Nyte sola ved Langvatnet

I går fant jeg ut at jeg måtte ut og nyte finværet. Nå syns jeg det er noe herk å måtte sette seg i bilen først for å gå en tur. Så vanligvis går jeg jo "luftetur-runden" min. Det er en fin runde å gå det for å få frisk luft og litt trim, men det er jo ingen sånn "balsam-for-sjelen-tur".  Det ville jeg ha nå. Så da måtte jeg finne fram bilen og kjøre av sted. Jeg valgte den enkleste løsningen, en tur opp til Brovoll.

Planen var å gå til Store Snellingen, men jeg ombestemte meg og gikk i motsatt retning. Det er uansett en kjedelig begynnelse på begge turene. Men etter en km på vei så var jeg framme ved Brakaltjernet ( i følge norgeskart) der kommer jeg inn på stien.

Det er ikke fritt for at det er litt vått i begynnelsen av turen innover fra dette tjernet.

Jeg sliter alltid med å finne stien på begynnelsen av turen. Det blir jo ikke noe bedre av at det ligger toppbrekk og vindfall på kryss og tvers. Det er verneområde her, så de blir nok liggende også.

Etter en stund så blir stien tydeligere og lettere å følge, på tross av alle hindringene som fortsatt dukker opp her og der.

Jeg kom meg fram til fossen denne gangen også.

Her har det en gang ligget ei sag, Håkenstadsaga. Saga ble senere flyttet ned til Brovoll, så da er det ikke så rart at det kun er stein-stabbene som står igjen.

Fossen og saga er ved utløpet fra Flåtatjernet. Altså tjern/vann nr. to så langt på turen.

Målet mitt for turen var Langvatnet, tjern/vann nr tre. Her var jeg for første gang i januar i fjor. Da gikk jeg på ski. 

Jeg har vært her et par ganger uten ski på beina også, senest i juni i år, dagen før jeg begynte på all denne medisineringen min. Da satt jeg og duppet beina mine i vannet her og fylte opp lagrene med energi 😀 Denne dagen var det ikke aktuelt å prøve seg på å krabbe opp lia på den andre sida av vannet. Jeg har gjort det et par ganger, f.eks. i fjor høst 😉 Joda, det er noen uloggede cacher her, men de får ligge en stund i fred for meg, eller jeg får gjøre som andre kjøre bil fram så langt det er mulig...

Nå var jeg bare klar for en "kose-tur" uten mål om å bli sliten eller sprek. Været var nydelig, sol og blå himmel, 10-15 grader, men det blåste en del. Jeg satte meg på trammen til dette naustet og tok livet heeeelt med ro. Selv om jeg bare hadde gått knapt 2,5 km. 

Så gikk jeg samme veien tilbake. 

Om våren nyter jeg den helt spesielle vårgrønne fargen, om sommeren er det masse blomster og om høsten de fargesprakende høstfargene. Nå som dette er borte så er det lettere å glede seg over mosen. Den er jo så fargerik. Ofte knall grønn og det er slettes ikke så grått og trist som jeg innbiller meg.

Eller rød. Og så har du mange andre fargevarianter i mellom. Mose er faktisk både fin og variert.

Tilbake til Flåtatjernet. Her krysses vannet med ski på beina vinterstid.

Og så var jeg tilbake ved Brakaltjernet igjen. Det er alltid enklere å finne stien på tilbaketuren. 

Sola skinte så fint her denne ettermiddagen, så jeg måtte bare bortom en tur for å ta noen bilder og nyte denne fine dagen.

 

En gråværsdag ved Avalsjøen

Det har regnet en del i høst og det må da bare synes i vannmagasinene etter hvert? Det synes i hvert fall godt i Hæra, godt hjulpet av beverne. 

Stien jeg går nesten hver dag var plutselig blitt til en elv.

Jeg prøver å gå en tur 5-6 dager i uken. Veldig ofte denne lufteturen i skauen like ved oss.

Forrige onsdag var det knallvær og jeg skulle gjerne vært på en litt mer spennende tur, men på onsdager har jeg ingen mulighet til å gå tur.

Med finværet kommer også kuldegradene.

På torsdag (dagen etter) var jeg derimot klar for å dra på tur. Hr. Yr påsto at sola skulle vise seg fram denne dagen også, vel og merke i samarbeid med skyene. Nå viste det seg at sola og Hr. Yr ikke var helt enige. Sola gjemte seg nemlig veldig godt bak skyene. Men jeg hadde bestemt meg for at jeg ville på tur og kjørte til Brovoll. Jeg skulle gå rundt Avalsjøen.

Første delen av turen går på en sti/gammel skauvei. Etter en stund ble den omgjort til en gjørmevei, for de holder fortsatt på med å rydde opp etter alle toppbrekka som kom vinteren for to år siden. Jeg gikk og var litt bekymret for om jeg kom meg over elva, mener jeg hadde problemer sist jeg gikk her, men det viste seg å ikke være noe problem lenger.

Etter et par km så var jeg nede ved vannet. Her går turen på vei et stykke, men med god utsikt til vannet så er det helt greit.

Det er fint her nede ved vannet, men jeg savnet sola. 

Så er det inn i skauen og turen går videre på en fin sti. Fram til demningen og utløpet av Avalsjøen.

Det  var lett og se at det har regnet mye i det siste her også. Best å gå litt forsiktig så jeg kom meg over uten problemer.

Elva var unormalt stor.

Jeg syns det er så fint her. Litt magisk med det lave skydekket og "frostrøyk" over vannet.

Det speilet seg fint i vannet selv uten sola.

Så var det å gå et stykke videre på stien langs vannet. Jeg passet på å sjekket ut noe med tanke på et prosjekt jeg har som mål å gjennomføre før jul. Før det var å finne stien som førte tilbake til bilen.

Alt i alt en tur på ca. 10 km. Der hovedmålet var å komme meg ut på en litt lengre tur enn den vanlige lufteturen min. Jeg tok veldig få bilder denne dagen, men det finnes atskillig flere bilder fra den samme turen som jeg gikk i 2016 da jeg gikk min første tur rundt Avalsjøen 

Topptur i Nordmarka nord

Jeg har kommet meg i gang igjen med å gå tur sånn nesten hver dag.

På tirsdag var det så fint vær at da måtte jeg komme meg av sted for å gå noe annet enn lufteturen min. 

Denne gangen kjørte jeg for første gang inn i Nordmarka nord fra Olimb og fulgte Gjerdingsveien til Ølja.

Jeg hadde peilet meg ut noen cacher og andre stopp var ved Kastesteinene. 

Det er litt ulike historier om denne tragediene, men at det ble funnet en død kvinne og en gutt som hadde frosset ihjel er de ganske enige om, virker det som. Bare ikke hvem, hvor og når.

Hovedmålet for turen min var å komme seg opp på en topp heter Kollern. Og opp kom jeg, men du og du så smått det gikk! Den siste biten var ganske bratt og der fikk jeg virkelig kjenne på den dårlige formen min. Ja for jeg gikk jo selvfølgelig opp fra den bratteste siden også.

Nå hadde jeg i mitt hode forvekslet denne toppen med en annen topp, nemlig Oppkuven og forventet at det skulle være et utsiktstårn på toppen. Nå ser jeg jo at Oppkuven er langt unna... Vel, på Kollern hadde det vært et branntårn, men nå var det kun noen bolter å se.

Men det var en overraskende stor varde der oppe. 

Og selv uten utsiktstårn så var det brukbar utsikt. Det er alltid noen grantrær i veien, men slettes ikke så ille. Ryggen på denandre siden av vannet er Pershusfjellet, der gikk jeg på tur i fjor.

Og det store vannet her er Ølja. 

På toppen her traff jeg på et par som kom vandrende. De fortalte at de hadde tatt toget til Grua og nå skulle de gå Marka på langs tilbake til Oslo. De var ganske mye sprekere enn meg med andre ord, selv om de skulle bruke noen dager på turen. Det jeg ble mest imponert over var hvor lite de hadde med seg. Tror nesten jeg hadde like stor og tung sekk som dem 😉

Været var flott, men det blåste ganske bra på toppen. Jeg fant meg en plass litt i le for å ta en pause. 

Gudbrandstjernet

Neste cache lå på toppen på andre siden av dette vannet. Jeg fulgte stien samme vei ned igjen fra Kollern og så kunne jeg følge stien forbi dette vannet før jeg måtte finne min egen vei videre. Det ble nok en liten klatretur og testing av den dårlige formen. Men det er ingen tvil om at jeg trenger denne treningen. I høyrebeinet mangler jeg fortsatt mye av styrken som skal være der. Og den kommer neppe tilbake av seg selv...

Her er jeg framme på den andre toppen og kan se tilbake mot Kollern. 

Det er mange vann i Nordmarka. På vei ned til Kalvedalen kunne jeg skimte Gjerdingen, tror jeg. Nå har det vært reparasjoner av demninger i flere år så vanna har vært nedtappa. Derfor har det ikke fristet så mye med turer i dette området i år. Men neste år, da er det på tide å utforske mer av Nordmarka igjen. 

 Det ble en tur på 9 km og 7 cacher ble logget. 

Tøff og sterk?

Ok, litt mer sykdom, det er jo stort sett det det handler om nå for tiden.... Jeg har fått mange meldinger og mange av dem inneholder noe om at jeg er tøff og sterk. Hmmm, hvor har dere det fra? Enten er jeg en veldig god skuespiller eller så er jeg god på å ljuge 😉 Jeg vil heller si at jeg er naiv, for jeg har tatt det som en selvfølge at dette blir jeg frisk av. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg ikke en eneste gang har tenkt tanken "dette kan jeg dø av". Og da er jeg helt ærlig. Ganske enkelt for at jeg har "bare en kul i brystet" og den kan fjernes og så blir jeg frisk igjen 😀 Det hadde selvfølgelig vært noe helt annet om det hadde vært spredning. Men jeg har ikke engang spredning til nærmeste lymfeknute. Kulen oppdaget jeg selv sånn ca. 1 1/2 år etter siste mammografi jeg var på. Jeg fikk forresten innkalling til ny mammografi-time nå i oktober. Den timen avbestilte jeg 😉 Det å oppdage kreften tidlig nok, er og blir viktig! Sjekk deg og bruk mammografi-timen! Hvilke tanker som dukker opp i hodet mitt neste år, vet jeg jo ikke... Ting som derimot bekymrer meg er å kjøre selv til Ahus. Jeg liker jo ikke å kjøre i "urbane strøk". Og hva med å komme seg inn til sykehuset i Oslo (usikker på om det blir Ullevål eller radium), dit kjører jeg i hvert fall ikke og PE kan ikke kjøre dit hver dag i tre uker. Så jeg må snart finne ut av hvordan jeg kommer meg dit. Slike bekymringer kan jo fort ødelegge nattesøvnen... 

La det være helt klart at kreftbehandlingen gjør noe med deg. Jeg kan bare svare for den behandlingen jeg går igjennom. Selv om den har vært "enklere" enn jeg fryktet så er det så absolutt ikke noe jeg "anbefaler" Cellegift bryter ned kreftsvulsten, men den bryter også ned kroppen din. Og den kan det ta sin tid å bygge opp igjen. I hvert fall for meg som ikke liker å trene og ha det vondt når jeg trener 😉Naive meg, har jo tenkt at den dagen jeg er ferdig med behandlingen så skrur jeg på en bryter og så er jeg tilbake til normalen / livet jeg hadde før jeg begynte med kreftbehandlingen. Hmmm, jeg fikk et par kommentarer som fikk meg til å innse at så enkelt er det kanskje ikke? 

Det er mulig det bare er meg, men jeg syns det er veldig mye om kreft nå for tiden. Det dukker stadig opp noe i avisene, det er serier på tv osv. Bl.a. sto det i lokalavisen om noen som hadde begynt med noe som heter Kreftkompasset. Der fokuserer de på hva som skjer etter at du er ferdig med kreftbehandlingen og er kreftfri. Så lenge du er under behandling så får du veldig god oppfølging og har mange du kan snakke med og spørre om alt du lurer på. Men så fort du er ferdig så er det fastlegen du skal forholde deg til og han/hun er jo ingen ekspert på kreft. Så det virker som at her er det noe som bør forbedres. Jeg gikk inn på denne siden for å finne ut litt mer om utsiktene til å gå tilbake i jobb. Jeg har nå hørt igjennom ganske mange av podkast-episodene som ligger der og du kan trygt si at tanken min om å begynne i full jobb allerede i januar er nå lagt på is.... Jeg har snakket med kreftlegen min også og anbefalingen er å begynne i 20% stilling  når du er klar for å begynne å jobbe og så trappe opp gradvis. Men jeg må innrømme at det nesten har vært deprimerende å høre på disse podkastene for inntrykket jeg sitter igjen med er at alle er ødelagt av fatigue som senvirkning og ingen greier å jobbe 100%. Noen forteller at de har vært tilbake i full jobb, men etter en stund så møtte de veggen. Jaja, det er godt jeg kjenner til flere som er tilbake i full jobb og har det helt fint med det 😀 men jeg vet også om dem som ikke er det... Ok, da er jeg forberedt på dette og så får jeg ta problemene etter hvert som de dukker opp. Som sagt så ser jeg ingen grunn til å bruke energi på bekymringer som kanskje ikke dukker opp. 

Som jeg har nevnt tidligere så har jeg bare sånne "rare og ukjente skavanker", så det å få brystkreft som jo er sååå typisk kvinne 50+ var litt nedtur. Da var det nesten en liten opptur da jeg på søndag fikk høre en lege ( i podkasten) som fortalte at det bare er noen få som får cellegift-behandling før operasjon. Aha, da er jeg ikke så vanlig likevel 😉 Og for de som lurer, årsaken til at jeg tar operasjonen til sist er at svulsten var for stor til å opereres bort. Det var jo en grunn til at jeg oppdaget den.

Jeg har sett på NRK-serien "Etterglød" som handler om ei som får kreft. Jeg kjenner igjen en del og så er det en del jeg ikke kjenner igjen, som at de sitter i Stressless når de får cellegift. Vi har ikke det på Ahus 😉 Og at hun blir så innmari dårlig av kvalme. Jeg har ikke vært i nærheten av å være så dårlig. Sånn jeg har oppfattet det så er det slutt på å bli så veldig kvalm. De har fått mange gode medisiner mot det. En kollega av PE fortalte at hun ble så innmari kvalm da hun var gravid og fikk tilbud om kvalmestillende medisin som kreftpasienter bruker. Da var problemet hennes stort sett løst. En av kreftsykepleierne fortalte at hun også hadde sett på denne serien, men det hun hadde hengt seg opp i var

at det hang bare EN pose på stativet da pasienten fikk cellegift (hos meg pleier det å henge 3-5 poser) og at "krana" (aner ikke hva det heter) ikke var åpnet. pasienten fikk altså ikke inn noe som helst av denne cellegiften. Her snakker vi om en fagperson som legger merke til detaljer 😉

Tror ikke jeg trenger å si så mye annet om formen min, annet enn at det går greit og at jeg begynner å bli lei... Ikke minst lei av å være sulten. Kostholdet mitt er meget begrenset for øyeblikket. Nå er det kun 5 runder med cellegift igjen.

Jeg har lært et nytt ord, jeg skal bli en kreftoverlever.

Tidligere innlegg:

4. Det rusler og går - fortsatt

3. Jobben fortsetter

2. Hvordan går det?

1. Ny sommerjobb