På tide å rydde opp litt igjen

Nå var det på høy tid å ta seg en tur til Dyrealternativen og doktor dyregod igjen. Vi har ikke vært der siden i høst. For det ble selvfølgelig ikke noe av at jeg tok turen før jul og uker og måneder flyr av sted. I går var vi endelig på plass i den lille hytta i hagen i Feiring. Etter at veien mellom Minnesund og Feiring ble kåret til Norges 5. dårligste vei har de fått ny asfalt. Det hjalp i det minste litt.

Vi var tidlig ute så det ble en luftetur langs veien i boligfeltet først og der tror jeg det hadde vært mange andre hunder før Barfi. For her skulle det snuses for hver eneste meter og da overdriver jeg ikke.

Endelig var det vår tur og Barfi logget ivrig da hun så Turid. Selv om ikke all behandlingen er like behagelig så er Turid alltid like populær.

Det var godt å få løst opp i noen "knuter" her og der. Det var som vanlig litt rusk. Denne gang i lenderyggen og rundt skulderbladet. Hun får masse skryt for å være så rolig og godta alt som skjer. Selv om hun tydelig gir tegn på når ting ikke er behagelig og gjerne skulle ha flyttet seg unna, så finner hun seg i det og.

Avsluttet med en runde med laser. To rolige dager nå så er vi klare for årets tursesong :) Og så tar vi en ny tur om en mnd. Bare for å ha gjort det ordentlig. Såpass fortjener hun,  Barfi som må følge på det jeg finner på.

Og for en gangs skyld så ble det antydet at Barfi slettes ikke var så tjukk :) Jeg dusjet henne forrige dagen og da hun så ut som ei drukna katte så så hun slettes ikke tjukk ut, så det så. borte var bollemagen hun går rundt med til vanlig. Det er mye pels på den dama ;) Vi var hos dyrlegen for noen uker siden og tok den årlige vaksina og da veide hun 20,0 kg. Faktisk hele 700 g mindre enn i fjor ;)

I denne sommervarmen så vokser det fort og blomstrer fort av. Og i blomsterbedene er det fortsatt kun løvetann og annet ugress.

Cachesesongen er igang

Joda, våren og sommervarmen har kommet til Maura også. Det er kanskje på tide å dytte skiføre og vinterbilder litt nedover på bloggen. Jeg har ikke sjekket, men jeg føler meg ganske trygg på at snøen har forsvunnet oppe på åsen også nå. Det er på tide å begynne tursesongen. Jeg venter bare på at adkomstveiene skal åpnes etter telerestriksjonene og at jeg skal få noen fridager som passer inn. Foreløpig så har det blitt bilturer isteden.

I løpet av januar-april så logget jeg 8 cacher. Du kan trygt si jeg hadde en vinterpause. Så langt i mai så har vi logget 83 nye cacher. Med andre ord, cachesesongen er igang.

Stor vannføring i Glomma ved Fuuefoss.

Det begynte med et par turer for å se på flomstore elver og så plukket vi med oss noen cacher underveis.

I pinsehelgen dro vi til Lillehammer og som alltid når vi er på tur så prøver vi å plukke med oss noe  cacher underveis.

En gammel bensinstasjon som jeg tror skal fredes og stelles litt med. Håper det i hvert fall.

Mye rart å se på i gatene.

Vi prøvde oss på multi-cachen på Maihaugen.

Og når vi bruker nesten en hel dag på å logge en cache så er det jo ikke så rart at det ikke blir så mange funnene å skryte av. Men vi var på Maihaugen for å se på utstillingen ikke for å cache.

Og der er det mye å se. Burde egentlig vært der et par dager. Det var jo så flott vær. Sola skinte, det var godt og varmt, men ikke for varmt og trærne var vårgrønne.

Og med flere småvann og flotte bygninger og idyll både her og der, ja da er det bare deilig å gå rundt og rundt – helt til beina sier at nå er det nok.

Jeg liker at museumer har begynt å stille ut litt nyere ting også, sånt jeg husker fra min barndom ikke bare disse eldgamle tømmerbygningene.

På Maihaugen er det fint satt sammen med ei gate i et boligfelt med hus fra hvert tiår på 1900-tallet,

ei bygate

og selvfølgelig mange tømmerbygninger. Fant forresten ut at prestegården hadde en tapet som hadde vært på prestegården i Hedrum tidligere. Følte meg jo plutselig nesten hjemme.

Et snodig hus med trapp inn i bygningen. Var nok bygd i ei bratt li dette.

Cachen førte oss rundt på en runde til flere av stedene og til slutt hadde vi fått fram riktige koordinater og loggen ble funnet og signert. Hurra.

Med hestevandring og hesje til å tørk korn på.

Møkkaspredning på gamlemåten.

Vi spiste “sammen med” disse karene lørdagskvelden og ble bekymret for at vi ble sittende fast på Lillehammer til sykkelløpet var ferdig, så vi prøvde å komme oss av sted før gatene ble stengt. I stedenfor å kjøre den vanlige veien hjem langs Mjøsa dro vi oss over åsen og over til Dokka. En vei vi aldri har kjørt før.

Plukket med oss noen cacher underveis. Fortsatt snø på fjellet.

Og så måtte vi jo prøve å få tatt et par i Dokka også, jeg har jo lest så ofte at der er det mange fine cacher. Vi plukket i hvert fall med oss en luring, de andre var vel ganske ordinære. I løpet av denne helgeturen ble det i alt 24 funn.

I går derimot så var vi litt mer effektive og dro avsted i retning Harryland. Det ble en ny tur over åsen mellom Årnes, Kongsvinger og Bjørkelangen der vi cachet en del i romjula. Det ble lagt ut en ny trail der nå i begynnelsen av mai med 40 cacher. Det er fint oppå der og enda finere nå som det var blitt grønt og finvær. Ut og inn av bilen, inn mellom grantrær. Noen petrør som syns på lang avstand, mens andre måtte det leites etter både her og der og riste ganske frustrert på hodet før det plutselig henger en liten bison rett foran nesa di. Du kan si mye om petrør i gran, men jammen er det nå deilig å bare åpne øya når du er framme ved gz og cachen henger rett foran deg. I hvert fall når det er snakk om mange cacher som skal logges. Og så var det noen få morsomme cacher innimellom. Jeg skavtt skikkelig et sted. Enda det egentlig ikke var noe uventet funn så hoppet jeg til og måtte bare le minuttet etterpå. Morsomt med slike påfunn underveis.

Og ikke minst så var det en del perler av steder vi kjørte forbi og noen av dem stoppet ved. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, vann er vakkert.

I tillegg så besøkte vi fødestedet til dikteren Hans Børli.

Sitat:

Dette er det vanskeligste av alt: å være seg sjøl – og synes at det duger.

Tankestreif (1991)

Nok en idyllisk plass.

Her var det laget en poesi-sti med dikt her og der.

Her måtte vi bare ta nok en pause og bare nyte. Mesteparten av turen gikk uti “ødemarka”, men her og der bodde det faktisk folk også.

Alt i alt logget vi 45 cacher og en sur dnf. I og med at jeg har 47 funn som rekord så burde vi jo tatt med oss noen til. Det er mer enn nok å ta av i området vi var i, men nå var det nok. Vi ville hjem. Klokka begynte å bli mange og det var tilbake til hverdagen og arbeid neste dag. Noen tur over grensa til Sverige kom ikke på tale selv om vi var ganske så nærme. Med barfi i bilen så var det jo unasett uaktuelt.Vi var egentlig veldig fornøyd med at vi hadde holdt ut og logget hele serien og i tillegg funnet alle.

Flere bilder:

Et perfekt klatrecachetre?

Er ikke så glad i disse koblingsboks-cachene, men denne var i det minste både godt gjennomført og ikke minst merket. Jeg har demontert koblingsbokser der jeg trodde det var cachen og som å viste seg å være ekte.

Rånåsfoss

Skiturer og påskeføre

Sist helg tilbrakte jeg sammen med denne gjengen.

I slike omgivelser

Jeg har med andre ord vært i Hallingdal. Nøve sin bekrivelse med flotte bilder finner du her.

Skia mina var med på turen. Ingen tvil om at felleski passet meg godt på dette føret. Jeg har nye staver også, men jeg syns de er så trælete å ta av og på så jeg fant fram de gamle isteden.

Før jeg dro oppover så fikk jeg en mistanke om at kondisen min hadde forfalt veldig i løpet av vinteren

og det gikk ikke mange meterne før jeg fikk bekreftet det. Jeg stabbet og gikk og peste som en hvalross idet jeg ble lenger og lenger bak Nøve i oppoverbakken. Jeg begynte å vurdere for alvor om jeg ble nødt til å takke for en fin tur og si jeg måtte dra hjem igjen neste morgen.

For det er nå helt sikkert at det var en fin tur fra Fekjan og opp til Hallingnatten. Oppover nesten hele turen, men for det meste ganske slake bakker der jeg slapp å gå fiskebein. Og for et vær vi hadde! Solskinn og vindstille og en temperatur så det var bare å legge vekk de varme klærne.

Etter 10 km var vi framme ved målet, Hallingnatten 1314 moh.

Fantastisk utsikt, med bl.a Gaustatoppen i det fjerne. Her var det litt vind og veldig surt så vi snudde raskt og gikk ned igjen samme veien som vi hadde kommet.

Pauser er og blir viktig. Vi fant oss en bar flekk i sola og sukket henført over muligheten til å kunne nyte en slik dag. Tenk å være sååå heldig med været.

Når en ser bort i fra sånne bagateller som elendig kondis og skiferdigheter så er det jo helt herlig å kunne gå tur med ski på beina i nypreppa spor og hvite vidder så langt du kan se, nesten ikke et menneske å se, sol fra nesten skyfri himmel og en veldig behagelig temperatur.

Nalle er godmodigheten sjøl.

Men han ville så gjerne ha sjekket denne rompa på Barfi litt ordentlig. Noe Barfi slettes ikke godtar og det fikk Nalle høre gjentatte ganger. Det er over en mnd. siden løpetida så det burde ikke være noe å sjekke nå.

På tur har ikke Nalle tid til å tenke på denslags, da er det bare idyll hele tiden.

Jeg var støl i det meste, men jeg kunne jo ikke dra hjem igjen etter bare en dag og tur?

Så lørdag satte vi kursen i retning Vassfaret og gikk noe som heter Silkevassrunden. Med en avstikker opp på Høgdefjell 1055 moh. På denne turen fikk vi følge av Bjørn også. Yr hadde lovet knallvær denne dagen også, mens det i virkeligheten var skyet.

Helt til vi satte oss ned på toppen, da kom sola og den passet på oss resten av dagen.

Her i området så vi masse spor etter en tamreinflokk. Men  flokken så vi ikke noe til.

Også her var det flott utsikt bl.a. mot Strøen i Vassfaret.

Dette var en tur og terreng litt mer etter min kondis. Tror vi gikk opptil flere 100-metere uten at det var mer enn et par høydemetere som skulle forseres   Dette var nok en kose-tur. Vi fant et sted i sola der vi kunne ta nok en pause. Livet var bare herlig

Søndag og sommerdagen våknet vi til nok en dag med solskinn. Også denne dagen tok vi livet med ro. Deilig å slippe å stresse med å komme oss av sted for å rekke så og så mye.

Klokka var nesten midt på dagen før vi parkerte på Flatvollen og fant fram skia nok en gang. Oi! Det var varmt. Her var det bare å legge igjen de varme klærne i bilen, de ville vi ikke få bruk for denne dagen.

I følge Nøve skulle vi først opp en bratt bakke som ikke var så lang og så var det bare slake bakker og lett å gå resten.

Nå ja, jeg er ikke helt enig i hva som er lett terreng…. Men ok, bortsett fra at den første bakken var ganske lang og at det kom en ny ganske bratt bakke ikke så lenge etterpå

så var det stort sett enkelt å gå, selv om det var oppover nesten hele tiden. Felleskia beit godt på “påskeføret”.

Ok, det var i hvert fall ei flate på turen.

Har jeg sagt at det er viktig med pauser?

Da gjelder det å lade batteriene for de firbeinte også.

Ikke for Tassen da, han har ikke tid til slikt, noen må jo holde vakt.

Hvite vidder og fjell overalt.

og en bølge av snø

Noen koser seg

mens andre holder vakt

Nyte utsikten på Reinfjellet

Det var på tide å begynne på tilbaketuren

Sola begynte å leke gjemsel.

men så fort den dukket fram igjen så måtte vi bare

sette oss ned en gang til.  Det var jo altfor fint til å dra hjem.

og litt påfyll av D-vitamin er jo viktig

Så var det denne bakken ned til bilen igjen da, hallingene forsvant utfor kanten, mens jeg tok den safe metoden, bærende på skia.

Joda nordmenn er født med ski på beina, men ikke alle leste bruksanvisningen. Men det er nå herlig med en skitur eller tre likevel.

Dette ble en helt fantastisk helg, med masse kos, vakker natur, vanvittig fint vær og trivelig selskap. Og ikke hadde vi noe uhell av noe slag heller, ikke en gang på fredag den 13. Tenk så utrolig heldig jeg er som får bli med Nøve på tur i hennes vintereventyr-landskap.

Alt har en ende og så var det tilbake til hverdagen igjen. Selv om det er en meter med snø  i skiløypene på åsen her nede også, så tror jeg at jeg nå avslutter skisesongen for denne gang.