På tur til Vassfaret og Slakollen.

Må si jeg er imponert over Nalle. Her kommer denne dama på besøk og stikker av med sjefsplassen hans og han sier absolutt ingen ting! Og Barfi er jo slettes ikke dronninga til Nalle.

 Jaja, jeg får vel legge meg på trinnet nedenfor jeg da...

Litt smisking måtte han også til med.

Ny dag nye muligheter. Hvor, var det store spørsmålet. Nøve hadde mange gode forslag, men de fleste ble forkastet. rette og slett med tanke på min heller begredelige kondis. Og det tror jeg var veldig fornuftig. Vi holdt fast på Vassfaret, men en litt lettere tur enn det hun egentlig hadde planlagt.

Det første målet ble dermed Slakollen. En fin tur i åpen fin skau. Konstant oppoverbakke her og, men langt fra så bratt som opp til Trollfossen.

Likevel sleit jeg med å holde følge med fjellgeita og måtte minne henne på at det var viktig med noen dikkepauser og spise-molter-pauser.

 Vel oppe på toppen så ble vi møtt av en kjempefin utsikt i alle retninger.

 

Etter å ha logget cachen som lå her var det tid for en vaffel- og nyte-utsikten-pause.

Nalle hadde slettes ikke lyst til å forlate dette fine stedet.

men vi måtte jo gå litt til, så vi fortsatte mot neste topp, Slafjellet.

Nok en fin varde.

Lett terreng å gå i, småkupert og variert. Flott utsikt herfra også. Nå var vi kommet enda litt høyere og kunne se både Hallingskarvet, Hemsedalsfjell, snøflekker i Jotunheimen og selvfølgelig alle fjell og åsen nærmere der vi satt.

denne dagen valgte vi å ta det litt med ro og ikke gå så langt. Så da ble det god tid til kos isteden.

Etter en tur på ca 1 mil så var vi nede ved Strøsdammen og bilen igjen.

En kort tur bort til Fønhuskoia så var det ut av bilen igjen. Måtte jo få med oss den cachen så lå der også. Forrige gang vi kjørte forbi her var det fullt av biler, i dag var P-plassen tom. Cachen var enkel å finne. Så var det tid for å se på stedet.

Wow! For en idyll!

Her måtte vi bare bli en stund. Jammen godt vi fortsatt hadde igjen litt mat og drikke i sekken. Det var fint oppe ved DNT-hytta, men det var enda finere helt nede ved vannkanten.

Dette var bjørnerike. Borti åsen der er det ikke mange årene siden det overvintret en bjørn. Kanskje det er den bikkjene speider etter?

Mot Strøsdammen og hytta der turfølget mitt pleier å holde til.

Det var bare så deilig å bare være her og se seg rundt, høre på klukkingen av vannet som skvulpet mot svaet og rett og slett bare slappe av. Balsam for sjelen før man måtte tilbake til hverdagen igjen.

I tillegg til to flotte dager med fine turer så var det som gledet meg aller mest, Barfi. Det å se gleden hennes over å treffe Nøve, Nalle og Tassen igjen. Men aller mest hvor flink hun var på turene. At hun hadde full fart når vi var på vei hjemover er ikke noe nytt og ja hun gikk fort og fint da. Men jammen meg ville hun ikke gå først mye på resten av turene også. Og da var det ikke sånn subbe-gåing som jeg kan oppleve ellers. Ok hun drar meg ikke akkurat av sted, men akkurat passe tempo og så var det så morsomt å se at hele jenta strålte av stolthet over å få lov til å gå foran.

Nok en gang, tusen takk for to flotte dager!