Romsdalseggen -13

Også i år bestemte jeg meg for å prøve å gå over Romsdalseggen. Jeg hadde fri disse tre dagene her. I følge Yr så skulle det regne på mandag, men være fint vær på tirsdag. Kunne jeg stole på det??? Ikke hadde jeg tid til å stikke av heller…. Først søndag begynte jeg å sjekke overnattingsmuligheter og togbilletter og søndagskveld bestemte jeg meg for å dra. Det som er så fint med å gå Romsdalseggen, i tillegg til at det fortsatt ikke er et sted alle andre har vært, er at det er så godt tilrettelagt. Det er bare å sette seg på toget på Gardermoen, med et greit togbytte så er man i Åndalsnes i løpet av 4-5 timer etter en fin tur over fjellet. Så går man 2-3 minutter til sitt overnattingssted. Neste morgen går man de samme minuttene tilbake til togstasjonen, kjøper billett og setter seg på bussen som kjører fram til der turen begynner i Vengedalen. Så går man turen, går noen minutter fra der turen ender til overnattingsstedet igjen. Altså perfekt tilrettelagt der man slipper å bekymre seg for noe som helst. Ja også er det jo en fantastisk tur og litt spesiell da.

Jeg dro altså over fjellet på mandag. Det regnet i Maura og det regnet i Åndalsnes. Det regnet fortsatt da jeg la meg. Jeg begynte å bli litt skeptisk til det med været ja…..Men yr lovet fortsatt at det skulle være klarvær så fort det ble midnatt. Og jammen meg var det ikke stjerneklart da jeg våknet en gang i løpet av natta! Så da var det bare å pakke sekken med ekstra klær og niste og gå til bussen kl 9.30 tirsdagsformiddag.

Nå sier vel innlegget fra fjorårets tur det meste og det er i grunnen ingen grunn til å skrive noe mer.  Men vil du lese mye om pust, pes så er det bare å lese videre. Så mye nytt vil det neppe bli nedover her, de samme bildene blir det og.

Denne dagen var det hele 6 stykker i tillegg til meg på bussen. Og så kom det ei med egen bil. Tre av disse gikk foran meg og forsvant etter hvert. to av dem gikk langt bak meg og de to siste aner jeg ikke hvor ble av. Jeg er så sær at jeg syns faktisk det er helt perfekt å gå aleine for kondisen min er ikke mye å skryte av. Men jeg skulle da greie denne turen i år og, selvfølgelig skulle jeg det!

Kremt, kremt, jeg gikk ikke så veldig mange 100-metere før jeg begynte å lure litt på det…Turen begynner jo med en ganske lang bakke. Hjelpe meg! Beina var tunge som tømmerstokker og jeg pustet og peste som om jeg hadde løpt maraton. Ærlig talt, det går ikke an å ha SÅ dårlig kondis! Halloooo! En hundeeierdame i sin beste alder? Og siden jeg jo gikk turen i fjor så visste jeg jo at dette var bare blåbær mot hva som ventet seinere. Åssen skulle dette gå? Vel bussen hadde reist, så det var bare å fortsette å gå. Eller? Jeg kunne jo snu og ringe etter en taxi? En ganske dyr taxitur, men… Nei! Det blei for pinlig. Nåja, hvis alternativet var hjerteinfarkt så var det kanskej ikke så dum ide likevel. På den annen side. Hjerteinfarkt, da blei jeg sikkert henta ut med helikopter, det er sikkert ganske morsomt? Ok, du får bare fortsette! Men Blånebba, den får være i fred for meg i år. Kanskje jeg skal gå famileruta? Da slipper jeg den slitsomme bratte turen opp på eggen. Nei ærlig talt, nå har du tatt turen helt over hit. Bruker hele tre dager på denne egotrip’n som du ikke har tid til, ja da får du jammen meg ta hele pakka! Punktum! Pust, pes.

Med mange korte stopp, så kom jeg meg opp den bratte bakken ( ikke så bratt, men den føltes sånn) og opp til skoggrensa der legger terrenget seg og går slakt innover Hesteheian og det er lett å gå igjen. Og da kvikner man jo til litt igjen. Familieruten var ikke lenger noe tema. Selvfølgelig skulle jeg gå den ordentlige ruta! 

Eeeeeh var det nå så lurt da. Plutselig så gikk det ikke så lett lenger. Men det gikk ikke så helt håpløst heller. Denne dagen så var det faktisk den første bakken som var den tyngste. Det var tett mellom stoppene her og, men jeg kom meg opp på ryggen. 1 time og 50 min.

Og der ligger Blånebba og venter (det er mye brattere enn det ser ut til på bildet) . Hmm var det så bratt opp dit? Jeg var der i fjor og man ser egentlig ikke så mye mer der borte enn resten av turen, så sånn sett så behøvde jeg ikke å gå på den toppen i dag. Men jeg hadde jo ikke noe annet å gjøre og når jeg først var her så det var egentlig ikke noe spørsmål. Jeg satte kursen mot Blånebba. Det var deilig å gå i litt flatt terreng igjen. Ikke så fornøyd med at det gikk nedover, det betyr jo at de tapte høydemetrene må jeg gå opp igjen seinere. Jeg husker jeg syns det var veldig tungt å gå opp på Blånebba i fjor. Det var ikke så ille i år. Som sagt så var det den første bakken som var tyngst. Det hadde tydeligvis kommet snø her i høyden. Det lå et tynt snødekke nesten hele veien. Vel oppe på toppen så blåste det godt. Kanskje ikke det beste stedet for å ta en pause, men nå var det verste slitet unnagjort og det var på tide å få tatt av gjennomsvette gensere og på med tørr ulltrøye og ny genser. Og jammen måtte ikke votter og vindjakke på og. Skrive i loggboka måtte man jo også gjøre og ikke minst beundre utsikten. Det er langt ned.

20 min seinere så var det å sette kursen nedover igjen. Et lite stykke nede i bakken så snubler jeg og kjenner at jeg får en vridning i kneet. Ble LITT irritert på meg selv akkurat da ja!  Ikke noe tull med beina her. Hallooo det er en del timer å gå før jeg er nede i sivilisasjonen igjen. Selv om det var fint der så fristet det ikke å bli værende der en dag eller to midt i september. Det var ganske enkelt ikke aktuelt å ødelegge seg her. Heldigvis gikk det greit å gå videre. Bare passe på å ikke vri beinet på noe vis. Jeg kom meg ned fra Blånebba uten noen flere uhell og så var det jo reine autostradaen et stykke.

Så begynner det som er spennende på turen. Halsaskaret.

Å filler’n! Det var en ganske bratt opp der og ja. Jeg husket at det var kjettinger og bratt nedover, men at det var opp på et nytt “fjell”, det har jeg fortrengt. Det er slutt på autostradaen for en stund.

Her er det først bratt nedover. men heldigvis kjettinger en kan holde seg fast i. Så da sklir man nedover sånn ganske trygt. Og så er det rett oppover igjen.

Og det er stupbratt ned på den ene siden. Egentlig ganske utrolig at det er plass til en sti der, når jeg ser på bildene. Men mens jeg gikk der så følte jeg aldri at det var noe problem, eller at det var ubehagelig smalt. Det er bare moro og en helt fantastisk utsikt. Det er jo så vanvittig mange fjelltopper rundt på alle kanter. Og så har du de grønne dalene innimellom fjella og så fjorden og så langt ut du kan se ligger Norskehavet. Og alt dette kan du se på en gang, rett og slett helt fantastisk. Det stoppes for å nyte utsikten og tas bilder stadig vekk. Så nå er det slutt på å slite. Til det er stoppene for mange og tette.

Og så må man kunne stole på at disse boltene og kjettingene er festet skikkelig. Jeg la i hvert fall all min tyngde på dem. Etter at Halsaskaret er forsert og man har kommet seg opp på Mjølvafjellet

så er det et stykke med flat og brei steinur igjen.

Før man nok en gang kommer til en egg.

Stupbratt på den ene siden og ganske så bratt på den andre siden og. Når du er ferdig med de to skarene så er det forsåvidt slutt på moroa. Resten er transportetappe for å komme ned, sammen med utsikt og høstfarger. Helt ute på pynten ligger Nesaksla,

og rett under der ligger Åndalsnes 700 høydemeter ned.

I år har det vært sherpaer fra Nepal som har holdt på å bygge steintrapper på deler av stien ned fra Nesaksla.

Skikkelig fine trapper har de lagd. Men det var fortsatt hardt for knea å gå ned. Det gjør vondt rett og slett. I fjor hadde jeg vondt fra føtter til hofter, i år var det kun knea, så litt bedre gikk det. Og jeg har jo ikke noe valg, ned må jeg jo.

Jeg var knallheldig med været. Jeg så ingen grunn til å gå så fort. Så lenge jeg kom ned før det ble mørkt så var det greit. Så jeg stoppet stadig vekk for å nyte utsikten, ta bilder og for å hvile beina. Og endte opp med å bruke akkurat like lang tid som i fjor, 8 timer. Heldigvis gikk det bra med kneet. Det var ikke like bra etter at jeg hadde kommet på rommet og slappa av en stund. Men jeg gikk turen uten noe problem og jeg kom meg av og på toget hjem.

Nok en gang et bevis på at denne turen kan alle gå som har 2 bein og 2 armer som fungerer, men det trengs. Man bør ikke være altfor ustø. Det er dumt å miste balansen oppå der…. Vet ikke helt om dette er en tur for de som har høydeskrekk. Selv med elendig kondis så går det helt fint å ta denne turen. Anbefales!

Nå har jeg gått to ganger, det holder tror jeg. Eller kasnkje jeg skulle tatt familieruten en gang. Kanskje kombinere disse to og så slippe å gå ned fra Nesaksla. For den nedturen der er fortsatt et mareritt, selv med sherpa-trapper.

Det ble som sagt tatt mange bilder. Setter en del av dem sammen til en bildefilm – etter hvert.