Bukollen - den umulige siden?

 Tirsdag 15. juni. En ny fin dag, den måtte bare benyttes til en dagstur. Planen var en tur til Trollfossen.

Men innen vi skulle begynne å gå dit spurte Nøve om vi ikke skulle prøve å gå opp denne fjellsiden isteden? Galskap spør du meg, men hun påsto det går en sti opp her også. Joda, jeg har vært på Bukollen før jeg. Det går en sti dit og den er det mange som går. Det er ganske bratt, men det er en helt normal tur. Den ruten går altså ikke opp fra denne siden av fjellet!

Vel det er jo kjedelig å gå turer vi har gått før så jeg ble selvfølgelig med på galskapen. Vi parkerte ved Maribohytta og fulgte stien. Det viste seg å være en tydelig sti, selv om den ikke er en av de som er merket. Vi kom ganske raskt fram til denne fine og solide benken som jo måtte testes ut.

Foreløpig en normal tur og her framme med ved dette idylliske vannet var det jo bare å nyte turen og glemme det som ventet.

Etter å ha ladet opp med en liten pause like ved vannet så var vi klare for å teste ut veien videre.  Fra denne kanten så det jo ikke fullt så ille ut?

Tja, det ser veldig bratt ut, men siden granskauen klorer seg fast så er det vel mulig for oss å gå der... Vi trøstet oss med at vi så ganske ferske spor etter andre som hadde gått på stien.

Kremt, kremt, det var bratt! Veldig bratt!! Umulig å få det fram på bildet, men Nøve står altså i stien og kroppen hennes følger "trinnene" vi skal gå oppover. Men det var tydelig at vi var på riktig vei og at denne blir benyttet. Det var nemlig lagt ut tau flere steder. Og takk for det.

Når det begynte å minke på granskauen så var det ingen ting å si på utsikten. Vannet nede til høyre på bildet er der vi tok pause for en stund siden. Vi har med andre ord kommet oss opp en god del høydemeter.

Det ble selvfølgelig noen pauser underveis. Og her kom det et militærgrått fly forbi. Det fløy nesten under oss.

Men vi var fortsatt ikke oppe. Bratta tar visst ikke slutt.  Det er jo fortsatt like bratt for å komme oss videre.

Nok et tau til å hjelpe seg med. Godt å kunne dra seg opp litt også. Og selv om dette så ut som en galskap-tur så var det ikke noe problem å komme seg fram her. Bare veldig slitsomt for dårlig trente bein.

Etter hvert så ble det fin utsikt over Vidalen. Her ser vi bort på Treknatten og Gyranfisen som vi / jeg besøkte i fjor høst.

Wow! endelig en liten bit med sti på flatmark.

Før det ble en liten kneik oppover igjen. Siden det blåste ganske bra her oppe i høyden over skoggrensa så valgte vi å ta pause før vi kom helt opp på toppen. Vi fant oss en ganske lun plass med flott utsikt 

Men vi måtte jo helt opp på toppen av Bukollen 1122 moh og skrive oss inn i turboka. Selv om det hadde gått greit å gå opp hit, fristet det ikke å gå den samme veien ned igjen. Det er mye lettere å gå en "umulig" bratt sti oppover, noe helt annet å gå den ned igjen - trur eg..

Det blomstret så fint her oppe på Bukollen.

Ikke så lett å se, men hele bakken var rosa.

Vi bestemte oss for å gå ned den "normale" stien. Der møtte vi en skoleklasse på vei opp. Tølle oppdaget dem selvfølgelig  tidlig.

Det var nesten bølger på vannet i dag.

Fjellelvi / Trollfossen syns godt der den bruser nedover lia. 

Det var lite snø, men nede i Brennskaret var det fortsatt ei bra snøfonn som lå. Og det var endelig et sted å fylle opp vannflaska igjen også. 

Selv om turmålet ble endret så måtte vi nesten gå en tur bortom Trollfossen også. Jeg syns den er helt spesiell med disse store trappetrinnene.

Det var ikke bare bare å fylle vannflaska uten å bli våt for plutselig kom det ekstra mye vann.

Det var perfekt turvær denne dagen. Sol / lettskyet, under 20 grader og litt vind. Veldig behagelig å gå tur og det var ikke noe stort behov for å ta oss en dusj her denne dagen.

Vi nøyde oss med å dyppe tærne i fossen. Godt å få av seg de varme støvlene en liten stund. Vi hadde fortsatt litt mat og drikke igjen så da ble det en god pause her og. Turen ble lang nok så det var ikke aktuelt å fortsette videre oppover langs elva denne gang.

Vi fulgte stien nedover mot Bukollplassen. Måtte selvfølgelig ta en liten fotostopp her som utsikten er fin. Det begynner å bli veldig lenge siden jeg har vært på Nautskardfjell.

Fineste Tølle.

Nøve fant en snarvei tilbake til bilen, så slapp vi en del kjedelig gåing på vei. Joda, jeg er overbevist det går fint an å gå opp på Bukollen opp den umulig bratte sida. Det var faktisk en fin, morsom og trygg tur. 

At det er mulig å gå opp det som kalles Bjønneklemma er jeg litt mer usikker på... Jeg regner med at det er opp det skaret i midten av bildet her. Ok jeg vet andre har gått opp der, men det vil i hvert fall være galskap om jeg prøver meg på den ruten.... Men det hadde jo vært moro da ;) Vel, jeg har veldig mange andre turer jeg skal gå, mer passende for meg og min form :)

Steinbergdalshytta og oppladning til Aurlandsdalen

 

Turen nedover Aurlandsdalen har jeg allerede skrevet om.

Nå litt om resten av Sogne-turen vår. For en gangs skyld kom vi oss av sted ganske tidlig og litt over 10 kjørte vi opp utenfor Steinbergdalshytta, eller Stemberdalen som jeg kaller den. Da jeg oppholdt meg i Aurland for sånn ca. 100 år siden så var det dette som var hytta som gjaldt. Trolig fordi eieren her var fra Aurland, mens de som eide på Østerbø var sogndøler eller noe slikt ;) 

Joda det er fint på Østerbø og ikke minst ligger det jo fint til med tanke på turen gjennom Aurlandsdalen, men det har blitt så svært og mye der.

Så i mine øyne er det mye koseligere på Stemberdalen. Enkel standard, med dusj på gangen, men hunder er velkommen på alle rom og det er jo det viktigste for oss. 

Inne er det nesten et lite museum i en liten del av bygget.

Med ny eier så har de fått inn sin egen dronning. Ja hun lever virkelig som en dronning. Hun forlanger at senga hennes flyttes etter hvert som solstrålene flytter seg. (Jeg står og skygger for sola for å fa tatt dette bildet)

Matsalen er derimot forbudt område nå i sesongen for Ambra, men gjett hvem som oppdaget at den ene døra ikke var stengt? Det var så artig å se henne der hun sto i toppen av trappa og så seg forsiktig rundt for å se om hun greide å snike seg inn uten å bli oppdaget.

Vi ble derimot ønsket velkommen inn i matsalen, der vi fikk servert mengder med god mat og frokosten ble framskyndet til det tidspunktet som passet best for oss. Snakk om god service :)

Av en eller annen grunn ville ikke Nøve gå i fjellet rundt hytta. Litt usikker på om det var fordi det så bratt ut, for mye snø eller om det var muligheten til å finne noen gamle boplasser litt lenger ned i dalen som fristet mye mer. Vi satte oss i hvert fall i bilen og kjørte ned til Østerbø. Det tar bare 10 min. men det er to tuneller på den korte turen. Jeg vet ikke hvor lang turen ned til Vassbydi er, men det er hele 10 tuneller å kjøre igjennom. 

Man kan si mye negativt om kraftutbygging, sporene  med kraftledninger, veier og ikke minst nedtappede vann er slettes ikke  vakkert, men du og du så mye natur som gjøres mer tilgjengelig for folk flest pga. dette. Veien mellom Vassbygdi og Geiteryggen er opprinnelig en anleggsvei fra kraftutbyggingen til Oslo lysverker (som det het da)

Framme ved Østerbø begynte vi med å besøke den gamle gravplassen. Den sier noe om avstanden og ikke minst at det å komme ned i bygda ikke var så enkelt.

Denne dagen hadde vi ingen fastlagte planer for hvor vi skulle gå. Vi gikk ikke mange minuttene før vi ble fristet av å sette oss ned på benken som sto der.

Men vi måtte jo gå litt til

Jeg prøvde å ymte frampå om at vi kanskje skulle bestige en topp?

Men neida (heldigvis kanskje ;) )

det var jo flere gamle bygninger å finne :)

Her på Myradn var det faktisk flatt.

Selv solide steinbygninger må gi tapt

Neste plass Tindi måtte vi nøye oss med å se på. Holmen som også kan skimtes gikk vi forbi dagen etter.

Jeg er ganske sikker på at vi så tre ørner sveve rundt her oppe. Men de forsvant da de så vi kom. 

Isteden ble det fundering på hvorfor dette gjerdet var plassert her.

og så var det noe mystisk på en litt mer passende topp som måtte undersøkes. Her sto det heldigvis forklaring på hva det var så da ble i hvert fall det mysteriet på Mødlohaugdn oppklart. Saltsteiner til sauene er gjerdet inn sånn at reinen ikke skal samles her i frykt for å spre skrantesyke. Det var luker sånn at sauene kunne komme inn.

Da fortjente vi ei ny pause.

Her oppe var det litt snø og det satte bikkjene pris på.

Det fristet å gå litt videre innover, men det får bli en annen gang.

Det var på tide å gå tilbake til bilen på Østerbø.

Vi overlot til bikkjene å teste ut Elskovs-stabburet. 

Her på Østerbø Fjellstove traff jeg en gammel kjenning. Jeg tror ikke Laila husket hvem jeg var, men vi fikk uansett en hyggelig prat og jeg kunne dra derfra fornøyd med at jeg hadde fått vekket noen minner fra gamledager :) Det ble jo dessverre ikke tid til å besøke kjentfolk.

Etter middagen måtte vi ut og lufte oss litt til.

Noen siste bilder før vi tok kvelden.

Vi skulle jo uforskammet tidlig opp neste morgen for å kjøre gjennom de 10 tunellene ned til Vassbygdi for så å ta bussen opp til Østerbø og så gå Aurlandsdalen.

Nøve har skrevet så fint om 1.del av Vestlandsturen

og hennes innholdsrike beskrivelse av turen ned Aurlandsdalen har hun måttet bruke 3 innlegg på, den siste delen ligger her og med link til de to andre.