Laber cache-fangst

Det har blitt lite geocaching den siste tiden. Statistikken viser at det har vært veldig ujevnt med cachind så langt dette året.

Neida, det er ikke fordi det er få cacher i området som jeg ikke allrede har logget.

Tar du vekk Mystery-cacher og andre «håpløse»-cacher så har jeg fortsatt ca 140 cacher av typen tradisjonell innenfor en radius på 10 km som jeg ikke har logget. Og øker jeg radiusen til 20 km så ligger det hele 450 tradisjonell-cacher og venter på min signatur. Ok, dette er snakk om avstand i luftlinje så denne 20 km-grenser er i praksis mye lenger på en del av disse cachene, men det er fortsatt snakk om en kjøreavstand på max 1 time. Så det er altså rikelig med cacher å velge i i mitt cacheområde.

Og det kommer stadig flere. For her tikker det inn meldinger om publisering av cacher stadig vekk. Ikke en, to eller tre nye cacher, neida det kommer ofte 30-40-50 meldinger om nye cacher. Og det er da jeg drar i handbrekket. På jobben snakker vi ofte om annerledes-landet, her kan du trygt snakke om annerledes-cacheren. Jeg tror de fleste cachere jubler når de har mulighet til å logge mange cacher på en tur/dag, mens hos meg så stritter det i mot så fort det er snakk om mer enn 10-20 cacher. Jeg orker det liksom bare ikke. Og jeg syns ikke det er så morsomt å Ja, jeg vet – jeg er rar.

Så mange av de grønne boksene på cache-kartet rundt oss har stort sett fått ligge i fred for oss i det siste.

Men noen bokser har det blitt. Vi fikk jo i likhet med ganske mange andre snø for en stund siden. Siden var varslet mye snø, fant jeg ut at jeg måtte forte meg en tur til Hurdal for å ta en cacherunde som har ligget og ventet der, før snøen kom og satte stopp for cachingen dette året.  Siden værmeldingene sa at det ikke skulle begynne å snø før kl 14, så dro jeg av sted. Og jeg var akkurat ferdig til kl 14. Ja, bortsett fra at jeg måtte droppe den som lå et godt stykke unna de andre.

Været var grått så det ble ikke en slik kjempefin tur som sist vi var i området, men det var en del artige cachevarianter som satte en spiss på turen. Verre var det at en av dem var en klatretre-cache og nederste grein var litt for høyt oppe. Jeg vurderte å bruke nabobusken som stige opp til den første greinen, men siden jeg var aleine, fortsatt har problemer med kneet og det ble slettes ikke noe bedre av at jeg sklei på isen og slo akkurat det kneet litt tidligere på turen, så bestemte jeg meg for å være fornuftig og la cachen være. Veldig surt når jeg til og med så cachen som hang oppi treet og treet så ut til å være fint å klatre i. Du finner det for øvrig midt i denne filmen + en del andre cacher. Noen av disse har vi logget og noen ikke.

 

Så jeg fortsatte isteden mot et vann, som sikkert hadde vært veldig fint i solskinn og høstfarger på trærne.

Gikk videre til et gruveområde.

Jeg lot spor etter gruvedriften få ligge i fred. Og det var kanskje like lurt, ikke godt å vite hva som gjemte seg under snøen. Men cachen ble funnet og logget.

Og til slutt var jeg innom finnetorpet Vestlia som nå er åpent for besøk. Det har vært ganske mange finnetorp i Hurdal.

Jeg lurer på hvorfor det var gapestokk oppi lia her.

Forrige dagen fant jeg ut at jeg «måtte» dra og logge noen cacher igjen. Det er et område like borti her som det fortsatt er noen få grønne bokser igjen i. Og siden snøen nå har forsvunnet igjen så fant jeg ut at jeg i hvert fall skulle prøve meg på de 2-3 som burde være greie å finne. Og de er nå omgjort til smilefjes. Noe av vitsen var jo å gå tur med Barfi så jeg la turen bortom 3 andre cacher også. Her med stor skepsis til om jeg kom til å finne dem. Og ganske riktig, jeg gadd ikke å bruke mye tid på å finne cachen som

skal ligge i denne steinura her og hint er «under stein». I hvert fall ikke når logger forteller at de var en gjeng som sleit fælt med å finne den selv om CO sto ved siden av og kom med stadig nye hint. Men den andre som skulle være vanskelig fant jeg :)

Så nå er det bare denne i steinura + 1 til som er igjen i dette området. Ja pluss en del som jeg sannsynligvis aldri kommer til å prøve meg på. Det er en del som har funnet ut at klatrecacher er morsomt. Ja, jeg syns også klatrecacher er morsomt, men da mener jeg KLATREcacher. Slike der du klatrer oppover treet grein for grein. Og slettes ikke slike cacher der du må ha vinger eller klatresele/tau og utskytingsrampe for å komme deg opp til første grein som er sånn ca 15 m over bakken. Så nå har jeg slått meg til ro med at det alltid vil være en del grønne bokser på cachekartet mitt, selv i nærområdet. Men jeg syns altså at disse cachene kunne vært plassert litt lenger unna her vi bor ;)

Jeg ser jeg har en del funn i september. Det var en dag jeg fant ut at nå fikk jeg se å komme meg ut på en cachetur, det var nemlig siste fridagen på en stund og flott vær. Jeg valgte å dra et sted jeg var litt kjent og som jeg hadde noen gode minner fra. Og trailen hadde «bare» 24 cacher. Altså nesten innenfor akseptabelt. Det var egentlig en tabbe, for dette er en av de få gangene jeg syntes caching var kjedelig.  Tror nok årsaken til det var at etter å ha vært på en del fjellturer i det siste så ble det å

gå en langtur langs en skauvei midt inni granskauen, en skikkelig nedtur.

For vannet som lå like ved var jo selvfølgelig godt gjemt bak all skauen.

 Jaja så geocachingen i september – november har ikke vært så mye å skryte av når det gjelder antall funn, men har variert fra fine turer på fjellet, mitt første cachefunn i Spania,

noen artige, noen helt ordinære og årets funn nr 400.

Jeg merker at cachelysten begynner å ta seg opp igjen, så det blir nok noen flere funn før året er omme.