Topptur på Romerike

 

På onsdag hadde jeg to mål: gå tur + logge en bestemt cache.

Dermed kjørte jeg over åsen og nedover dalen til jeg kom til de store parabolene. De er både fascinerende og uvirkelig på en måte.

Turen begynte litt i villska siden stien jeg ville gå så ut til å gå igjennom et gårdstun eller jeg måtte begynne et helt annet sted. 

Etter litt kom jeg inn på en tydelig sti og så var det bare å gå oppover og oppover. 

Det begynte ikke så altfor ille bratt, før det gikk over til bratt!!

Her kan det bli mye blåbær hvis sommeren blir lagelig for den slags.

Stien var fin, men det ble skrekkelig tett mellom pustepausene mine.

Man bør nok følge stien eller være godt kjent når man går tur i dette terrenget. Ned her tror jeg det er skrekkelig bratt.

Endelig hadde jeg målet på den første toppen i sikte. 

Her oppe på Bukollen er det god utsikt mot Hakadal og Varingskollen, alpinbakken der det fortsatt ligger snø.

På Bukollen har jeg aldri vært før og cachen som ligger der måtte selvfølgelig logges. Det var to år siden den ble logget sist, så da er det ekstra moro å logge syns jeg.

Jeg fortsatt å følge den blåmerkede stien og etter en stund forsto jeg at det måtte jeg slutte med for den gikk ikke dit jeg skulle. Da var det bare å gå tilbake samme vei et stykke. Jeg hadde selvfølgelig gått i nedoverbakke. Jeg hadde sett et stiskille og hadde en mistanke om at det var stedet jeg måtte tilbake til. Ganske riktig, der kom jeg inn på stien som i følge mitt cachekart skulle føre meg til neste topp. Litt rart at det ikke er merket sti den veien. Men stien viste seg å være tydelig så den blir nok mye brukt den også.

Og etter en stund med å gå nedover for så å gå bratt oppover igjen kom jeg opp på Rundkollen. Litt rart at denne toppen ikke har skilt med navn og høydemeter, men DNT-kasse var det i hvert fall her. Her har jeg vært en gang tidligere, men det er nesten 11 år siden, så det var på tide med et nytt besøk. Ut i fra hva jeg skrev da så var nok formen min mye bedre den gang.

 Nå var det helt nødvendig med en pause. Det er lenge siden jeg har vært så sliten på tur. Jeg satte meg ned og så på flyene som lettet fra flystripa på Gardermoen, som kan skimtes i det fjerne, bak det jeg er ganske sikker på er hyttetunet på Hakkim.

Etter en lang pause fant jeg ut at det var for gæli å snu allerede nå så da fortsatte jeg som planlagt videre mot Paradiskollen

En av de tingene jeg husker fra turen for 15 år siden er denne myra. Den var minst like blaut i dag. Jeg tok en lang bue for å se om jeg fant et litt mindre bløtt sted å gå.

Det er en del småvann underveis

Endelig var jeg oppe på Paradiskollen. Her har jeg etter hvert vært noen ganger, sist nå i november. Men siden den gang har det blitt lagt ut en del nye cacher. Den jeg hadde som mål å logge denne dagen er Paradiskollen som er en virtuell cache. I tillegg til å ta bildebevis på at jeg er her så måtte jeg også ha bildebevis på at jeg er på en av de andre toppene som står på denne sikteplata. Og det var hovedgrunnen til at jeg gikk denne turen. For jeg var jo sikker på at Rundkollen sto der og hadde lyst til at jeg skulle ha begge toppene på samme dag. Geipen ble ganske lang da jeg fant ut at verken Rundkollen eller Bukollen sto der. Med andre ord, jeg hadde ikke behøvd å slite meg ut på denne turen. Jeg burde ha sjekket det før jeg dro, for jeg har jo flere bilder herfra. Men jeg visste at i hvert fall Skjerveknatten sto på plata og det var litt av årsaken til at jeg var på tur dit for to uker siden. Jaja, da ble det å bruke bildet derfra og etter at resten av kontrollspørsmålene/-oppgaven var løst kunne jeg logge. 

Bakenfor Harestuvatnet ligger Nordmarka og området jeg også bruker mye som mitt turområde

Jeg passet også på å ta Lab-runden som ligger her oppe. Å sjekke inn på Fjelltoppjakten glemte jeg derimot. Men jeg gjorde det jo i fjor så jeg gadd ikke å gå tilbake da jeg kom på det en liten stund etterpå. Blekketjernshøgda fikk derimot ikke noe besøk denne gangen heller. Neste gang....

Etter en ny pause like ved Paradiskollen, gikk jeg samme vei tilbake til Rundkollen og utsikten til Varingskollen. Og så fulgte jeg den blåmerkede stien ned til bilen igjen. 

Der parabolene står på rekke og rad i ulikestørrelser.

Det ble en fin tur og jeg konstaterte at jeg må komme igang  med å gå slike turer stadig vekk om jeg skal komme meg i form til å kunne gjennomføre noen av turene jeg drømmer om å gå i sommer

Hjelpe meg så sliten jeg ble! Og beina var som vanlig helt ødelagt etter en slik tur. Det er bare å komme i gang med mengdetrening, det er helt sikkert.

Men jeg fikk sjekket inn på  2 nye topper i Fjelltoppjakten, logget 4 cacher, 5 lab-funn. Og foreløpig er jeg den eneste som har oppfylt alle kravene på den virtuelle cachen på Paradiskollen 😉

Tursesongen er i gang?

 

Avinor har pyntet til påske på Gardermoen

Trekkfuglene mener våren har gjort sitt inntog. Ikke så lett å se, men dette er altså en av flere flokker med gjess som kom flygende. Stæren er også på plass her hjemme.

og krokusene lyser opp

Snøen forsvant overraskende fort rundt her jeg bor. John Smiths som bor i Lørenskog har litt statistikk på hva som er "normalt" der han bor. I år passet det temmelig bra med Maura.

Men det meldes om nykjørte og brukbare skiløyper oppe på åsen fortsatt og jeg hadde egentlig tenkt å finne fram skia sånn bare for å fjerne litt av støvet, men jeg innser at denne vinteren forblir en vinter uten ski under føttene for min del, trur eg....

Jeg valgte å innvie barmark-sesongen isteden og satte kursen oppover lia til Bårhaugkampen.

Det var like bratt som før, så da gjør det seg med litt oppmuntring underveis.

Det var ikke mye snø å se her som sola får godt tak.

Det var deilig å sitte litt i sola 

Men det er fortsatt ikke helt fritt for snø så jeg valgte å gå samme vei ned til bilen igjen. Runden får jeg spare litt til. Så får vi se da om det blir flere turer opp hit dette året. Eller om det blir som i fjor, til tross for at dette er en kort, lett tilgjengelig og bra treningstur for meg, så ble det med en tur opp hit i fjor. Det må det være mulig å slå i år. Det ser ut til at jeg gikk den turen på samme tid i fjor, men da var det visst litt mer snø.

Jeg må nok fortsatt ut av bygda en stund til for å unngå snø, men med de drivstoffprisene som er nå så bør jeg jo holde meg innenfor gangavstand... Ja, for jeg mener fortsatt at fossil-bil er det som fungerer om jeg vil ut i ødemarka på tur og det vil jeg jo. 

Jeg har forresten kommet så vidt i gang med cachesesongen. Jeg har funnet hele 1 cache så langt i år. Det var en bonus etter å ha fullført en Lab-runde rundt Nordbytjernet.

Og så kjørte jeg over til Harestua og begynte på den enorme mengden med Lab-runder som er lagt ut der. Tja, jeg vet ikke helt... men det er jo moro med mange funn da. I løpet av ca. 2 timer ble det 145 funn på en rusletur rundt i sentrum. Og enda så har jeg bare så vidt begynt på denne harepusen. De med hake er fullført.

Denne påsken har jeg, hvis alt går etter planen, fri i den rød delen, så jeg håper det blir noen turer et eller annet sted

GOD PÅSKE!

Nesa på Sørbølnatten

 Tirsdag var det meldt sol. Jeg måtte gjøre alvor av å komme meg ut på tur. 

Flaks var det da at Nøve også hadde fri. Mitt turforslag ble avslått, der var det fortsatt for mye snø, men Nøve mente det skulle være greit å gå på Sørbølfjell. Vi, i hvert fall Nøve,  har i flere år snakket om at vi skulle vært ute på "tuppen" av Sørbølnatten. Så jeg tenkte det var dit vi skulle.

Jeg har nok vært litt skeptisk for det frister ikke å gå ned så mange høydemetre for så å måtte gå dem opp igjen. Nå hadde jeg derimot funnet ut at det finnes en "snarvei" dit som virket spennende. Nå var det Nøve som var skeptisk. Hvordan i all verden er det mulig å komme seg opp dit uten klatreutstyr?

Begynnelsen var i hvert fall grei. 2 km på vei og så et stykke over myr og videre gjennom skauen, i forholdsvis greit terreng. Så fort vi var kommet oss ut av skauen var utsikten formidabel til Krøderen og alle fjellområdene rundt.

Det var en merket sti som vi fulgte. Greit å ha en veiviser som viste hvor det var trygt å gå. Den går langs ryggen. Mens det var bratt på begge sidene.

Selv om det var fullt mulig å gå der stien gikk, så var det bratt!

Til tider veldig bratt! Guri malla så sliten jeg var. Det ble veldig tett mellom pausene mine for at jeg i det hele tatt skulle greie å komme meg opp.

Men endelig var vi oppe ved målet. Her ble det en lang og god pause på "nesa" til Sørbølnatten.

Men når vi først var kommet hit så måtte vi jo fortsette opp på selve Sørbølnatten. Det var bare å stålsette seg for enda flere høydemetre. Men nå var det i det minste mer normalt stigning så lenge vi gikk på riktig sted, litt til venstre for dette bildet.

Sånn, da var vi oppe på Sørbølnatten 1 205 moh. 

Her har vi vært en gang før, det er snart 9 år siden og det var på min andre tur til Hallingdal med Nøve som turguide.  Den dagen var været ikke på vår side så vi hadde ikke tid til noen matpause her oppe. Vi måtte prøve å komme oss ned fra fjellet før uværet innhentet oss.

Nå var det tid for å sette seg ned og bare nyte utsikten, det gode selskapet, stillheten og ikke minst det knallfine været. Og jammen dukket det ikke opp en ørn som sirklet over oss en stund for å sjekke hvem vi var. 

Så bratte fjellsider og så flatt når man endelig har kommet seg opp. 

Utsikten var fortsatt flott. Vikerfjell og Tjuvenborgen, Krøderen og Norefjell

Og videre oppover Hallingdalen. Findus passer på.

Bortsett fra noe snø nede i skauen så var det så og si helt snøfritt der vi hadde gått og her oppe på toppen. Tenk at vi var på fjelltur uten ski under beina i begynnelsen av april.

Litt mer snø var det rundt oss. Det viste seg at Nøve egentlig hadde tenkt at vi skulle gå den samme veien vi gikk i 2016. En lengre og snillere tur, men jeg tror nå fortsatt at det ville vært mer snø. Jeg er egentlig veldig fornøyd med at jeg for en gangs skyld hadde peilet ut en tur hun ikke var klar over var mulig + at den tross alt var litt mer spennende. Og litt kry over at jeg kom meg opp, mange liter svette fattigere og med stive lår. Den andre turen kan vi ta når snøen er helt borte.

Denne fonna var det eneste som fortsatt lå oppe på Sørbølnatten. Jeg holdt meg et stykke unna kanten, det fristet ikke å ende med at den skled ut, for under her er det bare ei bratt og glatt fjellside.

Alt har en ende, det var best å tenke på å komme seg ned fra fjellet igjen. Selv om jeg var skeptisk til å gå ned igjen samme vei, så godtok jeg at det var det mest fornuftige. Det ville være veldig mye lenger å gå rundt den "snille veien"

Men det var altså bratt å gå nedover også. Knærne mine er ikke helt til å stole på så jeg gikk seint nedover også og det ble en del aking på rumpa. Det fristet ikke å skade meg her oppe i fjellsida.

Jeg mener at Findus ser ut som stolt konge/løve der han ligger. Nøve var ikke helt enig...

Været var altfor fint, så vi måtte bare forlenge turen med enda en god pause. Det er for øvrig helt umulig å få fram på bildene hvor bratt det er 

Til slutt måtte vi bare komme oss ned. 

Tenk at vi hadde vært der opp på denne spissen.

Vi kom oss opp på toppen fra den "umulige siden" Som viste seg å ikke være fullt så umulig, bare en fulgte ryggen oppover. 

Turen var ikke på mer enn 4 km en vei og da var halvparten etter vei. Men selv kartet viser jo at dette er en bratt tur! Jeg pleier vanligvis å trene på tirsdager noe jeg sto over denne dagen. Men jammen meg så var dette en treningsøkt som var mye mer slitsom enn det jeg vanligvis driver med. Og så utrolig mye morsommere og koseligere. 

Og så var det så utrolig koselig å være på tur med hallingene igjen. tror det er over et halvt år siden jeg så dem sist. Vi feiret turen med middag på Hallingporten. Neimen ikke verst at vi rakk ned før de stengte.