Søndag 22. september
 |
| Foto: Inger Synøve Natten |
Siste dag av ferien min og viktig å nyte, ikke stresse. Vi, i hvert fall jeg, tok oss god tid med frokosten før vi pakket ut det meste og vasket etter oss, sånn at det var unnagjort. Denne dagen var det bare oss to og gutta-boys som skulle på tur.
Vi hadde bestemt oss for å gå opp Ruggstien. Det var ikke fritt for at jeg hadde vært inne på tanken på å dra tidlig hjem og droppe tur denne dagen, men det gikk jo ikke an. Været så jo til og med ut til å bli bra.
Det var bare å stålsette seg, jeg visste at dette kom til å bli nok en tung dag. Fjellsidene i Vassfaret er som sagt bratte! Selv om vi ikke skulle opp den umulige steile siden midt i bildet her så var det neimen ikke langt unna. Jeg gikk opp her for 4 år siden og visste jeg kunne både grue og glede meg.
Det begynte med 2 km på en vei som svinget seg oppover lia. Før det gikk over til sti.
Stormen for noen år siden gjorde det umulig å gå opp denne stien en god stund. Heldigvis hadde noen ryddet ei gate igjennom villnisset av vindfall som fortsatt ligger her.
Nå var vi kommet fram til den virkelig bratte delen av stien. Det er mye brattere enn det bildet greier å vise.
Det blei tett mellom pausene mine og også ei pause med litt påfyll av sjokolade i håp om å få opp energien til å komme videre
Jeg skal ikke påstå at det hjalp noe særlig. Dette er den bratteste stien jeg vet om, heldigvis er den ikke så innmari lang. Men mer enn lang og utfordrende nok for min del
Da gjør det godt med slike "lovlige" stopp. Jeg må jo stoppe for å se og lese hva som står her. Det var tre slike fordelt oppover stien.
Endelig så var vi oppe på fjellet / over tregrensa og det flatet ut + at nå skulle vi bortover, ikke rett oppover.
Det var ingen problemer med å krysse Østre Storebekk og vannflaska ble fylt opp. Det ble drukket litt vann på veien oppover.
Og så var vi framme ved dagens mål, minneplata til Rugg. Til minne om den største bjørnen som er skutt i Vassfaret
og som Mikkjel Fønhus skrev om i "Der vildmarken suser"
Minneplata
Vi hadde tenkt å legge ut en cache her opp, men så oppdaget vi at det allerede hang en cache der. I ettertid viser det seg at den har hengt der i flere år, men aldri har blitt publisert. Skulle nesten tro Nøve har vært her 😉 Vel vel, da måtte vi finne på noe annet
Aller først skulle vi ha ei god pause!
Selv om vi ikke kunne dra på noen lang tur, så måtte vi bare fortsette litt til. Været var fint, terrenget var nå lettgått og ikke minst, her var det faktisk masse røde flekker
Utsikt til alle kanter. Her ser vi både deler av Hedalen og Sperillen
og her innover i Vassfaret med Aurdalsfjorden
Nøve og guttaboys rister på hode hver gang jeg prøver å få sett på de stupbratte fjellsidene
Vi var nesten i ekstase over alle fargeflekkene, det ble tatt bilde på bilde for det siste ble sikkert enda mer finere enn de forrige hundre bildene...
Her oppe var det mye rypebær som lyste opp og det kunne se ut som det hadde vært enda mer, at noe av det hadde frosset og var blitt brunt. Men dette var absolutt en "højdare", sånn fargemessig.
Her oppe på Hestehøgda så kunne en se de stupbratte og blankskurte fjellsidene også. Men jeg tok ikke sjansen til å gå ut på en mini-utgave av Trolltunga som lå her for å få bedre utsikt...
 |
Og det var nok denne dama glad for.
Siden det ikke ble noe cacheutlegg ved Rugg- minneplata så la vi ut en cache her, Hestehøgda 1132 moh. Det spørs hvor lang tid det tar før den får besøk. Vi slipper garantert å skifte loggbok på grunn av at den er utskrevet.
Tølle og Tassen syns det var dårlig gjort å bli bundet fast her i grensemerket til verneområdet.
Mye bedre å være sammen med matmor.
Her oppe var det flatt som et stuegulv og til og med jeg kunne fint ha fortsatt på en lengre tur her.
Men det var best å tenke fornuftig og begynne på returen så vi snudde og gikk samme vei tilbake.
Vi måtte bare ta et bilde til
og et til
og enda ett
ok, må bare - ett til... Det var jo så fint!
Et siste blikk tilbake før vi må begynne på den bratte nedoverbakken
og ja den er bratt nedover også
Tilbake på Bjørke så gjensto det bare å skrive i hytteboka
Før vi låste døra og reiste tilbake til sivilisasjonen og hverdagen igjen
 |
| Foto: Inge Synøve Natten |
Tusen takk for nok en fantastisk "husmor-ferie" på Bjørke, Nøve, Findus og Tølle og med trivelig selskap av Elin og Petter. Det blir vel en ny ferie neste år?
Nøve er en mester med ord og bilder, du finner det på Små-tassene og jeg
Dag 3: På leiting etter høstfarger
Dag 2: Storekrak-Steinhytta
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar