Harehopp

Denne varmen tar knekken på meg i hvert fall. I følge Nøve er det bedre på fjellet og heldigvis dukket det opp to dager der vi begge hadde fri og ingen fastlagte planer. Da var det jo bare en ting å gjøre. Stikke til fjells Vi møttes på Gulsvik. Etter litt fram og tilbake så bestemte vi oss for Sørbølfjellet.

Denne gangen fra en annen kant enn der jeg har vært før. Vi skulle gå til Harehopp i følge Nøve. Ikke visste jeg hva det betydde, men det var i hvert fall merket sti dit så da var det vel “noe”

Vi så masse multekart og en del modne. De puttet vi i munnen

Vi tuslet oppover lia i bedagelig tempo og kom oss etter hvert opp på en topp. De solide vardene de har i Hallingdal lager også solid skygge.

Utsikten var det ingen ting å si på. Fjell så langt en kunne se og mange vann.

Etter en god pause på toppen tuslet vi nedover mot vannet og stien igjen.

Bort til Harehopp, som viste seg å være ei fin bittelita hytte.

Åpen for alle

Den lå fint til ved vannet godt beskyttet av en diger stein.

Vi fortsatt litt videre, vi skulle over på den andre siden av vannet. Her ser vi bort på toppen med varden vi var på for ikke så lenge siden.

Det var så deilig vær og vannet var så klart og fint. Vi måtte bare bade. Veldig kaldt til å begynne med, men etterhvert akkurat passe. Mitt første bad for året.

Bikkjene så bare dumt på oss og lurte på hva i all verden vi dreiv på med.

Selv om vi var til fjells og det blåste litt så tenkte vi at det var sikkert lurt å få pelsdottene til å bli våte også.

Det var lapphundene ikke enig i. Ingen av disse to liker å bade.

De rotta seg sammen etterpå og la en slagplan for å unngå noe sånt lureri flere ganger.

Det var deilig å bade, syns vi med bare to bein,  men det var deilig å bare slappe av også. Vi var ikke akkurat utstyrt for bading så vi måtte ligge til tørk alle mann. Ja, bortsett fra Tassen, han hadde ikke blitt våt, men syns det var godt med en hvil han og.

Vi var på tur uten tanke for at vi skulle gå langt eller på topper, vi var kun på tur for å kose oss og tok mange og lange pauser.

Det var mange vann i området, men i tillegg så var det jammen meg forsteinede dinosaurer også.

Det var så fint og etter at bikkjene var overbevist om at de ikke skulle bades så kunne drikke litt her og. Det var rikelig med vann på hele denne turen.

Men vi måtte vel komme oss ned av fjellet igjen og her i bakken slo varmen i mot oss.

Geiterams er en fargeklatt. Det skal ligge en cache nede i lia her et sted, men vi orket ikke tanken på bushe i denne varmen. Mulig det ikke hadde vært så ille å finne hvis vi hadde begynt på riktig sted, men det fikk bare være, bakken var bratt.

Det var vanskelig å avslutte denne fine dagen og plutselig stoppet Nøve bilen og førte oss til denne perlen i veikanten. Se de fine fargene.

Med Sørbølfjellet i bakgrunnen, der var vi for 2 år siden.

Og vi måtte bare bade en gang til. Og så nå som jeg endelig var helt tørr igjen.

Dette var en kulp i elva og det var overraskende fint å bade her. Det var ganske djupt en del av kulpen.

Bikkjene holdt seg på trygg avstand.

Det var vanskelig å komme seg opp av vannet og reise ned i dalen.

Favoritter - 500 FP, Tusen takk :)

En oversikt viser at vi nå har mottatt 500 favorittpoeng for cacheutleggene våre. Hurra! Fordelt på 52 utlegg. Selv om dette ikke er noe å skryte av så er jeg uansett takknemlig for at såpass mange av de besøkende har lagt igjen litt ekstra. Tusen takk :)

Jeg begynte å reflektere over hvilke cacher vi har lagt ut og hvilken jeg er mest fornøyd med. Hvilken av cachene ville jeg anbefalt? Tjaaa, er det egentlig noen fine cacher? Nå er det nå engang sånn at vi bor her vi bor, i Nannestad, ei lita flatbygd ved Gardermoen, der storslåtte utsikter og turistmagneter er mangelvare. Ei bygd ingen besøker hvis de ikke har noe der å gjøre, men vi har en del fine turmuligheter for dem som ikke nødvendigvis må ha en fjelltopp som mål. Og det gjenspeiler seg i cacheutleggene våre. Det er forresten en god del som besøker bygda vår vinterstid, Maura er et snøhøl og har mange skiløyper, men da er ikke nødvendigvis cachene tilgjengelige.

Nissestreker er den cachen som har flest favorittpoeng (61 FP, 67 %) og logger så langt. Godt hjulpet av at det var en adventscache. Jeg er godt fornøyd med boksen. Jeg syns også at cachebeskrivelsen er fin, men det tror jeg kanskje det bare er jeg som mener ;) Stedet den er plassert på er derimot stusselig. Den har minimalt med besøk nå for tiden, selv om den ligger nær vei. Jeg vurderer stadig om jeg skal arkivere den.  Men nå er det nå sånn at det ligger litt arbeid bak den, det gjør jo ikke noe om den ligger der og en familiefar like borti veien her sier at han ofte tar med seg barna og deres venner dit for å leke. Jaja, den får stå en stund til.

Turcacher er og blir mine favoritter. Turen opp til Nipkollen er en grei og ganske fin tur selv om den ikke kan skryte av å føre deg fram til idylliske steder eller storslagen utsikt over fjell og fjord.

Underveis så ser du store deler av Romerikssletta og de grankledde åsene rundt, og det er jo ganske imponerende det med tanke på hvor du befinner deg i Norges land? Fisketur? #3 Nipkollen er en cache på denne turen som jeg er godt fornøyd med. Jeg syns vi har laget en artig løsning her som overrasker mange. (35 FP, 67 %) Heller ikke denne ligger på et fint sted, men den er som sagt en del av en tur som ikke er så dum.

Vedhuset og gapahuken ved Stråtjern er nok den cachen jeg er mest fornøyd med. (29 FP, 85 %) Selv om vi ikke har fjell og magiske utsiktspunkter så har vi mange idylliske perler i nærheten av vann og tjern. Denne cachen er i nærheten av et fint sted, den har en ganske så fin boks og den har en enkel oppgave som alle har mulighet til å løse uten å bruke lang tid eller være mysteryekspert. Den ligger like ved bilvei og den har en god parkeringsmulighet. Dessverre så er selve plasseringen ganske så kjedelig også her, men den måtte nødvendigvis ligge litt gjemt og du vil uansett se idyllen der du setter i fra deg bilen 20 m unna cachen. Skulle gjerne ha plassert cachen noen 100-metere lenger ned i veien, men mulighet for parkering og fred for fiskere og andre mugglere dyttet den oppi her.

Dette er de utleggene jeg er mest fornøyd med. Men jeg anbefaler jo helt klart å komme seg ut på tur i åsene rundt oss. Det er så mange fine idylliske steder man kan finne her på Øvre Romerike.

Av de fire turene vi har lagt ut som cache-serier så er turen Vikka - Nipkollen den jeg er mest glad i. Her går turen på en godt merket sti og du ledes forbi flere idylliske steder.

Det fineste stedet er ved Store Vikka  Cachene er derimot av det helt ordinære slaget, med et lite unntak. Liker du å gå så har du mulighet til å logge flere serier med til sammen 20-30 cacher i dette området.  Turen er et godt stykke fra bygda, så her har det ikke vært mange besøk. Nå er den enda mindre tilgjengelig siden veien opp til begynnelsen på turen er stengt pga. skogbrannfare.

Mine favorittcacher.

Det jeg liker best med geocaching er at det gir meg et påskudd til å gå tur og viser vei til nye steder og turer. Jeg har logget så mange flotte cacher :) En del av dem setter sine spor og huskes lengre enn andre. Favoritter preges jo også av hvordan det var der og da, sånn som vær, årstid osv. Og om det er første gang man ser en sånn boks. Husker første gang jeg så en cache gjemt i fuglekasse, da var det jo helt fantastisk, mens nå er det helt dagligdags og bare veldig praktisk.
En av disse tidlige funnene som jeg fortsatt husker med en wow-følelse er Nattugle. Så utrolig overraskende og morsom å finne i skumringen midt inni skauen.

Det er mange fine turmuligheter i åsene her på Øvre Romerike. På Romeriksåsen ligger idyllene på rekke og rad og ved en av dem finner du Store Snellingen - Tjern # 12.

En helt ordinær cache, men det er en flott tur hit, bortsett fra en litt kjedelig første km og så leder cachen deg ut på en tange der du kan sette deg ned og nyte stillheten mens fisken vaker i vannet.

En av de flotteste opplevelsene jeg har hatt som cacher var ved  Fønhuskoia. Selve cachen er ordinær, men godt plassert. Men den ledet oss ned til en fantastisk kveldsstund nede ved vannet.

Et nydelig sted og balsam for sjelen å kunne ta livet fullstendig med ro og bare glede seg over å få lov til å kunne besøke slike steder etter en fin tur på fjellet. Nydelig plass og fantastisk fint vær.

Jeg tror faktisk Storvola er min favoritt-cache så langt.

Selv om jeg irriterte meg grønn mens jeg lette etter cachen så er det fort glemt når loggen endelig var signert.

Den ligger på en fjelltopp ikke så langt fra Friisvegen. Et litt kjedelig terreng, men samtidig veldig lettgått med fantastisk utsikt mot Rondane og mange andre fjell.

Selve cachen viser deg ei flott nødbu som går helt i ett med naturen. Vi hadde en fin dag i fjellet takket være noen cacher som lokket.

Ja og så er det mange flotte og kreative installasjoner. Tror jeg sier, ingen nevnt, ingen glemt. Det er umulig å velge ut bare en av dem. De er så flotte å se, men ligger så og si alltid på et stusselig sted.

Cachetur i Gjerdrums-marka (eller Gjærom de gamle innfødte sier)

I dag måtte jeg bare ut på tur. Begynte nesten å få litt abstinenser. Denne varmen har vært med på ødelegge for turgåing denne sommeren så langt. Det føltes helt feil å dra på tur uten å ta med Barfi, men jeg turte ikke å ta henne med pga. varmen.

Jeg hadde altså lyst til å gå tur. Jeg syns også at det er på tide å få logget noen cacher. Dermed måtte turen legges til et sted der det var noen uloggede cacher. I nedre del av Romeriksåsen kryr det av uloggede cacher og jeg fant ut at det var på tide å få ryddet opp litt der. Jeg hadde lagt en plan, jeg hadde lagt de inn i cachetur.no og printet ut sånn at jeg hadde all info jeg hadde behov for og i tillegg noe å notere på underveis. Det er flere trailer og planen var å ta noen av flere trailer i tillegg til å ta hele den ene. Men om jeg rakk, orket og gadd var en helt annen sak.

Allerede ved den første cachen fant jeg ut at jeg hadde bommet stygt. Cachetur-papirene lå igjen hjemme! Før jeg dro så hadde jeg problemer med å velge hvilken sekk jeg skulle ta med så jeg begynte å pakke i en sekk, men gikk over til en annen. Alt ble med over til den - ja bortsett fra papirene. Krise i og med at dette var en multi-serie og jeg skulle bruke papirene til å lese oppgavene og koordinater. Heldigvis løste det seg ved å bruke mobilen som info-side og GPS'n til å legge inn koordinatene på. Og det var heldigvis mobildekning hele turen. Det som var enda verre var at det viste seg å være en særdeles dårlig ide å ta denne serien "baklengs". Jeg hadde nemlig bestemt meg for å begynne med den siste cachen i serien. Det resulterte i at jeg først gikk til de oppgitte koordinatene så måtte jeg gå et godt stykke tilbake for å logge cachen og så gikk jeg nok en gang til de oppgitte koordinatene for så å gå videre til neste cache. Og sånn fortsatte det. Noen strekninger ble med andre ord i overkant nøye beundret både fra den ene kanten og den andre ;) Det å gå tilbake for å begynne i motsatt ende var ikke aktuelt. Jeg begynte etter hvert sjekke oppgavesvarene og prøve meg fram sånn at jeg slapp å gå så mye fram og tilbake. Det fungerte etter hvert ganske bra.

Dette var nok en varm dag, men heldigvis noen skyer på himmelen som sola kunne gjemme seg bak. Jeg gikk også mye inni skauen og i skyggen av trærne var det egentlig fint å gå.

Men etter hvert gikk jeg en del på vei og steder uten skygge, det ble i det varmeste laget.

Det å ha med seg 1 liter vann når det ikke var en eneste bekk der jeg kunne fylle opp flaska igjen var altfor lite. Jeg var veldig glad jeg ikke hadde tatt med meg Barfi på tur.

Da var det greit å kunne fylle opp med litt blåbær. Og selv om jeg som liten mente det var galskap å drikke varm kaffi når det  var varmt, så gjorde det seg med en kopp te eller to i varmen og når vannflaska var tom.

Når jeg først var kommet meg til Busterudvangen så måtte jeg nesten fortsette til Prekestolen, selv om klokka var mange og jeg burde satt kursen hjemover.

På Prekestolen skal det være fin utsikt har jeg lest. Joda jeg kunne se Øyeren og mye annet,

men så var det disse grantrea som alltid er i veien da.... Og etter å ha bodd på Vestlandet så blir jeg liksom ikke så imponert over utsikten her på Øvre Romerike. Nå har jeg vært der og kommer neppe til å gå dit flere ganger. Det er så mye annet fint å se på i åsene rundt her at utsikt ikke står høyt på prioriteringslista mi.

Etter en del gåing rundt omkring, Prekestol-cachen er på utsiden av bildet,

på jakt etter disse så endte jeg opp med 32 funn, ganske så tørst og klokka var såpass mye at det begynte nesten å bli behagelig temperatur da jeg nærmet meg bilen. Svett og full av harpiks etter å ha klatret opp i to grantrær, det ene skulle klatres 17 m sto det. Da er det ikke fritt for at signaturen ikke er så lett å lese etterpå, der jeg klamrer meg fast livredd for å miste boks, logg eller kulepenn og mine langsynte øyne ikke ser noe som helst. Men loggen er signert og jeg kom meg helt fint ned igjen. Det var nesten et perfekt klatretre :) Det var bare klærne mine i dag som ikke helt passet til den slags.

Så var det bare å få logget da. Siden jeg ikke hadde noe å skrive på så måtte jeg logge underveis for å ha kontroll, men det må i hvert fall skrives noen felleslogger etter hvert.

Jeg har sikkert 100 uloggede cacher fortsatt i dette området. Kanskje tar jeg alle etter hvert, kanskje ingen. Og dagens lærdom: Ta multi-serier i riktig rekkefølge!

Ny cacher

For tredje gang dette året var jeg på vei mot Gardlimåsan. Etter å ha syslet med tanken på å legge ut cacher der oppe i over et år nå så var jeg endelig på vei. Fortsatt i tvil om det var noen god ide. Jeg er tilhenger av å ha noe å vise fram hvis jeg skal legge ut en cache. Nå må det jo sies at det er flust med flydropp-plasser og mange av de har også en cache, men nå er det nå sånn at dette var den eneste plassen i Nannestad. Så jeg syns at stedet fortjente en cache. Men, og det er et stort men. For å komme seg dit så må du gå langs en skauvei i tre km. Og en skauvei der det eneste du ser er grantre på hver side av veien er ganske kjedelig tur syns jeg. Og jeg vet at det ikke er så mange som kommer til å ta denne turen. Likevel så hadde tanken slått rot og jeg hadde en veldig klar formening om hvordan cachen skulle være. Og sånne ting tar tid, veldig lang tid... Nå var den omsider klar og det var på tide å få den utplassert. Dagen før jeg skulle legge ut cachen snudde jeg om på planene mine. ganske enkelt fordi det er mye enklere å bære med seg et petrør og en taustump fire km i oppoverbakke. Og så hadde vi tross alt lagt ned litt arbeid i denne cachen, da kunne det jo være greit å få litt mer enn ti logger? Dermed bestemte jeg meg for å plassere hovedcachen ned ved veien, der folk kan parkere like ved cachen og jeg sparte meg for mye slit og praktiske utforinger.

For å bøte på den litt stusselige turen så skulle jeg sette ut noen flere cacher. Noen langs veien og så noen på steder som har tilknytning til slipp-plassen. En på sleve myra, selvfølgelig. En ved koia de bodde i, en i tjernet de gjemte containerne i og en der de leverte våpnene og utstyret for å få de fraktet ned i bygda. Jeg er egentlig ganske fornøyd med å ha fått til en sånn runde som faktisk viser til noe. Ikke at det er noe å se der lenger, men med tre vann inn i bildet så blir det jo litt idyll som bonus.

To av cachene ligger et stykke unna selve turen opp til måsan. De la jeg ut på den forrige turen min da jeg gikk en skikkelig runde rundt hele Kvernsjøen i tillegg. Så lang er det ikke nødvendig å gå for å logge disse åtte cachene som det ble til slutt. Men å gå rundt et vann er aldri feil, eller hva?

Denne gangen var Barfi med. Og etter å ha plassert ut cachen på myra så fant vi oss en fin plass i skyggen under en av de store furuene på myra. Det blåste litt så det var riktig så behagelig å bare sitte der og ta livet med ro. Denne gangen hadde jeg med te og ei lefse også så jeg kunne virkelig kose meg.

Det var overraskende mye molter på her oppe på måsan. Måsan = myr.

Og jammen meg så var ikke noen av dem modne også. det må da være tidlig? Blåbæra begynte også å bli modne så det ble dessert av både blåbær og molter. denne gangen så jeg derimot ikke storfugl. Det har jeg skremt opp på de andre turene.

Flere cacher skulle på plass og litt fram og tilbake i håp om å finne gode koordinater. Jeg hadde glemt å kjedelig akkurat det er. men jeg trøstet meg med at ingen av boksene er vanskelig å finne så da er det ikke så på livet og ha nøyaktige koordinater heldigvis.

Nå var vannliljene i blomst.

Og dyra med bjeller på plass. Jeg begynte å tenke på hvordan det er med drikkevann, for det er neimen ikke mye vann i bekkene for tiden. Men nok foreløpig i hvert fall.

Og med disse cachene så har vi nå 50 aktive cacher. Og så jeg som så påståelig sa at jeg aldri skulle legge ut en cache…. Kanskje på tide å gi seg nå? Vel, jeg lærte allerede som unge at man aldri skal si aldri og det utsagnet har nok en gang vist seg å være sant.

Nå et par dager etterpå må jeg si at jeg er imponert over at faktisk alle cachene er logget og at flere har hatt flere besøk. Blå hjerter og fine logger har de lagt igjen også. For selv om det er moro å legge ut cacher så er det enda mer moro å få besøk på de.
Tusen takk :)