21. februar 2016

Geocaching i Leikanger - og litt til.


Selv om Hedrum for alltid vil være mitt hjemsted så har jeg flere steder som føles og kalles som hjemme. Leikanger er et av de. Vi bodde der fra 1983-1989 og har bare gode minner derfra. Leikanger og Sogn er et flott sted og ikke minst er det fantastske folk som bor der. Likevel så går det mange år mellom hver gang vi er der. Nå var det en anledning der vi "måtte" ta turen over fjellet.

Og uansett anledning så blir jo geocache-kartet også sjekket. Hmmm, det var sørgelig få cacher i Leikanger. Og enda færre som det var mulig å få logget nå. Det var egentlig bare en som pekte seg ut, og den lå bare noen meter i fra der vi skulle overnatte :)  Nå var det 2 til som så ut til å ligge nær, men etter litt lesing i cachebeskrivelsen så var de slettes ikke så aktuelle lenger. Nei, egentlig var de avskrevet. Men.... Jeg hadde tross alt noen timer "til overs" før vi skulle være i kirken, som jeg egentlig ikke hadde noe fore. Det var jo helt bart her nede ved hotellet. Og det var da ikke så langt? Jo, selvfølgelig skulle jeg ut for å finne den cachen som lå nærmest i hvert fall!

Upps! Vinterskoene jeg hadde med var slettes ikke beregnet på å gå i utmarka med :( Blås i det! Jeg skulle på tur! Nå bodde vi i den andre delen av bygda, så stedet jeg skulle til er fullstendig ukjent for meg.
Men utgangspunktet,  trafostasjonen på Njøs, som jeg mente måtte ligge ved Forsøksgarden, den skulle jeg nok finne greit. Og så sier beskrivelsen at resten av turen skulle gå på god og tydelig sti. Null problem :) Joda turveiene i Leikanger er tydligvis blitt godt skiltet i det siste, så utgangspunktet fant jeg greit. Men så var det å finne stien da? Selv om det var bart nede på Knausen (som var det mest vanlige kallenavnet på hotellet) var det jo ikke snøfritt noen høydemeter lenger opp i lia. Og det var heller ikke noe skilt. Men det gikk noen fotspor i snøen, ok da følger jeg de og ser hvor de leder riktig eller til en frukthage.

Etter en stund kom jeg til et nytt skilt. Takk, det var tydeligvis bare å følge sporene. Det var snø, men ikke mer enn 5-15 cm og den var steinhard, så det var enkelt å gå. Egentlig helt perfekt å gå på tur.

Oisann! Man glemmer fort. Tur på Vestlandet er ikke det samme som tur på Østlandet. Her var det ikke snakk om å slake stigninger nei. Stien gikk fort over til typen sikk sakk oppover lia. Lier av den typen som går rett opp. Og med min elendig kondis.... Her var det bare å kaste jakka.
Og så må man jo selvfølgelig nyte utsikten - ofte...

Underveis var det også andre utfordringer.
Is. Opp kommer en seg alltids. Jeg var litt mer bekymret for om jeg kom meg ned igjen - hel.

Endelig kom jeg meg til der cachen skulle ligge. I følge tidligere logger så var ikke koordinatene helt til å stole på, så da var det bare å leite etter gjemmesteder som kunne passe til hintet. Og så var det spørsmålet om det var gjemt under snøen eller ikke. Jeg oppdaget snart en viktig ledetråd og så at på den andre siden der så lå boksen jeg leitet etter. Takk og lov, jeg fant den og den var også enkel å få tak i selv om det var vinter.

Det var selvfølgelig ikke snakk om at jeg skulle snu å gå ned igjen nå. Selvfølgelig skulle jeg til topps!
Eeeeeh! Åssen kommer jeg meg opp her?? Tauet som skal være til hjelp var det ikke snakk om å bruke. Enda mindre å prøve å gå opp igjennom den issvullen der. Det må  da være mulig å komme seg opp?

Det var ganske rett ned fra om jeg mistet forfeste her. Men joda, jeg kom meg trygt opp litt på siden av stien. Oppover og oppover. Det var bare å følge sporene til andre som hadde gått her før. Naboen fortalte at Bjørgahaug er et sted "alle" går til. Ja i hvert fall de som bor på Hermansverk, noe vi ikke gjorde.

Pust pes. Hjelpe meg så bratt det er. Og hvor lange disse 1,2 km er. Det merkes godt i låra. Det ble lagt igjen en god del svette på turen oppover. Og så begynner jeg å bli veldig bekymret for om jeg finner cachen. En isboks pleier sjelden å være vintersikker. Men uansett så vil jeg gjøre et forsøk. Og endelig kommer jeg med opp til GZ.

Takk og lov at det ikke er helt oppå toppen, den som ligner på en geletopp her, dit hadde jeg ikke gått i dag.

Jeg finner enkelt cachen. den ligger godt skjermet for snøen, men steinen som er lagt for å skjule den er frysi dønn fast. Og boksen er umulig å få løs.  Filler'n! Jeg kan jo ikke gå herfra uten å få logget denne cachen. Jeg var veldig nær på å bryte prinsippet mitt om å ikke logge cacher jeg ikke har signert loggen på. Ta et bilde av cachen og sende til CO med en bønn om å få logge likevel. Men jeg fortsatte å lirke og fikk endelig boksen løs. Hurra! Loggen fikk min signatur. Upps! Så var det på boksen på plass igjen da. Det var jo like vanskelig. Den ble replassert på plassen sin, ikke like godt festet som den var da jeg kom, men jeg krysser fingre for at den ligger godt likevel. STF ca 4 mnd etter FTF.
Så var det å nyte utsikten over Sognefjorden, snødekte fjell, Systrond,

Eggja der vi bodde og egentlig det meste av Leikanger. Er ikke så mye av kommunen man ikke kunne se herfra.

Flere bilder ble tatt.
Turboka som lå i postkassa ble også signert før jeg begynte å gå ned igjen til hotellet.

Fottøyet med hæler var ikke akkurat ideelt til å gå nedover med, men de tok i hvert fall godt tak i snøen da. Det var jo slettes ikke så dumt.

En tur på sånn ca 3 km ble det vel og 350 høydemetere. En flott tur til et sted jeg aldri har vært før og masse flott utsikt underveis. Alle mine turer i bygda har gått i den andre enden av bygda, området mellom Eggum, Nyastøl og Kjerringafjell har vært mitt turområde.

Cahen Bjørgahaug ligger omtrent i ringen til venstre og cachen Utsikt til Skadladunken tror jeg ligger omtrent der ringen til venstre er. Hvis det syns.


Cachen på Knausen var av den enkle sorten. Noen meter å gå og kanskje 2-3 høydemeter som skulle forseres. Det føles veldig godt å ha fått 3 smilefjes på kartet innefor Leikangers kommunegrenser. Dessverre er det ingen cacher i "vårt" område av kommunen. Men jeg har veldig lyst til å logge den på Stokksete og Vassvarden i fjellet ved Hella. Vi må koe oss tilbake til sommeren, helt klart.


Rundt på området og inne på hotellet er det skilpadder overalt, til og med på serviset. Kort fortalt så er det for å minnes at under krigen så reddet ei havskilpadde livet til han som startet dette hotellet. Mer om det finner du her

Vi kjørte over Hemsedal vestover og ble overrasket over hvor lite snø det var på fjellet. Da vi skulle hjem igjen på lørdag så var det store spørsmålet om vi kom oss over fjellet. Veier var stengt og andre var kolonnekjørt. Men innen vi kom oss til fjells så var været bedre og vi fikk ikke noe problemer. Nå kjørte vi Filefjell. Litt mer snø og vinterføre på veien.
Og i Valdres var det jo full vinter og høye brøytekanter.

Hjemme i Maura var det kommet 10-15 cm snø mens vi var borte.

Mens vi var på Vestlandet ble det publisert 5 nye cacher rett borti veien her. Jaja kanskje like greit så slapp vi å vurdere om vi skulle hive oss på FTF-jakten. Det bor geocachere omtrent i samme området som også er ivrig FTF-jeger. Men Barfi skulle jo luftes da vi kom hjem så da la jeg lufteturen slik at jeg fikk logget 2 av de nye cachene. Dermed fikk jeg logget cache både i Leikanger og maura på samme dag. Litt artig å logge cacher i to av hjemkommunene mine med en avstand på ca 250 km.

12. februar 2016

Geocaching - Nytt utlegg, skal/skal ikke?


Da vi begynte med geocaching var vi ikke en gang inne på tanken på at vi skulle legge ut egne cacher. Etter 2 ½ år med geocaching så fant vi ut at vi kanskje skulle prøvelikevel og nå har vi 15 egne utlegg + 1 som vi har arkivert. Hele 11 av disse er i en «trail» på vei opp til Nipkollen, et utkikkspunkt her i Maura. Vi har fortsatt holdningen at vi ikke skal legge ut så mange egne cacher, så da vi la ut denne Nipkollen – trailen så var tanken at dette var de siste cachene vi skulle legge ut. Så istedenfor å henge ut 11 petrør, så fant jeg ut at her fikk vi bruke opp de ideene vi hadde. Denne trailen består dermed av enkle funn (som det visstnok skal være i en trail), bortsett av en, men det er litt mer varierte og kanskje overraskende «bokser» enn det jeg tror er vanlig i trailer. Og det har blitt mottatt ganske så bra og resultert i en del «gode logger»


Maura og Nannestad er ikke verdens navle. Det er faktisk et sted ingen vet om / drar til om de ikke har et spesielt ærend i bygda. Og bortsett fra 1 av cachene våre så ligger alle et stykke fra veien. 9 av dem må du gå ½-4 km (+ veien tilbake igjen) for å kunne logge og dette resulterer i at cachene har dårlig med besøk. Uansett hvilke grunner geocachere gir for at de holder på med denne hobbyen så viser det seg stadig vekk at cacher en må gå mer enn 100 m til får lite besøk. Men det er stort sett på slike steder det er aktuelt å legge ut cacher for oss. Både fordi det er slike cacher vi liker å finne ( i hvert fall jeg) og fordi vi ikke vet om noen aktuelle plasseringer i  veikanten eller ved offentlig bygg.   Så da sitter en igjen med spørsmålet, burde vi legge ut cacher i det hele tatt?
 

OK, hvorfor legger vi ut cacher?

·         Det er et sted vi gjerne vil vise fram og som vi mener bør ha en cache.

·         Det er en historie vi gjerne vil dele.

·         Det er en artig oppgave/boks vi gjerne vil legge ut.

·         Det er få nye cacher i Maura. Flere cacheutlegg gjør de eksisterende cachene mer attraktive å finne.

·         Flere bør bidra med utlegg. Hvis alle tenkte som oss «at det er de andre som skal legge ut cacher» så vil det jo bli sørgelig få cacher å leite etter.

·         Det er morsomt å få tilbakemeldiger i form av «gode logger».

Ja, for loggene er belønningen vår. Gode logger er morsomt å få og det er de som gjør at en får lyst til å legge ut en ny cache. Samtidig så er det litt kjipt å få en enkel TFTC på en cache som vi har lagt ned mye arbeid i, selv syns er ganske spesiell, artig eller fin uten noe som helst kommentar om dette.. Men selvfølgelig er jo hvert besøk og logg en belønning, det at noen  faktisk  har tatt seg bryet med å finne akkurat vår cache :) 
 Som sagt så har vi lagt ut cacher der vi ikke kan forvente å få mange besøk. Og da mener jeg virkelig FÅ besøk, kanskje færre enn 5 logger på et år. Så da dukker jo tanker som dette opp: hva er vitsen? Skal vi virkelig legge ut en cache? Det tar tross alt litt tid, krever en del forarbeid, koster en del penger og binder en opp til å vedlikeholde denne cachen en god del år framover. Så hvorfor gjør vi dette?? Og svaret på det spørsmålet er da ofte, "nei vet du hva, dette er bare tull". Enten får vi legge ut en cache der det kommer til å bli mye besøk ellers så får det være. Det er forresten ingen grunn til at vi skal dra geocachere til Maura ;) Men så dukker det plutselig opp en ny logg. Kanskje på en av de cachene som ikke har hatt besøk på ½ år. Slike logger som disse f.eks. :
På bærtur med matpakke, kaffe, kaker og svigers:) Dette er en fantastisk plass, og blir så imponert over naturkreftene som manifisterer seg her. Vi tenkte at om vi skulle lage en cache en gang så var det her :) Tusen takk for en fin skatt i dag, denne fortjener blå sløyfe og litt til!
Første funn i år på en nesten perfekt cache! Dette er geocaching på sitt beste, en attraksjon som ikke er så lett tilgjengelig der det er perfekt med koordinater, en skikkelig attraksjon, perfekte koordinater, boks som er fint plassert og med byttegjenstander. Soleklart poeng fra meg!
Parkerte ved Gamle Hadelandsvei og var litt overrasket over at det fortsatt var mye sne på skogsbilveien nedover. Snøen var ganske hardpakket, så det gikk fint å gå. Stien inn var bar.
Etter logging gikk turen videre litt forbi Leirsjøhytta, ut på en odde, og litt langs vannet. Hit har jeg hatt ønske om å komme siden jeg kom til Hadeland. Et meget vakkert område med vannet og skogene rundt, bare litt skjemmet av suset fra nyveien.
Mange takk for cachen som var motivasjon til å komme hit idag


Og det å få slike logger det syns vi er så moro at selv med bare en slik logg i året så er det faktisk verdt det å legge ut en cache syns vi. Da kommer plutselig lysten til å legge ut en ny cache også.

Så er jeg endelig framme til poenget, det som står i tittelen. Skal vi legge ut flere cacher? Da vi dreiv på med Nipkollen-trailen så var vi ganske klare på at nå skal vi ikke legge ut flere cacher. Nå har vi gitt vårt bidrag og behøver ikke ha dårlig samvittighet med tanke på det. Vi har satt Maura på geocache-kartet og vi har fått brukt opp de fleste av ideene våre. Punktum finale.

Men....  så dukker det jo stadig opp noen nye ideer. En historie som skulle vært fortalt, en artig oppgave, en spesiell boks og ikke minst noen fine plasser som burde fått sin egen cache. Skal / skal ikke???

Det er nok ganske stor sannsynlighet for at vi legger ut den litt spesielle boksen som også i så fall skal plasseres et sted som har noe (ikke mye, men litt) å fortelle og i tillegg ligger nær veien. Joda, den blir nok utplassert. Trur eg....  Må bare få i gang PE med å kreere boksen først.
De fine stedene sitter nok litt lenger inne. På noen av disse hadde jeg hatt lyst til å legge ut noen bokser som krever kreativitet og håndtverksgener som verken PE eller jeg har. Og når dette i tillegg er på plasser som jeg er ganske sikker på medfører få besøk. Ja da er jo spørsmålet nok en gang. Hvorfor skal vi legge ut en cache der? Har en mistanke om at svaret her blir at vi i såfall legger den ut for vår egen del. At vi vil at det skal legges ut en cache med akkurat denne utformingen og på dette stedet. Vel – unasett så mangler vi de riktige genene. Så jeg jeg tror den ideen skal legges nede på kistebunnen. Og bli liggende der...


 
 
Så har du Romeriksåsen da. Det hadde jo vært veldig fint med flere cacher langs de blåmerkede stiene der. Det er både historiske «rester» og idylliske steder flere steder langs stien. Men for at jeg skal kunne legge ut en cache så må jeg først finne et egnet sted til å legge cachen, så bør jeg ta minst to turer for å ta ut koordinatene. Og så en tur for å plassere ut selve boksen. Ok, nå kan noe av dette kombineres, men 2-3 turer blir det i hvert fall for å få cachen på plass. Og så må jeg jo huske på at det blir minst 1-2 turer for vedlikehold hvert år. Og siden denne turen tross alt er et stykke unna, fort blir på en god del km osv, så har fornuften slått til og gravlagt disse planene også. I hvert fall lagt dem på is. Isteden så legger jeg ut noen hint i ny og ne om at kanskje noen andre kan legge ut cacher der. Da kan jeg jo logge disse cachene selv. Dette er jo en fin tur i seg selv, men det er jo ingen tvil om at fine turer blir enda bedre om en samtidig kan logge noen cacher på turen, ikke sant? På Jutulen burde det også vært en cache. Det er egentlig plass til mange nye cacher på åsene rundt her.

Så var det den historien da? Og den andre spesielle boksen og oppgaven. Skal / skal ikke? Det er noe med at det er spennede å «vise fram» ideen og så er det jo som nevnt morsomt å se hva andre geocachere sier om disse ideene da.

Tja, jeg har i hvert fall innsett at jeg skal slutte å si at vi ikke skal legge ut flere cacher. Så får vi nå se hva det blir til. Tror det er dumt å legge ut for mange. Ikke forstår jeg hvordan folk orker å ha over 100 cacher å vedlikeholde og ikke minst motta mailer med logger på alle disse. Joda det er jo kjempemorsomt med logger, men når det plinger inn den ene TFTC etter den andre eller 20 lange felleslogger og så må du lese igjennom alle for å se om det kanskje står noe nytt i en av dem eller info du bør få med deg. Nei det skal ikke være lett å være CO. Men du og du så glad jeg er for at de legger ut alle disse cachene, sånn at vi kan prøve å finne cachene de har lagt ut :)
Hmmm skal vi legge ut den/de cachen /-e eller ikke???

7. februar 2016

Lesing og favoritter

Helt uten geocaching dette innlegget også.


Jeg leser en del. Men bøkene må være av den lettleste sorten. Boka bør ha begynt å fenge innen side 50 ellers så sliter jeg, ja aller helst bør den begynne å fenge nesten med en gang. Så da er det jo veldig lett å ty til krim-bøker. Og da gjerne av forfattere jeg har lest bøker av før, sånn at jeg vet de skriver sånn som jeg liker. De siste årene har jeg stort sett holdt meg til nordiske forfattere. Syns de skriver litt mer realistisk, eller det er vel å ta hardt i. Leste nettopp "Løvetemmeren" av Camilla Läckberg og at det går an å bli så "sjuk i hodet" som gjerningsmannen her, er der er umulig å forstå. Men hos de nordiske forfattterene driver i hvert fall ikke politi og denslags og plaffer ned alle de finner for godt. Men joda jeg har lest mange engelske/amerikanske krimbøker også og kost meg med de.

Nå har jeg derimot nettopp lest ut ei bok som ikke var krimbok. Noen sa at den skulle være sååå fin, så da fant jeg ut at den skulle jeg ønske meg til jul og den fikk jeg. Vet ikke helt hva jeg skal si den var.  Egentlig var den vel ikke noe av noe som helst. Ikke spennende, ikke veldig romantisk, ikke historisk eller morsom. Eller jo, jeg satt og smålo litt rett som den var, men den var ikke sånn supermorsom. MEN den var ganske enkelt helt umulig å legge ifra seg!Den var sånn "feelgood"-bok (ja uten at jeg egentlig vet hva det betyr). Jeg hadde nesten ikke tid til å dra på jobb, ikke legge meg i tide osv. Den hadde egentlig passet perfekt å ha med på den lange flyreisen vi skal på.  Hvis noen har lyst til å lese den så skal jeg ikke si noe om hvordan det går i denne historien. Hvilken bok er det jeg har lest?
Jo, jeg har nettopp lest "Et helt halvt år" av Jojo Moyes.
Nå ser jeg den snart skal komme på film, kanskje jeg må prøve å få sett den filmen? Hmmm, nå har jeg egentlig dårlig erfaring med å se filmer av bøker som jeg har lest. Da blir jeg bare sittende å sammenligne med boka og det ødelegger det meste av filmopplevelsen. Vi får se. Det store spørsmålet nå er om jeg skal lese oppfølgerboka. Slutten på den 1. boka tilsier at det ikke frister, men det er kanskje noe med den nr 2 også? Er det noen som har lest begge?

Og siden jeg først er inne på gode bøker så tror jeg at jeg vil trekke fram noen av mine favorittbøker. En bok som er lettlest, begynner å fenge fra begynnelsen av, har en handling som driver meg framover fordi jeg lurer på hvordan dette går til slutt, eller hva er det egentlig som har skjedd her. Plusser du på litt historie, litt romantikk, noe som engasjerer i form av dårlig behandling av hovedperson eller andre, lærer meg noe og helst har en lykkelig slutt så begynner det å nærme seg en favorittbok for meg. Det er jo derfor litt merkelig at jeg syns "Et helt halvt år" var så fin, for det mye, for ikke å si det meste, av dette manglet i den boka.

Disse bøkene inneholder derimot det meste. Tror kanskje det er dårlig med lykkelige slutter, forresten.

"Siste dans for Matilda" av Tamara McKinley tror jeg kanskje er min absolutt største favoritt bok. Den forteller om livet på landsbygda i Australia,  handler om ei tøff jente/dame som får prøve seg på en god del utfordringer og endelig møter litt velfortjent lykke. Tamara McKinley har skrevet flere veldig fine bøker, men dette er den aller beste.

Og så har du boken som i hvert fall har gitt meg mer innsikt om spedalskhet. Nå skal en jo ikke ta alt som står i en roman for god fisk, men jeg velger å tro at mye av dette er fakta, eller riktigere sagt, basert på fakta. Spedalskhet er noe som jeg egentlig kun forbinder med bibelhistorie. Boken "Øya" av Victoria Hislop er en varm hsitorie om samfunnet som vokste fram på ei gresk øy der de spedalske ble plassert for å unngå smittespredning til resten av samfunnet. Også Victoria Hislop har skrevet flere fine bøker.

Ei bok som jeg har lest flere ganger er "Syndens høst" av Marius Gabriel. En blanding av den spanske borgerkrigen, sjuk relgiøs fanatsisme eller hva en skal kalle det når noen tolker religionen sin helt feil, masse romantikk og sorg og det store spørsmålet: hva er det egentlig som har skjedd? Har lest to bøker av denne forfatteren.

"Saras nøkkel" av Tatiana De Rosnay har Vel d´hiv, det  franske politiets aksjon mot jødene i 1942, som bakgrunn for historien. Ok, den husker jeg egentlig ikke så mye av, så det er kanskje feil å sette den opp som en favoritt, men jeg husker den var veldig fin, trist og engasjerende. Heller ikke her ender det som man håper.

Akkurat som med sportsresultater så glemmer jeg fort. Så jeg kan fint lese ei bok flere ganger. Ok, jeg kjenner igjen en del av det jeg leser underveis, men ikke så mye at jeg vet hva som skjer på neste side og til slutt. Noe som er dumt er at jeg ikke husker hvilke bøker jeg fortsatt ikke har lest. Det hender jo at jeg kjøper flere bøker på Mammutsalg f.eks og som dermed ikke blir lest med en gang. Jeg må få meg et system på det der, så nå har jeg begynt å skrive et notat om når jeg har lest ferdig boken på en av de første sidene.

Det som er litt dumt med bøker er at nå man har lest den så kan man egentlig kaste de, ja selv om jeg altså fint kan lese de flere ganger så gjør jeg jo som regel ikke det. Men man kan jo ikke bare kaste bøkene heller. Kjøper man de innbundet så koster de jo en formue også. Det er ikke alltid vi har tid til å vente på at pocket-utgaven kommer ut ;) Så kjellerstua (som slettes ikke er noe stue) er fylt opp med billige Ikea-bokhyller for å få plass til bøkene som vi har. Men det er plass til mange flere, bare vi rydder litt.

Har du noen favoritt-bøker eller tips om bøker jeg burde lese?

3. februar 2016

Skitur Brovoll- Snellingen

En tur helt uten geocaching denne gang. De cachene som ligger langs denne turen har jeg allerede logget. Men jeg har altså vært på skitur!Årets første og muligens den eneste. De skiturene på jordet teller liksom ikke. Jeg har hatt langfri-helgen min og bestemte meg for at jeg skulle på skitur en av dagene. Den dagen ble i dag. Og det passet jo perfekt med vær som sa, noen kuldegrader og strålende sol. Turen begynner med problemet, hvordan få med seg ski og staver? Enda godt skiene ikke er smurt med klister for de må lirkes inn mellom stolrygger og døren. Vel framme på parkeringsplassen sto det kun en bil. Hurra, da får vi kanskje gå uten å treffe på andre.

På med ski og staver og Barfi får på seg de tre potesokkene hun fortsatt har. Vel, etter ca 200 m har hun kun en potesokk, den som sitter på bakbeinet. Har en sterk mistanke om at hun plukket av de på frambeina ganske så målbevisst. "Ok, da får du bare gå med isklumper i potene dine."

Jeg hadde lagt planen klar for hvor vi skulle gå. Og i følge skiforeningens preppestatus skulle det være oppkjørte løyper, noe preppet i dag og noe tidligere.
Tjaaaa, her var det ikke så mye spor å se. Men det  var jo kjørt her med et eller annet og har jeg bestemt at det var opp dit vi skulle så går vi jo selvfølgelig dit, det er jo klart. Fordelen er  jo at her ødelegger vi i hvert fall ikke løypa for noen og ikke treffer vi på noen heller. Og jeg behøvde i hvert fall ikke å tenke på å gå ordentlig på ski, nei her var det bare å labbe i vei oppover. Av med bandet på Barfi. Mye enklere å gå når hun går løs.

Skia mine var tydeligvis smurt ganske så tråe, så det gikke så fint så å komme seg oppover denne bakken.
Det var mye harespor på kryss av veien og Barfi hadde egentlig veldig lyst til å følge de sporene isteden.
 Jeg satset på at vi skulle treffe på oppkjørt løype da vi kom forbi Snellingen.
Joda det var nok kjørt opp løype, det var bare det at det har kommet en del snø etter det. Skulle vi snu og kjøre ned igjen og følge den løypa som faktisk var kjørt opp? Nei, jeg fant ut at vi skulle fortsette.
Det var jo spor og det var enkelt for Barfi å gå også, bare noen cm snø oppå de gamle sporene.
Og heller ikke her ødela vi løypa for andre. Det gikk så fint så. Skia satt som smurt oppover og nedover. Passer meg perfekt det. Jeg er jo ei pingle når det gjelder å kjøre nedover så da er det helt greit at det ikke var det helt store gliden. På flata derimot kunne de godt vært litt glattere.
Fortsatt litt igjen av den gamle kvernbygningen mellom Store og Lille Snellingen

Så var vi framme med målet for turen, Store Snellingen. Hmm, det skispoeret over vannet som jeg trodde skulle gå der var det ikke noe å se til. Jeg hadde tenkt vi skulle ta matpausen vår ut på odden der. Er isen sikker eller er den ikke? Jeg er skeptisk til å gå på vannet. Mener jeg har lest noe om at isen ikke var sikker, men det er jo lenge siden og jeg mener å se at det er kjørt utover her tidligere. Så joda vi går av sted.
Men jeg velger spiseplass ikke så langt ut og på en odde som lå mye nærmere enn det som var planene. Bare vi kommer i sola så får det være bra.

For en vakker dag.
Vi koser oss med niste.
Og mens vi sitter der ser og hører jeg en snøscooter kjører i løypa. Preppingen er i gang.

På tide å tenke på hjemturen. Vi snur og begynner på tilbaketuren.
Ganske riktig nå er løypa kjørt opp. Og med spor uten nysnø så var plutselig ikke skiene mine så tråe lenger heller.

I neste løypekryss så hadde selvfølgelig ikke løypekjøreren kjørt der jeg hadde tenkt meg. Hmmm, skal, skal ikke? Jeg ender opp med den ikke nypreparerte løypa igjen. Fordi den andre jo er veldig mye nedover og jeg har gått der før flere ganger (om sommeren og på ski). Den andre veien skal være noen km lenger og jeg har ikke går der før. Og samme leksa her, da er det sannsynligvis liten sjanse for å treffe på folk og bikkjer.

Jeg begynner etter hvert å bli ganske usikker på om løypa går dit jeg hadde tenkt meg. Tenk om jeg havner på Harestua? Nå har jeg gått såpass langt og ikke minst en lang nedoverbakke så det frister ikke å snu. Jeg satser på at løypa etter hvert snur i riktig retning og at vi kommer ned på der jeg tror den skal.

Hurra nå begynner det å ligne på noe.
Og etter å ha gått litt til så er vi ved et kryss som jeg både kjenner igjen og ikke minst sier at vi er på rett vei. Vi gikk her på vår første Romeriksås-tur
Nå begynner det å bli spor som det er gått i nylig. Og vi begynner å treffe på folk.

Ved neste kryss så treffer vi på nypreppa løype også og stadin nye folk som er på ski. Vel, jeg syns vi oppfører oss ganske så bra og ødelegger ikke sporet. Såpass får de tåle. Ikke datt jeg heller i løpet av turen så noen diger grop etter fall ble det heller ikke. Det hadde nok ødelagt atskillig mer enn Barfis poter ;)
Selv om jeg ikke hadde så stor fart i nedoverbakkene så var det såpass at Barfi måtte springe for å ta meg igjen. Så Barfi fikk løpt en god del i dag og vi begge fikk en god dose trim. Ingen tvil om at dette burde vi gjøre igjen, helst mange ganger.
Det ble en fin tur tur på 13,5 km.
Barfi måtte stoppe opp en del ganger for å plukke isklumper i potene.

Jeg fant igjen to av potesokkene. Og da vi kom tilbake til bilen var det nå 10-12 biler der. Ikke rart vi traff på så mange folk på slutten av turen.
Joda, mitt forhistoriske skiutstyr fungerer faktisk fortsatt ;)