Masse feriebilder og noe helt annet

Her kommer det veldig mange bilder fra: sommerferien-10 som bør sees i sammenheng med det forrige bloggeinnlegget mitt.

 

Om dette er det vel bare en ting og si: spennende…..

SOMMERFERIEN-10

Så er det endelig tid til å skrive fra sommerferien. Nb! dette blir langt! Heller ikke i år hadde vi klare planer for hva vi skulle gjøre i ferien. Men et par ting var bestemt.  PE ville til Bergen og bl.a besøke Håkonsvern og jeg ville til Underdal. Og så fant vi ut av overnattinger skulle bestå av Coop hotellkupp. Haukelifjell har vi kun kjørt en gang tidligere og det er 22 år siden, så hvorfor ikke kjøre der i år? Så  inn og sjekke hvor det var Coophotell med ledig plass.  Overnatting ble booket i Haugesund, Bergen og på Ål. Den siste møtte litt motstand hos min bedre halvdel, hva skulle vi nå gjøre der??

Søndag 1. august satte vi kursen sør- og vestover. og siden vi kjørte gjennom Vinje og Vinjeutstillinga foregikk på Vinjar så måtte vi jo ta en tur innom der :-) Det var nemlig tradisjon i gamle dager. Vel -  kunst er ikke min store lidenskap og i år var det svært lite som falt i min smak. Syns det var lite handtverk stilt ut i år også. For det er det jo som regel mye fint av. Selv om det virker veldig fjernt nå, så bodde bestemor akkurat her, mellom bilene med Vinjar som nærmeste nabo.Huset måtte vike plass for den nye skolen.

Og med vinjestøtta, Vinjestoga og hjemstedet til Norstoga-brødrene rett over veien.

 

Etter en tur innom kirkegården så bar det videre over Haukelifjell.

Jeg hadde nettopp lest bloggen til Berit og Ville og jammen havnet vi ikke på hotellet hun hadde tatt bilde av da det var på tide og få i seg litt mat :-) Ellers så ble Røldal kun et skilt for vår del.

Vi skulle til Haugesund og hadde ikke tid til altfor mange stopp, men dette måtte bare sjekkes opp. Fjella rundt Rullestadjuvet / Etne. Se de fjella, så “glatte” !

Og så måtte vi jo gjøre som alle andre å stoppe litt ved Langfoss.

Som du kan se så var været litt ymse denne dagen.

Haugesund

Mandag 2. august var sola på plass igjen og vi var på plass i Haugesund. Hotell Amanda lå helt ned ved Smedasundet, midt i smørøyet vil jeg påstå mulig jeg ikke har peiling. At det er mange som har mer enn nok av penger er det ingen tvil om for her lå den ene store fine båten etter den andre.

I gågata var det derimot veldig stille. Vi tok turen til Skudneshavn. Måtte jo sjekke hva det var for noe. Og joda her var det veldig idyllisk. Små hvite hus og trange gater.

Noe som tydeligvis bød på utfordringer også. Søppelbilen kom nemlig da vi gikk der. Og den liknet ikke på den som kjører hos oss. Nei dette var en liten “Postman Pat-bil” som tømte søppelkassa, som var satt ut i kjellerinngangen, for hand og inn i varerommet på bilen. Også i Skudneshavn lå båtene på rekke og rad. Vi tok en tur innom noe som minnet veldig om Heimskringla, som jeg en gang for veldig lenge siden var med på å starte. Bortsett fra at kafen her virket større og mer fristende. Masse fint handarbeid å få kjøpt og gamle ting som var hengt opp i kafeen, hadde fått plass i den gamle tåkelurfabrikken.

Vi kjørte liksom rundt hele Karmøy og stoppet litt ved et minnesmerke for fiskere gått bort på havet og litt på andre sida av øya. Konklusjonen vår var at det var ikke så rart det var mye sau her, tror ikke det var så mange andre som fikk utnyttet mange av disse områdene fornuftig. Det ble litt sånn som jeg skrev om turen i Ytre Sogn, noen ganger så føles det faktisk godt å komme hjem og se at vi har det kanskje like bra her med leira vår på Romerike :) Et besøk på Avaldsnes hørte også med. Selvfølgelig var det mandag og da er jo som kjent mye stengt, så også her. Sagnet sier at den dagen denne steinen, Jomfru Marias synål, berører kirken er dommedag nær. Kanskje ikke så rart at noen har kuttet av litt i toppen der noen ganger ;-)

 

Tirsdag 3. august  Tida går fort og etter to netter i Haugesund var på tide å sette kursen mot Bergen. Men først en tur opp på Steinsfjellet for å få litt oversikt

Og så måtte vi jo ta turen innom Haraldshaugen, for å få med oss litt severdigheter.

 

Vi kjørte selvfølgelig ikke strake veien til Bergen. Vi kjørte bl.a innom Tysnes og da må jeg bare innrømme at jeg satt og irriterte meg over at jeg ikke husket hvor Irén bodde. Hadde jo vært artig å visst om hun bodde i området der vi kjørte. Nå kjører ofte vi ikke hovedveier og vi fikk erfare atTysnes heller ikke har den aller beste veistandaren overalt. Det kommer mer om veier seinere. Kjenner du deg igjen Irén?

Bergen

Også i Bergen hadde vi overnatting midt i smørøyet, om ikke på Bryggen så i hvert fall i bakgata til Bryggen. Og i motstening til i Haugesund så var det smekkfullt med folk! Mye spanjoler tror jeg. Ja på Fisketorget så snakker jo selgerene spansk. I Bergen så ble bilen plassert i parkeringshuset og der ble den stående til vi forlot Bergen, i hvert fall nesten. Veldig kjekt med parkeringshus i tilknytning til hotellet, men det hadde jo vært kjekt at det var mulig å gå ut av bilen også da. Parkeringshus er tydeligvis trange borti der, både i Haugesund og Bergen!! I Haugesund, men spesielt i Bergen var vi typisk turister. Med kamera på magen, besøkte vi de mest kjente turistattraksjonene. Fløyen, Ulriken, Akvariet, Rosenkrantztårnet, Håkonshall, Fisketorget og Bryggen. Jeg har vel sett det meste av dette før, bortsett fra Ulriken, men det er 100 år siden. Vi var som sagt ikke aleine om å besøke disse stedene. På hotellet i Bergen var det faktisk et problem å finne plass til å spise frokost. Det har jeg aldri opplevd før. Ikke det at jeg er så veldig vant til å bo på hotell da, men….  Ja til og med på turistinfo’n var det kjempelang kø! Heldigvis viste det seg at den ikke var så lang likevel. Vi satte oss på en buss som skulle ta oss med til Ulriken og Akvariet. Og den skulle gå hver 1/2-time. Du kan trygt si at jeg hadde ikke så veldig høye tanker om Bergen etter å ha sittet å ventet på å bli hentet, etter å ha kommet ned fra Ulriken, i ca 1 tme :-( Og der var det INGEN ting å finne på. Men jeg ble straks blidgjort igjen da vi endelig kom oss tilbake til sentrum og etter å ha vandret litt gatelangs ikke fant mindre enn tre konditorier :-) Namnam! Veldig dumt at det er grenser for hvor mye kaker en kan kjøpe… Det er vel egentlig ikke så mye å si om disse attraksjonene. Folk har vært der selv og i hvert fall sett bilder derfra. Utsikten fra Fløien og Ulriken var flott. Turterrenget prøvde vi ikke, men det var helt sikkert flott det også. Og jeg forstår det veldig godt hvis bergenserne er flinke til å benytte seg av dette. Men en ting må jeg nevne. Fy søren så bratt det var oppover med Fløibanen, det hadde jeg glemt.

Ut i fra bloggen til Irén hadde vi fått med oss at det var blitt en haitunell på Akvariet. Det tok lang tid før vi fant området den var i. Vi fant faktisk bare karper, seler og pingviner til å begynne med vi :-/ Men så er jo de de morsomste og fineste å se på og da. SÅ store karper kan bli! Nå pleier ikke jeg å være opptatt av bæsj og tiss, det er en del år siden jeg var 5 år ;-) Men jeg blei faktisk ganske imponert av å se på pingvinen gjorde nettopp det. Jøss for en fart og lengde det føyk ut med! Hmmm jeg hadde kanskje feil fokus… Tilbake til haitunellen som vi altså fant. Må jo bare innrømme at jeg blei skuffet. Den var kort og haiene små. Men bortsett fra det så var den flott. Spesielt med alle de fargerike fiskene som var der sammen med haiene. Og så er det jo masse annet fint å se på Akvariet, men en del av det taper for trøtte bein og lysten til å gå tilbake og legge/sette seg. Men vi fikk i hvert fall med oss noen digre krokodiller eller var det alligator? Samma det, store og skumle var de. Håkonshall og Rosenkrantztårnet er i grunnen ganske kjedelige syns jeg. I hvertfall Håkonshall. Imponerende ja vel, men det er jo bare ett rom. Bryggen er noe for seg selv og denne gangen hadde vi guide omvisning og det slår aldri feil, det blir sååå mye mer interessant. Det må ha vært litt av et spesielt liv der den gang. Den ene kvelden spiste vi middag i en av bygningene der. Deilig mat og PE slo fast at når vi blir lotto-millionærer så skal vi gå ut for å spise mye oftere enn 1-2 ganger i året ;) Vi skulle som sagt besøke Håkonsvern også mens vi var i Bergen. En nevø er stasjonert der og hadde invitert oss på omvisning. På tross av min skeptis så var det faktisk morsomt å være der. Etter litt tullball fordi jeg ikke hadde med lommebok og dermed ikke noe id (vi måtte kjøre tilbake å hente det, heldigvis bare noen min unna) så fikk vi komme inn på området. Det var svæææært. Du kan si de hadde det meste der. På selve fregatten, Donaldbåten ble den kalt siden den heter F313, som vi fikk omvisning på så burde du nok være godt kjent, der hadde jeg ikke hatt noe problem med å gå meg bort. Jeg skulle veldig gjerne hatt noen menige stasjonert hos meg, det fantes ikke ett støvkorn ombord på den båten!!

Og vi fikk nok et bevis for at amerikanere er noe for seg selv. De lå der med en ubåt og den var strengt bevokta med væpna soldater både på ubåten og bak sandsekker på brygga. Fikk jo nesten følelsen av krig.

Noe annet som var artig var å se mange av butikkene vi har sjekker ifra på jobben. Og logoen vår var overalt.

Det var nok av gjester med god råd i Bergen også.

Etter tre netter i Bergen så var det nok en gang på tide å komme seg videre. Jeg kom på det nå lenge etterpå at vi hadde jo planer om å ta en tur i Øygarden også. Det glemte vi bort. Og så var det det med å kjøre bil i Bergen da, der tror jeg en må være lokalkjent for å finne fram! Takk og lov for GPS’n. Hadde vi stolt på den hele tiden så hadde vi kanskje sluppet en veldig lang omvei da vi skulle forlate Bergen. Greit nok at vi heller ikke nå hadde planer om å ta strakaste veien, men det får da være grenser for å mange bydeler/forsteder vi skulle innom :0/ Endelig kom vi ut på hovedveien. Først skulle Hardanger besøkes.Nordheimsund, Granvin, Ulvik var steder vi var innom før vi endelig satte kursen mot Voss og det store høydepunktet for min del på denne ferien. Fredagskvelden kom vi fram til:

Langhuso, Underdal

Her holdt Erna til. Ei som jeg har holdt kontakten med via julekort i ehhhh kremt, kremt 27 år!!!! Og det er 25 år siden vi har sett hverandre. Jeg må innrømme at jeg var litt spent, kjente jeg henne igjen? Ikke noe problem :-) Akkurat likedan, det er nok sveisen min som har forandret seg mest på disse årene. Ellers ser vi akkurat likedan ut forsatt, unge, vakre og spreke! Ikke sant Erna ;-) Jeg vet neimen ikke hva som var mest stas. Gjensynet med bestevennen fra SJH eller geitene. Det var bare sååååå kjekt alt sammen!!!! Ååååååh som jeg koste meg:-) :-) Først fikk vi servert pillakjøt (hjelp nå blir jeg halshogd, skal det være dl eller ll?) oversatt til bokmål så er det killingkjøtt. Namnam :-) noe jeg ikke har smakt på 28 år. Vi fikk lov til å overnatte på stølen. Og morgenen etter våknet jeg til lyden av utålmodige killinger. Ingen er så fine og herlige som dem :-) Jeg fikk lov til å gjøre det jeg er aller best på, nemlig å stå å se på Erna som jobbet og å prøvesmake. Ingenting er så godt som nykokt brimost.

Seinere på dagen så var det kvitosten som skulle smakes på :-) Den er litt mer ubestemmelig. Er den god eller ikke? Den er litt sånn smakløs, men så er det godt likevel. Det ferdige produktet er jeg ikke så glad i, men så liker jeg ikke så mye hvite/gule oster uansett hva / hvordan de er laga. For å ta det det i kronologisk rekkefølge, veldig forenkla og det har selvfølgelig ingen ting med manglende kunnskap å gjøre ;-) Først så varmes melka opp til riktig temperatur, tilsettes løpe og kultur og står der til det er klart. Da samles ostemassen, den jeg smakte på som er litt sånn ubestemmelig.

Dette tas over i former. Treformene er byttet ut med stålformer etter pålegg fra mattilsynet.

Der mysa presses ut før de pakkes inn i osteklede og henges tilbake i mysa.

Og når de nå er ferdige så er det på tide å koke inn brimosten. Dette er et handtverk som krever erfaring for å få til det perfekte resultatet. Det er kun røringa de har bytta ut med maskin. Men så tilbake til geitene :-) De kommer av seg selv veldig tidlig på morgenen for å bli melka og få kraftfôr.

Det er slutt på “6 bein i bakken, hue i rauva og rauva i nakken” Noe har da heldigvis blitt enklere på stølen og.

Kan jeg få litt mere mat før jeg går?

Er det ikke min tur snart?

Lang lang rekke opp i lia på andre sida for å spise.

Dessverre så gikk tiden så altfor fort og vi måtte av sted igjen og la Erna få tid til å jobbe videre. Tusen takk for oss Erna, det var såååååå kjekt alt sammen og det blir IKKE 25 år til neste gang!!

PE hadde lyst til å kjøre Flåmsbana. Han mente at den hadde han aldri kjørt sommerstid, så han ville opp og se huldra i Kjosfossen. Det var det visst veeeeeldig mange andre som også ville. Toget var allerede fullt på flere avganger. Så det ble det ikke noe av. Vi tok heller og kjørte et stykke oppover dalen med bil. Ikke så enkelt for veien er smal og det var skrekkelig mange syklister. Noen hadde en vanvittig fart. Det straffet seg, viste det seg. Da vi kjørte nedover igjen så lå det i hvert fall en i grøfta. Aldri verden om jeg tør å sykle nedover der, da kommer jeg til å slite ut bremsene. Flåm har blitt et vanvittig turist sted. Parkeringsplassen var full av turistbusser. Jeg kjenner meg ikke igjen der. Jeg så forresten en FL der.

Men Vikesland ligger heldigvis fortsatt opp i lia der. Jeg skulle så gjerne ha vært oppom der en tur også, men heller ikke i år rakk vi det. Jaja det betyr bare en ting det: Vi kommer igjen neste år ! Da satser jeg på å besøke både Langhuso og Vikesland! :-)))))

Bergsjøstølen, Ål

Så bar det østover. Lørdag og søndag skulle vi overnatte på Bergsjøstølen i Ål. Nøve hadde godt god for at det var et fint sted. Og det hadde hun helt rett i, det var virkelig vakkert der. Når du så i denne retningen så var det bare en liten åsrygg og så var det bare himmel, akkurat som vi var på “verdens tak”.

Nå hadde jeg lest ei brosjyre om dette området og en av 10 ting som måtte gjøres når en var her, var å gå på Reineskarvet. Og da hadde selvfølgelig jeg fått for meg at det skulle jeg gjøre. Jeg forsto ikke helt hvorfor det ikke gikk noen stier dit, men KangoBerit hadde forsikret meg om at det gikk fint å komme seg dit. Jeg spurte på fjellstølen om råd og han foreslo en annen vei enn det som Berit hadde foreslått og jeg hørte på han. Som var i mot Iongsdalen og i andre enden enn det Berit hadde foreslått. I hvert fall prøvde vi. Vi fant ikke helt ut hvor det var og ble veldig usikre. PE var temmelig oppgitt og lurte på hvorfor kunne ikke jeg gå på tur rundt hotellet sånn som alle de andre gjorde?? Nei si det? Kan det ha noe med tiltrekning av topper som mål? 

Joda, jeg begynte å innse at det kanskje var en grunn til at alle andre gikk nærmere hotellet ja… Ikke bare bare å gå opp her. Vel vel, vi bestemte oss for å gå en liten runde runt i terrenget her for å se det an litt og så heller dra tilbake. Vi fant en liten sti og fulgte den opp på en liten kolle med en varde på. Da var jeg i hvert fall kommet meg på en “topp” ;-) Og utsikten var det ingenting å si på. Jeg regner med at Hallingskarvet er et sted der borte.

Reineskarvet ble studert og i kikkerten så fant jeg et punkt jeg mente det var mulig å gå opp. Fikk jeg lov til å prøve? Joda, gubben sa værsågod bare gå du. Han skulle sitte og vente han. Så vi traska av gårde i vierkratt og myrlendt område mot mitt punkt. PE fant et passende sted og fant fram matpakka, mens jeg gikk i retning Reineskarvet. Kondisen er som kjent ikke den aller beste, men nå måtte jeg jo forte meg så jeg jabbet i vei. Huff så bratt, jeg hadde funnet meg ei steinur, sannsynligvis en flombekk som jeg gikk i. Egentlig ganske god å gå i og heldigvis ikke løse steiner.

Der nede ved bekken et sted sitter PE og venter

Huff så tunge låra mine blei, men ikke så hakkende gæli heller. Jeg brukte vel ca 1 time til jeg kom på toppen – trodde jeg… At jeg aldri lærer, det er jo alltid nye topper bak en topp!! Jeg fortsatt å gå i håp om at nå var det vel toppen jeg så? Men neida.  Jeg fant fram kartet og så at jotakk, det var nok langt igjen til toppen fortsatt, i hvert fall 100 høydemeter. Jeg skulle så gjerne ha vært på toppen sånn at jeg hadde sett over til Hemsedal? Men jeg fant ut at jeg fikk snu, det er grenser for hvor lenge jeg kunne la min bedre halvdel sitte å vente. Etter å ha vært på Gaustatoppen og nå her + litt andre steder så slår jeg herved fast: fjelltopper = steinrøys!!!!

Men denne var veldig lett å gå i. Og det var ikke en lyd å høre. Ikke hverken fugl, sau, bil, fly, og heller ikke fluer, absolutt helt stille! Deilig. Og utsikten var upåklagelig, bortsett fra at jeg ikke så over på andre sida.

 

Det var veldig mye sau i området, og de var ikke spesielt fornøyd med å få besøk.

Tro det eller ei, PE var like blid da jeg kom ned igjen, jeg kunne bare ha tatt meg tid til å gå på toppen :-) Omtrent slik var det vel jeg gikk:

Jeg har i hvert fall vært i området ;-)  Ellers er lærdommen at det er ganske sikkert mye finere å gå i terrenget rundt hotellet. Steinørken er i grunnen ikke noe å strebe etter. Men jeg blir nok nødt til å ta turen igjen seinere en gang, før jeg er fornøyd.

Jeg må skryte litt av kokken. At han ikke så ut som en kokk er en annen ting. Og litt skeptisk var jeg begge kveldene. Lørdagskvelden fikk vi en fargepalett til hoverett. Synd jeg ikke hadde med kamera. Virkelig lekkert. Men ikke poteter og heller ikke pasta eller ris? Går det an? Jada, det gjorde det, jeg savnet det ikke etter å ha begynt å spise. På søndagen var det desserten jeg var skeptisk til flambert brie eller noe sånt. Eeeeh jeg liker ikke sånne bløte sterke oster! Men joda jeg gjør visst det, i hvert fall sammen med molter :-) Men det som virkelig var snålt, i tillegg så var det nemlig både selleri og reddiker. Til dessert!!?? Reddikene smakte jeg ikke på, men de var jo røde og lekre da. Sellerikvasten smakte jammen meg godt sammen med det andre. PE og jeg ble enige om at hit skal vi tilbake, gjerne etter at høstfargen har kommet. Da må det være utrolig vakkert der i fint vær.

Mandag 9. august

Så var det på tide å sette kursen hjemover. Men først skulle vi kjøre Fanitullveien over til Hemsedal. Da fikk vi se at at det hadde nok vært enklere å følge rådet til Berit om å starte fra Reine.

De skal ha skryt for at det var fine fjellveier oppi fjella der.

Veier ja, det er mange varianter av dem i Norge. Vi kjørte Myllargutveien fra Flatdal til Rauland og jeg vet ikke helt om jeg skal le eller gråte. Der kom det nemlig en bil som kjørte veldig sakte, vinglete og med skrapelyder. Det tok litt tid før vi forsto at bilen var så lav under at den til stadighet subba nedi pga dårlig vei med spor og kuler. Ikke bare bare med fin bil nei.Og så har du jo alle tunellene og broer. Det er ikke billig å bygge veier i Norge. Og så jeg som syns vi har mye bomstasjoner her på østlandet. I området rundt Haugesund og Bergen så kryr det jo av dem!  Og så var det smale veier da. Stadig vekk så er det kun plass til en bil, men så er det ikke lett heller da å bygge vei i fjellsidene. Tenk på de som skulle stikke disse veiene for mange år siden.

Og stadig så er det nye prosjekter på gang. Hva sier de om dette de som er i mot kraftledningene over Hardangerfjorden?

At vi har mye vakker og spennende natur er det ingen tvil om. Alt i alt så er vi veldig fornøyd med ferien vår. Som vanlig var det mye kjøring, men vi fikk se mye også. og flere steder skal vi tilbake til. Været var heller ikke så gæli, litt regn på turen til Haugesund og mye regn den siste kvelden i Bergen. Borte bra, men så er det godt å komme hjem igjen også. Det er alltid spennende å se hvordan det står til med dyra, både ute og inne, se hvordan åkeren står, blomsterbed og høre hvordan ungene har hatt det.

Jeg er fortsatt ikke ferdig med å slette bilder så fotoalbum kommer i neste innlegg.

Avlsseminar og litt ag

På søndag var vi på nytt klare -vel klar og klar… Det er ikke ofte jeg forsover meg, men gjett hvem som våknet 10 minutter før oppmøtetid på søndag?! Veldig dumt å blogge til over kl 3 om natta og sette vekkeklokka nærme nok til å slå den av fra senga! Stor panikk med springing rundt i huset etter klær, noe å skjære opp kake med, penger til oppgjør og noe å skrive med og på. Og så jeg som pleier å bruke en time bare på å kose meg med 2 kopper te før jeg gjør noe som helst!! Takk og lov for at jeg ikke bor mer enn 1/2 time unna Harestua og at oppmøtetida var 1/2 time før selve seminaret begynte. Hurra jeg rakk det akkurat. Ganske flau og litt usikker på om jeg skulle ta kaka med inn, den skulle vi jo ha før seminaret bl.a :-/ Men jeg kunne jo ikke la den stå i bilen og koke heller. Så joda, kl 9.30 var også jeg klar for avlsseminar med Hans – Åke Sperne :-)  “Tema: anatomi med fokus på islandsk fårehund. Eksteriør, funksjon, mentalitet. Med undertittelen: Hva står det egentlig i kritikken?” Vi var ca 20 stk som ventet spent. Hans – Åke Sperne har som nevnt god greie på islandsk fårehund, han er eksteriørdommer på denne og mange andre raser, har drevet med oppdrett av rasen i mange år, har vært engasjert i hundeklubber og det som tilsvarer NKK i Sverige. Og ikke minst, han er en av de tre som sitter i lederskapet for ISIC

Liv Sydhagen, NIHKs fornøyde leder sammen med dommer Hans-Åke Sperne.

Viktig! Jeg tok svært få notater og med teflonhjernen min så har jeg allerede glemt det meste. Så jeg kan ikke garantere at det som jeg forteller er korrekt og noe av det ble nok også fortalt på lørdag og ikke søndag. Og noe tror jeg ble sagt, men er kanskje ting som jeg har hørt / lest tidligere. Om noen av dere andre som var med på seminaret ser feil, så vær så snill og korriger meg. Dette blir nok skrevet ganske mye stikkordmessig, rotete, som mine tolkinger og med en del sidespor.. Og foreleser blir heretter omtalt som HÅS

Rasestandaren som er utarbeidet på Island (selvfølgelig) oversatt til engelsk og godkjent av FCI er rasens “bibel”! (FCI-Standard No. 289/20.06.2007/GB) Det som står der er hvordan en IF skal være, ikke hva du finner i hundebøker, hjemmesider og hos oppdretter. Men for håpentligvis så har jo disse samme beskrivelsen som den orginale rasestandaren da :-)

Det er vanligvis 4 punkt som det snakkes om i avl, hos en liten rase som IF tar vi med et punkt nr 5.

1. Eksteriør

2. Funksjon

3. Helse.

4. Mentalitet

5. Genetisk variasjon

Det er umulig å si hvilket av disse punktene som er viktigst, ganske enkelt fordi alle er like viktige. Alt henger sammen. Hva hjelper det om bikkja ser ut som en Champ. om den ikke greier å gå? Den er verdens herligste bikkje når det gjelder gemytt om den ikke har snev av sine bruksegenskaper? osv.

1. Eksteriør. Den skal se ut som en IF og fungere i de oppgavene som en IF har Hvordan det er, står i rasestandaren og blir vurdert på en utstilling. HÅS sa at han på lørdag ikke hadde vært i tvil en eneste gang om at det han bedømte der var en IF. Han hadde en gang bedømt en Eurasier som han gjerne skulle gitt CK i klassen for IF, men derimot fikk den en 2. eller 3. premie (husker ikke), for den så jo ikke ut som en Eurasier! En IF skal fungere på Island! Der er temp. –5 – + 15 med mye regn og vind. Han sammenliknet det med Stavanger og Kristiansand, bare 10 ganger verre når det gjaldt vind og regn. På Island er det ikke – 40 grader. Og hvor jeg vil med denne værmeldingen? Jo, pelsen til en IF. Den skal ha den rette kvaliteten. Glem om den er lang eller kort, rasen IF har begge varianter. Viktigere er det at den har den rette kvaliteten. En IF skal kunne svømme over elva og komme opp igjen på andre siden like fin og klar for mer jobbing. På Island er det breer som smelter hele tiden og dermed iskladt vann. Folkene rir over elva, bikkja må komme seg over for egen hand. Derimot så trenger den ikke å takle – 40 grader, det har man Lapphunder til :-) Kort sagt det er en grunn til at IF har skal ha det eksteriøret den blir bedømt etter.

2. Funksjon. En IF er en gårds- og gjeterhund. Vi skal ikke glemme at den er begge disse tingene, ofte nevnes kun gjeterdelen. Men den er både gårdshund og gjeterhund. Blir kanskje litt dumt å presisere det her siden de fleste leserne har lapphund og akkurat samme saken gjelder der. Gjeterdelen er vel ganske opplagt, husker ikke om det ble sagt så mye om det, bortsett fra to ting. Nok et bevis på at at punktene ovenfor henger sammen. En IF skal ha noe hvitt på seg. Årsaken til det er at en IF er en rase som jobber mye selvstendig og fyker opp i fjellsidene ( det er kanskje åser på Island?) for å samle og hente sauene. Det er mye lettere for saueeieren å se den om den har noe hvitt på seg. Altså farger/pels i eksteriør. 2. saken var at den gjeter på samme måte som, her er jeg litt usikker på rasene, men mener det var disse: Finsk spets, FL, SL og Lapsk, Västgötaspets og buhund.  I Sverige så bruker de gjeterhundprøven til Västgötaspetsen til å teste IFs gjeteregenskaper. Det blir helt feil å prøve den sammen med Border Collie. HÅS mente at de i Frankrike brukte en prøve  på Pyrineerhunden som ville passet enda bedre. (dette får dere høre mer om, jeg skal nemlig snart på en slik prøve :-)) Når det gjaldt gjeting så anbefalte han oss å lese småskriftet sau til fjells. Den passet veldig godt på IF. Husker ikke navnet, men den var skrevet av en buhund-oppdretter.

Over til gårdshunden som det kanskje er mer å skrive om. Nok en gang IF er tilpasset livet på Island. Det er hele tiden snakk om at den er utviklet og avlet fram der for ganske mange år siden og det livet som var da. På Island er det svært få gjerder, ingen store rovdyr, langt mellom gårdsbrukene, sauer lammer ute. Som gårdshund har IF mange oppgaver, den skal passe på at sauene og andre dyr ikke kommer inn på tunet og roter for mye i blomster- og grønnsaksbed f.eks. Sauene har ingenting der å gjøre. Den passer på de nyfødte lamma, sånn at hverken ravn, ørn eller rev blir for nærgående. Den skal varsle om noe uvanlig skjer. Den varsler om det kommer folk til gards. Vanligvis skjer dette ved bjeffing. Men noen tar f-eks en runde rundt bilen for så å komme tilbake til eier og fortelle at det kommer en bil, men ikke nødvendigvis ved hjelp av bjeffing.

Spisshunder var “vanlige folks” dyr. Vanlige folk (nå er jeg nok over i andre land enn Island) fikk ikke jakte på elg, hjort og andre store dyr/fugler, de tilhørte nemlig adelen. Derfor så  har ikke disse rasene som er nevnt under gjeting utpreget jaktinnstinkt. Hmmm det gjelder vel ikke spets’n, men det var kanskje noe med måten de jaktet på også?

3. Helse. Det ble det vel ikke snakket så mye om. IF er jo som kjent en veldig sunn rase :-) Men nok en gang, alt henger sammen. Det hjelper ikke om ei bikkje er aldri så fin og flink om den ikke kan gå f.eks. HÅS mente at denne voldsomme fokusen på HD hadde sin bakgrunn i at en gang i tiden så var det noen som skulle sette igang et forskningsprosjekt og valgte seg ut HD. Det var et aktuelt problem hos bl.a schäfer som ble mye brukt som tjenestehund. Det er dyrt å trene opp disse, dermed var det greit å ha forsikra seg om at de ikke kom til å gå ut pga HD. Bikkjer med HD ligger normalt på 6-7 % i de fleste raser. Norge og Sverige hadde flaks med sin import av de første IF til landet, de var nemlig HD-frie. Danmarks første bikkjer hadde derimot HD og dermed ble det et større problem hos dem utover i avlen.

4. Mentalitet. Nok en gang, alt er like viktig. I Norge har vi ikke jobbet mye med metalitetstester. Dette er mye mer vanlig i Sverige og Danmark. HÅS håpet vi kom etter på det punktet. Husker ikke om det ble sagt så mye om hvordan en IF skal være. Bortsett fra at han nevnte bikkja som fikk 0 på lørdag fordi den knurret da han kjente på den og at den også gjorde utfall mot andre i ringen, dette fant han seg ikke i. En ting er om de står for tett, da kan den kanskje få lov til å si litt ifra at den syns det er ubehagelig, men ikke når avstanden er på ca 3 meter.  Ikke la bikkja de få for mange dårlige opplevelser i ringen, da kan den fortsette med det seinere også. Tren og la den få gode opplevelser.

5. Genetisk variasjon. IF er fortsatt en veldig liten rase og det er lette “å møte seg selv i døra”. Her er det veldig viktig at vi prøver å spre genene så mye som mulig. Det er kun 27 kjente bikkjer som utgjør grunnstammen i IF så seint som i 1969.

Så var det over på anatomidelen. Vi hadde med en Wippet, en IF og en Pomeranien, som han brukte til å “tegne og forklare på”  Sånn at vi kunne se forskjellene på raser. IF og Pomeranien er i grunnen veldig like bortsett fra størrelsen. Wippeten var derimot noe helt annet og så var den veldig lett å se kroppen på, den var ikke gjemt bak så mye pels ;-)

Undertittelen var som sagt, hva står det egentlig på kritikken? Der står det jo om vinkler. Og ja nå forstår jeg hva det dreier seg om :-) Forklare det her er derimot mye verre. Men nok en gang, det er en grunn til at det bedømmes. Vinklene avgjør steglengden til bikkja. En Wippet som er en “galopp-hund” skal kunne sparke godt ifra og ta lange steg. En IF skal kunne klatre i bratte bakker og da er det en fordel med korte steg. HÅS sa at SL og IF hadde like vinkler. På en perfekt IF skal du finne fram til toppen av skulderen (husker ikke hva det heter) tenke deg en snor med et lodd på. Den skal gå fra toppen gjennom kneet og ned der foten er. Alle kritikker som går på fram- eller bak betyr at loddet da er tilsvarende foran eller bak foten. Forenklet sagt. Lendepartiet er et svakt punkt på bikkjer, det står liksom helt aleine uten støtte av ribbein eller bein, derfor er det viktig at dette ikke er for svakt. Sporer/ulveklørne som vi er så opptatte av ble det vel heller ikke sagt så mye om, annet at de skal ha litt “substans” ikke bare være et vedheng. Og at det i rasestandaren står at de “kan være dobbelte” det står ikke engang at de skal være der. I kommentaren derimot så står det at det er ønskelig. En IF skal ha en forholdsvis stor brystkasse  (husker ikke om den skulle være rund eller oval) Stor brystkasse gir plass til store lunger og god lungekapasitet som gir en bra utholdenhet, det  er bra for en god arbeidshund (kondisen ;-)) og for bjeffing (men det var kanskje min tanke ) Vi gikk igjennom alle kroppsdeler, men jeg må nok innrømme at det ikke sitter igjen så mye av dette. I tillegg så ble tiden for kort til å gå i dybden på så mye. Ørene skal være spisse og den bredden du ser i basis = avstanden mellom ørene. Halen skal være ringlet over ryggen, ikke ligge på siden og ikke for hardt eller løst. Hodet lærte litt om størrelse og forhold på skalle, neseparti og stopp, men ser ingen grunn til å skrive mer om det her. Men kan jo si litt om en artig vri på en del av kritikkene. “Vakra öron som skallen skal anpassas til” Altså at ørene er akkurat passe, men skallen må vokse litt til for at det blir riktig. Er det mulig? En grunn til at hode ikke skal være for smalt er at det rett og slett skal tåle en trøkk. Dette er en gjeterhund som bl.a gjeter ved å nappe i hasene. Spesielt en hest kan “gi tilbake”.  Krysset ble det prata en del om. Men hva…? Jammen bra jeg ikke går på skolen lenger :-/ Det er i hvert fall noe som går igjen på kritikkene det at en del har fallende kryss.

Om jeg lærte noe om kritikker? Det er fortsatt mye jeg ikke forstår, men ja jeg forstår mye mer nå :-) Og det er litt artig å lese gjennom alle kritikkene nå etter å ha vært med på dette. Og jeg tror det skal bli veldig nyttig å sette meg til med rasestandaren som har kommentarer fra HÅS.

Saker som rasen må jobbe med. Først en ting som har gitt resultater, det var en stund mye små IF, nå er størrelsen på plass der den skal være igjen :) Det som ikke er på topp er krysset, det er for mange som har fallende / ”bratt” kryss og lavt ansatt hale. Som sagt så er det en del av det på kritikkene fra lørdag også. En annen ting er “kalvbeinte” bein, spesielt bakbeina. Det vet jeg dommeren på Frya-treffet nevnte også.

Et tips om valper og farger, den fargen det er rundt ørene på valpen, den vil den få som voksen.

To saker som HÅS brenner for, samarbeid! Ikke begynn å lage egne små grupper og hold på med saker på siden av klubben, ikke snakk stygt om andre osv. Og da kommer kanskje Frya-treffet opp? Vi var i kontakt med styret og fikk NIHKs velsignelse og støtte til det, bare så det er sagt :-) En annen ting som er veldig viktig. IF er en liten rase, her MÅ vi samarbeide og se på ALLE IF som en gruppe på tvers av landegrenser. Ikke begynn å snakk om norsk IF, dansk IF osv.

Det er veldig viktig å tenke helhet i avl. Ikke begynn å avle på en ting. Da møter du deg selv i døra ganske fort, innavlsgraden blir fort altfor stor med de problemer det kan føre med seg. Det er en del som avler på farger f.eks og på en IF så burde vel det være det minst viktige av alt! Det eneste kravet om farger i IF er jo at den skal ha litt hvitt og at det ikke er ønskelig med hvitt som dominant farge. Og når det begynner å avle på en farge fordi den er sjelden, halloooooo!! En rasestandar er til for å unngå framelsking av sjeldne tilfeller! Ikke sant??

Som sagt så ble det for kort tid og HÅS pleier å ha en oppfølgingsdel på seminarene sine. Det ble vi vel enige om at det ville vi også være med på. Nå jobber vi for og tror vi får til at dette blir på Frya-treffet neste år :-)

Berit, Charlotte, Hans Th og jeg var  på Harestua både lørdag og søndag og da ble det selvfølgelig en del prat om Frya-treffet. Ganske mye faktisk ;-) Du kan trygt si at vi bobler over av ideer om hva vi har lyst til å få til der. Konklusjonen ble vel at treffet bør vare i 2-3 uker, skal vi få med oss alt!! Jeg sa jo for en stund siden ja til å bli med på planleggingen av dette treffet neste år også, men tenkte at ok jeg blir gjerne med og planlegger, men jeg vet ikke om jeg drar dit selv. Det er jeg liksom ferdig med. Glem det, VI KOMMER!! :-)))) Vina, Barfi og jeg. Og Irene, ikke noe studier eller utflukter, du skal nemlig også dit! Så alle som er medlem i NIHK eller har en islending eller flere, det er bare å rydde plass i kalenderen, 1-5. juni møtes vi til islandshundetreff på Frya leir i Ringebu :-) Jeg må bare ordne meg fri fra jobben først…

For den det måtte interessere og ikke har fått det med seg så har jeg lagt ut alle resultatene fra NIHKs Spesialutstilling. Den finner du her Dette har jeg gjort de 3 årene jeg har hatt ansvaret for påmelding og skriving av katalog. Da har jeg jo alt på pc’n likevel og det er faktisk ganske så fort gjort. Det som tar tid er utvelgelse og opplasting av bilder. Det er jo lenge til medlemsbladet kommer ut og mange venter utålmodig på å få se resultatene. Jeg vet jeg tipset lapphundklubben om dette 1. gangen også, men de var visst ikke enig i at dette var en god idé? Denne gangen har jeg også lagt ut en del kritikker, det er derimot mye jobb, så selv om det hadde vært morsomt å lagt ut alle tror jeg ikke jeg gidder det. Sånn ca halvparten av de 1/2-gode bildene jeg tok, har jeg lagt i et webalbum. Et bilde av en med veldig lange ører bl.a ;-) Men jeg er litt usikker på om jeg kan legge det ut her?

Må til slutt ta med litt om agility. Det har blitt svært dårlig med ag-trening. Det var dette med teori og praksis da…. Litt av årsaken er jo at Barfi viser en del motvilje på en del av hindrene og ikke akkurat jubler når jeg viser tegn til at vi skal trene. En annen ting er at hindrene alltid nettopp er ryddet bort pga plenklipping. Og så var det jo halting og ferie da. For min del så er det sånn veldig bergogdalbane. Høyt oppe når Barfi er såååå flink og langt nede når hun nekter å hoppe på høye hindre. Og det å hoppe hjul på høyt er også uaktuelt, ifølge Barfi. Akkurat det med hjulet er ok, for det er litt breit og skranglete så det holder vi oss likegodt unna. Men hopp er jo ganske vesentlig da. Vel forrige kvelden tenkte jeg at NÅ MÅ vi begynne igjen. Og jøss hoppe høyt det var da helt greit? Hva er det du driver å maser om? Hurra :-) I dag var vi en tur på banen og fikk trent på ornt’li hindre igjen. Nok en gang så nektet Barfi å hoppe hjulet. Men 2 ganger på lavt så var det 0 problem. Hun var sååååå flink atte. Vi hoppet hjul og hopp som bare det. Hun har veldig god klaring til og med. Farta på en del andre hindre er derimot ikke så mye å skryte av. Vippa holdt vi oss unna i dag og tunellen var hun skeptisk til, det var jo vanndammer inni der! Alt i alt så var det en opptur. Så nå er det bare å ta seg sammen og dra dit litt oftere! Jeg hadde jo med Vina også. Hun har plutselig begynt å tulle her hjemme hun også. Hun går såååå elegant UNDER pinnen på hoppet!!?? Dette har hun aldri tulla med før. Farta i slalomen som her hjemme har kommet seg var tilbake på det normale. Men vi begynte med en kort runde på noen hopp og så på vippa, da gikk det så fort at hun måtte “hoppe av” i enden! Men det var ikke noe problem å ta den igjen, da med mer normal fart. Hun hadde nok bare glemt seg bort ;-)

NÅ MÅ jeg begynne å gjøre noe fornuftig. Håper at jeg snart får begynt på bloggen om ferien og ikke meinst lese igjennom alle blogger som er lagt ut den siste mnd.

SPESIALEN

På høy tid å legge seg, men nå har jeg nettopp kommet hjem etter å ha vært på Limaspillet og da tar det litt tid å roe seg. Limaspillet er en opplevelse, magisk, flott og vakkert. Om årets utgave var bedre enn forrige gang er jeg ikke så sikker på, men flott var det :-)

Dette har vært en lang dag og begynnelsen ble nesten litt flau. Jeg hadde planlagt et par overraskelser og så var enden på visa at den som ble mest overrasket, det var nok meg! Hundetreffet på Frya ble jo som kjent svært så vellykket, bortsett fra en ting – en av lederne fikk ikke en gave som takk for innsatsen. Den tabben skulle vi rette opp i dag og Charlotte fikk endelig sin vase og vinflaske. Tusen takk for innsatsen din på Fryatreffet, Charlotte!Bedre seint enn aldri, er det jo noe som heter ;-) NIHK har bestemt at vi skal lage en ny brosjyre som vi bl.a skal dele ut på Dogs4all. Heldige oss som kjenner Hans Thollef, han har laget en kjempefin brosjyre til oss. Den blir sååååååå fin!!!! :-) :-) Og som en liten takk for det skulle altså han få en liten blomst :-) Ja og så skulle vi begynne med årets Spesialutstilling i NIHK – trodde jeg… Tror du ikke jeg også fikk en like fin blomst? Tusen takk Liv og dere andre, jeg sklal aldri klage mer på at jeg er…!! :-) Og som ikke det var nok, så fikk jeg jammen takk for innsatsen på Frya jeg også? Tusen takk Berit og Hans Thollef! Jeg ble rett og slett litt satt ut jeg.

Men sååå kunne utstillingen begynne. Det var faktisk meldt ganske bra vær i dag, men tror du ikke det pøsregna på morgenkvisten i dag. Å neiiii ikke regn i år også!! Heldigvis så ga det seg og det ble både sol og nesten varmt, jeg ble i hvert fall solbrent. Så været skal vi ikke klage på. Det skulle bare vaskes litt først :-) Jeg skulle vel egentlig jobbe på utstillingen og jeg gjorde jo det, i hvert fall til å begynne med. Holdt sånn noenlunde orden på saker og ting og delte ut nummertlapper i hvert fall. Men så skulle jeg da både selge varer og fotografere. Og det å være to steder på en gang er jo ikke så lett. Og jeg må jo prøve å få tatt noen bilder til neste medlemsblad, så da trakk jeg meg stille tilbake og overlot jeg salget til de andre jeg…. Jeg ble bedt om å ta noen bilder altså. og skal man ta noen så må man jo prøve å ta av alle…. Det ble maaaaaaange bilder :-/ Håper noen av dem ble brukbare i hvert fall. Jeg kommer nok til å legge dem ut sammen med resultatetene.

Jeg vil påstå at det var en vellykket utstilling i dag og at de fleste var fornøyde da de dro hjem. Skriveren skrev pent og forståelig, ringsekretæren var en trivelig fyr som holdt orden i sakene og dommeren var perfekt :-) Nå kommer det som egentlig er ganske sjokkerende, vet du – jeg hadde egentlig veldig lyst til å stille i dag, der jeg sto og fulgte med. Eller det gjorde jeg ikke, Vina hadde nemlig ikke en gang kommet inn i ringen tror jeg. Også denne dommeren var nemlig opptatt av riktig hold….. Men jeg må si at utstillinga i dag var trivelig og interessant. Jeg sto nemlig stort sett rett ved siden av dommerteltet og fikk med meg ganske mye av det som ble sagt. Jeg skulle virkelig ønske  jeg hadde hatt ører som fikk med meg alt som ble sagt. Dommeren som dømte heter Hans – Åke Sperne og en av de tre personene som kan mest om Islandsk fårehund og det å få bedømt hunden sin av disse tre må jo være en drøm. Den andre av disse tre skal forresten være dommer neste år :-) Hun som dømte på Biri i fjor er den 3. av disse tre IF-ekspertene Vi fikk vite på forhånd at Hans –Åke var veldig streng, og ikke likte han bjeffing i ringen heller så det var nok flere som var litt skeptiske. Og ja det ble ganske mye blått, til og med både gult og 0. Flott! Syns jeg, det skal være litt variasjon i fargene. Den som fikk 0 fikk det pga av gemyttet i ringen. Og den som fikk gult hadde vodt i bakbeina et sted. Men alle ble nøye bedømt likevel og fikk sin kritikk. Det som vi likte så bra var at han hele tiden forklarte hva som ble sagt i kritikken. Han spurte om du forsto hva han mente. Og han holdt en trivelig tone og kom med råd. Som f eks at du skal ikke innlede en samtale med dommeren. Han kan gjøre det, men ikke du. På spesialen er det jo mange som aldri har stilt før. Han kjente nøye etter både her og der.

Fikk du ikke hunden til å stå eller han fikk kjenne på den så sendte han deg ut på en runde og du fikk en ny sjanse. Kort sagt han brukte mye tid på hver hund og ga deg en sjanse til å vise fram hunden.

Kanskje hjelper smisking med dommeren?

 

Han hadde såkalt åpen bedømmelse i slutten av hver klasse og forklarte litt om hvordan en IF skulle se ut. Han poengterte bl.a at dette var hunder som skulle leve på Island, der er det ikke –30 eller + 30 grader, men derimot sånn ca –3 – + 15 grader, masse regn og vind og veldig kaldt vann i elver. Disse forholdene er det en islending skal takle.

Det ble en lang utstillingsdag,men som sagt artig. Så bar det hjem for å bake sjokoladekake og deretter kle på seg masse klær ( som ikke var nok denne gangen heller) for å dra på Limaspillet. Hmm jeg skulle jo ha ryddet opp i penger og papirer jeg har med meg hjem fra utstillingen, legge ut resultatene….I morgen – kveld :-) Nå bør jeg vel komme meg i seng, selv om jeg har mer lyst til oppryddinga og resultatskriving. Det var forresten go’gutten min som ble BIR. Jeg får høre det at det er kun når jeg er på besøk at han hopper opp i sofa’n. Han må jo hilse på meg :-)

I morgen skal jeg på avlseminar der denne dommeren skal lære oss masse om hvordan en islending skal se ut. Jeg gleder meg :-) Enda jeg ikke har noen som helst planer om å bli oppdretter.