Del 2 av årets sommerferie var en biltur over til kjente trakter og litt til. Poenget var ikke å komme raskest mulig fram til Leikanger, men å se mest mulig underveis. Så vi begynte med å kjøre på vestsiden av Randsfjorden og så over til E16 og Sperillen. Fra Bjoneroa til Bjonevika faktisk.
Mat og pauser underveis må vi ha og på Valdresporten er det muligheter for begge deler + mye artig å se på om en har lyst til det.
Cachen der ble selvfølgelig også logget. Selv om den var gjemt på et mye "kjedeligere" sted enn hos disse.
Vi er først og fremst på tur, men det blir selvfølgelig logget noen cacher også underveis. Vi har aldri planlagt noe rundt cachingen, men har nettbrettet med geocachekartet framme. Så følger jeg med på om det er noen cacher som ligger lagelig til langs veien. Noen ganger stopper vi, andre ganger så blir det litt sånn: der var det vi skulle ha stoppet ja, ok da glemmer vi den og ser etter en annen litt lenger framme. Poenget med turen er jo å se litt ut av bilvinduet så jeg kan jo ikke sitte å lese så mye på cachebeskrivelser og -logger, dermed får vi jo heller ikke med oss om det er noen som er ekstra fine. Men cachen her så jeg hadde noe ved seg og jeg fant ut at her måtte vi stoppe. Og joda denne hadde helt klart favorittpoeng-potensiale. Om ikke selve rasteplassen var så imponerende, så var utsikten vakker og selve cachen var av den snedige typen. Men vi oppdager fort at vi kan ikke stoppe ved alle cachene som ligger langs veien, da kommer vi jo aldri fram.
Vi tok som sagt ikke den raskeste veien over fjellet. Vi har kjørt Tyinfjellet 2 ganger tidligere. Begge gangene så vi ingen ting pga tåke. Nå gjorde vi et nytt forsøk. Solskinn var det ikke, men heller ikke tåke, så vi så faktisk både fjell og vann :) Og jeg fikk en aha opplevelse over at det var jo ikke lange biten over til den og den hytta og fjell. Skulle gjerne blitt igjen her noen dager og gått litt i fjellet. Men det får bli en annen gang.
Det var på tide å komme seg til Årdalstangen der vi skulle overnatte denne første natta. Selv om jeg bare har bodd i Sogn i 7 år så føler jeg meg hjemme når jeg ser fjella som stiger rett opp av fjorden. Det er et fascinerende syn. Og ganske utrolig åssen de har fått til å klore seg fast både med bolig og veier.
Til frokost så vi bort på tunellåpningen mot Seim og kom på at det hadde jo vært artig å kjørt en tur ut til Ofredal og sett hvordan det var der. Helt klart, det måtte vi gjøre. På'n igjen med bratte veier og ikke minst kjøre gjennom verdens bratteste tunell? Og årsakn til at den er så bratt er rett og slett at de bommet totalt da de sprengte tunellen og måtte avslutte den mye brattere enn tenkt for å komme ut på riktig sted. Og der fant vi en cache. Var ikke så mange å velge i uti her. Om det var bratt opp fra Seim så var det jammen meg bratt ned til Indre Ofredal også.
Nede ved fjorden i Indre Ofredal lå det to bruk. Det ene var gjort om til museum og det andre var feriehus.
På veien ned la vi merke til en flott furuskog og det viste seg at det var nettopp denne skogen som var årsaken til dette stedet. Godseieren i Kaupanger, husker ikke hvem av dem, eide dette stedet og hadde sagbruk her. Og en del av de rette fine furustammene ble brukt som master på seilskutene.
Se bare på dette store flotte huset. Tydelig at det ikke var en husmannsplass det var snakk om her. Vi ble invitert inn på kaffe og vaffel i kafeen som var der inne og fikk med litt historie i tillegg
Fossen som var drivkraft til både sagbruk og mølle.
Stedets venneforening hadde laget det så fint til.
Før i tiden kom ferga innom her, nå er det kun vei som gjelder og stedet er stengt om vinteren.
Fjord og fjell er en viktig del av Sogn.
Så var det på tide å kjøre tilbake og begynne på Tindeveien over til Turtagrø. Sola glimret som vanlig med sitt fravær og skyene dekket de høyeste toppene i Hurrungane.Vi bestemte oss for å ta med oss alle cachene som lå langs veien
+ den som lå på Berdalsfjellet. Det betydde en liten beinstrekk, men også utsikt ned til Lustrafjorden . Ja og så alle de fjellene som gjemte seg bak skyene som vi ikke så.
Tida går så altfor fort og det var på tide å finne seg litt mat igjen. Den "nye" hytta på Turtagrø er et staselig bygg.
Slik skal rømmegrøt spises, med rosiner og spekemat :)
Det ble noen kirker i løpet av turen
Kunstneren har "juksa" litt.
For første gang kjørte vi ut til Ornes og på den siden av fjorden. Vi oppførte oss pent og parkerte nede ved veien og gikk opp til Urnes stavkirke. Det var overraskende langt å gå opp dit. Men det er vel sånn det skal være, det at kirkene ligger på en bakketopp.
De har stavkirker i Valdres også. Øye Stavkirke.
Vi hadde ikke tid til å se inni Urnes stavkirke, siste ferge gikk nemlig snart og den ville vi gjerne rekke for å slippe å kjøre rundt. Enda så vanvittig mange tuneller det er i området så er det fortsatt en del fergekjøring i Sogn. Nå var det slutt på å stoppe for å se etter cacher, nå vi ville vi fram.
"Hjemme" Det er fin utsikt over Systrond i fra hagen på Knausen.Vi bodde en gang i tida oppi lia til venstre på dette bildet.
Etter en dag i fjellet så var det greit å sitte rolig i en bil igjen. Ny fergetur, denne gang over til Dragsvik.
Fjord og fjell overalt. Her innover mot Fjærland.
Vi skulle kjøre over Gaularfjell. Men først litt kjøring nede ved fjorden.
Før veien slynget seg oppover fjellsida.
Jeg syns det er vakkert over Gaularfjell. Mulig det har en sammenheng med at vassdraget er varig vernet og dermed ikke regulert. Man kjører i hvert fall langs vann, elv og fosser nesten hele tiden og det er snakk om mange fosser.
Vakker.
Foss og fjell.
Vi laget en rundtur, sa farvel til Gaula kjørte i retning Jølster.
Norge er et vakkert land.
og noen steder er det veldig bratt.
Vi måtte svinge en tur bortom Bøyabreen i Fjærland også.
Tilbake på Hermansverk.
Sognefjorden i retning Aurland.
Er ikke så rart at hotellet ble kalt Knausen.
Skilpadder finner du overalt på dette hotellet. Det har sin helt spesielle årsak. Grunnleggeren overlevde under krigen takket være ei skilpadde.
Og så var vi selvfølgelig en tur oppe på Eggja. Ingenting å si på utsikten herfra :) Den utsikten hadde jeg i ca 5 og 1/2 år.
Men så satte vi kursen tilbake til Østlandet igjen.
Vi måtte bare ta en svipptur innom Aurland også og da kjørte vi over fjellet.
Månelandskapet som jeg vanligvis forbinder dette fjellet med var godt gjemt uner snøen. Det var mye snø fortsatt og is på vannet. Nå var det så mye trafikk over fjellet at jeg vet ikke om det frister å kjøre her flere ganger. Veien er jo ikke akkurat beregna på å møte biler underveis.
Hvordan se at det er Aurlandsfjorden og ikke Geirangerfjorden? Aurland har denne "tåspissen".
Nå ville vi hjem, i hvert fall sjåføren, så det ble kun en stopp for å kjøpe is. Der fant jeg en fin oversikt over området og stier/veier jeg har gått mye på. (veldig dumt med alt gjenskinnet) Dette var mitt første møte med Sogn for sånn ca 100 år siden.
Et siste glimt av Aurland før vi er oppe på fjellet.
Sauer og asfalt, det er noe der.
Noen siste cacher før vi var hjemme.
Denne var det greit å ta på kveldstid
Det ble logget i alt 35-36 cacher på denne turen. Som sagt, vi tar bare en cahe her og der.
