Retningssans

 

Nå har jeg langfrihelgen min, noe som betyr at jeg har hele 6 dager fri på rad.  Nå jobber jeg 4 dager i uken så jeg har jo alltid 3 dager fri hver uke, så egentlig er det ikke noe spesielt med dette, men når fridagene blir samlet sånn i slutten av den ene og begynnelsen av den neste uka så føles det nesten som en ferie. På fredag fant jeg ut at jeg skulle ta med meg Barfi og gå en tur. Det har blitt altfor lite tur på meg i det siste. Det er ofte de to andre som er ute og går med Barfi. Så nå fant jeg altså ut at husarbeidet skulle få ligge enda litt til. En annen ting er at 2 uker med å stå opp “midt på natta” setter sine spor, det tar tydeligvis minst et døgn bare å bli våken igjen…

Ok, hvor skulle vi gå? Nå har jeg lenge sett på en cache oppe på Hadelandsåsen ViewPoint Svartåsen og siden jeg absolutt burde ha vært innom vår egen ikke så langt unna så bestemte jeg meg for å ta denne. Selv om været burde vært et helt annet. Et utsiktspunkt bør besøkes en dag det er solskinn og fint vær. Nå var det meldt snø og regn de neste dagene, men jeg hadde et ørlite håp om at jeg skulle rekke fram før skyene ødela hele utsikten. Det var bare å pakke ned cacheutsyret, ta med litt varm te og sjokolade og kjøre av sted. Håpet om utsikt forsvant allerede i Aamold-krysset, skyene lå langt nedover åssida og muligheten for at de inneholdt snø var stor. Jaja, men vi hadde uansett behov for litt bevegelse.

Framme ved bommen så måtte jeg dobbeltsjekke at jeg hadde stoppet ved riktig skauvei. Joda, det stemte dette med vei nr 2 etter fylkesgrensa. Bommen var mulig å åpne og jeg kunne kjøre innover og nesten fram til cachen bare jeg bidro til veibudsjettet til Almenninga, men nå var jo hensikten at vi skulle trimme litt, så jeg parkerte bilen ved bommen og vi tok beina fatt, Barfi og jeg. I følge GPS’n så var det kun ca 1,5 km til cachen. det var jo ikke lange trimmen, men bedre enn ingenting og sikkert lenger i virkeligheten enn det er i luftlinje.

Her oppe på åsen var det begynt å snø, men det var ikke mye som var kommet så det var ikke noe problem å gå. Det skulle være mulig å følge en sti i fra veien når vi nærmet oss cachen, men den første så vi ikke noe til og tidligere logger sier også at den var vanskelig å finne. Den andre, vel jeg fant ut etterhvert at jeg ikke gadd å gå “forbi” cachen for å kunne følge den så vi begynte å bushe de siste 3-400 m. Det gikk helt fint og etter en stund kom vi fram til noe som en gang hadde vært en setervoll.

Husa som engang hadde vært var ikke mye å skryte av.

Det var en gang…

Det var en forlegning for Milorgs D13’s kampskole her i april-mai 1945

Cachen fant vi enkelt. Men så var det å få den opp. Hjelp! Det var enklere sagt enn gjort. 1. Jeg var usikker på hva som var lokket. 2. Hadde den frosset fast?. Jeg fryktet at jeg rett og slett ikke greide å åpne den og dermed ikke få logget. Men heldigvis etter litt lirking fant jeg ut hvordan lokket var og fikk åpnet den.

Så var det tid for å se seg litt om. Utsikten  var det ikke mye å se til.

Finne et sted der vi kunne spise nista vår.

Ja selv om turen var kort så skulle vi kose oss litt likevel.

 

Her går det helt klart et dele.

Slik markerte de eiendomsgrenser i Leikanger også.

Og så var det på tide å gå ned igjen til bilen.

Nå var det jo sporsnø så vi kunne jo bare følge våre egne spor, men det ble jo selvfølgelig for kjedelig. Så vi gikk nedover litt på siden av der vi kom opp. Fant noe som lignet på en sti, kanskje det var den stien som var nevnt? Så vi fulgte den et stykke, men så forsvant den. Så da bushet vi bare videre. Syns etterhvert at vi hadde gått langt uten å finne veien. Begynte å se på gps’n og endomondo’n. Hmmmm – merkelig? Var ikke noe å se til veien der? Ingeting stemte, men jeg nektet egentlig å tro det jeg så. Gå tilbake for å begynne på nytt var selvfølgelig helt utenkelig så vi fortsatt bare å gå i samme retning nedover mot veien, ja i hvert fall i følge mitt hode. Nå er jeg litt usikker på om det var myr vi gikk  eller om det bare var all nedbøren som har kommet i det siste, men det føltes i hvert fall som at vi krysset div. myrer. Fy F så lei jeg er av å vasse i myrer etter denne høsten. Nå begynte jeg å bli ganske irritert og vurderte seriøst å flytte vekk fra Romerike og hjem til Hedrum igjen! Sjekket på nytt de hjelpemidlene jeg hadde med meg og innså at sånn kunne vi ikke fortsette. Så jeg plottet inn cachen på nytt og begynte å gå tilbake mot den igjen. Kom inn på en blåmerka sti og fulgte den. Jeg hadde sett blåmerkene på hytta.

Og ganske riktig så kom vi fram til hytta igjen.  Nå tok jeg ingen sjanser på en ny bomtur så nå fulgte jeg den blåmerka stien videre, den skulle nemlig lede ned til veien. (sti nr 2 som vi ikke gikk til på vei opp) Og det stemte, nå var vi nede på veien igjen og det var bare å følge den ned til bilen.

Huff! Dette var både flaut og skremmende. SÅ totalmangel på retningssans????? Går du inn på linken under her tror jeg det skal være mulig å få opp et kart med sporlogg over hvordan vi gikk.

http://app.endomondo.com/workouts/434574662/9134629

Forstørrer du den  så ser du bedre. Cachen ligger der “krysset på 8-tallet” er  Den sløyfen som er markert med 3 og 4 er der vi gikk etter å ha logget cachen. Vi gikk med andre ord bare noen meter i riktig retning ned mot veien før vi skjærer skikkelig av sted i fullstendig feil retning. Hvordan er det mulig å gå såååååå feil! Jeg må innrømme at jeg er skikkelig skremt over meg selv. En tur ned til veien på noen 100-metere ble med andre ord til noen km….. Jaja vi fikk ihvert fall trimmen og bevegelsen vi hadde behov for Og nå vet jeg i hvert fall hvordan jeg skal gå neste gang jeg tar turen hit, for jeg bør vel ta en tur til i klarvær for å se om det er noe utsikt å snakke om her.

På hjemveien stakk vi bortom cachen vår, Heller’n  for å sjekke at den hadde det bra. Det var artig å se på Barfi, for også her gikk vi først på en skauvei før vi skulle inn på en sti. Da vi kom til stien så gikk Barfi inn på den uten noe som helst tegn fra meg. Det var tydelig at hun husket at vi hadde gått her før og hun skulle nok ikke av noe mer av mitt “gå-seg-vill–opplegg” så her viste Barfi vei, dermed basta!

Alt i alt så ble det en tur på 9,5 km så da ble det jo en helt grei tur likevel. Det var jo selvfølgelig derfor jeg gikk den ekstra sløyfen

På hjemveien så så jeg en tiur som gikk i veikanten. Første gang jeg har sett den så nær at jeg kunne se den røde flekken over øye

Når det gjelder de to cahene vi har lagt ut ( GC5CYNE-HELLER’N og GC 5CD3J-Brattåstoppen) så har de ikke hatt mye besøk, men de har fått favorittpoeng av flertallet av de som har logget og ikke minst har de fått mange koselige og fine logger. Det er skikkelig moro! Nå er vår neste cache helt klar, det mangler kun å legge den ut. Men siden den ikke skla publiserers før den 18. desember så drøyer vi det en stund til.