Like spreke som bamsefar?

 Tradisjonen tro så satte jeg kursen mot Vassfaret ei helg i september. Jeg dro hjemmefra på torsdag (19.sept-24) i tåke og så knapt nok veien deler av turen fram til jeg nærmet meg Vassfarporten

Da jeg kom til Aurdalsfjorddammen så skinte sola fra skyfrihimmel og fjellet speilet seg i fjorden.

Vi innlosjerte oss som vanlig inn på Bjørke, før vi pakket tursekken og var klare for dagens turmål

Vi skulle se om vi fant igjen Festningen. Jeg visste hva vi gikk til og jeg grugledet meg til den bratte turen som jeg visste kom.

Vi hadde jo vært der før og mente at nå skulle vi finne stien og greie å unngå de verste steinurene. Men bratt var det uansett

Og det å helt unngå steinur i dette området, var ikke så enkelt. Toivo mente veivalget vårt var galskap.

Og etter hvert så måtte jeg si at at nå måtte jeg ha ei pause og fylle på med litt sjokolade. Da hadde jeg stort sett krabbet oppover på alle fire.  Det var bratt! Sånn nesten 90 grader stigning føltes det som, da hjalp det ikke at vi hadde unngått steinura. Den møtte vi derimot her.

Vi holdt oss da i det minste unna disse speilglatte områdene og til og med jeg forsto at der kom vi ikke fram.

Toivo og Elin var skeptiske fortsatt og begynte å tvile på at vi visste veien..

Men de lot seg overtale til å fortsette, vi måtte krysse denne ura.

Og plutselig dukket stien opp, ganske så tydelig. Det var bare det at det var bare de øverste meterne av turen denne stien var tydelig.

Lykken var stor over at vi hadde funnet igjen bjørnehiet som kalles Festningen.

Det er neimen ikke lett å se der det ligger opp på denne smale hylla.

Det er vel bare bjørner og spesielt interesserte som beveger seg oppi i dette terrenget. Og jammen bør man litt kontroll på hvor man går her.

Lykkelig over å være kommet trygt opp var det endelig tid for ei solid matpause.

Og så var det spennende å utforske hiet. Elin og Toivo hadde aldri vært her før.

Hiet er stort og har to innganger, vinduet og nødutgangen. Det er god utsikt fra vinduet.

Selve "senga" var bare en liten del av hiet. Det er mye mulig det ikke har ligget en bjørn her siden 1902, da Elling Goplerud oppdaget dette hiet.

Jeg er litt usikker på hva som var vinduet, men jeg tenker at det er dette.

Mens jeg kaller dette for terrassen.

Toivo har lagt seg fint til på "terrassen"

Matpausen tok vi utenfor.

Hele gjengen, Nøve ved nødutgangen.

Selv om det hadde vært fint med sol nå som vi hadde pause, var det helt greit at vi gikk på skyggesida da vi sleit oss oppover fjellsida.

Fantastisk utsikt. Aurdalsfjorden, Hangen, Sæterknatten, Aurdalsberget osv.

Alt har en ende og vi kom oss trygt ned igjen på flatmark. Enige om at den stien som var tydelig da vi var her i 2017 nå stort sett var igjengrodd.

Jeg hadde avgitt noen liter svette på vei oppover og følte en stor trang for å bade. Og etter litt overtaling så fikk jeg med meg Nøve og Elin på det. Jeg skal ikke påstå at badet var spesielt behagelig, det var kaldt! Men du og du så godt det gjorde.

Det er jo så fint her på Melodden og med sola som skinte så måtte vi bare nyte dette en stund før vi sa takk for følge til Elin og Toivo. 

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur