Romsdalseggen 2016

Foto: Torill B. Nordheim

Det er jo hele 3 år siden jeg gikk over Romsdalseggen sist. Og siden den gang har sherpaene fra Nepal lagt på plass flere steiner og ikke minst så har det kommet en ny utsiktsplass, Rampestreken. Det må jo testes.  Og når min svigerinne ymtet frampå om at hun også hadde lyst til å gå over Romsdalseggen så ble det litt fart i planene. Nåja, det viste seg fort at det var ikke bare bare å få til en tur. 2 personer skulle ha fri minst 3 dager samtidig, det skulle være ledig plass på både tog og overnatting. Og i tillegg så måtte jo været også være fint. Etter litt omorganisering av fridager så fant vi heldigvis tre dager begge hadde muligheten til å dra. Så da gjensto det bare å sjekke hva Yr.no mente om planene våre. Jammen så var været på vår side og :)

Så søndag satte Torill og jeg meg på toget for å ta turen over fjellet til Åndalsnes.

Mandag våknet vi til utsikt der sola skinte på fjelltoppene. Det var bare å smøre matpakke og sette seg på bussen som skulle frakte oss til Venjesdalen.

Jeg må innrømme at jeg ble litt paff da jeg oppdaget at stien var gjort om til en steinlagt autostrada. Det føltes litt feil å gå på et 1 m brei steinhellevei. Nå var den ikke så lang og det var jo veldig lett å gå da. Og kombinasjonen av regnvær og mange folk som hadde løpt over eggen på lørdag,  hadde satt sine spor i følge av gjørme - mye gjørme. Så det hadde kanskje ikke vært så dumt med mer av denne autostradaen likevel? Nåja, jeg tror faktisk jeg foretrekker gjørma. Det var tross alt en fjelltur jeg skulle på. Og nå arrangeres jo ikke dette løpet mer enn en dag i året.

Nå har jeg vel både lagt ut bilder fra og skrevet det som er å si om denne turen 2 ganger allerede…  Min første tur i 2012 og den andre turen i 2013 og en bildefilm. Ser at bildene er bedre der.

Så det vel egentlig ikke så mye mer å si enn at jeg syns dette er en fantastisk flott tur? Ok, det er mange steder det er fint å gå tur. Det kan være fint å gå tur i skauen, til idylliske tjern og vann, steder med fin utsikt, turer på fjellet, til toppen av fjellet osv. Men på denne turen så får du alt! Jeg syns denne turen er ganske så unik. Ok, jeg har ikke gått så mange turene rundt i Norge, men altså, jeg syns dette er en fantastisk tur!

Foto: Torill B. Nordheim

Utsikt til fjelltopper, mange fjelltopper, spesielle fjelltopper, veldig spesielle fjelltopper,

mange fjelltopper på en gang.

Du ser grønne daler, med den knallgrønne elven Rauma som bukter seg som en slange mellom grass- og kornåkre. Du ser utover fjorden og helt ut til Norskehavet om du ser godt etter. Og ser du ned på den andre sida så ser du jammen meg fjorden der og. Du ser altså fjord, fjell, daler, elv og isbre samtidig. Og hadde det vært en knallblå himmel med hvite blomkålskyer over alt dette igjen så kunne man jo ikke hatt det bedre. Nå var vi veldig heldige med været. Sol, vindstille og en akkurat passe temperatur. Perfekt turvær.

Men den knallblå himmelen var dekket med et tynt slør av skyer her og der, så knallblå var den ikke. Og om ikke dette skulle være nok (jøss, tror jeg skal begynne som selger jeg. ”For kun kr 999 så får du denne kjelen og denne stekepannen og i tillegg så får du med deg en stekespade og som ikke dette var nok så får du i dag en kokebok helt gratis med på kjøpet!” Du ser den?)

Ja her får du i tillegg til all den flotte utsikten også det morsomme og spennende med at du innimellom balanserer på en ganske så smal egg

Foto: Torill B. Nordheim

 

med ei stupbratt fjellside bare 30 cm fra der du setter beina.  

Og siden vi befinner oss på 1100-1300 moh så må jo disse fjellsidene være sånn ca 1000 m rett ned før du er ned på flatmaka nede i dalen.

Foto: Torill B. Nordheim

Og ikke nok med det (ja der ser du)

så må vi klatre litt nedover

Foto: Torill B. Nordheim



 og oppover.


Foto: Torill B. Nordheim

En del av stedene så er det veldig godt med disse kjettingene. Jeg føler meg aldri utrygg på turen, men det hender jeg tenker på at det hadde vært veldig dumt å miste balansen…

Endomondoen påstår at vi gikk 16 km. Noe jeg tror er i overkant. Selve turen skal være på ca 10 km. Nå gikk vi også bort på Blånebba, men at det er 3 km hver vei dit – er jeg ikke så sikker på. Men det er i hvert fall verdt turen bort dit.

Foto: Torill B. Nordheim

Her kommer du veldig nær både Venjestindane, Romsdalshornet og Trollveggen.

Jeg med min kondis sliter i bakkene opp til Jamnåbotten,

sliter veldig opp på eggen og syns det er mer enn tungt nok opp til Blånebba også. Jeg hadde altfor tung sekk på ryggen i forhold til kondisen min. Det er jo galskap å gå med mange kg i disse stigningene her, så neste gang da SKAL jeg kun ha med vannflaska, matpakke og litt klær, sånn er det med den saken. Da kommer jeg nok til å fyke opp lia jeg også ;)

Foto: Torill B. Nordheim

Så fort jeg har kommet opp på Blånebba så er det bare moro resten av turen.

Joda det er mange bratte partier igjen. Jeg blir like overrakset hver gang. At det er så bratt og at de er såpass lange det glemmer jeg fra gang til gang. For dette er jo bare moro og spennende.

Og så er det like overraskende hver gang jeg snur meg og ser tilbake. Oi! har vi vært helt der borte? Og har vi vært helt der oppe? Det er visst ganske mye opp og ned når man er på plass.

Foto: Torill B. Nordheim

Det er viktig å kose seg på tur, så matpauser hører med. Her sitter vi på Mjølvafjell.

Etter den siste eggen så er det jo mer transport-etappe. Selve turen står ganske utførlig beskrevet i bloggen fra de forrige turene, tror jeg, så her hopper jeg over det.

Fortsatt en fantastisk utsikt.

En ny pause for å lade opp litt til den virkelig harde økta.

Utsikten ned til byen er det ingen ting å si på.

 

Så er det på tide å begynne på nedstigningen fra Aksla.

Sherpaene har laget ei lang og flott trapp.

Foto: Torill B. Nordheim

 

Den hjelper en del, men jammen er den bratt og med div. km i beina fra før så er denne turen ned fra fjellet en prøvelse. I år også.  

Et stykke ned så har de bygd en utkikksrampe, Rampestreken. En morsom sak som sikkert er en prøvelse for de med høydeskrekk.

 

Denne gangen fikk jeg faktisk ikke vondt i knærne, sånn som jeg har gjort tidligere. Men plutselig så er beina gele. Både Torill og jeg får den store skjelven. Tror aldri jeg har vært borti noe sånn tidligere. Hjelpe meg. Nok en gang så er det bare en ting som gjelder – å komme seg ned. Samtidig som jeg tenker – aldri mer.

Kanskje var det trollet som kastet sin forbannelse etter oss?

Vel – vi kom oss ned – denne gangen også. Fikk stavret oss inn på rommet og i dusjen og avsluttet kvelden med

en Eggen-burger. Den var usedvanlig god. Og vi ble skrekkelig mette.

Foto: Torill B. Nordheim

Dagen etter gikk vi rundt med noen veldig støle bein og så opp på Nesaksla.  Jammen er det bratt?? Og alle gode forsetter om en ny tur opp motsatt vei, ble definitivt skrinlagt ;)

Nok en gang en fantastisk flott tur over eggen. Nå, noen dager seinere når musklene i låra, eller riktigere sagt det som skulle vært muskler i låra, begynner så smått å ikke være vonde å ta på lenger og jeg har sittet å sett på bildene fra turen – ja da dukker lysten til å gjenta turen opp igjen. Det var da ikke så ille å gå ned fra Nesaklsa??

TUSEN TAKK FOR TUREN OG TRIVELIG FØLGE, TORILL.

 

Enda flere bilder ;)

 

 

 

 

 

 

 

Foto: Torill B. Nordheim