Lapphundstikka

Til dem som ikke er medlem i Norsk lapphund klubb og er litt nysgjerrig på hva Barfi "beriket" Lapphundstikka med, så setter jeg inn historiene her. Det er ingenting nytt, alt har stått her i bloggen før, men Lapphundstikka fikk en redigert utgave. Jeg har nå god samvittighet med tanke på Lapphundstikka og slipper å tenke på at jeg burde sendt inn noe til dem :-) Med hele 6 sider om Barfi så er det mange år før noen ønsker noe mer stoff om Barfi der ;-)

en småkoselig historie om barnevakten:
Gårdshunden
Vi har to bikkjer, Vina en islandsk fårehund og Barfi en finsk lapphund. I fjøset vårt har vi griser. Vi har ofte bikkjene med i grisehuset. Vina ser det som sin store oppgave å høylytt passe på at grisene ikke går ut av bingene sine. Barfi er stort sett uinteressert og er rask med å legge seg ute i låven og vente der på at vi skal bli ferdige.

Men enkelet dager er det annerledes. En dag det var ei purke som griset, skal jeg si det var ei svart pelskledd frøken som våknet. Hun bjeffet og skreik og sto og hoppet utenfor bingen for å prøve å få se hva som skjedde inne i bingen. Jeg ønsket selvfølgelig å tro at hun hadde lyst til å passe på og stelle med ungene hun hørte lyden og så et glimt av, men jeg var ikke helt trygg på at ikke tankene hennes faktisk dreide seg om mat. Så hun ble nødt til å holde seg utenfor bingen. Jeg var litt usikker på hvordan purka som grisa ville reagere da Barfi sto utenfor bingen og bråka som verst. Det ville ikke vært unaturlig at hun ville prøve å beskytte ungene sine. Men neida, det tok hun helt med ro. De har jo hørt bjeffing før ;-)

Litt senere så tok jeg med meg en grisunge ut av bingen slik at jeg fikk se hvordan Barfi reagerte. Barfi var veldig ivrig på å undersøke den. Hun prøvde å ta noen tak i grisungen. Etter å ha fått noen klare meldinger på hva jeg syns om det, så virker det som at hun slo fra seg alle tanker om muligheter for et måltid.

Neste purke griset seint på kvelden. Barfi fikk være med og gikk litt småfrustrert utenfor bingen. Siden denne purka hadde lagt seg så fint til med rompa ved døråpningen så åpnet jeg døra slik at Barfi også fikk stå og følge med på hva som skjedde. Barfi syntes det var veldig spennende.

Etter hvert så satte jeg meg til inne i bingen og Barfi fikk bli med inn. Spennende! Men også litt skummelt. Så Barfi satt helt inntil meg og så og så. Eller hun satt under meg med hodet ut mellom beina mine og så og så på de nyfødte ungene som prøvde å finne ut av hvordan matkrana virka eller på dem som allerede hadde funnet ut av det, men som derimot sloss om få akkurat den spena. Slik satt vi mens vi ventet på at neste unge skulle komme. Barfi vekslet mellom å se på grisungene og opp på meg og på grisungene igjen.Det fikk meg til å tenke på Emil i Lønneberget og en liten omskriving av en replikk derfra ”du och jag, Barfi, du og jag”

Barfi ble stadig modigere og modigere. Nå passet hun på og lukte og sjekke dem også. Mens vi satt der så kom en grisunge gående over halen til Barfi, uten at vi hadde lagt merke til at den kom. Det var skummelt det! Barfi visste ikke helt hva hun skulle gjøre da Mens jeg dreiv og tørket en grisunge så satt jeg slik at Barfi ikke hadde oversikt. Da ga hun beskjed om at hun også ville se. Hun måtte jo snuse på og sjekke dem. Men vaske dem, nei vet du hva, det syns hun ikke var hennes jobb!

Vanligvis så kommer Barfi nølende etter meg når jeg går til grisehuset, men i denne perioden som det var grising så løp hun foran meg til døra og videre rett inn til bingene der det var nyfødte unger. Barfi skulle inn og sjekke hvordan det gikk med dem!

og så en litt småkritisk og nevrotisk historie om utstilling:
Barfi på utstilling
Utstilling er ikke ”min greie”, det er det en del som har fått med seg. Jo da jeg er helt enig i at utstilling er viktig for en rase, men derfra til å delta på utstilling stadig vekk er det veldig langt i mitt hode. Nå bor jeg kun 10 min fra Letohallen, en hall der det foregår en del utstillinger vinterstid. Dette hadde jeg helt glemt inntil en bekjent sa ifra at om jeg stilte den eller den helgen så ble hun gjerne med som moralsk støtte og hjelpende hånd. Selvfølgelig jobbet jeg disse dagene. Men jeg fant ut at jeg skulle melde på Barfi på en annen utstilling litt seinere. Ikke fordi jeg hadde lyst til å stille henne ut, men fordi jeg har hørt at utstilling er veldig bra miljøtrening og der har jeg syndet kraftig. Dessverre så var min moralske støtte opptatt med noe annet denne dagen. Men det fant jeg ut var like greit. Jeg syns egentlig at det er greit at det ikke er kjentfolk i nærheten når jeg sliter eller dummer meg ut. Jeg var meget skeptisk til hvordan dette kom til å gå. Ja, jeg var overbevist om at det blei en katastrofe! Jeg har så vidt prøvd å gå noen runder med Barfi på tunet og det var ikke trav som kom fram da nei. Her var det hopp og sprett. Og det å få henne til å stå - glem det! Jaja, poenget med denne utstilingen var jo miljøtrening så da fikk det bare gå som det gikk. Katastrofe var jeg som sagt forberedt på.

Dagen før var jeg inne på NKKs nettside for å prøve å finne igjen en artikkel om utstilling. Jeg lurte f.eks på om jeg måtte registrere meg når jeg ankom? Jeg fant ikke igjen den artikkelen jeg leitet etter, men jeg fant en artikkel om ”Hva ser dommeren”. Etter å ha lest den var jeg ikke lenger bare skeptisk, jeg forsto at det var bare tull så mye som å møte opp i ringen! Der står det at dommeren ser lett om du har greie på dette, h*n får ikke bedømt en hund som ikke kan stå ordentlig, traver i rett tempo, h*n blir ikke sjarmert av en logrende hund osv. Hjeeeeelp, her har jeg ingen ting å gjøre!!!! Når det videre står og nå snakker jeg om en artikkel som har stått i Hundesport og dermed NKK går god for, at du skal gå inn for å lure dommeren. Er du klar over at hunden din er trang bak, så går du kortest mulig i den retningen der dommeren får se dette. OK, selvfølgelig prøver du å framheve bikkjas beste sider, men å skjule de svake sidene? Ja da er ikke utstilling lenger det nyttige verktøyet det skal være med tanke på rase og avl. Altså fikk jeg bekreftet min skepsis til utstilling. I min leiting etter den rette artikkelen så kom jeg over en annen. Den omhandlet hvordan du skal se ut. Sett opp håret ditt og ta på deg finklærne som i tillegg skal passe til hundens farger før du går i ringen. Hallloooooooooooooo!!!!!!!!! Ikke søren om jeg finner fram finklær for å gå på utstilling!!

Nei, jeg gjorde faktisk ingen forberedelser med tanke på utstilingen. Her skulle jeg være skikkelig ”bønder i by’n”. Jeg tror jeg har dusjet Barfi en gang i den tiden jeg har hatt henne. Og neimen om det var aktuelt å vaske henne nå i denne kulda. Nei, vasking etter naturmetoden med litt basing i snøen fikk være bra nok. Ja og så fikk hun ikke være med i grisehuset den siste dagen før utstillingen. Det er kanskje greit at det i det minste ikke lukter gris av henne ;-) Og utstillingsband, nei det kjøper jeg ikke. Men jeg hadde tenkt å børste igjennom pelsen hennes. Barfi har inntil nå ikke røytet. Men gjett hva som skjedde uka før utstillingen? Jo da pelsen datt av i store dotter. Så da fant jeg ut at her var det best og holde børsten langt unna. Pelsen fikk være som den var og ferdig med det. Ellers er jeg redd det hadde blitt en nakenhund jeg hadde stilt.

Vafler ble stekt på morgenkvisten og pakket ned i sekken sammen med masse pølsebiter. Og så var det bare å sette seg i bilen og kjøre sammen med mange tanker oppe i hodet mitt. Idioti, tenk å ville seg selv så vondt! Dette er det bare tull og kaste bort tiden på. Jeg har en del ting som må gjøres denne helgen. Mye bedre å sove litt lenge nå som jeg endelig har fri. I disse OL-tiden så er det mye snakk om fokus, tenke arbeidsoppgaver og positive tanker. OK. Utstilling er gøy. Ikke snakk om, den tanken er det umulig å få til å feste seg. Dette er bra for Barfi OK den går jeg med på. Dette er bra for Barfi. Bare fortsett å kjør. Dette er bra for Barfi. Hjelp, se alle de andre proffe!! Dette er bra for Barfi. Ja vel da. Vi får gå inn.

Hmmm hvor skal en sette seg her da? Er det noen regler for hvor det ikke er lov til å sitte mon tro? Jeg satt meg ned i nærheten av en annen FL og satset på at det var greit. Jeg følte meg veldig bortkommen og det hadde vært veldig godt å ha en veileder å holde i handa akkurat da… Dessuten, hva gjør en med eiendelene sine? Er det helt greit å la fotoapparat og lommebok ligge uten tilsyn? Lettere lamslått satt jeg og prøvde å følge med på hva som skjedde i ringen. Måtte jo prøve å få en viss peiling på hvordan jeg skulle opptre. Så dårlig som jeg hører så får jeg ikke med meg noen ting av det som blir sagt. Best å følge med så jeg forstår når det er min tur. Det var mange handlere i skjørt og dress ja, men heldigvis noen i vanlige klær også. Og det var ikke alltid det var dem i de pene klærne som gikk videre. Hjelp! Dommeren sjekker også halen nøye. Barfi har krok på halen sin. I hvert fall har hun hatt det. Jeg er ikke sikker på om den var der sist jeg kjente etter.

Barfi hadde såååå lyst til å prate med alle de andre bikkjene hun så. Hun satt og peip og peip og peip og trakk litt i bandet. Noen frustrert bjeff kom innimellom. Men hun bjeffet veldig mye mindre enn det jeg hadde forventet. Nesten ikke, vil jeg påstå. Det var forresten lite bjeffing i hallen syns jeg. Vi gikk litt rundt engang i mellom, i håp om å slite henne litt ut. Du vet, det blir kanskje mindre hopp og sprett, av det? Synd noen ikke tok bilde av oss. For en gang når jeg snur meg og ser etter Barfi, så står hun (med alle fire beina i gulvet) og strekker hodet opp for å slikke en GD i munnviken. GD’n sto helt vanlig og så ned på Barfi. GD er jammen store!

Alle godbitene jeg hadde med, forble i lomma. Barfi overså fullstendig både meg og godbiter. Hun hadde viktigere ting å følge med på. Sukk, der gikk den planen i vasken.

Det var kun 3 FL som skulle stille og de to andre var hannhunder, så da jeg så dem gikk i ringen visste jeg at nå er det like før det var vår tur. Hjeeeeelp! Jaja det får gå som det går. Hender og lommer fulle av pølsebiter, jeg øynet jo fortsatt et lite håp om å kjøpe meg litt pen oppførsel i ringen. Så det første som skjer når jeg får beskjed om å gå er at jeg bør nok ha bandet i venstre hand. Jo da, jeg hadde vel fått med meg såpass, men du vet, meg og kaving og hender fulle av pølsebiter… OK nytt forsøk. Vi dilter / springer nå av gårde. Ny runde. Aner ikke om det ble trav eller hopp og sprett. Så kom det verste. Stå. Det går ikke. Så enkelt er det. I hvert fall bare i noen sekunder om gangen. Veiver med armer og godbiter. Sitter på huk og holder oppunder. Jeg syns nå dommeren var snill med meg. Dommer var Leif Ragnar Hjort bedømte så godt han kunne. Men han ga meg et tips om at skulle Barfi bli en utstillingshund, burde jeg trene. Hva!!!! Trene? Hva mente han med det tro? ;-) Syns han ikke vi var proffe??? Hehe. Jaja, utstillingshund skal Barfi ikke bli. Selv med veldig dårlig handling så ble kritikken bra og premieringen likeså. Vi ble noen erfaringer og sløyfer rikere. Men bitt av utstillingsbasillen? Nei det skal det mye mer til før jeg blir.

Fjelldronningens Fagra alias Barfi med eier Tove Nordhiem som deltok på utstilling 13.02.10