Nå blir det andre boller

Det er vel ingen hemmelighet at de siste 6 årene har vært litt spesielle for min del, med særdeles lite jobbing. I 2020 ble jeg permittert pga korona-pandemien. Først noen måneder helt fri og så litt jobbing resten av pandemien, men da uten å se andre på jobb og med minimalt med kunder. 

Etter nesten to år var jeg tilbake i full jobb, men da gikk det ikke mer enn 5 måneder så ble jeg sykemeldt i nesten ett år. Etter det har jeg jobbet, men med kraftig redusert arbeidstid. 

Ting har dessverre ikke blitt som jeg hadde sett for meg og jeg har innsett at arbeidsevnen min aldri blir normal igjen. 

Så jeg sa opp jobben for å bli pensjonist. Dermed er 31. mai er min siste dag på jobb i den stillingen jeg har hatt de siste 8 årene. Samtidig føler jeg meg ikke helt klar for å være pensjonist, så jeg fortsetter å jobbe likevel. 

Nå 2 dager i uken og i en annen stilling. Tilbake til den jobben jeg har hatt det meste av de 25 årene jeg har jobbet i dette firmaet.  

Det er jo så fine folk å jobbe sammen med. De er så hjelpsomme og snille med meg alle sammen. Verdens beste. Selv om det er en fin gjeng som har vært enkel å holde styr på så skal det bli godt kjenner jeg, å slippe å ha jobbtanker og ansvar surrende rundt i hodet døgnet rundt, hele uken. Nå gleder jeg meg til å jobbe sammen med de andre framme i skranken og ikke sitte å sjefe på bakrommet. 

7. juni er det 4 år siden jeg fikk min første dose CG i behandlingen som viste seg å være særdeles effektiv. Gurimalla så fort tiden går. Nå er det nå sånn at vi reagerer på ulikt og jeg er en av de mange kreftoverleverne som ender opp med en litt annen hverdag enn før behandlingen startet. 

Jeg tror dette kommer til å bli en fin sommer jeg.

Nei, har du sett?!?!?!

Advarsel: Dette er et av disse "hvordan-har-jeg-det"-innleggene 

Joda, det er mange fine treningsapparater her

Meg på treningsstudio???? Jeg har jo sagt at jeg aldri skal inn på noe sånt. Ganske enkelt fordi jeg vet at det kommer til å ende med et ubenyttet støttemedlemskap etter få uker. Dessuten er det så mye trening som kan gjøres hjemme med enkle midler og greier jeg ikke å gjennomføre det så blir det i hvert fall ikke gjort om jeg må reise bort for å trene.

En liten tur til Store Snellingen

Men nå har jeg altså vært innom EVO i Nannestad i vel 2 mnd. sammen med Frisklivssentralen. En liten opptelling viser at jeg har hatt 7 økter. Det har "heldigvis" vært en del røde dager og andre fridager 😉 Jeg fikk tilbud om å være med en gang i uka i tre uker, for å teste ut og få litt opplæring i hvordan jeg bruker et treningssenter. Etter disse ukene fikk jeg tilbud om å fortsette da med sirkeltrening. Hjelp, der får jeg kjørt meg! Nå er det plutselig ikke så lett å sluntre unna. Og når jeg tror at vi er ferdig, da skal vi ta enda en runde som er enda mer slitsom. De andre på gruppa er superspreke, men trøster meg med at de begynte med lette vekter de og. For selv om vi gjør de samme øvelsene og like mange så er fordelen ( i følge fysio Merete) at vi tilpasser vektene til hva hver og en greier. Så mens jeg holder på med 3 kg så bruker de andre 30. Jaja, vi får se om jeg holder på lenge nok til at jeg også blir litt sterkere. I utgangspunktet skal jeg bare holde på ut juni, regner jeg med. Jeg har ikke turt å spørre...

En vakker dag i juni

Hvorfor gjør jeg dette?  Fordi alle fagfolk maser om at styrketrening er viktig for oss i min alder og eldre. Ok, i dag er det 2 år og 6 dager siden jeg fikk min første dose cellegift type Ec-90 og et drøyt år siden kreften beviselig var overvunnet. Men selv om jeg er kreftfri så er jeg fortsatt ikke frisk. Joda, så lenge jeg tar livet med ro så har jeg det helt fint og ingen problemer. Men nå er jeg jo fortsatt i yrkesaktiv alder og bør kunne jobbe og tjene penger sånn at jeg får litt pensjon etter hvert. Nå jobber jeg 40 % og det er det jeg greier. Det blir ikke mye pensjon av det, jeg er usikker på om det jeg får fra Nav i tillegg blir med i grunnlaget. 

Skjervetråkket

Det har blitt en god del mer jobbing i det siste, det er nødvendig nå før sommeren og det er tydelig at det ikke går særlig bra. PE bråvåknet i går natt da jeg plutselig lå og kavet på gulvet. Det er ikke så lett å huske på å sette sjøbein når jeg i halvsøvne skal en liten tur på det lille rommet med hjerte i døra 😂 Det ble til at jeg måtte ta en ekstra fridag i går. Hodet var i svime det meste av dagen. Jeg er en av de mange som har fått fatigue som senskade. Jeg er heldig for den er ikke så veldig plagsom, men ille nok til at hverdagene stort sett fortsatt  består i jobb eller trening og slappe av resten av tiden. Trene fordi det tydeligvis er den eneste medisinen som hjelper på fatigue. I tillegg til å ikke jobbe for mye. Legen sa at om jeg ikke orket å trene så jobbet jeg for mye, så det er tydelig at dette med trening har de tro på. 

Viktig å ta det med ro i varmen

Så derfor prøver jeg altså å trene 3 ganger i uka. Orker ikke de dagene jeg jobber. Så kan man diskutere om hvor god den treningen min er. Svett og sliten blir jeg i hvert fall, men det skal det jo ikke så mye til... Og så har jeg altså måttet krype til korset og dra på treningssenter som en av disse øktene. Men nå har jeg faktisk har kommet over en sak der det ikke mases om at styrketrening er det viktigste.

 Et referat fra et foredrag av  Dr. Roald Omdal om fatigue der han sier at styrketrening ikke har virkning på fatigue, men er viktig for å bli sterkere og forebygge skader. Derimot så er han krystallklar på at kondisjonstrenig alltid virker mot fatigue. Og da mener han at det ikke holder å gå en rolig tur, men at man må trene såpass at man får opp pulsen eller som det også står: Fatigue blir bedre når du anstrenger deg! Ja, så da er det vel bare å ta seg sammen og fortsette med å trene da og helst intensivere den litt.

Tja, hvordan har det gått med planene om å gå til Bårhaugkampen 3 dager i uka? tror vi sier 1 gang i måneden ;) 

Noe annet som jeg tok til meg er at det ikke er min skyld, men at genene mine er litt gammeldagse eller feilkoblet? Han mener nemlig at fatigue ligger i genene. Fra gammelt av så har det alltid vært sånn for både folk og dyr at når man er syk så blir man slapp, slutter å spise og stelle seg og venter på at det går over. En måte å overleve på. Problemet er bare at mine gener ikke får med seg at jeg har blitt frisk igjen og dermed ikke behøver å ta det med ro lenger. Men det er nå irriterende at genene mine kløner det til slik. Dette er en sak i fra 2017 så mye mulig det har kommet fram andre resultater siden den gang.

Store Snellingen

Nå frister det jo atskillig mer å gå på tur enn å trene. Så det blir vel kanskje så som så med trening i sommer. Jeg har så vidt begynt å tenke på hvor jeg har lyst til å gå i sommer. Det er jo så mange steder, både turer jeg har gått før og til nye steder. Så langt har det ikke blitt så mange turene i år. 

Kanskje det blir bading i Høgfossen i sommer?