Fjord og fjell..

Endelig kom vi oss av gårde på tur. Oppover Hallingdalen bar det. Jeg hadde vært i kontakt med Nøve og visste at hun skulle jobbe på fredag, men nå blei det til at vi ventet til lørdag med å dra. Og da hadde jeg ingen kontroll på hva den damen skulle bruke dagen til. Men jeg måtte jo ta en liten titt på butikken “hennes” uansett.. Ble litt skuffet da jeg ikke så henne der. Jeg måtte se to ganger på en av de ansatte, hun hadde da nesten sveisen til Nøve?  NEI hun der er ikke Nøve! Jaja jeg ikk ta et bilde så hadde jeg i hvert fall bevis på at jeg hadde vært der. Så jeg gikk litt innover i butikken for å finne fram kameraet, og der var det jammen enda  mere butikk og hvem var det som sto der borte? HEI Nøve :-)))))

Det var en stor og flott butikk de hadde :-) Det satt tre andre ute i bilen og vi  hadde en avtale om kaffebesøk i Hemsedal så jeg hadde egentlig bare tid til å si hei og ha det. Men nå har jeg i hvert fall gjort hilst på Nøve og så håper jeg på en litt lenger samtale seinere :-) Jeg måtte jo forresten kjøpe med meg litt til bikkjene og akkurat som unger så er det alltid stas med noe nytt :-) En fugl som kvitrer og kvitrer.

Vi dro videre og kom fram til fjord og fjell og der fergene fortsatt er en viktig del av veinettet sammen med tuneller.

Målet vårt var Eggja i Leikanger.  Utsikten er som alltid fantastisk :-) Her er det tatt bilde fra soverommet vårt.

Denne gangen skulle vi ta oss en tur på fjellet. Målet var Nyastøl der svoger og fam. driver og setter opp nytt sel/hytte på fjellstølen. PE ville jukse og kun gå den ene veien. Jeg skulle gjøre det “skikkelig” og hadde en liten drøm om å komme meg opp på Kjerringafjell også. Men som jeg har nevnt så er ikke kondisen min mye å skryte av så jeg visste ikke en gang om jeg kom meg opp på Hammarskar? Mye har forandret seg på 20 år og der jeg tidligere gikk minst 1 gang i mnd i sommerhalvåret, visste jeg ikke engang om jeg nå fant fram? Men det jeg visste, var at det fortsatt var like bratt. Det viste seg i hvert fall at det var enkelt å finne fram, stien var veldig godt ryddet og i tillegg merket med røde merker. Og jeg fant fort ut at kondisen var akkurat så dårlig som jeg fryktet :-( Jeg svetter som en gris  så fort jeg begynner å bevege meg og blir stokk stiv i beina og puster og peser. Sånn har det alltid vært, men pusten var nok ekstra ille nå ja. Det sies at vi damer kan gjøre to ting på en gang. Beklager, jeg greier ikke å gå og  prate samtidig i bratte bakker! Enda godt jeg gikk aleine. Disse er det mange av i Sogn.

Og en enkel innretning for å komme seg over utmarksgjerdet uten å åpne grinda.

Pust pes og enda mere pust pes!! Endelig ei lita flate. Dette er noen groper som er veldig gamle. Tror det er en form for offerskåler. De vet vel ikke helt om det er en variant av helleristninger eller ikke. Husker ikke fra når men vikingtid eller enda eldre.

Enda mere oppover. Jeg tuller ikke, det er faktisk bratt og det tok før i tida en time og komme seg opp til Hammarskar før det deretter er ganske flatt innover. Men til Hammarskar må man om en skal begynne å kunne prate om å være på fjellet. Eggja ligger på 300 m og hammarskar erca 750 moh.

Som sagt så forandrer naturen seg på 20-25 år. Disse var jeg med på å bære opp som planter. På den tiden var det et prosjekt på å få til granskau  i Leikanger. Bar vi dem opp selv så dekket tilskuddet både plantene og plantingen. Det har resultert i at nå er det mye granskau i lia her. Selv om det var tungt nok å bære dem opp så blir det veldig mye verre å få dem ned derfra.  Spørsmålet er om det i det hele att er mulig å få dem fram til sagbruket. Hadde du sett veien opp til Eggja og mangel på vei derfra så hadde du skjønt hvorfor. Utsikt har de mer enn nok av, men det medfører så absolutt mange andre ulemper og problemer.

Jippi!!!! Jeg kom meg opp og jammen greide jeg det ikke på samme tid som tidligere. Litt overrasket over det ja :-) Denne steinrøysa litt forbi Hammarskar, er fra gammelt av et viktig punkt. På første turen opp på fjellet for sommeren skulle en ha med seg en stein og legge her. Det skulle bringe lykke. Tror jeg, jeg har glemt ganske mye…

Nå er terrenget ganske flatt før en kommer til en bratt nedoverbakke ned til Dalseteelva. Hurra, jeg  brukte 1 1/2 time hit, akkurat som i gamle dager. Må passe på å få i meg enda mere vann og fylle opp drikkeflaska. Jeg er ikke helt sikker på hvor mye vann det var å finne så det var greit å ta med litt i reserve. Tenkte på å ta noen rennede vann bilder, men fant ut at jeg hadde glemt alt om innstillinger av kameraet.    

Det var bare å gå videre. Oooops, det var visst ikke så enkelt! Nå var det nemlig oppoverbakke igjen og låra mine likte ikke den tanken!! Men halloooo, så dårlig form har jeg da ikke?! Jeg måtte jo gå til Nyastøl som er ca 1/2-1 time videre. Litt oppover og så nedover resten. Tror jeg bare har vært der en gang før. Hovedårsaken til det er at jeg alltid så etter sauene våre når jeg var på fjellet og de gikk ikke på Nyastøl, men i liene over Dalsete. Den andre grunnen er at det er ganske bratt ned til Nyastøl. Det betyr at det er ganske bratt oppover på tilbaketuren. Så derfor stoppet jeg på toppen av bakken. Nå hadde jeg derimot tenkt meg å ta en tur opp på or’ntli fjellet. Det betyr at jeg må gå oppover her. Som du ser så er det fortsatt grønt det meste. Altså ikke “snaufjellet” ;-) Sela (seterhus) på Dalsete skimtes nederst til venstre på bildet.

NÅ protesterte beina virkelig. Hjelpemeg så pinlig dårlig form jeg er i :-( Nå hadde jeg ingen klar plan om hvor jeg skulle gå. Jeg skulle bare opp på toppen, eller i hvert fall opp dit det var snaufjell. Men nå hadde jeg ingen sti og følge og det var merkbart tyngre å gå da. Det ble mange korte pauser… Og jeg begynte virkelig å bli bekymra for tilbaketuren. Der visste jeg jo at det ville bli to slitsomme oppoverbakker! Men jeg MÅTTE jo komme meg til Nyastøl. De andre ventet jo på meg der. Men jeg ville som sagt opp i høyden også. Trask i vei!! Men hvor i all verden er alle sauene hen? Jeg hadde fortsatt ikke sett en eneste sau???? Merkelig, har alle slutta med sauer? Jeg var derimot ikke aleine. Jeg gikk innhylla i en stor sverm av veldig irriterende fluer :-(

Været var forøvrig knallfint til å begynne med, men det skyet over og kom til slutt noen regndråper. Rundt 20 grader.  Jeg fortsatte å gå oppover og oppdaget til slutt en varde. Dit skulle jeg i hvert fall komme meg :-) Og endelig så dukket det opp først en sau med ett lam og litt seinere en sau med to lam.  Men når jeg ikke hadde med noe mjøl til dem, så gadd de ikke prate med meg.

Det er fint å gå på fjelltur, men det er noe veldig viktig som mangler. Jeg har ingen sauer å kalle på! Ingenting er så koselig som å se sauene kommer springende og brekende nedover fjellsidene og dukker opp bak en stein her og der, når jeg driver med mine “kurra kirra krrrrrrrrr koma dao”. Der kommer Fallon med sin einstaka, stor og fin, Malene med begge sine to og jammen har ikke (husker ikke navnet) alle sine trillinger med seg :-) DET hører med til en fjelltur!! Sukk, den tiden er forbi…

Endelig så fikk jeg karet meg opp til toppen. Dette er ikke Kjerringafjell, men nå fant jeg ut at Kjerringa fikk greie seg uten besøk av meg denne gangen også. Jeg vet ikke helt hvor selve toppen er, men jeg  tror jeg har vært der en gang. Jeg var i hvert fall på or’ntli fjellet :-) Kjerringafjell er på ca 1300 moh og jeg er ikke så langt unna her. Og her blåste det såpass at fluene sa takk for følge. Jeg var ikke lei meg for det. Og så deilig som det var å sette seg ned og nyte utsikten og spise matpakka mi :-)

Utsikten er det som sagt ingenting å si på. Jeg er litt usikkerpå om jeg ser Jostedalsbreen eller om det bare er de mindre breene nærmere Leikanger. En ser i hvert fall både til fjellene i Vik, Balestrand, Aurland og Sogndal og mot Fjærland. MYE fjell og fjorder med andre ord :-) Og generasjonen foran oss gikk over fjellet både til Sogndal og Fjærland om de hadde et ærend dit.

Og der nede ligger Nyastøl, målet for turen.

Her kommer det til å bli fint, når det er ferdig :-) En kan til og med se fjorden fra vinduet på hytta.

Så fort jeg var kommet fram til toppen og så ned i neste dal så dukket sauene opp. Heldigvis så finnes det fortsatt sauebønder på Systrond :-) Salt er godt og allerede mens vi holdt på begynte vi å kjøre saltsteinene opp med snøscooter om vinteren. Veldig smart! Det er ille nok å gå opp på fjellet om en ikke skal bære på 10 kilo på ryggen  i tillegg nemlig. Jeg har prøvd.

Dette er verdens minste tre og god sauemat, har jeg lært en gang.

Skepsisen var stor, men vi kom oss ned til Eggja for egen hjelp begge to uten hjerteinfark :-) Det gikk faktisk bedre enn venta. Men det tar jammen på knea å gå nedoverbakke! Og en 7-timerstur er ikke hverdagskost for meg. Jammen bra at neste dags tur skulle foregå i bil ;-)