God jul!

 

Det er så kaldt at pelsen til Barfi rimer.

Nå har vi vaske gølve

Jammen godt at det er mørkt det meste av døgnet og at strømprisene sørger for at det er mørkt inne og.

og vi har børi ved

Nå er det så kaldt at det skal bæres mye ved for å holde varmen.

og vi har sett opp fugleband

Og andre fuglematere blir fylt opp stadig vekk. Vi har en gjeng småfugler, spurv, kjøttmeis og blåmeis  som spiser mye nå om dagen i tillegg til å kaste mye på bakken. Jeg syns de er kresne/slomsete.... I går var det flere dompapper på besøk også. Det var stas. De er jo så fine og så veldig jul.

og vi har pynte tre

Det tar plass, men det er nå koselig og hører med. Det blir liksom ikke jul uten.

Da var det vel ikke mer fra Prøysen som passet...

Julematen er omsider i hus

Aner ikke hvorfor, men jeg sliter alltid med å få ribba i hus. Syns det er umulig å få tak i ei ribbe som er slik jeg vil ha den.

Huset er pyntet

Nissene er utplassert. Syns jeg har masse julepynt, men det blir aldri så fint som andre har det.

Julekort er skrevet og sendt.

Jeg holder fortsatt på dette med å skrive julekort. Det blir færre for hvert år, men de er desto viktigere. Jeg har noen venner der dette julekortet er den enste kontakten vi har. Desto mer stas er det å motta denne oppdateringen på noe av det som har skjedd det siste året. Og ofte en kommentar om at neste år, ja da må vi treffes.

Det er skrekkelig mye som ikke er gjort...

Men jul blir det i år og, selv om den nok blir litt annerledes.

Jeg fikk en overraskende oppmuntring fra arbeidsgiver

Håper dere alle får noen fine juledager akkurat slik dere ønsker de skal være. 

GOD JUL!

Ingenting

 

Tenk å ha så mye "fri" og så ikke bruke disse dagene til noe fornuftig eller morsomt. Det er skremmende å se hvor lite som har skjedd dette siste halve året. Ingenting, rett og slett. Ok, mange av disse "fridagene" har vært opptatt med helseavtaler, men det er  tross alt minst halvparten igjen. 

Ok, jeg har strikket litt og ble i høst endelig ferdig med denne jakka. 

Jeg hadde ingen oppskrift å strikke etter så det har blitt litt etter "prøve seg fram-metoden". Jeg oppdaget at jeg kom til å gå tom for garn og garnbutikken hadde ikke med av fargen så da ble jeg nødt til å spe på med en annen farge. Nå ser jeg at jakken ble unødvendig lang, så kanskje hadde det holdt med det lilla garnet, hvis jeg hadde kortet den ned litt. Men det ble nå ok med to farger også. Uten at  jeg skal påstå at jakka ble spesielt vellykket. Det er på tide med et strikkeprosjekt der jeg kan følge en oppskrift! Sier jeg og så etter å ha strikket et sokkepar har jeg begynt på et nytt prosjekt helt uten oppskrift og i tillegg noe som jeg ikke har prøvd på før. Begynner å bli skeptisk til hvordan dette kommer til å gå, men men.

Turer har det knapt nok vært i år. Og nå i det siste så har det nesten ikke blitt noe av "lufteturene" mine heller. Unnskyldningene er mange, men som jeg sa til sykepleieren, det er vel "vondt i viljen" som er hovedårsaken. Jeg må ta meg sammen og komme i gang igjen. Jeg får heller korte ned på turene. 10 min er bedre enn ingen ting og så ta det derfra. Nå har jeg kjøpt meg varmedress også. Det er det vel ingen som bruker lenger, men jeg syns det er så mye enklere å bare dra den utenpå istedenfor full omkledning og på med 2-4 lag ull før jeg kommer meg ut på tur. 

Jeg hadde med meg Barfi sist jeg gikk runden min. Det tok dobbelt så lang tid og ble kaldt, men ellers gikk det helt fint. Barfi fikk litt nytt å lukte på. Selv om det ikke går like mange bikkjer der, så går det noen og det holder det.

Maura er kjent for å være et snøhøl. Men nå virker det som at alle andre får snø, masse snø, mens vi knapt nok får noen cm. Og så irriterer det meg at det bare må komme en dag med varmegrader og regn før det dagen etter er 10-15 kuldegrader. Da kunne de vel hoppet over den mildværsdagen. Selv om det ikke har kommet mye snø så har det vært hvitt på bakken ganske lenge. Det hjelper masse. Det skal ikke mer til før det er litt lysere ute. 

Nå de siste dagene har det kommet en del snø, så nå begynner det å ligne på vinter. Oppe på åsen har det vært fine forhold og skiløyper en god stund, sies det.

Selv om operasjonen gikk bra så ble det komplikasjoner og mye styr etterpå. Og det at jeg ikke har spist normalt på 3-4 mnd. begynner å tære på. Det begynner endelig å vise seg på vekten også, men ikke i speilbildet? Derfor har desember gått med til turer til Ahus, mye tid på sofaen, mye lesing og halvsoving foran tv'n istedenfor å komme seg til hektene igjen og gjøre seg klar for en mer normal hverdag. Men i disse dager er det jo tiden for mirakler så det dukker nok opp et lite mirakel her også snart, ikke sant?

Foto: Inger Synøve Natten

Jeg tror jeg skal bruke julen til å drømme om og pønske ut alle turene jeg skal på neste år. Finne ut hvilke cacherunder jeg skal ta osv. Ja, for det har jo nesten ikke blitt noe caching heller dette året. Jeg kan egentlig bare avskrive dette året og begynne på ny frisk etter nyttår. Ja, for 2023, det kommer til å bli et fantastisk år på alle måter :)

Farvel til min "følgesvenn" gjennom dette året.

Ja, det er bare å beklage, her kommer det enda mer sykdomsskriverier...

Et gammelt bilde fra en tur sørover.

Så var dagen kommet da svulsten i brystet mitt skulle fjernes. Halve gårsdagen ble brukt til forberedelser som info og ta bilder for å få sikker lokalisering av vaktpostlymfeknute. Det tar egentlig ikke så lang tid, først skal det sprøytes inn litt radioaktivt stoff og så skal det tas noen bilder, men i mellom der er det to-tre timer ventetid og plusser du på reisetid fram og tilbake så har det gått en god del timer, spesielt siden jeg kjørte kollektivt.

Det var ikke så mye snø før jul i fjor heller.

Selve operasjonen tar heller ikke så lang tid, 1,5 timer, tror jeg de sa. Men det var flere forberedelser som skulle gjøres. Ikke minst markere hvor svulsten lå og det var visst ikke sååå lett. Cellegiften har nemlig gjort en god jobb og de sa de hadde litt problemer med å finne den igjen, den har nemlig krympet mye! Så det var å vise fram puppen sånn at en lege kunne se etter med ultralyd, tror bildene var enig med hvor jeg pekte på hvor den var. Jeg mener nemlig at jeg kjenner den fortsatt. Det ligger en markør der som ble satt inn i mai, sånn at de har noe å kontrollere mot. Hun stakk inn ei nål der hun mente svulsten lå. Så var det inn på mammografien for å ta bilder. Tilbake igjen for at legen skulle sette inn en veldig tynn ståltråd for å markere hvor svulsten lå. Nye bilder på mammografien for å sjekke at det ble riktig. Da fikk jeg se at det stakk ut en tynn 15 cm lang tråd av puppen min og så lå det jo en bit inni puppen. Det er mye rart. Den ble plastret fast inntil brystet sånn at jeg fikk på meg klær igjen. 

Det kom over 20 cm snø forrige uke, nå er det meste borte.

Så var det å finne fram til operasjonsavdelingen. Av med alle klær og på med sykehus-pyjamas og opp i ei seng. Også her er det litt sånn "ligge på samlebånd-opplegg" Et stort rom med senger på rekke i to rader, med skjermbrett og forheng i mellom. Jeg måtte møte fastende, så alle som spurte meg om hvordan formen var, fikk til svar at jeg var sulten 😂 Enda godt jeg skulle opereres tidlig. I tillegg til å være sulten så savnet jeg veldig muligheten til å smøre på litt fuktighetskrem den morgenen. Jeg blir jo helt stiv i maska uten og nå for tiden er det ekstra ille. Jeg fikk ha med meg mobil og bok mens jeg ventet. Nå ble det ikke så veldig mye lesing for jeg var nr. to som skulle opereres og jeg fikk info fra sykepleier, anestesilege og kirurgen mens jeg ventet på tur. Og så var det en haug med smertestillende som skulle svelges med hjelp av en liten skvett med vann. Hallooo, det går ikke. Ok, jeg fikk litt mer vann og fikk på mirakuløst vis ned alle pillene. Jeg er ikke så god på å svelge tabletter. Og siden det føltes som at de siste stoppet opp nedi halsen, så fikk jeg enda litt vann. Om det hjalp så mye vet jeg ikke, men det hjalp i hvert fall litt på tørsten. Jeg hadde jo bare drukket mine tillatte 3 dl vann for 3 timer siden.

Det var skiføre her i begynnelsen av året. Nå må vi på Nordåsen eller Romeriksåsen, der er det fine forhold allerede.

,

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte ramse opp mitt navn og fødselsnummer, men det var mange. Selve operasjonen husker jeg jo ingen ting fra. Det er utrolig hvor fort den narkosen virker. Og plutselig så hører jeg i "det fjerne" at nå er jeg ferdig og spørsmål om hvordan jeg har det. "Jeg er i drømmeland og trøtt" Jeg mener nemlig at de vekket meg opp fra en drøm jeg hadde. Jeg hørte at "naboen min" hadde en litt verre oppvåkning. Det hørtes ut som at hun hadde angstanfall og hadde en mistanke om at hun var død og i helvete. Men så fort hun ble ordentlig våken var heldigvis alt bra. Jeg var bare veldig trøtt og hadde egentlig bare lyst til å sove. Ventet en stund før jeg drakk vann til og med.  Etter en time var det på tide å prøve å kvikne til litt, toalettbesøk og så spise litt. Og etter hvert sjekke litt nyheter på mobilen og få litt mer info. Sykepleieren mente jeg så ut til å være i fin form og sa jeg kunne dra hjem snart. Jeg følte meg fortsatt trøtt og litt småsvimmel så jeg ba om å få bli en stund til. Jeg fikk lov til å bli så lenge jeg ville utover dagen, det var ingen andre som skulle ha senga mi den dagen. Klokken ble 1/2 4 før jeg ble hentet av PE. Det som overrasket meg er at jeg har ingen smerter etter operasjonen. Jeg kan aldri tenke meg at de smertestillende jeg fikk før inngrepet virker 16 timer etterpå. Jeg er tydeligvis fylt opp med noe som ligner på blå frostvæske. Urinen har plutselig blitt blå og jeg veldig bleik. 

Skimtet sola så vidt på en av lufteturene mine i høst.

Jeg har fått en brystbevarende operasjon og dermed verken noe stort arr og så mye som mangler, tror jeg. De fant ikke noe spredning til vaktpostlymfeknuten og dermed er de nå helt sikre på at det ikke er noen spredning. Takk og lov, jeg har hørt at en del av de som må fjerne alle lymfeknutene sliter med plagsomme bivirkninger, som lymfeødem. Så nå gjenstår det bare å få svar fra patologen om det fortsatt var noe liv i kreftsvulsten. Jeg kan aldri tenke meg at det er det, i og med at cellegiften har vært så effektiv som den har vært. I motsatt fall m å jeg fortsette med noe cellegift og det frister ikke uansett i hvilken form den er. Den ene av kreftlegene sa at kroppen min hadde respondert veldig godt på behandlingen jeg har fått.

Jeg begynner å skimte lyset i enden av tunellen. Nå gjenstår det snart bare mange turer til Ullevål for strålebehandling + fortsette med antistoffer hver tredje uke. Og så det jeg håpet å slippe, hormonbehandling. Jaja, nå har jeg jo stort sett seilt gjennom livet uten noe særlig helseproblemer, så da får jeg vel bare se fram til 5-10 år med hetetokter og kanskje noen andre overgangsalder-plager. Og så jeg som håpet jeg var ferdig med det. Jeg kommer meg nok aldri ned i min matchvekt igjen, ikke engang om jeg plutselig skulle se lyset og begynne å trene ordentlig. Det viktigste nå er å trene påå holde pusten. Det er jeg også dårlig på. Under strålingen skal jeg "blåse opp" brystet (puste dypt inn) og holde pusten i 20 sek. 20 sek. er ikke lenge, men jeg merker at jeg sliter, tror det er verre i kombinasjon med den "oppblåsinga". Dette må gjøres for å skape mest mulig avstand til hjertet, siden det er på venstre siden problemet mitt ligger, for å hindre skade på hjertet.

Soyasausen smaker i hvert fall ganske normalt.

Nå venter jeg bare på at håret skal begynne å vokse og at smaken skal bli normal. Jeg leste akkurat at det kan i verste fall ta et år!

Betal din skal med glede, sier jeg. Alle får igjen ganske mye, noen av oss får igjen alt og mere til + renter. Jeg leste at et lårhalsbrudd (eller var det hofteoperasjon?) kostet 1 mill. Da lurer jeg på hvor mye det jeg har fått koster...

Ahus er pyntet til jul

Helsepersonellet på Ahus er fantastiske folk, spesielt kreftsykepleierne. De er så koselige og gjør sitt beste for at vi skal føle oss trygge og ha det så godt som mulig under behandlingen.

Foto: Inger Synøve Natten
Hallingnatten 2021
Jeg begynner å bli litt skeptisk til tur-året 2023, men det er jo lov å drømme..

Tidligere innlegg:

6. Snart ferdig med CG

5. Tøff og sterk?

4. Det rusler og går - fortsatt

3. Jobben fortsetter

2. Hvordan går det?

1. Ny sommerjobb

Ei natt ved Leira

 På vei hjem fra Skjerva lørdag stoppet jeg ført for å slippe to elger over veien og så kjørte jeg til Flystripa og parkerte der. Det skulle ligge en cache nede ved elva som det var på tide å få logget.

Cachen ble greit funnet. Det skal være ganske fint å bade her, men det fristet ikke nå, selv om det var både finvær og mildt. I følge norgeskart heter det Youngshølen her.

Det var rikelig med vann i elva.

I tillegg til å finne cachen var jeg på leiting etter et sted å sove denne natten. Jeg har satt meg som mål å overnatte i hengekøye ei natt før året er omme. Jeg prøvde jo på det i mars i fjor også, men ga opp fordi det ble for kaldt. Jeg var på utkikk et etter et idyllisk sted som samtidig lå nærme et sted jeg kan parkere bil.

Det var mange fine steder langs elva, både her ved Flystripa og andre steder langs veien, men valget falt på dette stedet. Fløyta.  Selv om stryk og fosser er flotte, så blir det litt lyd, så jeg tenkte at det var bedre her som vannet fløyt rolig forbi. Og her var det lett å parkere bilen sånn ca. 100 meter unna og samtidig så kjørte ikke andre rett forbi. 

Jeg dro opp igjen utpå kvelden tente opp bål før jeg hang opp hengekøya. Jeg hadde med meg både bok og strikketøy, men begge deler ble liggende urørt i sekken. Jeg koste meg med å se på bålet og spiste nista mi, en banan og bygglunsj. Ingen grunn til å dra med seg grillpølser nå som nesten ingen ting smaker. Turen til Skjerveknatten hadde gjort meg trøtt så jeg krøyp tidig opp i hengekøya. 

Det var koselig å ligge der å se bort på bålet som fortsatt brant. Jeg har investert i en ny og bedre sovepose og sammen med masse klær på så håpet jeg på å få en fin natt. Vel, det gikk ikke mange minuttene før jeg fant ut at det kom til å bli en kald natt... Det ble ikke så mye søvn og etter 4 timer så krøyp jeg ut og tok en tur opp til bilen for å hente et teppe som jeg hadde på lur der. I tillegg så rettet jeg litt på hengekøya sånn at jeg ble liggende litt flatere. Det hjalp - i 10 minutter. Jeg lå bedre, men det var fortsatt for kaldt. Men nå skulle jeg holde ut hele natta. Punktum. 

Og da morgenen kom så var det veldig godt å bli liggende. Og det var jo fint å se ut på himmelen som ble lysere og lysere.

Jeg hadde ikke planlagt å bli værende her så jeg pakket sammen før sola sto opp og satte kursen hjemover. Det hadde frosset på i løpet av natta så jeg måtte skrape is av bilen. Ei natt i hengekøye er fullført. Konklusjonen var vel at jeg må ha enda mer klær/sovepose og ikke minst at neste natt i hengekøye blir om sommeren. 

Jeg stoppet et par steder på hjemveien. Først ved Purkehølet (aner ikke hvorfor det heter det) Også dette er et brukbart badested i Leira. Her skulle det også være en cache, men siden det var noen som lå i hengekøye her, så snudde jeg og gikk tilbake til bilen.

Jeg tok et siste stopp ved Gåfossen. Det var god fart i elva her og det fristet absolutt ikke meg å bade. Dette er et av de virkelig populære badestedene for bjørsokninger. 

En liten topptur - Skjerveknatten

 Lørdag var det endelig knallvær og i tillegg mildvær, ja da måtte jeg bare komme meg ut på tur.

Jeg bestemte meg for at jeg skulle prøve meg på en liten "topptur" og kjørte over åsen til Skjerva. Turmålet ligger oppe til høyre i dette bildet.

Etter å ha gått et lite stykke på vei, var det å komme seg inn på sti og begynne på stigningen. Jeg ble skeptisk allerede på veien, for jeg kjente det i beinet selv om den var så og si flat. Nå som det var bakke var det bare å konstatere at både høyrebeinet og resten av kroppen er helt råtten. Det ble stopp for hver 10. meter! Men bare jeg går seint nok og tar mange nok pauser så kommer jeg jo fram 😉

Og jeg var oppe ved utsiktspunktet. Det er vel egentlig et stort vann, men de ulike delene har hvert sitt navn. Mulig det har vært flere vann før det ble demt opp. I januar 2017 gikk jeg på cachetur på disse vannene, da var det trygg is å gå på. 

Jeg har bare gått denne turen to ganger tidligere og husker bare at det er bratt opp. En sjekk på kartet viste som en positiv overraskelse at nå var meste parten av stigningen unnagjort. Og det ble atskillig enklere å gå.

En av grunnene til at denne turen ble valgt var at det ikke er så mye myr, men en myr må det jo være!

Så var jeg oppe på Skjerveknatten. 

Fra 1933 til ca 1960 lå det en skogbrannvaktstasjon, et 20 m høyt tårn, her. Under krigen hadde motstandsbevegelsen plottevakter her. 5-6 mann observerte flytrafikken mot Oslo og registrerte hvilke flytyper tyskerne brukte. Seinere bygde sivilforsvaret ei hytte her. Den har nå rast sammen. 

Utsikt er det dårlig med her oppe på toppen. 

Jeg vurderte om jeg skulle følge stien videre for å få en rundtur eller i det minste gå til Hammartjernet, men bestemte meg for å ha det til gode og gikk samme vei tilbake. 

Tilbake til utsiktspunktet, Bjønnræva. Omtrent midt i bildet, like ved toppen av den "slitne" furua ser du Skjervetråkket, der turen min startet. Fordelen med at jeg ikke liker mat nå for tiden er at nå går jeg uten sekk, har kun med meg ei lita rumpetaske med vann og en energibar. Nå var tiden inne for å spise den energibaren. Og ikke minst nyte utsikten. 

Så var det bare å gå nedover igjen. Stien var tydelig så den er nok flittig brukt. Jeg traff på flere, selv om jeg begynte seint på dagen. 

Utsikt til den "nederste" vannet, Skjerva.

Så var jeg nede ved Skjervetråkket igjen. En tur på 5-6 km totalt, der selvfølgelig utsikten underveis er høydepunktet. Jeg droppet tanken på å gå en tur innover på høyre side av dette vannet. Innover der det ligger en del nyere hytter. Tenkte at det er bedre å gå der på en hverdag. Jeg gikk litt rundt rundt her isteden. 

Jeg syns Skjerva/ Skjervetråkket er et fint og sjarmerende sted. Hyttene her var opprinnelig enkle tømmerkoier og staller for de som jobbet i skauen. Dette er nå et kulturmiljø som skal bevares. Så de som nå eier hyttene må bevare utseende og størrelse på hyttene. 

Det kan ha vært et sagbruk her på Skjerva så langt tilbake som på 1500-tallet. Istedenfor å frakte / fløte tømmeret helt til Oslo/Christiania så ble tømmeret skåret her. 

Det er ganske mange hytter, ikke bare den rekken som ligger langs veien. 

Det er ikke for lite vann i dette vannet lenger.

Det bruste godt i den korte elvestubben fra nedre demning og ut i Skjerva.

Det var knallvær og godt og varmt til å være 12. november.

Flishuset står fortsatt og er spesielt i og med at reisverket er på utsiden.

En liten oversikt over Skjervetråkket. 

Jeg kom over ei fin side med masse info om Skjervas historie, laget av Skjerva løypelag

Snart ferdig med cg

Det er ikke fritt for at jeg har begynt å telle ned til jeg er ferdig med cellegift. Jeg får cellegift hver onsdag, da blir jeg helt slått ut og sover stort sett resten av dagen. De andre dagene er mer "normale". Det går fint med meg, jeg er jo så "heldig" at jeg er sykemeldt og har voksne unger som har flyttet ut. Det betyr at jeg kan egentlig bruke hele dagen på meg selv. PE greier seg selv og hybelkaninene trives også veldig godt med at husmora har tatt permisjon. Jeg må si jeg beundrer de som er småbarnsmor og husmor samtidig som de gjennomgår behandling. 

De sier at Taxol-behandlingen er "lettere" enn Ec-90-behandlingen. Nåja, jeg vet ikke jeg... Med Ec-90 så var det i hvert fall en pause, før det var på'n igjen og da tenker jeg spesielt på dette med endret smak som er en av de bivirkningene jeg sliter med. Nå syns jeg at jeg har gått konstant sulten i 2 mnd. fordi ingenting smaker normalt og det aller meste smaker vondt / ekkelt. 

Det har blitt et veldig snevert kosthold. Hadde det nå enda vist seg på vekta, så hadde i hvert fall vært noe positivt, men neida den står så og si stille. Nå i det siste har jeg begynt å spise havregrøt (med masse sukker og smør på). Hvis jeg ikke husker feil, så sa husdyr-læreren vår, Ellingsen,  at havregrøt + melk var et fullverdig kosthold. Så med andre ord så er det ikke lenger noen fare for at jeg kommer til å sulte ihjel 😂

Hvem skulle trodd at Ellingsen (= Olav) dukker opp med dette talentet nå 40 år senere 😀 Takk for tipset, Erna. ( En reklame fra Widerøe)

Beklager at det blir "hakk i plata" men jeg sliter fortsatt med at jeg er så trøtt og blir sliten av ingen ting. Dette har blitt verre underveis. Jeg går stort sett tur 5-6 dager i uken fordi det skal forebygge mot akkurat det. 

Hentet fra boken: Hver dag teller - Brystkreftboka (Kreftkompasset)

Det går helt greit å gå tur, i hvert fall i mitt tempo, men så fort jeg kommer hjem så er jeg sliten i hodet og orker ikke noe mer den dagen. Eller om jeg f.eks. vasker noen gulv eller prøver meg på litt kontorarbeid, så sier det "pang" like etter at jeg har begynt og jeg har bare lyst til å legge meg. Ikke rart at  hybelkaninene trives veldig godt nå for tiden. 

Noen blomster holder fortsatt ut.

Ellers er det selvfølgelig en del andre småplager. Som at øyer renner, nesa som renner konstant. Det går mye tørkepapir nå for tiden og det er panikk om jeg ikke har det tilgjengelig. Jeg begynner å lure på om jeg har en innebygd vannkanne som er lekk oppi der. Litt neseblod har blitt dagligdags. Jeg som aldri har hatt det tidligere. 

En ting som plutselig dukket opp var utslett. Jeg ser jo ikke ut med røde prikker og flekker både her og der. Noen klør, andre ikke. Jeg spiser medisiner for dette så det hjelper en del. Halsbrann holdes effektivt i sjakk med medisin. Toalettbesøk er en historie for seg selv, men nøyer meg med å si at svisker bør byttes ut med blåbær. Neuropatien som jeg fryktet har jeg merket mer til etter hvert, men ikke mye, så det er heldigvis ikke noe problem. "Ømme" negler i fingertupper og tær, det kjennes ut som om noen har tråkket på mine tær og fingertupper. Det kan være ubehagelig å gå med sko. Føttene er litt ekle / ubehagelige å gå på innimellom fordi de er numne/dovner bort, men det ser ut til at jeg slipper unna det meste av dette. Jeg ser at andre kan slite veldig med dette.

Nå er jeg først og fremst lei. Nå har jeg kun to doser igjen med cellegift. Jeg gleder meg til at jeg skal begynne å spise normalt igjen og nekter å tenke tanken på at det ikke nødvendigvis skjer 7 dager etter siste cellegift-dose. Jeg har nemlig startet nedtellingen! Tenk om jeg ikke får spise julemat og -kaker???

Det som er sikkert er at det er tidkrevende å være syk. Neste uke er det sjekk av hjerte og bryst for å klargjøre for operasjon. Jeg har prøvd å få litt info om operasjonen, men det er neimen ikke lett å få kreftlegen til å si noe om det. Men nå har jeg fått innkalling til møte med kirurgen, så da får jeg vel endelig info og svar på alle spørsmål om det.

Jeg møter opp til div. timer og undersøkelser og stoler på at alt går bra. Nå har nok ikke alt gått helt etter "læreboka" for det er ønskelig at jeg skal ha en lege som følger meg opp, mens jeg har hatt en lege som jeg hadde nesten fast til å begynne med og så har jeg hatt en ny lege hver gang etterpå. Jeg tror jeg har hatt 6 forskjellige kreftleger i alt. Og flere av dem har beklaget at det har blitt sånn. Nå har ikke det vært noe stort problem i og med at jeg ikke har noen andre helseproblemer som det må tas hensyn til. Nå vet jeg ikke om det er meningen at jeg skal ha den samme kreftsykepleieren, det har i hvert fall ikke vært tilfelle for meg, jeg har stort sett hatt en ny hver gang. Men de jobber jo i et team så jeg ser jo stort sett den samme gjengen hver gang. Det blir jo litt sånn at jeg har fått testet ut hvem av dem som er best på å stikke / sette inn kanylen 😉 En av grunnene til at jeg har hatt så mange leger og sykepleiere er jo at jeg har fått behandling under ferie-perioden.

Jeg trodde jo at jeg kom til å være ferdig behandlet før jul, men nå har jeg fått innkalling til Ullevål i begynnelsen av januar. Det betyr at det meste av januar går med til stråling. Så får jeg satse på at i februar er tiden inne for å begynne å finne tilbake til en nesten normal hverdag igjen. 

Tidligere innlegg om saken (ja, jeg vet, det begynner å bli altfor mye):

5. Tøff og sterk?

4. Det rusler og går - fortsatt

3. Jobben fortsetter

2. Hvordan går det?

1. Ny sommerjobb