Hestfjell og Vassvarden i Leikanger

Helt siden jeg så på cache-kartet over Leikanger i fjor har jeg fablet om å prøve meg på cachen ved Vassvarden Siden jeg har bodd i Leikanger så har jeg selvfølgelig gått en god del i fjellet der, men da gikk jeg alltid i området Eggum (Eggja) - Nyastøl -Kjerringafjell. Vassvarden ligger helt ute ved Hella og Fjærlandsfjorden. Så var spørsmålet hvordan skulle jeg angripe cachen? Gå fra Hella og "rett opp" til Vassvarden som ligger på 1 024 moh? Skulle jeg fortsette innover fjellet når jeg først var kommet meg opp. Ja kanskje videre inn til Stavsete og "hjem" til Nyastøl og Eggja? Eller skulle jeg følge forslaget som boka Opptur, Sogn og Fjordane gir? Jeg valgte den siste løsningen. Altså en laaaang omvei for å finne cachen på Vassvarden ;) Turen jeg skulle gå startet på Engjasete. Altså på "feil" side av Grindsdalen ;) Jeg tipper på at Engjasete ligger på ca 3oo moh. Jeg fulgte en tydelig sti oppover lia.

Det var en gang en heimestøl. Utsikt til Sognefjorden er det jo de fleste steder i Leikanger. Feios på andre sida er nå en del av Vik kommune.

Ååååh som jeg savner dette med at det er mine sauer som kommer springende når jeg er på tur. Disse var både spake og mjølsjuke. Tydelig at de var vant til å få tilsyn av eierne sine.

Utsikt mot Vangsnes og Balestrand.

Og innover Sognefjorden, retning Frønningen og Aurland.

Det var enkelt å gå og stadig nye utsiktspunkt enten mot fjorden eller over på "vår" side av Grindsdalen. Og jeg så en fin hjort. Det var stas. Vel, nå er de visst veldig plagsomme for de som bor på Systrond. Det flokker av dem på bøen stadig vekk.

Dalsbotnen, her så det ut til at alle hadde satt i stand selene sine eller bygd nye. Her nærmet det seg slutten på stien og her tabbet jeg meg ut ved å ta av for tidlig. Jaja, det var slutt på bjerkeskogen så det var for så vidt bare å gå der det passet seg. At jeg ikke sparte noe på det får nå så være.

Nå var det på tide å forsere en del høydemeter. Jeg skulle opp på Hestfjell som ligger på 1360 moh. da må det nødvendigvis være litt bratt innimellom.

 Jeg vet ikke hva det er med meg og yr.no? I følge yr.no skulle det være fint vær denne dagen og ikke mye vind heller. Ok det skulle være noen skyer hele dagen, men mye sol også. Vel den sola gikk og gjemte seg ganske langt nedi bjerkeskoglia. Selv om det ikke var tåke så hang skyene veldig lavt til tider og gjemte utsikten til det meste. Fant ut at det var greit å ta en pause i håp om at disse skyene skulle lette. Det var ikke noe problem å gå for selv om jeg ikke så topp og daler så så jeg langt nok til å ha kontroll på at det var trygt å gå. Jeg satte meg i le av noen store steiner og når skyene lettet kunne jeg se bort på Nyastøl og fjellet jeg har gått ganske så mye i for å se etter sauene våre (ikke på dette bildet).  Men skyene dekket i hvert fall alt jeg så av himmelen over meg nesten hele dagen. 

Men jeg kunne jo ikke bli sittende om jeg skulle komme til topps. Det var bare å fortsette oppover. Og endelig var jeg på toppen av Hestfjell.

Det blåste her og så det var ikke noe blivende sted. Kun et stopp for å ta noen bilder og skrive seg inn i turboka. Det var ikke så mange som hadde vært her i år. Og jeg fikk navnene på de to jentene/damene som gikk foran meg. De tok riktig veivalg ved Dalsbotn og virket å ha kontroll på hvordan man burde gå. Ja og så gikk de selvfølgelig mye raskere enn meg. Det skal jo ikke så mye til.

Etter hvert så skal jeg følge denne ryggen, Trodalseggi,  nedover mot Vassvarden og Storholten.

Men først må jeg følge denne ryggen, Midteggi. Ja det var i hvert fall det jeg trodde. Som du ser så er det mange stupbratte områder så her må en rett og slett tenke seg om før man går. Etter Dalsbotnen så er det ikke noen sti eller merker å følge.

Er kommet et stykke bort på Midteggi og ser tilbake på Hestfjell.

Det var mye snø.

Og et sted var det mange av disse.

Jeg gikk en del i snøen, er jo stort sett enkelt å gå der. En ganske bratt snøfonn her for å komme meg opp til varden på Trodalseggi 1456 moh. Greit å se sporene etter de andre, da var jeg trygg på at jeg gikk riktig vei.

Planen var å gå bortom den toppen der som heter Stav og er hele to meter høyere enn den jeg står på. Men jeg var altså ikke helt sikker på hvem som var Stav og valgte den som var nærmest. Samtidig som jeg fant ut at turen kom til å bli lang nok. Det var i hvert fall ikke aktuelt å gå ned og opp igjen for å få med meg Stav nå. Selv om jeg selvfølgelig burde ha gjort det. Selv om Stav var veldig flat så var det så visst ikke det på alle sidene av toppen.

Utsikt innover mot Fjærland og Jostedalsbrene med Bøyabreen og muligens Suphellabreen. Det er ganske rett ned i Fjærlandsfjorden.

En må jo bare bli fasinert av disse fjellene. De går jo rett opp fra fjorden og sannsynligvis like mye rett ned under vannflaten. Noen steder greier folk rett og slett ikke å klore seg fast her. Ikke i gamledager engang.

Nå var det å følge Trodalseggi i retning Storholten. Er ikke så mye å lure på hvor jeg skal gå for det går stort sett rett ned på begge sider. Bortsett fra noen siste spor i snøen så jeg ikke noe mer til de to med den svarte bikkja foran meg etter dette.

Vassvarden i sikte. Jammen meg så måtte jeg ned i en dal for så å gå oppover igjen for å komme meg dit. Og så jeg som trodde at nå gikk det bare svakt nedover hele veien dit.

Endelig var jeg framme ved Vassvarden og det som hadde vært hovedmålet for denne turen i over et år. Cachen  var ikke logget mer enn fire ganger og siste gang i sept. 2015. Var den der fortsatt?

På perfekte koordinater, et sted som passet til hintet og gjemt på typisk geocache-vis fant jeg denne boksen. En metallboks som var litt rusten og umulig å få opp. Jeg kjente at den var full av vann i tillegg, men jeg var helt sikker på at det var dette som var cachen. Nå logger jeg aldri cacher som jeg ikke har signert, men her var det ikke snakk om annet enn å gjøre et unntak. Når jeg hadde reist så langt og gått så langt så skulle denne logges. Jeg la igjen en nødlogg med signatur, men siden jeg ikke fikk opp boksen så la jeg den bare sammen med boksen. Og jeg var altså helt sikker på at jeg hadde funnet cachen og tenkte ikke på å se etter andre muligheter. Megatabbe!Jeg er nemlig ikke like sikker på at det var dette som var cachen lenger :'(

Mot Fjærland.En av årsakene til at jeg ville logge denne cachen var jo at det skulle være flott utsikt her. Nå hadde jeg jo allerede vært enda høyere så utsikten hadde jeg jo allerede sett. Men jeg kan helt klart anbefale å ta turen hit. Det var fint her. Jeg fikk til og med et glimt av sola.

Hestfjell.

Balestrand og tydelige spor etter den nye kraftlinja som bygges.

Vel, jeg måtte komme meg videre. Spørsmålet nå var hvilken vei jeg skulle gå. Det skal være to stier opp til Vassvarden. Men siden den mot Ruud virket å være litt dårlig merket til å begynne med så valgte jeg den andre, den via Nyanstølen. Da fikk jeg også med meg noen flere cacher på veien :) Ja for å bushe ned lia her er helt uaktuelt. Det kan fort ende i katastrofe.

Men først måtte jeg altså ned på Nyanstølen der både den neste  cachen lå og sti-merkingen startet. Det betydde noen 100-meter sånn ca rett ned det. Ja for jeg gadd jo selvfølgelig ikke å ta så lange svinger på sikksakk-veien ned.

Trist å se at det eneste selet som fortsatt det var mesteparten igjen av hang på halvtolv. Det var nesten litt skummelt å finne cachen som lå der. Ja og det var nå jeg begynte å tvile på at jeg hadde funnet riktig boks på Vassvarden, for her fant jeg en plastboks i tipp topp stand.

Kvinna som etter hvert blir til Kvinnafossen nede ved veien.

 

Siden jeg hadde vært på 1456 moh og skulle ned til sånn ca 5 moh så betyr jo det nødvendigvis at jeg måtte gå sånn ca 1450 høydemetere nedover. Ja enda flere for jeg gikk jo en del opp og ned av div. topper underveis. Nå hadde jeg altså juksa litt ved å starte på Engjasete istedenfor å gå fra Hella og dermed sluppet unna den bratte veien opp, men jeg skulle jo altså gå den ned. Og jeg har jo en viss erfaring med at knærne mine ikke lenger takler slike nedoverbakker særlig bra. Ok, det har gått bra så langt i år, men jeg var litt skeptisk ja. Men jeg skulle altså på denne turen! Jeg merket tidlig at det muligens ikke kom til å gå helt smertefritt? Ned fra Vassvarden og til Nyanstøl var jeg ikke lenger i tvil.

Da var det deilig at den stien fra Nyanstøl som var mer eller mindre usynlig, men heldigvis veldig godt merket, lå i ganske så flatt terreng en god stund.

Men hvor lenge var Eva i paradis? Fjorden ligger der nede, ergo det må gå nedover. Og gjett om det gjorde. Det var akkurat så bratt som jeg fryktet. Med sikksakk-sti nedover. Hjelpe meg så vondt det gjorde. Hadde det gått seint oppover så gikk det i sneglefart nedover. Men ned skulle jeg jo, så jeg tuslet nå nedover, litt etter litt. Og jeg fant de to neste cachene som lå nær stien.

Ja det er nesten rett ned her.

Det var en gang. Nå begynte jeg nærme meg der det en gang har bodd folk. Bustastykket en gammel husmannsplass.

Kommer stadig nærmere fjorden.

Eitun. Også dette en fraflyttet plass. Jeg håpet at PE kunne hente meg her i nærheten, men fant ikke ut av hvor jeg så skulle gå.

Så da fikk jeg vel fullføre da med å gå de siste 2 km ut til Hella. Gu' så deilig det var med en flat og god sti å gå. Nå greide jeg endelig å gå skikkelig igjen og få opp tempoet litt.

I følge Opptur-boka så er denne turen på 2 mil og tar 8 timer. Vel, som forventet så brukte jeg mye lenger tid. Nå gikk jeg en litt annen vei ned enn det som er foreslått i turboka, men den er vel ikke så mye lenger. Knærne mine var fullstendig ødelagt. Men etter to dager kunne jeg gå normalt ned ei trapp igjen :) Jeg er godt fornøyd med at jeg fikk gått denne turen. Den hadde nok vært mye bedre i finvær. Men det er klart at det er en helt fantastisk utsikt og bortsett fra turen fra Vassvarden og ned til fjorden så er det en forholdsvis grei tur. Et spennende terreng, der en helt klart må tenke på hvor en skal gå. Og jeg er usikker på om det hadde latt seg gjøre å gå over til Stavsete og Nyastøl. Må nok gi både PE og svoger rett der. Det hadde i hvert fall blitt en lang tur. Ganske enkelt fordi det ville vært vanskelig å finne et sted det var mulig å komme seg ned i dalen uten å ta noen sjanser. Når det gjelder cachen på Vassvarden, så vet jeg ikke hva jeg gjør, jeg har sendt en mail til CO for å høre hva slags boks han hadde lagt ut. Har fortsatt ikke fått svar. Mulig jeg holder fast ved prinsippet mitt og logger en note ellet en DNF. Det er jo det som er det fine nå at boksen forsvinner ved en dnf også nå etter de nye oppdateringene. Men jeg irriterer meg grønn over at jeg ikke leitet litt mer. For selv om turen var fin så tviler jeg på at jeg noen gang kommer til å ta turen til Vassvarden igjen. Det kan fort gå flere år før vi er i Leikanger igjen og jeg kan jo ikke bruke opp all tiden på slike egoturer. Jeg sier uansett takk til CO som har lagt ut disse cachene og lokket meg ut på tur på feil side av Grindsdalen :)

Joda, det ser bratt ut nedenifra også. Vet ikke om det er akkurat der jeg gikk, men det ser uansett likedan ut.