Farvel til min "følgesvenn" gjennom dette året.

Ja, det er bare å beklage, her kommer det enda mer sykdomsskriverier...

Et gammelt bilde fra en tur sørover.

Så var dagen kommet da svulsten i brystet mitt skulle fjernes. Halve gårsdagen ble brukt til forberedelser som info og ta bilder for å få sikker lokalisering av vaktpostlymfeknute. Det tar egentlig ikke så lang tid, først skal det sprøytes inn litt radioaktivt stoff og så skal det tas noen bilder, men i mellom der er det to-tre timer ventetid og plusser du på reisetid fram og tilbake så har det gått en god del timer, spesielt siden jeg kjørte kollektivt.

Det var ikke så mye snø før jul i fjor heller.

Selve operasjonen tar heller ikke så lang tid, 1,5 timer, tror jeg de sa. Men det var flere forberedelser som skulle gjøres. Ikke minst markere hvor svulsten lå og det var visst ikke sååå lett. Cellegiften har nemlig gjort en god jobb og de sa de hadde litt problemer med å finne den igjen, den har nemlig krympet mye! Så det var å vise fram puppen sånn at en lege kunne se etter med ultralyd, tror bildene var enig med hvor jeg pekte på hvor den var. Jeg mener nemlig at jeg kjenner den fortsatt. Det ligger en markør der som ble satt inn i mai, sånn at de har noe å kontrollere mot. Hun stakk inn ei nål der hun mente svulsten lå. Så var det inn på mammografien for å ta bilder. Tilbake igjen for at legen skulle sette inn en veldig tynn ståltråd for å markere hvor svulsten lå. Nye bilder på mammografien for å sjekke at det ble riktig. Da fikk jeg se at det stakk ut en tynn 15 cm lang tråd av puppen min og så lå det jo en bit inni puppen. Det er mye rart. Den ble plastret fast inntil brystet sånn at jeg fikk på meg klær igjen. 

Det kom over 20 cm snø forrige uke, nå er det meste borte.

Så var det å finne fram til operasjonsavdelingen. Av med alle klær og på med sykehus-pyjamas og opp i ei seng. Også her er det litt sånn "ligge på samlebånd-opplegg" Et stort rom med senger på rekke i to rader, med skjermbrett og forheng i mellom. Jeg måtte møte fastende, så alle som spurte meg om hvordan formen var, fikk til svar at jeg var sulten 😂 Enda godt jeg skulle opereres tidlig. I tillegg til å være sulten så savnet jeg veldig muligheten til å smøre på litt fuktighetskrem den morgenen. Jeg blir jo helt stiv i maska uten og nå for tiden er det ekstra ille. Jeg fikk ha med meg mobil og bok mens jeg ventet. Nå ble det ikke så veldig mye lesing for jeg var nr. to som skulle opereres og jeg fikk info fra sykepleier, anestesilege og kirurgen mens jeg ventet på tur. Og så var det en haug med smertestillende som skulle svelges med hjelp av en liten skvett med vann. Hallooo, det går ikke. Ok, jeg fikk litt mer vann og fikk på mirakuløst vis ned alle pillene. Jeg er ikke så god på å svelge tabletter. Og siden det føltes som at de siste stoppet opp nedi halsen, så fikk jeg enda litt vann. Om det hjalp så mye vet jeg ikke, men det hjalp i hvert fall litt på tørsten. Jeg hadde jo bare drukket mine tillatte 3 dl vann for 3 timer siden.

Det var skiføre her i begynnelsen av året. Nå må vi på Nordåsen eller Romeriksåsen, der er det fine forhold allerede.

,

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte ramse opp mitt navn og fødselsnummer, men det var mange. Selve operasjonen husker jeg jo ingen ting fra. Det er utrolig hvor fort den narkosen virker. Og plutselig så hører jeg i "det fjerne" at nå er jeg ferdig og spørsmål om hvordan jeg har det. "Jeg er i drømmeland og trøtt" Jeg mener nemlig at de vekket meg opp fra en drøm jeg hadde. Jeg hørte at "naboen min" hadde en litt verre oppvåkning. Det hørtes ut som at hun hadde angstanfall og hadde en mistanke om at hun var død og i helvete. Men så fort hun ble ordentlig våken var heldigvis alt bra. Jeg var bare veldig trøtt og hadde egentlig bare lyst til å sove. Ventet en stund før jeg drakk vann til og med.  Etter en time var det på tide å prøve å kvikne til litt, toalettbesøk og så spise litt. Og etter hvert sjekke litt nyheter på mobilen og få litt mer info. Sykepleieren mente jeg så ut til å være i fin form og sa jeg kunne dra hjem snart. Jeg følte meg fortsatt trøtt og litt småsvimmel så jeg ba om å få bli en stund til. Jeg fikk lov til å bli så lenge jeg ville utover dagen, det var ingen andre som skulle ha senga mi den dagen. Klokken ble 1/2 4 før jeg ble hentet av PE. Det som overrasket meg er at jeg har ingen smerter etter operasjonen. Jeg kan aldri tenke meg at de smertestillende jeg fikk før inngrepet virker 16 timer etterpå. Jeg er tydeligvis fylt opp med noe som ligner på blå frostvæske. Urinen har plutselig blitt blå og jeg veldig bleik. 

Skimtet sola så vidt på en av lufteturene mine i høst.

Jeg har fått en brystbevarende operasjon og dermed verken noe stort arr og så mye som mangler, tror jeg. De fant ikke noe spredning til vaktpostlymfeknuten og dermed er de nå helt sikre på at det ikke er noen spredning. Takk og lov, jeg har hørt at en del av de som må fjerne alle lymfeknutene sliter med plagsomme bivirkninger, som lymfeødem. Så nå gjenstår det bare å få svar fra patologen om det fortsatt var noe liv i kreftsvulsten. Jeg kan aldri tenke meg at det er det, i og med at cellegiften har vært så effektiv som den har vært. I motsatt fall m å jeg fortsette med noe cellegift og det frister ikke uansett i hvilken form den er. Den ene av kreftlegene sa at kroppen min hadde respondert veldig godt på behandlingen jeg har fått.

Jeg begynner å skimte lyset i enden av tunellen. Nå gjenstår det snart bare mange turer til Ullevål for strålebehandling + fortsette med antistoffer hver tredje uke. Og så det jeg håpet å slippe, hormonbehandling. Jaja, nå har jeg jo stort sett seilt gjennom livet uten noe særlig helseproblemer, så da får jeg vel bare se fram til 5-10 år med hetetokter og kanskje noen andre overgangsalder-plager. Og så jeg som håpet jeg var ferdig med det. Jeg kommer meg nok aldri ned i min matchvekt igjen, ikke engang om jeg plutselig skulle se lyset og begynne å trene ordentlig. Det viktigste nå er å trene påå holde pusten. Det er jeg også dårlig på. Under strålingen skal jeg "blåse opp" brystet (puste dypt inn) og holde pusten i 20 sek. 20 sek. er ikke lenge, men jeg merker at jeg sliter, tror det er verre i kombinasjon med den "oppblåsinga". Dette må gjøres for å skape mest mulig avstand til hjertet, siden det er på venstre siden problemet mitt ligger, for å hindre skade på hjertet.

Soyasausen smaker i hvert fall ganske normalt.

Nå venter jeg bare på at håret skal begynne å vokse og at smaken skal bli normal. Jeg leste akkurat at det kan i verste fall ta et år!

Betal din skal med glede, sier jeg. Alle får igjen ganske mye, noen av oss får igjen alt og mere til + renter. Jeg leste at et lårhalsbrudd (eller var det hofteoperasjon?) kostet 1 mill. Da lurer jeg på hvor mye det jeg har fått koster...

Ahus er pyntet til jul

Helsepersonellet på Ahus er fantastiske folk, spesielt kreftsykepleierne. De er så koselige og gjør sitt beste for at vi skal føle oss trygge og ha det så godt som mulig under behandlingen.

Foto: Inger Synøve Natten
Hallingnatten 2021
Jeg begynner å bli litt skeptisk til tur-året 2023, men det er jo lov å drømme..

Tidligere innlegg:

6. Snart ferdig med CG

5. Tøff og sterk?

4. Det rusler og går - fortsatt

3. Jobben fortsetter

2. Hvordan går det?

1. Ny sommerjobb