Storekrak-Steinhytta

 Fredag 20. september-24

Vi våknet til strålende vær, litt spente på hvordan beina var etter gårsdagens "klatring"

Vi tok det med ro mens vi ventet på besøk. Sørlendingen Elin ble byttet ut med østfoldingen Petter. Petter var med på min første Bjørke-ferie i 2020, men har av div. årsaker ikke vært med etterpå. 

Nå lengtet han tilbake til fjell og ødemarka og var veldig klar for tur.

I dag skulle vi gå i litt lettere terreng

Og vi begynte med å krysse Urula (på bro 😀 )

og fulgte veien opp til DNT-hytta Storekrak-koia.

Det er ikke akkurat det mest spennende å gå 5 km på grusvei, men er som sagt greit å gå uten å måtte se ned for å se hvor jeg skal sette beina hele tiden.

Etter ei god pause ved hytta så fortsatte vi på stien opp på fjellet.

Det fortsatte med jevn stigning. Dagens tur hadde ingen bratte bakker, men en motbakke på 6-7 km, merkes det og, skal jeg si deg.

Petter som til daglig går turer på 2-3 mil, merket også at det er forskjell på å gå på flatmark og i bakker.

Selv om dette var en umerket sti så var det ingen tvil om hvor vi skulle gå.

Endelig flatet terrenget ut.

Steinhyttvatna

Og endelig var vi nesten framme ved dagens mål.

Som var Steinhytta, ei nødbu som noen har vært forutseende nok til å bygge. Dessverre så skorter det på vedlikehold. Døra hadde gått av hengslene og sto åpen da vi kom. Og vi hadde heller ikke noe å bidra med.  Nøve og jeg gikk hit 2017, da fortsatt vi videre over fjellet til Bukollen. Den gangen kom det ei regnskur akkurat da vi var her og da var nødbua god og ha.

Den ligger fint til i terrenget og er ikke så lett å se, hvis du ikke vet at den er der.

Nå skinte sola, det var godt og varmt og vi kunne ta en etterlengtet god og lang matpause.

Det var godt å bare være til og ha goood tid.

Idyll. Det så ut til å være fint å bade her og joda, jeg hadde absolutt trengt et bad, men... det var litt kaldt vann. Midt på sommeren en gang, kanskje 😁

Nøve er stadig på jakt etter fine bilder med gutta-boys

Det var ikke så mye rypebær i området og dvergbjerka hadde mistet lauvet sitt, så det fargesprakende høstfjellet så vi ikke så mye til.

Guttaboys, var ikke helt klare for å gå hjemover igjen.

Men mørket kommer tidligere nå og det var på tide å begynne på returen. Denne dagen gikk vi samme vei både fram og tilbake

En av hyttene i setergrenda Storekrak

Og så var vi nede ved utgangspunktet igjen

Turen var på 7,5 km en vei med 600 høydemeter, selv om det ikke er så skrekkelig langt så merkes det godt i beina mine. 

Da var det godt å bli servert småmat til kvelds og krype tidlig til sengs.