttene her var opprinnelig enkle tømmerkoier og staller for de som jobbet i skauen. Dette er nå et kulturmiljø som skal bevares. Så de som nå eier hyttene må bevare utseende og størrelse på hyttene. 

Det kan ha vært et sagbruk her på Skjerva så langt tilbake som på 1500-tallet. Istedenfor å frakte / fløte tømmeret helt til Oslo/Christiania så ble tømmeret skåret her. 

Det er ganske mange hytter, ikke bare den rekken som ligger langs veien. 

Det er ikke for lite vann i dette vannet lenger.

Det bruste godt i den korte elvestubben fra nedre demning og ut i Skjerva.

Det var knallvær og godt og varmt til å være 12. november.

Flishuset står fortsatt og er spesielt i og med at reisverket er på utsiden.

En liten oversikt over Skjervetråkket. 

Jeg kom over ei fin side med masse info om Skjervas historie, laget av Skjerva løypelag

Skjerveknatten

Det var mye jeg skulle ha brukt fridagen min til,  men nå som det minker på snøen så er det også på tide å begynne å friske opp tur-formen for Barfi og meg. Så alle planer om å gjøre noe fornuftig ble skrinlagt og vi satte oss i bilen og kjørte 1/2 time

før vi parkerte ved Skjerva. Et koselig sted der det er tett med en "landsby" av små hus og staller fra den tiden bruksberettiget lå her oppe for å skjære tømmeret sitt. Nå er de fleste godt vedlikeholdt og brukes som hytter.

Målet denne gangen var Skjerveknatten.
Der har jeg kun vært en gang tidligere for ca. 4 år siden. Den gang var det tre cacher som var målet, nå var det "bare" selve turen. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg sliter alltid med å finne stien. Forrige gang var det begynnelsen av stien jeg ikke fant, nå var den godt merket,

men så fort jeg kom til dette hogstfeltet så var plutselig merkingen borte. Jaja oppover skulle jeg i hvert fall.

Men det er så bratt et stykke at jeg måtte finne igjen stien før jeg kom dit. Og det gjorde jeg heldigvis.
Det var faktisk enda brattere enn jeg husket et stykke

før det flatet seg ut og ble lett å gå igjen.

Det var masse av dette, men fuglene så jeg ikke noe til. Bortsett fra ei røy i veikanten på vei hjem.

Og så var vi på toppen.

En god beskrivelse av turen.

Selv om turen ikke var lang kunne vi fastslå at turformen er særdeles rusten og vi ikke skal bestige noen høye fjell på lenge. Det var disse grantrærne da... 

Utsikten var atskillig bedre fra Bjønnræva ( ifølge avisutklippet) så vi måtte ha en pause her og. Jeg forstår godt at det er mange som har hytte i området.

 Det lå fortsatt rester av isen på vannet.

Flott utsikt over vannet som har forskjellige navn på hvert område, Våja, Skjellbreia og Grøa.

Vi fant selvfølgelig stien på hjemveien, men det manglet mange merker nederst i hogstfeltet.

Det rant mye vann over demningen.

Flishuset er ganske spesielt med reisverket på utsiden av kledningen. 

Det ble en fin tur på 6 km. 

Turer her og der. På tide med en samleside

De siste årene har jeg gått noen turer. Ikke lange, men korte turer på noen km til litt lengre turer som jeg bruker hele dagen på. Noen ganger går jeg tur kun for å finne geocacher, men som oftest er hovedmålet å gå en tur. Men for å finne ut hvor jeg skal gå så bruker jeg ofte cachekartet til å vise vei. For å få tips om fine steder, hvor turen kan begynne osv. Så selv om turen er hovedmålet så er det som regel en cache eller to som blir logget i løpet av turen. I og med at jeg bor i Maura så er det jo naturlig å gå turer på Nordåsen og Romeriksåsen.  Selv om jeg har bodd her i snart 30 år så finnes jeg ikke kjent oppe på åsen så jeg liker best å kunne følge merkede stier.

Jeg har bladd litt bakover i bloggen og ser at det liksom tok av høsten 2014. Hvorfor? Jeg har en mistanke om at det har en sammenheng med at jeg fikk bedre tid. Etter at vi sluttet med griser så var det ikke noe arbeid som skulle gjøres hele tida, selv om jeg hadde fri. Mye av den tiden ble brukt på hundeting. Hundetreff, hundetrening, styreverv i islandshundklubben og ikke minst agility-stevner.


Bildet er tatt av Eskil Bjørnø
Hadde jeg frihelg så var jeg jo stort sett på agilitystevner. Men så fant vi jo ut at kroppen til Barfi og agility var en dårlig kombinasjon og vi gikk pensjonerte oss.  Da ble det plutselig veldig mye fritid? Det mest fornuftige var å bruke mye av den tiden på å stelle hus og hage, eller dra noe mindre fornuftig som å dra rundt for å finne geocacher, mange cacher. Men jeg fant ut at vi måtte begynne med bevege oss litt igjen Barfi og jeg. Kanskje tiden var inne for å endelig sjekke ut Romeriksåsen?

Det er jo alltid spennende å gå tur på nye steder eller stier. Men noen turer er så fine at jeg kan gå de mange ganger. Noen er slik at jeg må gå de en gang hvert år. Og noen er jo sånn at de er greie å gå fordi man skal gå en tur kort uten å ha  noen andre planer enn å få litt trim og frisk luft. Da er for eksempel Nipkollen et greit mål.

Brovoll syns jeg er et greit utgangspunkt for Romeriksåsen. Men Romeriksåsen er lang og mange veier fører dit så hvis skauveiene er åpne og man bidrar litt i bomkassa så er det mange varianter av turer på Romeriksåsen.

Etter hvert så har jeg blitt litt  mer vågal å utvidet området til Totenåsen, Hadelandsåsen og Hurdal også. Alt dette regner jeg som "nærområdet mitt. Jeg vet forresten ikke helt hvor eller hva som er skillet mellom Romeriks-, Hadelands-, Nord- og Totenåsen. De glir over i hverandre.


I fjor oppdaget jeg at fjellet faktisk kun ligger kun 2 timer unna og det ble etter hvert en del flotte turer i Hallingdal.


Ja og så har man jo selvfølgelig Romsdalseggen. Det er helt klart en tur jeg anbefaler på det sterkeste til alle som liker å gå tur og som ikke har høydeskrekk. Den turen er så flott og den har så mye. En fin tur, en grei tur, fjell, stigning, utsikt. Utsikten er helt magisk, og du ser jo alt på en gang, spisse fjell, grønne daler, bygder og fjorder. Og i tillegg dette så har du det spennende og spesielle som det ikke er på alle turer, det at du går helt på kanten av stupet og at du må klatre både nedover og oppover underveis. Og så er det det store spørsmålet om knærne overlever de 700 høydemetrene som fører deg ned til Åndalsnes igjen til slutt. Akkurat den delen kunne jeg godt ha tenkt meg å slippe, men nå er jo de fleste andre mye sprekere enn meg og slipper å bekymre seg for det. Anbefales!

Jeg bruker bloggen som en slags minnebok og fotoalbum der jeg kan gå tilbake for mimre, hvor, hva, når osv. Nå begynner det etter hvert å bli ganske mange turer så jeg må systematisere litt. Så da begynner jeg med å lage en samleside med de fleste turinnleggene mine.

Jeg fant fort ut at det måtte bli flere sider
Turer i nærområdet fram til og med 2016
Turer i nærområdet 2017- (denne siden kommer etter hvert)
Turer andre steder

Det er da snakk om fotturer (og noen få sykkel- og skiturer).