Inne på sørvis

Jeg har vært inne på sørvis. For det er ikke til å komme i fra at et halvt år med påfyll av cellegift setter sine spor. Ok, slapp av, det er ingen fare med meg, for så lenge jeg tar livet helt med ro så har jeg det helt fint. Men det er liksom litt for tidlig å gro fullstendig fast i stolen foran TV'n. Og til og jeg blir lei av å se så mye sport hele dagen hele uka. Nå er det veldig mange som sliter med senskader etter en kreftbehandling så det finnes mange steder som tilbyr rehabilitering. Jeg fikk høre at det kunne være lurt å søke på et slikt opphold. Så nå har jeg vært hele fire uker på Toten.

Unicare Steffensrud var stedet jeg søkte meg til. Jeg tok det som lå nærmest og samtidig hadde ok ventetid.  Nå var jeg både skeptisk og spent, for jeg visste egentlig ingenting om hva som ventet meg. Det eneste jeg visste var at det kom til å bli en del trening og jeg fryktet at det ble 8 timer/dag i 20 dager (regnet med at det var fri i helgene) med trening.

Etter første oppmøte i matsalen så må jeg si at jeg spurte meg selv om hva jeg gjorde her?!? Det så ut til at de fleste brukte krykke, rullator eller rullestol. Jeg følte meg altfor frisk til å være her. Tror det var 70-80 pasienter og 6-10 av oss var der pga kreft-senvirkning. Det var stadig utskifting av pasienter. Det kom og dro stort sett 1-2  pasienter hver dag. Vi hadde fast plass i matsalen. Vi var fire rundt bordet vårt og vi var veldig fornøyd med plasseringen for vi satt like ved peisen og den ble det ofte fyrt i på morgen og kveld. 

Her jobbet det mange fysioterapeuter og sykepleiere, men også ergoterapeuter, logoped, sosionom og lege og sikkert enda mer. Det var flere treningssaler og et basseng med 34 grader varmt vann. Det bassenget ble flittig brukt av flere. Til og med jeg vurderte å teste det, men det ble ikke noe av det. Jeg er ikke noe glad i klorvann.

Joda, trening var en viktig del av oppholdet, men det var atskillig "slappere" enn jeg så for meg. Jeg begynte å lure på hvordan dette skulle bli. Den første dagen (en onsdag) hadde jeg en inntakssamtale med sykepleier, dagen etter hadde jeg en samtale med fysio. Det var det. Alle "timer" varte stort sett en halv time. Dagen etter begynte det endelig å skje litt. Da var det faktisk 4 saker på timeplanen. Da hadde jeg en test sammen med fysio. Neste uke begynte det for alvor. Og da snakker vi om 1 - 4 aktiviteter om dagen. 

Barfi-genser, mesteparten strikket under oppholdet.

Det ble med andre ord MYE tid til å ta det med ro. Til å lese, strikke, se på tv og prate med andre. Etter hvert så ble det en del egentrening. Men jeg fikk hele tiden høre at det var veldig viktig å hvile. 

Disse 1-4 aktivitetene var stort sett veldig "snille". Man ble satt opp på aktiviteter som skulle passe. Jeg antar at de fleste hadde 2 timer i uken med fysio. I tillegg så var jeg med på gruppetrenings-timer. 

Bosu-ball som utfordret min dårlige balanse

Bosu-gruppe. Kombinert balanse og styrke på en bosu-ball som er en slags halv ball. Stående trim som var bevegelse til musikk. Av begge disse treningene ble jeg sliten, men langt i fra utslitt. Ballgruppe, tja her fikk jeg ikke det helt store utbytte. Mulig jeg ikke gjorde øvelsene riktig. Sansetrening. Det var noe snodige greier. Mest for å vekke kroppen litt ved hjelp av varmeflaske og piggball. Kondis, her snakker vi straks mer slit. Dette var intervall-trening. En ganske lang bakke som vi skulle gå/springe så fort vi greide 4 ganger (gå rolig ned). 

I tillegg så var jeg med på friluftsgruppe. Der gikk vi noen hundre meter og satte oss så rundt bålet. Den ene uka stekte vi pinnebrød og en annen stekte de lapper. 

Steffensrud hadde en veldig fin gamme som vi satt inne i hvis det var kaldt og utenfor hvis det var fint vær. 

Koselig, men skikkelig lavterskel-time som varte i hele to timer. 

Og så var jeg med på ei kreftgruppe, der det ble tatt opp ulike temaer. En del av dagene var det foredrag som man kunne delta på. 

I Vazelina-land

På lørdagene var det satt opp en del felles-aktiviteter, som boccia og gå en 1km-tur. Det var ikke noe som fristet meg. 

Jeg gikk også en del turer. Noe måtte jeg jo gjøre. Det var en del turstier i området. Den første helgen passet jeg på å få tatt cachene som lå ikke så altfor langt unna. Da var det fint vær også, så det var fint å gå.

Alene-timene med fysio var det som ga mest utbytte, syns jeg. De var jo tilpasset meg og mine mål for hva jeg skulle oppnå. Her fokuserte vi på styrke, uansett hvilke fagfolk jeg traff så gikk det igjen at styrke var viktig, og intervall-trening. 

Mye av styrke-treningen tok jeg her

Siden jeg ga beskjed om at jeg ikke kommer til å reise på noe treningssenter så fikk jeg styrkeøvelser som jeg kan få til å gjøre her hjemme uten så mye utstyr. Litt kjedelig at jeg ikke fikk prøve meg på alle de fine apparatene i treningssalen. 

Men jeg fikk i hvert fall testet ut en romaskin. Og så var det en intervall-trening på mølla. Disse intervallene og kondis-timene var der jeg ble skikkelig sliten. Til og med styrketimene var ganske snille. Sikkert fordi jeg klaget så mye så hun var redd for å "skremme" meg fra å trene. Jeg hadde også en del egentreninger der jeg enten trente styrke eller intervall. 

Det var som å leve i en boble. Delta på timene, slappe av, vente på neste måltid, ikke noe som måtte gjøres. Det var deilig å kunne koble ut jobben i 4 uker. Formen var bedre. Det var gjorde helt klart godt å leve i denne bobla. Så gjenstår det å se om det fortsetter nå som jeg er ute av bobla og tilbake til hverdagen igjen. Og ikke minst om jeg greier å fortsette å trene så mye som jeg bør. Fysio var i hvert fall fornøyd med framgangen jeg hadde under oppholdet og hun ble veldig imponert på avslutnings-testen. Og joda, jeg fikk bra svung over stolleken, syns jeg selv også. Men at jeg satte "rekord" sier mer om hvilke pasienter hun har hatt hittil i det drøye året hun hadde jobbet der. 

Det ble litt ekstra trening på avreisedagen

Bilen måtte jeg grave fram to ganger før jeg var klar for hjemreise