Litt bakketrening - Skjerveknatten

Fortsatt is på vannet fredag 12.mai.

Det er på tide å komme igang med bakketrening. Selv om det denne uken har blitt grønt og våronna er unnagjort rundt oss så skal jeg ikke lange biten ( vi snakker noen få km) før det ligger bra med snø i veikanten. Så tanken på å logge en cache langs veien / Leira ble fort avskrevet. Jeg hadde tenkt å prøve meg på en tur til Skjerveknatten. Siden turen dit ligger på solsiden så tenkte jeg at stien dit kanskje var bar.

Det så jo i hvert fall lovende ut. Stien går i kanten av det store hogstfeltet i midten av bildet.

Nå var det blitt hogd her i vinter og da er det jo straks litt verre å gå. Og ikke helt uvanlig så fant jeg ikke stien. Tror jeg har bommet 3 av 4 ganger på denne sti-starten. Men det var jo bare å krysse dette nye hogstfeltet så møtte jeg på stien i kanten av et eldre hogstfelt.

Turen begynner bratt. Ikke så rart når en ser de stupbratte sidene på åsen som jeg skal opp på.  Gledelig var det da å oppdage at formen var blitt bittelitt  bedre enn da jeg gikk samme turen i november sist høst. Jeg kunne gå litt lenger mellom pausene nå.

Joda, det var bart og fint å gå i solhellinga, men så flatet det jo ut litt innimellom. Godt det var noen andre som hadde gått før meg noen dager før. Sånn at jeg kunne gå i sporene etter dem. Det var heldigvis ikke så lange biten med mye snø.

Så jeg kom meg opp til Bjønnræva og den fine utsikten. Her ble det selvfølgelig en pause.

Jeg var litt usikker på om jeg skulle snu eller fortsette med tanke på snøen, men jeg måtte jo selvfølgelig fortsette. Nå som det flatet ut så ble det mer snø å gå i igjen. Og snøen den er råtten og enkelte steder lå den djup. Jeg datt igjennom nesten til skrevet et sted. Men stort sett fungerte det bra å gå i forsporet til den som hadde gått der før.

Og jeg kom meg greit fram til toppen. Selv om sporet fortsatte så tok ikke jeg sjansen på noen rundtur og gikk samme vei tilbake. 

Det var varmt, sol og ca 20 grader. Så det var egentlig behagelig å tråkke litt igjennom i snøen. Jeg tipper på at det minket bra på snøen. Det var i vert fall rikelig med spor etter snø som nå var omdannet til vann. Såpass mye at jeg skled og datt to ganger på nedturen og tro meg, den bakken var våt. På nedturen hadde jeg selvfølgelig kontroll på stien og konstaterte at det ikke var noe rart at jeg ikke fant stistarten på vei oppover. Den lå gjemt bak ei tømmerlunne.

Jeg syns fortsatt at Skjervetråkket er en flott og spennende sted med mye historie, som jeg gjerne besøker flere ganger. 

Og så er det jo så fint her rundt alle vanna.