Med Friisvegen som utgangspunkt

Helt siden vi tilfeldigvis kjørte Friisvegen (Atna-Ringebu) for 3 år siden har jeg hatt lyst til å se litt nærmere på dette området. Nå lovet yr.no at etter en regnværsdag skulle det bli noen dager med brukbart turvær. Så vi kjørte oppover i regnværet, PE, Barfi og jeg

med hyggehotellet Skjerdingen som mål. De hevder at resepsjonen deres er nesten makan til den i Hurumhei hotell i Fjolls til fjells.

Den var i hvert fall nesten lik.

og med vakker utsikt.

Det var selvfølgelig geocaching som hadde fått meg til å se nærmere på dette området. Rundt hotellet så er det et forsøksfelt med flere naturstier og ca. 40 cacher. Etter middagen var det tid for å lufte seg og vi fant den nærmeste naturstien og plukket med oss cachene langs denne. Selv om regnværet hadde gitt seg så var det vått i grass og trær, så om jeg trodde turskoene mine er vanntette så vet jeg nå at det er de ikke. Føtter og buksebein var etter hvert klissvåte. Ved enden av natursti nr 3 var spørsmålet: skal vi snu eller skal vi fortsette ot toppen og få en rundtur? Å gå samme stien ned igjen ble selvfølgelig for kjedelig så vi fortsatte.

Skulle gjerne vært en tur på toppen av Storkletten, men vi fant ut at det ble for langt denne kvelden.  Så vi fortsatt mot neste cache.  Nå var vi over tregrensa og vi begynte å ane utsikten. Her var det utrolig fint å gå. Bare masse hvit reinlav og mose, lett å gå overalt. Etter at også denne cachen var logget

så fulgte vi stien bort til Skjerdingfjelltoppen. Her brukte jeg masse tid på å leite etter en cache uten å finne den. Irriterende, men tenkte at jeg skulle sikkert opp hit en gang til. Så vi gikk ned slalombakken ned til hotellet. Den var bratt og lang og det var plutselig ikke så veldig sannsynlig at jeg skulle en ny tur opp på Skjerdingfjelltoppen.

Med fortsatt  ca 30 forholdsvis enkle cacher rundt hotellet og 8 cacher plassert rundt på fjellet, hva gjør man da? Joda man overser de enkle og mange cachene og bruker selvfølgelig heller  2 dager på å leite etter noen få cacher på fjellet ;)

Tror aldri jeg har vært så dårlig forberedt til en fjelltur. Vanligvis har jeg med meg både stillongs, ulltrøye lue og votter selv om det er midt på sommeren. Nå lå alt dette igjen hjemme. To power-bank var ladet opp, men hva hjelper det når de ligger igjen hjemme? Det blåste en del og var ikke så mange gradene, så jeg fryktet at jeg hadde med for lite klær, men satset på at jeg holdt varmen når jeg beveget meg. På mobilen slo jeg av det meste sånn at den skulle holde ut dagen. Jeg var nemlig avhengig av å kunne gi beskjed om når jeg skulle hentes. Vel det var visst ikke bare bare for mobildekning var jo ingen selvfølge. Så da ble det avtalt møtested og to tidspunkt. I tillegg fikk PE vite hvor jeg hadde tenkt å gå.

Vi kjørte først litt forbi Friisbua for å slippe den bratteste veien opp på Gluggen der vi skulle se etter den første cachen. Det sto at det kunne være en fordel med en hjelpende hånd så jeg ba PE ta følge dit. Vi krabbet oss opp på toppen og fant fjellveggen der  cachen skulle være gjemt. Jeg klatret rundt der opptil flere ganger, men fant den ikke. Irriterende surt og siden det hadde gått både vinter og vår siden sist den ble funnet så var jeg jo ikke 100% sikker på at den fortsatt var der. Uansett vi måtte bare gi opp, jeg skulle videre og kunne ikke bruke hele dagen på å leite etter denne cachen. PE gikk tilbake til bilen, mens Barfi og jeg skulle gå videre.


Friisveiens høyeste punkt er 1158 moh. Så ved å bruke denne veien som utgangspunkt, selv om vi ikke var på det høyeste punktet, er vi jo allerede oppe på høyfjellet.

Og det som møter oss er slake vide vidder med noen topper her og der. Vi kunne gå hvor som helst og siktet oss inn på den ene snøflekken vi så.

Jeg var ikke klar over at det var så lite vann i dette område så det var greit at Bardi fikk spist litt snø.

Endelig fant vi en cache. Det hadde vært en enkel tur så langt.

Nå var det på tide å komme oss oppover til en topp.

Hirisjøhøgda. Utsikt til alle kanter. Fjell på fjell. Jeg aner dessverre ikke hvilke topper jeg ser, men jeg er ganske sikker på at de med snø på er i Rondane. Dagens andre cache ble logget og det var tid for en matpause.

 Nå skulle vi ned av fjellet ned mot det eneste vannet i området og i retning Brettingsdalen. Selv om planen var å velge en ganske slak linje ned av fjellet så valgte jeg selvfølgelig den korte veien ;) Noe som viste seg å være ei temmelig bratt steinrøys. men det gikk bra det og.

Så skulle vi opp lia på den andre siden av dalen. Litt kratt nederst, men ikke noe problem å gå her heller.

Vi kom oss opp på Prestbuhøgda også. Det blåste en del så det var best å finne et lunt sted.

Vi kom stadig nærmere Rondane.

 Ser tilbake på Hirisjøhøgda der vi kom ifra.

 Fjell på fjell på fjell.

Hovedmålet med turen var å logge cachen på Prestbuhøgda. Den ble publisert i oktober 2013, var logget i 2014 og nå ble den signert for for kun 2. gang på dronningens 80-års-dag i 2017.

Med andre ord, det var god plass i loggboka. Nå fortjente vi helt klart en ny matpause :)

 

Jeg innså at det å gå til de to neste toppene på lista mi, ble for drøyt. Så da tuslet vi nedover lia mot Brettingsdalen igjen og Brettingdalsbua.

Ei fin gammel steinbu som er åpen for alle.

Syns den lille senga oppunder taket var så søt.

Så var det å følge stien gjennom dalen ned mot veien i 5 km eller noe sånt. Barfi syns det var greit, da er hun trygg på hvor vi skal og kan lede an. Nå var det heldigvis mobildekning noen steder på turen vi hadde gått, så hvor vi befant oss og tidspunkt for henting ble formidlet. Hele 4 cacher ble logget, ca 19 km var tilbakelagt og vi hadde sanket frisk fjellluft i 8 1/2 time uten å møte et eneste menneske.

Denne raringen sto midt oppe på fjellet, i nærheten av Hirisjøhøgda. Aner ikke hva det er, men det må jo være noe slags måle eller merkegreier?

Blomstene i fjellet er ofte små, men fargerike.

Her var nesten hele lia farget av rosa/lilla.

Det var fortsatt to cacher på planen min jeg ikke hadde fått logget, så da ga valg av tur den neste dagen seg selv. Planen hadde vært å gå videre fra Prestbuhøgda for å få en tur som ikke ble altfor bratt.

Denne søya visste å forsvare ungene sine og tok likesågodt fart og stanget Barfi. Kom bare ikke her og prøv deg, var beskjeden hennes.Siden turen ble delt i to så måtte jeg da gå de samme 5 km som vi avsluttet gårsdagens tur med inn til Brettingdalsbua og så gå oppover lia der.

Det fristet ikke så mye så jeg skar i steden oppover lia etter 1-2 km.

Null problem, bortsett fra at det betydde en bratt stigning etter hvert. Den viste seg å være veldig bratt etter en stund.

 Sånn omtrent rett opp.

I ei gedigen steinur. Men jeg gadd selvfølgelig ikke å legge inn en omvei for å få en mer fornuftig stigning.

Med kilimanjaro-klatre-tempo og i tillegg stopp for å beundre utsikten så går det jo fint å gå oppover også, det tar bare litt lang tid.

Men vi kom oss opp på Storfjellet.

Og i tilfellet jeg skulle ha glemt det, så fikk jeg en påminnelse om at norske fjelltopper = steinur.
Cachen ble signert før utsikten ble beundret og matpakka ble funnet fram.

Nå var det lett å se formasjonen som har gitt navnet Skjedringen /Skjærdingen. De tre toppene der har likhet med et slikt oppheng de hang gryta på i peisen som da kaltes en skjærding.
 Vi var fortsatt ikke på toppen av Storfjellet, den lå i den andre enden av fjellet. Det var med andre ord bare å gjøre seg klar til enda mer stigning, men nå av den litt mer snille sorten. Livredd som jeg var for å snuble i steinura så ble det til å holde øynene festet på der jeg skulle gå.

 Endelig på det høyeste punktet på Storfjellet.

Så var det å gå ned sånn ca 150 høydemeter før vi skulle gå de samme høydemeterene + noen til opp igjen for å komme oss opp på Storvola. Jeg hadde tabbet meg skikkelig ut og tatt med altfor lite vann. Nå øynet jeg noe som kanskje var et lite vann så vi siktet oss inn på det. Vel det hadde nok vært et lite vann der i vår, men nå var det tørt i fjellet. Takk og lov så var det bittelitt vann her og der fortsatt mellom steinene, nok til at Barfi fikk drukket seg utørst og at jeg fikk fylt vannflaska igjen. Og det så faktisk friskt nok ut til at jeg drakk litt jeg og.

Da var vi klare for å bestige Storvola :) Vel oppe blåste det så fælt at det var best å komme seg ned et sted det det var ly, der denne cachen lå f.eks.

Ei flott lita steinbu som gled helt i ett med resten av fjellet.

Det var laget til sitteplasser både utenfor

og inni. Og her skulle det være en cache. Hintet sa: gå inn, sett deg ned og bruk høyrehanda. Hjelpe meg så frustrert og irritert jeg ble. For jeg fant jo ikke cachen. Og selv om turen var fin og dette virkelig var et helt spesielt fint sted, så var det for ergelig å ha gått så langt og så ikke finne cachen! Jeg måtte sjekke beskrivelsen og logger og tenke litt i tillegg før jeg kom på en annen vri på gjemmested. Takk og lov, der dukket det opp en boks og jeg kunne signere som 5.mann i denne loggen.

Nå kunne jeg sette meg godt til rette og nyte utsikten, resten av matpakka og bare nyte det å være på tur. Her var det vindstille, sola skinte, det var ikke en lyd å høre og det var bare godt å være til.

Jeg fant fram kartet og begynte se litt på veien tilbake. Planen var å skjære ned lia ned til Brettingdalsbua og så gå samme avslutning som i går. Men det er jo så kjedelig å gå samme turen om igjen. I hvert fall der nede i dalen. Litt mer studering av kart viste at det var ikke så mye lenger å gå tilbake til hotellet isteden. Det var også dekning på mobilen så jeg fikk avlyst hentingen. Ja da var det vel avgjort da? Gå på den andre siden av Storfjellet  og så krysse fingrene for at jeg fant stien jeg skulle følge den siste biten før jeg kom ned i krattskogen.

Ok. da fikk jeg visst avstå fra den siste tekoppen jeg hadde så lyst på, det var best å komme i gang.

Det var bare å gå ned den samme lia igjen. Deilig å kunne lange ut litt igjen.

Storkletten og Skjerdingfjelltoppen kunne vi se mye av tiden så det var bare å sikte seg inn. Stien som i følge kartet skulle gå her så jeg ikke noe til. Vel, ikke akkurat her da, men på flata før jeg kom hit.

Vi nærmet oss bjerkeskogen og fortsatt hadde ikke stien åpenbart seg. Jaja det gikk vel bra å bushe også?

Heldigvis dukket stien opp like etterpå. Så seinere at det hadde nok blitt litt vel bratt og kronglete om vi hadde gått rett på istedenfor å følge stien. Barfi syns i hvert fall det var fint å ha en sti å følge igjen.

Ikke så vi folk og bortsett fra sauer nede i dalen og noen fugler så vi ikke noe som helst som flyttet på seg. Men at det hadde vært rein i området så vi stadig tegn på.

Nok en gang ble det en tur på ca 19 km og 8 1/2 time ute i frisk luft. Kun to cacher ble logget denne dagen. Godt fornøyd med at jeg greide å gå såpass turer to dager på rad. Turen opp på Storfjellet var bratt. Resten av turen både i dag og i går var av det snille slaget. Dette var et veldig lettgått terreng, samtidig så var det en fantastisk utsikt store deler av turen. Det eneste som manglet var vann. Ja og så var det mye steinur. Jeg spurte meg selv om hva det var som var så gjevt med å gå i ei steinur? Men så var det denne trangen til å komme seg opp på en topp da... Ønsker man å gå i fjellet uten å måtte gå milevis eller klatre mange høydemeter så er absolutt Friisveien et godt utgangspunkt. Jeg merket i hvert fall ikke så mye til den dårlige kondisen min. Det kan nok bli litt kjedelig område å gå i, men frihetsfølelsen ved å ha luft rundt seg på alle kanter får man helt klart her også. Jeg var litt spent på hvordan potene til Barfi ville takle såpass mye gåing i steinur og tørr mose, men det var heldigvis ikke noe problem. De ser helt fine ut.

Og så er det bare å si tusen takk til CO'ne som har lagt ut disse cachene som viste vei og lokket meg hit. Boksene deres fortjener helt klart flere besøk.

Sånn ca. den ruten jeg gikk disse to dagene i fjellet.