Ny sommerjobb

Skulptur rundt to ventilasjonstårn på Ahus

Jeg har fått meg sommerjobb eller kanskje det kan kalles et engasjement siden det ganske sikkert kommer til å bli en jobb som varer i minst 6 mnd.

Advarsel: her kommer det et langt innlegg om ting som ikke har med tur og geocaching å gjøre og ikke er det spesielt interessant eller morsom lesing heller, men jeg vet det er noen som venter spent på en  oppdatering og jeg liker jo som kjent å lufte tankene mine... Og det er greit med en dagbok for min egen del.

Gave fra jobben min (den "gamle")

"Betal din skatt med glede" sies det. Ok, jeg betaler den vel ikke akkurat med glede, men jeg syns det er helt greit og tenker at dette får vi igjen for, vi som bor i Norge. Selv om vi klager på elendig vedlikehold av både det ene og det andre osv. Vel - nå har jeg funnet ut hvordan jeg skal forsikre meg om at jeg får tilbake skatten jeg har betalt og sannsynligvis med renter også. For det må jeg bare si, går du til legen og det er mistanke om kreft, ja da får du en grundig oppfølging!

Jeg vet ikke hva du tenker når du hører ordet kreft? Hadde du spurt meg for 20 år siden så ville jeg sagt kreft = dødsdom. Spør du meg nå så er det mer - ja vel, det er det mange som får og de aller fleste blir friske. 

Mitt nye "2. hjem"

Jeg kjente en ganske stor kul i det ene brystet mitt i begynnelsen av mars. Ok, da skal man vel kontakte lege? Sjekket timebestilling på nettet og fant ut at det var nesten 1 mnd. ventetid og konkluderte med at da fikk det bare være. Jeg skal på mammografi til høsten. Men jeg gikk jo og kjente på denne kulen, det var liksom ikke noe tvil om at noe var det der, så time ble bestilt og etter påske, 22. april var jeg hos legen. Som nevnt i dette innlegget så ble jeg ikke friskmeldt der og da. Jeg ble henvist til Ahus. Da han sa at jeg kom til å høre fra dem i løpet av noen dager så tenkte jeg: haha, jeg tenker vi sier noen uker jeg...

Men neida, 26. april fikk jeg en telefon fra Ahus om at de hadde en ledig time 

5. mai  til grundig sjekk. Først var det mammografi. Og hjelpe meg, som om det ikke er kleint nok å stå der med puppen i klem så oppdaget jeg et speil ved veggen på siden der. Det speilbildet var ikke noe vakkert syn! Jeg gadd jo ikke å dra inn magen der jeg sto og tanken meldte seg at det kanskje kan være greit med noen måneder med oppkast og dårlig matlyst.... Det speilet syns jeg de burde snudd. Så var det ultralyd og det virket det som ble grundig gjort, det tok i hvert fall lang tid. Så var det å skjære opp bittelitt for å ta biopsi (vevsprøve for å sjekke om det er kreft) og legge inn en markør. Markøren er for at de skal finne igjen kulen og følge med på saker og ting. Så tilbake til mammografi for å ta bilde med markøren. Så var det å dra tilbake til hverdagen igjen og vente på svar som skulle komme i løpet av 10-14 dager.

Jeg googlet litt og fant ut at det er noe som heter pakkeforløp og der er det fastsatt at saker og ting skal skje i løpet av så og så mange dager og det viser det seg at de holder det sånn noenlunde. Ok, nå var det en periode med mye røde dager som gjorde det litt verre, men jeg må si jeg ble imponert. Det er ikke akkurat det vi leser om i nyhetene. For her ble jeg sjekket grundig og det ganske så raskt.

10. mai var jeg på MR. Her var det også brystet som skulle sjekkes, så jeg lå på magen med puppene nedi to hull. Mye bråk, tok ganske lang tid og på slutten fikk jeg sprøytet inn kontrastvæske i armen. Det føltes litt kaldt, men ellers ikke noe ubehag av det. Ferdig og så var det å sitte og vente i 20 min i tilfelle bivirkninger. Selvfølgelig kom det ingen så jeg gikk til slutt og stilte meg opp i døråpningen og så stygt på dem. Det hjalp etter en stund og de fjernet nåla så jeg kunne gå hjem.

16. mai fikk jeg en telefon fra en kreftlege på Ahus med beskjed om at jeg har kreft. Jeg måtte se for meg en medisinsk behandling og at det nå har kommet gode nye medisiner til denne krefttypen. Og at jeg burde besvare oppringing selv om det skulle være ukjent nummer.  Jeg begynte å bli vant til å få telefoner fra nummer som begynner på 67 og prøvde å ta disse, selv om jeg var på jobb og at jeg vanligvis ikke alltid tar telefoner fra nummer jeg ikke kjenner. For det ble etter hvert mange telefoner om jeg kunne ta time da og da, om jeg kunne endre timen, sms med innkallinger og om at det var brev med innkalling i Helsenorge og noen innkallinger med gammeldags brev i posten, telefon fra en kreftsykepleier som lurte på hvordan jeg hadde det.

Jaja, brystkreft er vel så typisk kvinne 50+ diagnose som det går an?

19. mai var jeg hos kreftlegen til samtale om diagnosen og hva slags behandling jeg skulle igjennom. Forutsatt at de neste  undersøkelsene viste det samme som de trodde, kun brystkreft og ingen spredning. Lymfeknutene var fine. Denne samtalen ga meg litt hakeslipp, for jeg hadde jo først sett for meg at kulen var godartet, men så stor at den skulle fjernes. Og så at selv om den var ondartet så skulle den fjernes og spørsmålet var egentlig bare på hvilken måte og om det ble sykemelding i 2, 4 eller 6 uker. Men neida, kulen min er stooor, så den må reduseres medisinsk før den kan fjernes. Ok, det går vel greit det og? Joda, det gjør det, men nå ble jeg altså forespeilet en veldig tøff cellegift-behandling med 4kurer hver 3. uke. Og så en litt snillere cellegift-kur 1 gang i uken i 12 uker. Så operasjon og stråling. Ferdig en gang i desember. Jeg fortalte legen at jeg så for meg å benytte "fridagene" til å gå mange fjellturer, men da så hun bare på meg og sa hun trodde ikke det ble helt slik. Hmmm, ikke helt det jeg så for meg med andre ord... Men frisk skulle jeg bli innen jeg er ferdig med behandlingsløpet.

23. mai  Her ble det slått sammen to undersøkelser, så dermed sparte jeg en dag, men fikk til gjengjeld en ekstra lang dag på Ahus. En sjekk av skjelettet mitt for å se om det var noe galt der.  Da måtte jeg få inn radioaktiv væske i armen først og så vente i 2-3 timer før det var billedtaking. Da fikk jeg tatt Lab-runden som lå rundt sykehuset mens jeg ventet. I tillegg så skulle jeg også sjekke hjertet for å se om det tåler cellegift-kur. Først ultralyd, teste hvor langt jeg greide å gå på 6 min. Husk joggesko neste gang! griptest og EKG. Jeg hadde blitt spurt om jeg ville være med på et forsøk, så da ble en del spørsmål og en MR i tillegg. Den MR'n var lang! Nesten en time og med mye hold-pusten-beskjeder og fortsatt mye bråk. Jeg ligger stort sett med lukkede øyne, men når jeg åpnet dem så tenkte jeg at aha sånn er det å ligge i ei likkiste. Det er ikke akkurat romslig inni der. 

30. mai var jeg inne til CT av hals, lunger og mage. Det var en overraskelse, for det tok sikkert bare 10 minutter. Men det var også en veldig spesiell opplevelse, nesten litt morsomt. For jeg fikk kontrastvæske her også, men av en helt annen type enn det jeg fikk på MR. Denne kjente jeg tydelig kom sitrende opp armen til hodet og ned gjennom hele kroppen ut til stortåa. Den var varm, hadde smak og gjorde meg tissetrengt. Heldigvis hadde jeg fått info om dette og det gikk fort over. 

Sånn da var alle tester unnagjort. Så var det bare å vente på neste legetime

2.juni Blodprøve. Det var fort og enkelt gjort. Her kunne jeg møte opp på avdeling Ahus på LHL-sykehuset, på Gardermoen. Passet meg perfekt, kort vei og selve prøven var unnagjort på nullkommaniks. Betalte bare 12 kr. i parkering og da hadde jeg somlet med å finne fram og plusset på en tur på apoteket.

3. juni time med med kreftlegen igjen. Der ble det bekreftet at de ikke hadde funnet noen spredning og at behandlingsplanen som jeg fikk forelagt på forrige legebesøk skulle gjennomføres med oppstart 7. juni.

Min nye jobb består i å maule medisiner

Jeg føler at jeg har gått ut og inn av Ahus den siste måneden. Samtidig fikk jeg det veldig travelt med å prøve å få på plass de nye som skal jobbe hos oss i sommer, legge vaktplanen som nå måtte ta høyde for at jeg ikke skal jobbe, organisere at andre kan ta over mine oppgaver osv. Jeg ble ikke ferdig, med så mye ut og inn av Ahus og i tillegg til at jeg har vært veldig trøtt og tom i hodet den siste tiden så måtte jeg bare begynne å tenke på meg selv og ble sykemeldt 28. mai. Da hadde jeg noen dager til å samle litt krefter på. Men så var det jo også en tanke i bakhodet om at etter 7. juni blir det ikke gjort noe. Alt må gjøres før det. Vel - det ble ikke gjort så mye, bortsett fra å slappe av litt. Jeg syns den dagen kom veldig fort. Og så er alle tanker om planlegging av sommerferie og turer i skog og mark og fjellturer, bare å glemme. Det blir ikke noen Via Ferrata-tur i sommer!

7. juni  Det flagges rundt omkring for unions-oppløsningen og min første cellegift-kur. Her fikk jeg mye info. Blant annet at dette var min jobb framover, kampen mot kreftsvulsten. Det kommer til å bli tøft, men det er individuelt så man vet jo ikke hvordan jeg kommer til å reagere. Det var viktig å gå turer, så jeg skulle absolutt ikke ha noen dårlig samvittighet for at jeg er ute på tur og ikke ligger dausjuk i senga. Kreftsjukepleieren fortalte at da hun hadde vært sjuk så hadde legen gitt henne kjeft da han forsto at hun ikke var ute. Han hadde gitt henne en liste der det sto at hun skulle gå turer + masse annet og til og med at hun skulle dra på shopping! Da jeg spurte henne litt om hva en tur innebar, var det snakk om 1 km, 10 km eller 20 km? Svaret var at 20 var kanskje litt drøyt, men 5 km burde jeg gå hver dag og gjerne med bakker og såpass at jeg svettet. Hjelp, det er lenge siden jeg har gått 5 km hver dag! Det er tydeligvis tøft å være sjuk?

Dryppet er på plass

Selve kuren var ikke noe ubehagelig. Det begynte med at handa og underarmen ble pakket inn i varme klær for å varme opp blodårene før dryppet ble satt inn. Så kom det vel diverse poser med saltvannsoppløsning og cellegift som skulle inn. Det var først de siste minuttene at jeg merket at det skjedde noe i hodet mitt. Det ble ganske "dizzy" om trent som når jeg drikker en slurk med alkohol, jeg tåler jo ikke alkohol. 

Man blir godt tatt vare på her inne.

Så var det store spørsmålet, hvordan kom kroppen min til å reagere. Til min overraskelse så ble jeg ikke kvalm, kun en antydning. Medisinene er tydeligvis effektive. Hurra! Det er den kvalmen jeg har gruet meg for så det var jo en positiv overraskelse. På den annen side så hadde jeg jo tenkt at jeg nå endelig skal få til å gå ned de 8-10 kiloene jeg har liggende rundt magen og andre steder uten at jeg måtte leite fram den viljestyrken jeg ikke har til den slags. Første turen på toalettet viste en ny farge på urinen, den var plutselig Aperol-farget, men det var bare første turen så var det stort sett borte. Hodet mitt fortsatte å være "dizzy" jeg ble mer og mer slapp og trøtt. Jeg gikk og la meg kl. 21, men våknet selvfølgelig opp i 1-tiden og fikk ikke sove på en lang stund. 

Dagen derpå er jeg fortsatt veldig slapp, trøtt og vondt i hodet. Litt kvalme kommer krypende, så får jeg se om jeg skal ty til medisiner mot den.

9. juni blir det en snartur til fastlegen for å sette ei sprøyte.

Det gjaldt å utnytte de siste dagene før alvoret begynner. En lab-cache-tur i Hønefoss sammen med gjengen som kombinerte det med tur til veterinæren.

Det neste nå er å sjekke ut parykk og / eller hodeplagg. Og så er det ny runde med blodprøve, kreftlegetime og cellegift i slutten av juni.

Søndre park i Hønefoss på tur sammen med Halling-gjengen

Jeg føler vel at jeg har tatt denne prosessen ganske rolig. Jeg tar det som det kommer. Ingen grunn til å bekymre seg for at det er kreft før jeg fikk svar om at det var det. Så var det å vente på hva legene sa skulle skje framover. Jeg vet selvfølgelig om mange som har hatt kreft, men ikke noen som har vært nært nok til at jeg har noe forhold til hvordan det arter seg. Eller det er lenge siden, så mye har endret seg fra da til nå. Så derfor opplever jeg vel foreløpig mer spenning om hva som kommer til å skje framover enn det å være engstelig eller grue meg. Jeg har jo sett noen filmer og dokumentarer og det jeg husker fra disse er at pasienten er veldig syk og mye kvalm. Så jeg venter fortsatt i spenning på hvordan min kamp begynner seg å bli.

Fontena har i det minste vann i Hønefossen

Jeg velger fortsatt å holde fast på at kreft er noe man blir frisk av og ikke noen dødsdom (for de fleste), men ser vel nå at veien dit kan være temmelig slitsom. Både for den som er sjuk og de nærmeste rundt deg.

Måtte bare utnytte den siste "friske dagen" til en tur, Langvatnet på Romeriksåsen

Med tanke på spørsmålet om jeg har vunnet i Lotto eller ei, så er svaret ja. Tenk å ha en sykdom som man etter 6-12 måneder er frisk igjen! Slik skulle det vært med alle sykdommer. Det er med andre ord ingen grunn til å syns synd på meg. Ok, det er selvfølgelig mye usikkerhet likevel på hvordan resultatet blir til slutt,  men jeg ser ingen grunn til å tenke på denslags.

2. pinsedag var det sommer i lufta. Det gjorde godt med et lite fotbad. Fra nå av må jeg være forsiktig med sola også.

NB! Jeg er dårlig på å ta imot trøstende ord og omtanke så ikke forvent svar på eventuelle kommentarer.