Ingenting

 

Tenk å ha så mye "fri" og så ikke bruke disse dagene til noe fornuftig eller morsomt. Det er skremmende å se hvor lite som har skjedd dette siste halve året. Ingenting, rett og slett. Ok, mange av disse "fridagene" har vært opptatt med helseavtaler, men det er  tross alt minst halvparten igjen. 

Ok, jeg har strikket litt og ble i høst endelig ferdig med denne jakka. 

Jeg hadde ingen oppskrift å strikke etter så det har blitt litt etter "prøve seg fram-metoden". Jeg oppdaget at jeg kom til å gå tom for garn og garnbutikken hadde ikke med av fargen så da ble jeg nødt til å spe på med en annen farge. Nå ser jeg at jakken ble unødvendig lang, så kanskje hadde det holdt med det lilla garnet, hvis jeg hadde kortet den ned litt. Men det ble nå ok med to farger også. Uten at  jeg skal påstå at jakka ble spesielt vellykket. Det er på tide med et strikkeprosjekt der jeg kan følge en oppskrift! Sier jeg og så etter å ha strikket et sokkepar har jeg begynt på et nytt prosjekt helt uten oppskrift og i tillegg noe som jeg ikke har prøvd på før. Begynner å bli skeptisk til hvordan dette kommer til å gå, men men.

Turer har det knapt nok vært i år. Og nå i det siste så har det nesten ikke blitt noe av "lufteturene" mine heller. Unnskyldningene er mange, men som jeg sa til sykepleieren, det er vel "vondt i viljen" som er hovedårsaken. Jeg må ta meg sammen og komme i gang igjen. Jeg får heller korte ned på turene. 10 min er bedre enn ingen ting og så ta det derfra. Nå har jeg kjøpt meg varmedress også. Det er det vel ingen som bruker lenger, men jeg syns det er så mye enklere å bare dra den utenpå istedenfor full omkledning og på med 2-4 lag ull før jeg kommer meg ut på tur. 

Jeg hadde med meg Barfi sist jeg gikk runden min. Det tok dobbelt så lang tid og ble kaldt, men ellers gikk det helt fint. Barfi fikk litt nytt å lukte på. Selv om det ikke går like mange bikkjer der, så går det noen og det holder det.

Maura er kjent for å være et snøhøl. Men nå virker det som at alle andre får snø, masse snø, mens vi knapt nok får noen cm. Og så irriterer det meg at det bare må komme en dag med varmegrader og regn før det dagen etter er 10-15 kuldegrader. Da kunne de vel hoppet over den mildværsdagen. Selv om det ikke har kommet mye snø så har det vært hvitt på bakken ganske lenge. Det hjelper masse. Det skal ikke mer til før det er litt lysere ute. 

Nå de siste dagene har det kommet en del snø, så nå begynner det å ligne på vinter. Oppe på åsen har det vært fine forhold og skiløyper en god stund, sies det.

Selv om operasjonen gikk bra så ble det komplikasjoner og mye styr etterpå. Og det at jeg ikke har spist normalt på 3-4 mnd. begynner å tære på. Det begynner endelig å vise seg på vekten også, men ikke i speilbildet? Derfor har desember gått med til turer til Ahus, mye tid på sofaen, mye lesing og halvsoving foran tv'n istedenfor å komme seg til hektene igjen og gjøre seg klar for en mer normal hverdag. Men i disse dager er det jo tiden for mirakler så det dukker nok opp et lite mirakel her også snart, ikke sant?

Foto: Inger Synøve Natten

Jeg tror jeg skal bruke julen til å drømme om og pønske ut alle turene jeg skal på neste år. Finne ut hvilke cacherunder jeg skal ta osv. Ja, for det har jo nesten ikke blitt noe caching heller dette året. Jeg kan egentlig bare avskrive dette året og begynne på ny frisk etter nyttår. Ja, for 2023, det kommer til å bli et fantastisk år på alle måter :)

Korona

For meg så er Korona noe jeg forbinder med noe positivt, noe som er vakkert, søtt, rødt, altfor stort til å tre på et strå, sommer

Foto: hentet på google

og et veldig godt jordbær.

Nå har det plutselig blitt noe, ok kanskje fortsatt vakkert på sitt vis, men noe ekkelt og skummelt.

Foto: hentet på google

Og det er nå dette mikroskopiske viruset har tatt over hele tatt over korona-navnet. Bare for et par uker siden hadde jeg ikke i min villeste fantasi sett for meg hvilke konsekvenser dette viruset skulle få for meg og mange rundt meg.

Pga. et snev av sår hals har jeg ikke turt å dra på jobb eller ut blant folk den siste uken. Jeg har sittet hjemme med hjemmekontor. Det har fungert. Fordelen er jo at jeg slipper å bruke tid på å kjøre til og fra jobb. Men jeg merker fort at det er en del ting på arbeidsplassen jeg veldig gjerne skulle hatt tilgang til. Jeg trenger helt klart litt trening i dette med hjemmekontor. Vel, det blir det ikke noe mer av i denne omgang. Midt oppi dette skulle jeg gjerne ha deltatt i en begravelse, men det kunne jeg selvfølgelig ikke.

For oss som har en arbeidsplass som er avhengig av utenlandske turister så var det ikke stengte grenser noe gladbudskap. Det er rett og slett katastrofe. Permitteringsvarsel dukket raskt opp.  Kanskje litt mer drastisk og raskere enn vi så for oss. Nav ble plutselig et ord som ble viktig. Info om hva som må registreres, antall dager og % ble skrekkelig viktig. Jeg er heldigvis så gammel og etablert at jeg skal klare meg brukbart økonomisk en stund uten arbeid, men vi har mange ungdommer som absolutt ikke fortjener denne smellen på min arbeidsplass. Det verste er usikkerheten. Vi aner ikke hvor lang tid det vil ta. Alle planer med hvor mange ansatte og hvor mye arbeid hver og en skulle ha i sommerhalvåret er plutselig kastet i søpla. Får vi komme tilbake på jobb? Når? Hvem?

Egentlig skal det bli deilig med disse uventede fridagene. Jeg har jo sagt lenge at jeg savner flere fridager. Endelig skal jeg få tid til å dra på turer i skog og på fjell, dra på ferie, begynne å cache igjen. Men så blir en jo møtt av "reiseforbud". Ok akkurat nå er jeg i hjemmekarantene, men etter at den er ferdig så får jeg fortsatt knapt nok lov til å dra ut av kommunen. Det er altså ikke ille nok at jeg er permittert, men jeg får søren meg ikke lov til å dra på trøsteturer engang!

Ok sola skinner, jeg er ikke alvorlig sjuk, ikke fryser jeg og ikke sulter jeg, men jeg syns altså hverdagen er ganske kjip akkurat nå.

Plutselig er ikke utsikten til å sitte å lese, strikke, se på TV (sporten er jo forresten borte også) at jeg endelig kan gjøre alvor av å se alle de usette filmene jeg har i bokhylla, så veldig fristende likevel.

Jaja, det er godt jeg har en del bøker på lager, genseren blir nok ferdig om ikke så lenge, kanskje jeg for engangs skyld kommer i gang med å så blomsterfrø nesten til riktig tid. Jeg får finne fram broderiene jeg har liggende, gå igjennom alle bildene og kanskje gjøre alvor av å lage fotoalbum. Det kan fort bli mye tid til både det ene og det andre, ikke minst alt det kjedelige fornuftige som burde vært gjort for lengst.

Nei vet du hva, dette koronaviruset er jeg neimen ikke mye glad i!

På tide å sjekke ut denne filmen:
Permittering og dagpenger