Nørdre Bølhøgda, Venabygdsfjell

 

I følge Yr skulle det være mye sol på torsdag og jeg våknet til nydelig vær. 

Nå skulle jeg på tur :)

Jeg bommet litt på stivalget mitt og endte opp med å gå opp alpinbakken. Og opp hit var det i hvert fall bratt nok for meg. 

Jeg fortsatte litt til opp mot Flaksjølihøgda. Nå var det ikke den toppen som var målet mitt, så jeg gikk ikke helt opp på toppen. Det var en tabbe, for senere så så jeg at det  ar en stolpe der. Det tenkte jo ikke jeg på å sjekke. Mitt forhold til Stolpejakten er stort sett  at jeg scanner stolper hvis jeg går forbi dem.

Etter en bratt start så flatet det ut et stykke. Med så mye reinlav så er det enkelt å gå også utenfor sti.

Det første målet mitt var å gå opp på Svarthammaren 1182 moh. Der var det en av de få cachene på Venabygdsfjellet som ikke lå langs med veien. Jeg har blitt så dårlig på å finne cachene, så det ble en del leiting før cachen kunne logges, akkurat i tide før noen andre turgåere dukket opp. Cachen lå akkurat i grensen til Rondane nasjonalpark.

Selv om det ser ut til å være veldig "snille fjell" så har de fleste noen stupbratte sider, så de bør bestiges fra riktig kant. Dette bildet er tatt på veien videre, alstå etter at jeg har gått ned av fjelltoppen.

Jeg kom over noen fine multe-felt. Jeg har jo aldri med meg noe å plukke i, så det blir med å maule molter der og da. Det er godt å få i seg litt annen væske enn vann også.

Cachen på Svarthammaren var som sagt målet mitt, men jeg ville på en lenger tur.  Jeg liker jo å komme meg opp på topper og hadde sett meg ut en av dem med litt høydemeter. Den høyeste topp i nærheten er Nørdre Bølhøgda og den ser jo enkel ut herifra.

Tja, den var litt mer utfordrende når jeg nærmet meg. I denne enden av toppen så var det også her bratte sider, men jeg går jo ikke over til den andre enden sånn uten videre. Jeg peilet meg ut et sted der det så ut til å være trygt å komme seg opp. Så lenge det er grønt er det mulig er min erfaring. Jeg var ganske trygg på at jeg ikke kom til å gå meg fast her. Om jeg skulle gå meg skårfast, vil jeg finne det rimelig flaut. 

Joda det gikk helt fint å komme seg opp, ingen fare her. Men det var bratt og det var ikke mange meterne mellom hver pustepause. Om jeg ikke visste det fra før  så fikk jeg beskjed allerede i alpinbakken at formen min er særdeles dårlig. 

Endelig - oppe på Nørdre Bølhøgda 1365 moh

Utsikten var det ingenting å si på.

Rondane ruver i enden av "sletta" Jeg mener jeg har hørt at Rondane er flatt og kjedelig i forhold til Jotunheimen, men jeg syns nå det ser ut til å være svært så bratt borti der jeg.

Her på Venabygdsfjellet er det helt andre fjell. Forholdsvis snille og enkle, men veldig ofte med minst en stupbratt side, sånn som her. Store Ramshøgda 1463 fikk ligge der i fred for min del. 

For nå merket jeg at dette kom til å bli en tur som var litt mer enn det jeg tåler nå for tiden. Det går stort sett veldig greit med turer på flatmark, men i bratte motbakker sliter jeg fort. Nå hadde jeg krabbet meg opp 2-3 av dem og i tillegg så begynte turen å bli lang. I tillegg hadde jeg fått ei solid vannblemme under hele den ene hælen. 

"Sukkertoppen" som heter Muen er lett å kjenne igjen og syns fra de fleste steder i området her. Planen var å gå opp på Muen neste dag.

Etter ei god pause så var det på tide å gå ned av fjellet og finne veien tilbake til Spidsbergseter. Jeg kunne jo unasett ikke legge meg til her, vonde bein eller ei. Denne enden var atskillig enklere å gå. 

En av grunnene til at jeg dro til Venabygdsfjellet er jo at det er et snilt fjell. Hjelpe meg så mye flatt terreng det er her. Så fort jeg kom meg ned fra N. Bølhøgda så var det dette terrenget jeg gikk i. Selv om jeg fulgte noe som så ut til å være en sti som hadde vært merket så måtte jeg jeg slite med å komme meg over en liten, men for stor og dyp, bekk. Jeg måtte leite meg fram til et sted i myra der jeg kom meg over. Bra jeg jeg har vanntette sko.

Morsomme skyer.

Etter hvert dukket dette skaret opp for å komme meg ned av fjellet og ned til Flaksjøen.

Etter litt fram og tilbake-tenking så droppet jeg tanken på å gå ned til vannet for å følge veien tilbake til hotellet. Jeg valgte å følge stien bortover lia og bort til alpinbakken isteden.

Det var godt å være tilbake i bakken og kun ha stien ned til hotellet igjen. 

Jeg utnyttet dagen og fikk en tur på 17 km. Jeg orket ikke å gå bort til Alberthaugen for å ta den andre cachen som var i dette området. Det ble altså kun en cache og ingen stolper på dagens tur.

Det er mulig å finne noen høydemeter også.

Det gjorde godt å få av meg fjellstøvlene, ta en dusj og ikke gå mer enn akkurat skrittene til og fra matsalen resten av kvelden.