Store Snellingen og Korsvatnet

Søndag ville jeg ut på tur igjen. Og denne gangen kunne Barfi også være med.

Vesle Snellingen

Planen var egentlig en tur på Nordåsen, men jeg ombestemte meg og kjørte til Brovoll og la i vei mot Store Snellingen isteden.

Bortsett fra den første km. så er det en fin, enkel tur til et vakkert sted.

På finnetorpet Snellingen finner du spor etter den gang jorda ble dyrket.

Nå er det beitedyra som tar seg av kultiveringa. Jammen godt det er noen som rydder opp. Det er en viss fare for at Norge kommer til å gro igjen. Vi traff på mange beitedyr denne dagen. Jeg føler meg ikke helt trygg på storfeet. De er store og de kan være mange. Og enten de springer deg ned fordi de vil bli prata med, be om mat eller jage oss pga Barfi så er de uansett store og tunge. Så jeg ble plutselig litt usikker på hvordan jeg skulle komme meg dit jeg ville, for de sto jo selvfølgelig midt i stien der det var vann på begge sider. Men de flyttet på seg og vi valgte en litt annen vei og kom oss dit vi ville.

Helt ute på enden av tangen i Store Snellingen.

Nå var det tid for matpause og ta livet helt med ro.

Etter en stund så kom bjelleklangen veldig nærme.

Oisann vi fikk visst besøk. Hele flokke sto på rekke og rad, men fant plutselig ut av jeg var veldig skummel, så de snudde og sprang tilbake enda jeg knapt hadde gjort noen ting.

Da ble det rom for enda en tekopp da

Men vi kunne jo ikke bli her hele dagen så vi gikk tilbake og valgte en litt annen sti. Joda det er fortsatt mange myrer i området.

Tror det er populært å fiske her for det er tett i tett med bålplasser langs vannet. Her ser vi bort til plassen vi satt og spiste.

Her brant det i sommer. Det lå like ved vannet så med helikopter så fikk de slukket ganske raskt.  Nå som det omsider har begynt å regne litt igjen, begynner det å grønnes allerede.

Vi fulgte stien og satset på at vi ikke havnet alt for  langt unna tilbakeveien til bilen.

Det var ingen snarvei, men kjekt å gå en ny sti og etter en stund kom vi inn på en sti som jeg visste ville føre meg tilbake til Snellingen. Derfra tok jeg nok en ukjent sti. Jeg hadde nemlig bestemt meg for at jeg endelig skulle få logget de to grønne boksene som har ligget der og ventet på meg i flere år.

Fine skilt har de i Lunner Almenning

Årsaken til at jeg ikke har logget disse er at det betyr noen km gange på grusvei, som jeg jo ikke er så veldig fan av og at jeg som regel er sliten etter en allerede lang tur når jeg er i området. Denne dagen hadde vi jo ikke gått så langt så da måtte jeg benytte sjansen. Disse cachene kan fint tas med bil. Det er bare å betale bompenger og kjøre opp fra Grue, men det er juks syns jeg

og sykling driver vi jo ikke med.

Etter en stund kunne vi velge mellom vei og blåmerket sti i retning Grua stasjon.

Vi valgte selvfølgelig stien. Vi kunne skimte vann mellom grantrærne, men det var stort sett ikke så mye annet å se enn grantrær. Men jeg syns det er lettere å gå på sti enn på vei.

Så var vi ved enden av Korsvannet, men langt i fra cachen.

Det var bare å fortsette.

Viewpoint  Langvatnet ble funnet og logget. Et kjapt blikk på vannet før vi tuslet videre, nå i riktig retning i forhold til bilen.

Nå var det ca 5 km grusvei tilbake til Brovoll, men først skulle cachen ved Korsvatnet logges.

og så skulle vi ta oss en velfortjent pause igjen.

Wow! her var det fint Kloss i veien med vann på begge siden av veien. Det går faktisk an å kjøre seg en søndagstur hit.

Klokka begynte å bli mange så vi måtte se å komme oss hjemover.

Jammen hadde det brent her og, men det var bare en liten flekk.

Barfi var fin i farta og jeg hadde nesten problemer med å holde følge med henne der hun la i vei.

Det ble en tur på 18-20 km denne gangen også.

Jeg har pyntet sekken min litt med broderiene jeg hadde på den som er utslitt. Den blei så fin atte

Vardåstjernet og Gruveliastollen på Romeriksåsen

Årets  sommervær og færre fridager har gjort at jeg knapt har gått turer i år. Tror jeg har vært på Gardlimåsan 3 ganger, den ene gangen med tur rundt Kvernsjøen i tillegg, en cachetur i Gjerdrumsmarka (nedre del av Romeriksåsen) og en helg på fjellet i Hallingdal og det er det. Siden jeg skulle jobbe i helgen så hadde jeg fri på torsdag og fredag isteden. Da måtte jeg bare komme meg ut i hvert fall den ene dagen. Etter en kort tur på jobben satte jeg kurs mot Romeriksåsen på fredag.

Det er en del cacher som jeg ikke har logget på åsen og jeg hadde sett meg ut en runde for å få logget noen av dem. Samtidig så var hovedmålet å gå tur, ikke å logge flest mulig cacher. Co til en del av disse cachene og jeg er enige om at det er fine turmuligheter på Romeriksåsen, men vi er ikke enige om hva som er en passe lang tur. Men stiene går jo på kryss og tvers så turene kan legges opp på så mange måter. Jeg valgte å parkere ved Østbyvangen og så følge den blåmerkede stien derfra i retning

Bekkestua. Så fortsatte jeg videre mot den første grønne boksen som var Hellebekkmyra og to andre cacher. Det store målet for turen var Vardåstjernet. Spørsmålet var hvordan jeg skulle komme meg dit. Det enkleste og sikreste var å gå tilbake til Bekkestua og så følge stien derfra, men jeg ønsket å få meg en rundtur og cachekartet påsto at det skulle gå en sti langs med Gimilen. Litt usikker ruslet jeg i vei og kom etter hvert inn på en tydelig sti.

Et stykke på vei og så på sti igjen før jeg kom inn på den blåmerkede stien som gikk forbi Vardåstjernet og ned til Bekkestua. Et omvei, men mye bedre enn å gå fram og tilbake, i tillegg til at jeg gikk i et nytt område for meg.

Hogstflate gjør straks utsikten bra og Gardermoen og Romeriksletta syns jo fra så mange steder så fort grantrærne er borte.

Tørkesommeren syntes godt i drikkevannskildene. Og Vardåstjernet var også tydelig redusert. Men flott var det her likevel.

Fram med matpakke og tekoppen her skulle det tas en god pause. Noen få regndråper kom det, men ikke nok til å ødelegge idyllen.

Klestørken fungerte så bra at jeg kunne ta på meg t-skjorta på nytt før jeg pakket sekken og fortsatte videre mot Bekkestua. Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen, det er fint å gå tur på Romeriksåsen. I tillegg til alle de idylliske plassene ved små og store vann så er det haugevis av myrer som kan være frustrerende våte, men også fine på sin måte

og så er det mange åpne lyse områder med fine og rare furutrær.

Jeg passerte Vestre Buvatn som for øvrig var nesten enda mer idyllisk enn Vardåstjernet. Skulle gjerne tatt en rast her også, men det får da være måte på med pauser.

Framme ved Bekkestua for andre gang. Turen mellom Haugsvangen og Bekkestua var veldig fin, en sti jeg aldri har gått før. Det går som sagt stier på kryss og tvers.

Været hadde så langt vært perfekt turvær. Litt mer normal norsk sommer med 18-20 grader, sol og blå himmel med mange hvite skyer på.

 

Men nå begynte det å mørkne veldig til. Tor med hammeren kunne også høres i det fjerne, men så lenge det holdt seg over Oslo så var det helt ok. Kom fram til bilen men hadde fortsatt en cache igjen g den lå ca 150 m opp i lia på den andre sien av veien.  Nå hadde uværet flyttet seg til Romeriksåsen, det begynte å regne og tordenværet var såpass nært at jeg så det lynte. Det var bare å komme seg ned til bilen igjen. Jeg rakk akkurat å sette meg inn i bilen før det begynte å bøtte ned.

Jeg var ferdig med turen på 10-12 km akkurat i tide. Jeg hadde egentlig vurdert om jeg skulle gå mer, men et litt annet sted. Alle vurderinger ble brått avblåst.

Men så er det nå sånn da at byger kommer og går og innen jeg hadde fått somlet meg til å snu bilen så hadde regnet passert og sola skinte igjen. Skulle jeg fortsette? Jeg kunne jo i hvert fall kjøre en tur opp til Storøyungen så fikk jeg bestemme meg da. Som tenkt så gjort. Hmmm jeg var her, klokka var bare 16 og det var bare 2 km til cachen. Ok det var i luftlinje og veien gjør en veldig omvei. Joda selvfølgelig skulle jeg ta med disse to og. Akkurat nå var det å gå på grusvei et godt alternativ framfor å leite etter en sti som jeg ikke visste om fantes og ikke minst gå i klissvått terreng etter regnværet. Jeg la trøstig i vei. Jammen var det nå langt til Engelstadvangen. Det viste seg at det var minst 4 km.

Området jeg nå skulle til er ikke av de fine slaget, men med spennende historie om gruvedrift og mange spor etter det.

Jeg har vært her en gang tidligere for å logge  cachen Erdmanngruvene. I fjor ble det lagt ut to nye cacher og de viste seg å vise fram enda bedre eksempler på gruvedriften.

Ved Gruvelistollen var det fristende å begynne å gå innover gruvegangen,men jeg var ikke helt klar for denslags denne dagen så jeg lot det bli med tanken.

Den andre cachen viste fram store slagghauger i tillegg til enda en gruveinngang.

To nye smilefjes kom på kartet og nye 10 km ble tilbakelagt.

Ok endomondoen har en tendens til å overdrive, men det var langt nok. Beina var i hvert fall godt fornøyde da jeg var tilbake ved bilen igjen. Alle planer om å besøke flere cacher ble skrinlagt.

Alt i alt ble 7 cacher logget. Det var litt for tidlig å ta med Barfi på langtur så jeg hadde tuslet rundt for meg selv denne gang. Neste tur er Barfi også med.

Nei, det æ'kke greit å værra Barfi

Barfi har ikke hatt det så greit den siste uka. Jeg innså at dette går ikke over av seg selv og måtte prøve å få ekspertene til å se på henne. Problemet dukker opp etter at hun har ligget rolig, da vil hun ikke trå på det ene beinet, men er stort sett ok igjen etter at hun har kommet seg i gang. Det har ikke vært noe problem å gå tur om kvelden.  Sånn litt typisk stiv, gammel kropp. Spørsmålet var, er det en dyrlege-sak eller en "Turid-sak"? Siden jeg tvilte på at det var ledig time hos Turid på så kort varsel så bestilte jeg time hos dyrlegen. Nå viste det seg heldigvis at Turid hadde fått en avbestilling så da kunne vi komme dit også. Fordelen med å ha fått kontorjobb er at det er mulig å lure seg unna i krisetilfeller, så etter 3 timer på jobb sa jeg takk for meg og satte kursen mot Feiring etter en tur hjemom for å plukke opp Barfi.

Hos Turid ble det en grundig gjennomgang med "knaing" og laser. Det var unormalt mye rusk i dag. Og Barfi syntes egentlig at Turid ikke var noe særlig grei i dag.

Noen timer seinere satte vi kursen mot dyrlegen. Denne dagen skulle Barfi undersøkes skikkelig. En tur på vekta viste at Barfi faktisk har slanket seg i sommer, og det på tross av minimalt med turer i sommer. Ok det var snakk om 200 g. ;) Men det var mindre enn for noen mnd siden og hun er nå under 20 kg :)

Ny runde med strekking og bøying og undersøking. Hallo er det virkelig nødvendig å holde på sånn, tror jeg Barfi tenkte.  Turid og Ann-Charlotte var veldig enig om hva som var galt, ingen skade, men sannsynligvis et kraftig strekk og feilbelastning. Nei, det æ'kke greit å værra Barfi. Hun tåler visst  ikke så mye sprell, men det er jo så moro å jage en katt eller to...

I tillegg til Turids behandling så blir det 5 dager med medisin, så da får vi tro at kroppen er fin og god igjen snart. Nå som tropevarmen har gitt seg kan vi endelig begynne å tenke på turer igjen. Og det tror jeg vi har godt av begge to.