13. oktober 2022

Tøff og sterk?



Ok, litt mer sykdom, det er jo stort sett det det handler om nå for tiden.... Jeg har fått mange meldinger og mange av dem inneholder noe om at jeg er tøff og sterk. Hmmm, hvor har dere det fra? Enten er jeg en veldig god skuespiller eller så er jeg god på å ljuge 😉 Jeg vil heller si at jeg er naiv, for jeg har tatt det som en selvfølge at dette blir jeg frisk av. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg ikke en eneste gang har tenkt tanken "dette kan jeg dø av". Og da er jeg helt ærlig. Ganske enkelt for at jeg har "bare en kul i brystet" og den kan fjernes og så blir jeg frisk igjen 😀 Det hadde selvfølgelig vært noe helt annet om det hadde vært spredning. Men jeg har ikke engang spredning til nærmeste lymfeknute. Kulen oppdaget jeg selv sånn ca. 1 1/2 år etter siste mammografi jeg var på. Jeg fikk forresten innkalling til ny mammografi-time nå i oktober. Den timen avbestilte jeg 😉 Det å oppdage kreften tidlig nok, er og blir viktig! Sjekk deg og bruk mammografi-timen! Hvilke tanker som dukker opp i hodet mitt neste år, vet jeg jo ikke... Ting som derimot bekymrer meg er å kjøre selv til Ahus. Jeg liker jo ikke å kjøre i "urbane strøk". Og hva med å komme seg inn til sykehuset i Oslo (usikker på om det blir Ullevål eller radium), dit kjører jeg i hvert fall ikke og PE kan ikke kjøre dit hver dag i tre uker. Så jeg må snart finne ut av hvordan jeg kommer meg dit. Slike bekymringer kan jo fort ødelegge nattesøvnen... 


La det være helt klart at kreftbehandlingen gjør noe med deg. Jeg kan bare svare for den behandlingen jeg går igjennom. Selv om den har vært "enklere" enn jeg fryktet så er det så absolutt ikke noe jeg "anbefaler" Cellegift bryter ned kreftsvulsten, men den bryter også ned kroppen din. Og den kan det ta sin tid å bygge opp igjen. I hvert fall for meg som ikke liker å trene og ha det vondt når jeg trener 😉Naive meg, har jo tenkt at den dagen jeg er ferdig med behandlingen så skrur jeg på en bryter og så er jeg tilbake til normalen / livet jeg hadde før jeg begynte med kreftbehandlingen. Hmmm, jeg fikk et par kommentarer som fikk meg til å innse at så enkelt er det kanskje ikke? 



Det er mulig det bare er meg, men jeg syns det er veldig mye om kreft nå for tiden. Det dukker stadig opp noe i avisene, det er serier på tv osv. Bl.a. sto det i lokalavisen om noen som hadde begynt med noe som heter Kreftkompasset. Der fokuserer de på hva som skjer etter at du er ferdig med kreftbehandlingen og er kreftfri. Så lenge du er under behandling så får du veldig god oppfølging og har mange du kan snakke med og spørre om alt du lurer på. Men så fort du er ferdig så er det fastlegen du skal forholde deg til og han/hun er jo ingen ekspert på kreft. Så det virker som at her er det noe som bør forbedres. Jeg gikk inn på denne siden for å finne ut litt mer om utsiktene til å gå tilbake i jobb. Jeg har nå hørt igjennom ganske mange av podkast-episodene som ligger der og du kan trygt si at tanken min om å begynne i full jobb allerede i januar er nå lagt på is.... Jeg har snakket med kreftlegen min også og anbefalingen er å begynne i 20% stilling  når du er klar for å begynne å jobbe og så trappe opp gradvis. Men jeg må innrømme at det nesten har vært deprimerende å høre på disse podkastene for inntrykket jeg sitter igjen med er at alle er ødelagt av fatigue som senvirkning og ingen greier å jobbe 100%. Noen forteller at de har vært tilbake i full jobb, men etter en stund så møtte de veggen. Jaja, det er godt jeg kjenner til flere som er tilbake i full jobb og har det helt fint med det 😀 men jeg vet også om dem som ikke er det... Ok, da er jeg forberedt på dette og så får jeg ta problemene etter hvert som de dukker opp. Som sagt så ser jeg ingen grunn til å bruke energi på bekymringer som kanskje ikke dukker opp. 


Som jeg har nevnt tidligere så har jeg bare sånne "rare og ukjente skavanker", så det å få brystkreft som jo er sååå typisk kvinne 50+ var litt nedtur. Da var det nesten en liten opptur da jeg på søndag fikk høre en lege ( i podkasten) som fortalte at det bare er noen få som får cellegift-behandling før operasjon. Aha, da er jeg ikke så vanlig likevel 😉 Og for de som lurer, årsaken til at jeg tar operasjonen til sist er at svulsten var for stor til å opereres bort. Det var jo en grunn til at jeg oppdaget den.


Jeg har sett på NRK-serien "Etterglød" som handler om ei som får kreft. Jeg kjenner igjen en del og så er det en del jeg ikke kjenner igjen, som at de sitter i Stressless når de får cellegift. Vi har ikke det på Ahus 😉 Og at hun blir så innmari dårlig av kvalme. Jeg har ikke vært i nærheten av å være så dårlig. Sånn jeg har oppfattet det så er det slutt på å bli så veldig kvalm. De har fått mange gode medisiner mot det. En kollega av PE fortalte at hun ble så innmari kvalm da hun var gravid og fikk tilbud om kvalmestillende medisin som kreftpasienter bruker. Da var problemet hennes stort sett løst. En av kreftsykepleierne fortalte at hun også hadde sett på denne serien, men det hun hadde hengt seg opp i var




at det hang bare EN pose på stativet da pasienten fikk cellegift (hos meg pleier det å henge 3-5 poser) og at "krana" (aner ikke hva det heter) ikke var åpnet. pasienten fikk altså ikke inn noe som helst av denne cellegiften. Her snakker vi om en fagperson som legger merke til detaljer 😉


Tror ikke jeg trenger å si så mye annet om formen min, annet enn at det går greit og at jeg begynner å bli lei... Ikke minst lei av å være sulten. Kostholdet mitt er meget begrenset for øyeblikket. Nå er det kun 5 runder med cellegift igjen.
Jeg har lært et nytt ord, jeg skal bli en kreftoverlever.

Tidligere innlegg:


7. oktober 2022

Fjellet i høstfarger

Foto: Inger Synøve Natten

Sist søndag kjørte jeg opp til Hallingdal. Jeg skulle på tur 😃 Været var ikke akkurat perfekt, men Hr. Yr lovet at sola skulle dukke opp. Jeg hadde bestilt en "snill tur" på fjellet og jeg mente å huske at f.eks en tur fra Imle til Darren var en tur som jeg burde takle. 
Ekstra stas var det at Lillian, som jeg har fulgt noen år via hennes blogg Sognafaret skulle være med på tur. Morsomt å endelig treffe henne og to av hundene hennes "live" 

Det var bare kaste sekken på ryggen og gå i vei.

Sola kranglet fortsatt med alle skyene om plassen på himmelen, men det var noe magisk tåkedottene som steg opp fra dalen.

Foto: Inger Synøve Natten
Det var moro å se hvor fint de gikk sammen på tur disse 5 hundene, enda så stor forskjell det var på de.
Tølle er nå fortsatt "min kompis"

Ok, skal man opp på en topp så må det nødvendigvis være en oppoverbakke.

Jeg kom meg til slutt opp på Nonsnatten, men hjelpe meg, nå fikk jeg virkelig kjenne på hvor elendig kondisen min har blitt. Jeg var nok i litt bedre form sist jeg var her...

I motsetning til Barfi og Nøve's gutta-boys så elsker både Hailey og Bella vann og benyttet ofte anledningen til å ta seg et bad på turen.

Det var fargerikt overalt.

Selv om sola fortsatt gjemte seg bak skyene så lyste det opp i alle nyanser av rødt.

Lillian fant seg en suvenir hun kunne ta med seg hjem.

Lyng og lauvtrær lyste opp og brukte hele fargepaletten

Tølle er godt opplært i dette med lundehund på stein.

Høstfarger. Det er noe helt spesielt med høsten.

Joda, vi hadde selvfølgelig flere matpauser underveis. Lillian hadde fått god opplæring i at på tur skal man ha med seg mat og varm drikke! Noe hun vanligvis ikke har. Men å få sitte i fred å spise er selvfølgelig ingen selvfølge...

Man prøver seg først hos den ene og så den andre... Og Nøve sitter på samme plassen som hun gjorde for 6 år siden. Da la hun ut cachen Rasteplassen her

Findus og Bella var stadig opptatt med å leke. "Men hør nå her, akkurat nå er jeg opptatt med å snakke litt med matmor di!"

Akkurat det hadde ikke Bella tid til og legger bare framlabben oppå Findus for å få han i gang.  "Kom igjen da!" 

Det var på tide å komme seg videre. Hmm, nok en oppoverbakke. Den var heldigvis litt "snillere" enn den opp til Nonsnatten.

Og etter å ha støkka opp en rypeflokk så var vi oppe på dagens mål, 
Darren 1102 moh.
Den fine varden er reist i 1897

Lillian ble plutselig opptatt med å forklare hvor det er tyttebær å finne,

mens Nøve tok ansvar for å skrive oss inn i turboka

Nå hadde sola fått overtaket og fargene i lyngen til rypebærene viser seg fram på en helt magisk måte. Ser du på lyngen i motsol så lyser de opp i den klareste rødfargen du kan tenke deg, men snur du deg så er de mer brunrøde.

Utsikt i fra Darren. Det gjør seg med litt vann. I horisonten kunne vi skimte fjellene i Hemsedal som hadde fått et tynt teppe av snø på seg.

Det er ikke bare rypebær-lyngen som har fine farger. Bjerka er også en klar vinner.

Plutselig var det langt tilbake til Darren.

Vi hadde tenkt å ta en siste pause her, men sola var borte og det hadde begynt å blåse. Det fristet mer å komme seg tilbake til bilen. 
Med alt regnet som hadde kommet i det siste og når det i tillegg er temmelig myrlendt på begynnelsen og slutten av denne turen så var det rikelig med vann og gjørme vi måtte komme oss igjennom på turen. Da fikk man testet om fottøyet var vanntett eller ikke. Mine er det 😃De to andre prioriterer derimot lette sko isteden 😅

Noen legger seg ned når de er lei av å være fotomodell, andre stikker...

Det ble en fin tur på vel 11 km. Lillian og Nøve var veldig hensynsfulle og gikk i særdeles rolig tempo og plusset på med mange fotostopp og gode pauser. Vi hadde utrolig flaks med at det ble så fint vær akkurat denne dagen da alle tre hadde mulighet til å treffes. Høstfargene var fortsatt på sitt beste. Jeg passet på å få logget 6 cacher også. Nøve har jo lagt ut noen nye siden sist jeg var her.

En balsam for sjelen ble dette rette og slett.
Dette er faktisk min eneste tur på fjellet dette året. Og den skal jeg passe godt på å dra fram igjen når jeg trenger noe godt å tenke på. 
Foto:Lillian Flaskerud
Tusen takk for turen!

Dagen etter våknet vi til et nydelig vær. Det måtte bare bli en liten tur til før jeg dro hjem.
Vi fikk kjøre et godt stykke opp i lia før vi fortsatte til fots på skauveiene der. 
Før vi fant et lite tjern.
Der tok vi en liten vaffelpause før det var på tide å komme seg hjem for min del og på jobb for Nøve.

Foto: Inger Synøve Natten

Dette tur-året har helt klart ikke blitt slik jeg hadde tenkt det skulle bli. Nå har jeg i det minste endelig kommet meg i gang med lufteturene mine igjen. Nå er det nok bare trening/ mer gåing som trengs for å få tilbake styrken i beinet mitt igjen. Så får jeg satse på en del fine dager framover så kanskje jeg kan få meg noen fine turer på åsen framover. 








6. oktober 2022

Endelig en tur igjen.


Høstfargene er på plass her hos oss. 
Som nevnt i forrige innlegg så har jeg hatt problemer med det ene beinet og har knapt vært utenfor tunet i altfor lang tid. Det å ta det med ro har hjulpet og nå er det på tide å komme seg i gang igjen. Hjelpe meg som en allerede dårlig form har tapt seg disse to månedene. Nå er det på tide å komme i gang igjen. På fredag peilet jeg meg ut en liten runde i nordenden av Nordmarka.

Velkommen og velkommen. Det kostet 60 kr å parkere her. Ganske dyrt syns jeg, men om jeg betaler det for parkering eller en bomvei blir jo egentlig hipp som happ. Det er i hvert fall greit å være trygg på at jeg kan parkerer på en ok plass.

Det var selvfølgelig noen cacher som viste meg hvor jeg skulle gå så jeg begynte å gå i retning Aurtjernseter.

Men først en stopp ved Aurtjern. Det har regnet en del i det siste og nå var det tilbake til "normalen" med å gå i gjørme og våte stier.

I mine områder så er det stort sett trærne som bidrar med de vakre høstfargene.

Etter et kort stopp på Aurtjernseter så gikk jeg mot Store Klattertjern.

Før jeg gikk opp på Klattertjernberget. Der hadde det vært et triggerpunkt og utsikt til sivilisasjonen på Grua.

Hjelpe meg så tunge beina mine er så fort det er en antydning til oppoverbakke. Det gjorde godt med litt påfyll av vitaminer og antioksidanter.

Men det var nede ved vannet det var fint. Og nå var sola kommet fram også. Så jeg gikk ned til vannkanten og tok meg ei god pause der.

En må jo bare nyte dette. 

Vet ikke om det synes på bildet, men om jeg skulle være i tvils så viser fuglene at nå er det høst. Det er fascinerende å se på dem der de flyr i denne plogformen og høre på "kaklingen" deres. 

Jeg hadde egentlig tenkt å gå til Vesle Klattertjern også, men fant ut at det var best å gi seg mens leken var god. Så jeg gikk i retning bilen etter matpausen. Dette ble en tur på ca. 7 km og 5 cachefunn + et funn langs veien. Konklusjonen var at joda det er mulig å gå tur igjen så lenge tempoet er ekstra rolig og oppoverbakkene ikke er for lange og bratte og pausene er tette.

og to labcacher i nærheten av bergverksmuseet på Grua.