Fra Paradis til Paris

 Denne uken har jeg vært på hele to turer.

Jeg tok turen over åsen til Harestua, denne gangen også. Forrige uke gikk jeg i utkanten av Nordmarka, nå skulle jeg opp på Romeriksåsen. 

Jeg fant ikke parkeringsplass der jeg hadde tenkt, så da ble det å parkere ved den nye stasjonen istedenfor den gamle og dermed begynte turen med å gå på skauvei til å begynne med.

Vi har fått et tynt dekke av snø.  Det skal ikke så mye til før det blir både vinterstemning og ikke minst mye lysere.

Med så lite snø så syns stien fortsatt godt

Et av turens mål var Rudsætra. Overraskende stor og fin bygning, i hvert fall utvendig. Dette stedet ble benyttet av motstandsbevegelsen med senderen BETA under hele krigen.

Så var det på tide å sette kursen mot Paradiskollen, noe som betydde atskillig brattere bakker. Tjerna var nå dekket av is.

Paradiskollen, 670 moh. 

Her har jeg vært kun en gang tidligere, for 10 år siden. Den gangen gikk jeg fra Rundkollen, litt lenger ned i dalen. Jeg har vært flere ganger i området, men altså kun en gang oppe på denne toppen.

Her er det ingenting å si på utsikten. Harestuvatnet ligger der nede og så kan man se Tryvannstårnet, Nordmarka, Norefjell, Gaustatoppen ++ alt etter hvilken retning du ser.

Etter en pause på toppen så var det tid for å gå ned til bygda igjen. Denne bakken er bratt! Det var heldigvis ikke like ille resten av lia, men gurimalla som jeg angret på skovalget mitt. For det var jo ikke fritt for at det var noen glatte partier underveis. Med det tynne snølaget var det umulig å se hvor. Det gikk greit oppover, men nedover var jeg plutselig livredd for å skli og falle. 

Jeg har aldri gått såååå pinglete noen gang. Jeg gikk mest mulig på utsiden av stien, det var jo så mye tryggere å gå i lyngen. I tillegg så niholdt jeg i alt som var av trær og busker langs stien. Noe som gjorde at jeg så mer og mer ut som en snømann. Snøen dryste jo ned over hode, nakke og armer. Jeg nøyde meg med to fall. Første fordi jeg snublet på toppen. Jeg løfter jo ikke beina mer enn jeg må og et fordi jeg sklei på isen, da jeg trodde det var slutt på faren. 

Etter turen til Paradiskollen og Harestua, dro jeg i retning Paris to dager senere. Jeg trodde jeg skulle til Hurdal, men fant ut at jeg holdt meg innenfor grensa til Eidsvoll. 

Nå hadde jeg lært og funnet fram vinterskoene med pigger. Det var smart for da kunne jeg gå mer normalt. Det var deilig.

Nå var vel egentlig det mest spennende med denne turen, navnet. Vet ikke hvorfor det heter Paris, Parisen eller Parishøgda. Men turen var fin den og ikke minst veldig bratt et stykke. Ganske enkelt en skauentur.

Selve Parishøgda hadde ikke mye utsikt å skryte av. 

Det var bedre utsikt litt før jeg kom på toppen. Hurdalsjøen ligger der nede. 

Og så tok jeg avstikkeren bortom Finnepeisen. Det er 6 år siden jeg var der første gang. Peisen er fortsatt godt synlig, mens jordgammen er det kun noe "grunnmur" igjen av. Her bodde det en finne første halvdel av 1800-tallet

Det blir straks bedre utsikt hvis skauen er hogd ned

Det var solskinn denne dagen også, men jeg gikk stort sett i skyggen. Og med 10 kuldegrader så var det kaldt, syns jeg. Det er rart hvordan det føles så mye kaldere sånn på begynnelsen av vinteren.

Begge turene ble på 9 km hver med noen cachefunn underveis.